Canadas geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Satellittfoto av Canada
Se også: Liste over elver i Canada

Canadas geografi er meget variert, ettersom landet strekker seg over den nordlige del av det nordamerikanske kontinent og har et flateinnhold på 9 970 610 km². Landet er det nest største i verden, etter Russland. Fra øst til vest omfatter Canada 6 tidssoner. Canada er delt inn i syv regioner, hver av dem med meget forskjellig topografi og klima. Det er mye bedre å utforske Canadas geografi på stedet enn å lese om den. Landets nasjonal- og provinsparker representerer alle landskapstyper og bevarer den opprinnelige villmarken i disse regioner: fra en fugleiakttakers paradis Point Pelée, et stoppested for trekkfugler som krysser Lake Erie, til isbreer og fjorder i Auyuittuq («landet som aldri smelter») på Baffin Island i Arktis; fra regnskog på Vancouver Island til steile klipper og høyland på Gros Morne vest i Newfoundland.

Canadas motto, «fra hav til hav», er geografisk sett noe upresist. I tillegg til landets kystlinjer mot Atlanterhavet og Stillehavet, har Canada en tredje kystline mot Nordishavet, noe som gjør at Canada har verdens lengste kystlinje, på 243 791 km. I syd har Canada en 8 892 km lang grense mot USA, samt 2 477 km mot Alaska. I nord ligger de arktiske øyer mindre enn 800 km fra Nordpolen. På den andre siden av Nordishavet har Canada Russland som nabo.

Manitoba og nordlige Ontario er preget av innsjøer. Det er anslått at Canada har 1/7 av verdens ferskvannskilder. I tillegg til Great Lakes, som landet deler med USA, har Canada mange store elver og innsjøer. Canadas høyeste punkt er Mount Logan, med 5 929 meter over havet.

På grunn av det barske nordlige klima er bare 12 % av landet egnet for jordbruk, hvorav kun 7 % (7 100 km² pr. 1993) av landets totale areal er dyrket. Skog utgjør 54 % av landområdene. Således bor de fleste av landets 30 millioner innbyggere innen noen hundre kilometer fra den sydlige grense hvor klimaet er mildere, på et langt tynt belte som strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet. De viktigste byene er Toronto, Montréal, Vancouver, Calgary, Ottawa, Halifax, Edmonton, og Winnipeg.

Canadas naturressurser er i hovedsak olje, naturgass, fisk, salt, jern, nikkel, sink, gull, bly, sølv, tømmer, grus og sand.

Stillehavskysten[rediger | rediger kilde]

Klimaet i Canvouver er så milt at det kan dyrkes palmetrær der

Av Canadas regioner er det British Columbias kyst, med dype fjorder, beskyttet av Vancouver Island mot stillehavsstormene, som har det mest moderate kilma med varme, fuktige luftstrømninger fra Stillehavet.

Vestkysten av Vancouver Island og Great Bear Rainforest får uvanlig mye regn som gir den et temperert regnskogklima. Selv om den ikke inneholder den mangeartede tropiske regnskogen har øyas vestkyst de eldste og høyeste trær i Canada: 1300 år gamle rød seder og Douglasgran som er 90 meter høy.

Cordilleraen[rediger | rediger kilde]

Fra British Columbia til like øst for Albertas grense er landet ungt med forrevne fjell og høye platåer. Det er geologiske tegn på nylig vulkansk aktivitet i Garibaldi Provincial Park syd i British Columbia og ved Mount Edziza i nord.

Rocky Mountains, Coastal Mountains og andre områder som går fra nord til syd laget store konstruksjonsproblemer for byggerne av den transkontinentale jernbane og motorveier. Imidlertid er ikke Canadas høyeste topper i Rocky Mountains, men i St. Elias Mountains, som er en forlengelse av Cordilleraen (spansk for fjellkjede), og strekker seg i nord inn i Yukon og Alaska. Det høyeste punktet i Canada, Mount Logan (6050 moh.), reiser seg i et vidstrakt område dekket av is i det syd-vestre hjørne av Yukon, den største iskalott syd for polarsirkelen.

Innlandet i British Columbia varierer fra alpine områder dekket av sne til dype daler hvor det hersker ørkenlignende tilstander. På lesiden av fjellene, for eksempel, er det oppstått en regnskyggeeffekt som tvinger bøndene i Okanagan Valley til å vanne sine frukthager og vingårder.

Prærien[rediger | rediger kilde]

Prærien er preget av store marker med hvete og raps. Prærielandet i Alberta, Saskatchewan og Manitoba er blant de rikeste kornproduserende områder i verden.

Ved Brooks i Alberta ligger Red Deer River-dalen. Her, under ørken-lignende forhold, har vann og vind skapt rare formasjoner i sandstein som kalles «hoodooer». De samme erosjonskrefter har avdekket noen av de største konsentrasjoner av dinosaurfossiler i verden.

Alberta er Canadas ledende produsent av petroleum. Sedimentære bergarter under prærien har betydelige forekomster av olje, naturgass og kaliumkarbonat.

Det kanadiske skjold[rediger | rediger kilde]

Et enormt innlandshav som kalles Hudson Bay strekker seg inn i hjertet av Canada, og denne bukten er omringet av et fjellrikt område som kalles det kanadiske skjold. Dette er Canadas største geografiske særpreg og strekker seg i øst til Labrador, i syd til Kingston ved Lake Ontario og i nordvest så langt som til Nordishavet.

Skjoldet blir betraktet som kjernen i det nordamerikanske kontinent og er laget av røtter av eldgamle fjell. Skjoldets gneiss og granitt er 3,5 milliarder år gamle, 3/4 av Jordens alder. Skrubbet av isbreer som vokser og minker har skjoldet bare et tynt lag av jord som ernærer en boreal skog av gran, furu og amerikalerk.

Det er mye mineraler som gull, sølv, sink, kopper og uran i området, og Canadas store gruvebyer ligger her: Sudbury og Timmins i Ontario, Val-d'Or i Quebec, og Flin Flon og Thompson i Manitoba.

De store sjøer – St. Lawrencelavlandet[rediger | rediger kilde]

De store sjøer fra verdensrommet

I det sørlige Quebec og Ontario, hjertet av industriområdene i Canada, ligger Canadas to største byer, Montreal og Toronto. I dette lille distrikt bor 50 % av kanadierne og 70 % av Canadas ferdigvarer blir produsert her.

Distriktet har også det viktigste jordbruksområde, f.eks. Niagarahalvøya. Ved de store flatene rundt Eriesjøen og Ontariosjøen er det lite frost, hvilket gjør det mulig å dyrke druer, fersken, pærer og andre frukter.

De store sjøer og St. Lawrencedistriktet er området hvor lønnesirup blir laget. Om høsten gløder treets blader i rødt, orange og gult. Saften blir tappet om våren og fordampet for å bli til lønnesirup og sukker, en kulinarisk delikatesse som først ble tilberedt og brukt av urbefolkningen i Nord-Amerika.

Atlanterhavsprovinsene – Appalacherdistriktet[rediger | rediger kilde]

New Brunswick, Nova Scotia, Prince Edward Island og Newfoundland er Canadas minste provinser og var de første hvor europeerne slo seg ned. Spor så langt tilbake som 1000 år f.Kr. er blitt funnet i norrøne bosetninger ved l'Anse aux Meadows på Newfoundland.

Grand Banks er blitt kalt Newfoundlands «kornkammer». Denne grunne kontinentalsokkel strekker seg 400 kilometer utenfor østkysten hvor en blanding av havstrømmer har skapt en av verdens rikeste fiskebanker. Disse fiskebankene ble engang ansett som utømmelige, men representerer idag en sårbar ressurs som må forvaltes på en klok måte.

Atlanterhavsprovinsene er en forlengelse av Appalachians, som er en eldgammel fjellkjede. Mye av området har lave, kuperte åser og platåer og en dypt innskåret kystlinje. Jordbruket blomstrer i fruktbare daler som Saint John River Valley i New Brunswick og Anapolis Valley i Nova Scotia.

Prince Edward Island i St. Lawrence-gulfen har svakt kupert landskap med rik, rød jord. Denne fruktbare øya er Canadas minste provins og utgjør 0,1 % av landmassen.

Arktis[rediger | rediger kilde]

Nord for tregrensen ligger et område med en ru skjønnhet. I løpet av den korte sommeren, når det nesten er kontinuerlig dagslys og et vell av blomster utfolder seg på tundraen, kan temperaturen komme opp i 30 grader C. Men vinterene er lange, iskalde, mørke og uforsonlige.

Arktis er ikke lenger et utilgjengelig grenseområde. Det går vei til Inuvik, i Mackenziedeltaet, og hvert samfunn har flyforbindelse. De fleste har elektrisitet, butikker og helsetjenester.

Nord for fastlandet er det en labyrint av øyer med stred og sund. De mest kjente av dem bindes sammen og former Nordvestpassasjen, veien til Østen som så mange oppdagelsesreisende lette etter.

Inuittene (før kalt eskimoer) er i ferd med å skifte flere stedsnavn til sitt eget språk, inuktitut, som et resultat av større selvstyre. For eksempel bestemte innbyggerne i Frobisher BayBaffin Island å kalle sitt sted for Iqualuit, som betyr «fiskested».

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Geography of Canada – bilder, video eller lyd