Baffinøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 69°6′42,098″N 71°2′15,353″V

Baffin Island
Baffin Island
Odinfjellet på 2.145 moh. er Baffinøyas høyeste fjelltopp.
Satellittbilde av Baffin Island, hvor isbreen Barnes Ice Cap er tydelig.
Luftfoto av øyas administrasjonssenter og eneste by, Iqaluit.

Baffinøya (engelsk: Baffin Island, vikingenes Helluland) er en av de arktiske øyer i nordlige Canada i territoriet Nunavut. Øya utgjør sammen med naboøyene den ene av de tre regionene i provinsen, kalt Qikiqtaaluk. Det er Canadas største øy, og den femte største øya i verden, med et areal på 507 451 km² (like stor som Spania). Øya har en bofast befolkning på om lag 11 000 (2004), hvorav halvparten bor i byen Iqaluit. Øya er oppkalt etter den britiske oppdageren William Baffin.

Geografi og natur[rediger | rediger kilde]

Sør for øya ligger Hudsonstredet med Ungavabukten og provinsen Quebec på fastlandet. men øya ligger hovedsakelig i Atlanterhavet. I øst ligger Davisstredet og Baffinbukten og bortenfor der igjen ligger Grønland. I vest og i nord, Foxe Basin, Boothiagulfen og Lancastersundet som skiller Baffin Island fra resten av arkipelet. Iqaluit, tidligere Frobisher Bay, Nunavuts hovedstad, ligger på sørkysten av øya.

I nordøst preges Baffinølya av fjellkjeden Baffinfjellene, med topper opp til 2.011 moh. (Asgardfjellet) og 2.145 moh. (Odinfjellet). I Auyuittuq National Park øst på øya finner vi isbreer, fjorder og nunataker. Områdene i nord og øst har lite eller ingen vegetasjon. Midt på øya dominerer isbreen Barnes Ice Cap på 6 000 km², den er om lag 20 000 år gammel og rest av det Laurentiske isskjoldet som dekket hele Nord-Amerika i istiden. Isbreen har vært under retur med netto avsmelting ialle fall siden målinger startet på 1960-tallet. I sør og sørvest dominerer et lavland med grunnfjell, kalksteins- og leirskiferstrukturer med våtmarksområder og noe vegetasjon. Her ligger de to eneste større innsjøene Nettilling Lake (5.066 km²) og Amudjuak Lake, med Koukdjuakslettene og elven Koukdjuak som måler 80 km.

Plantelivet er ytterst sparsomt og avgrenset til sør og vest. Også dyrelivet er begrenset, for eksempel har Auyuittuq National Park bare 11 dyrearter, og Nettling Lake har bare 3 fiskearter, derav røye. Viktigst er grønlandskaribu, storkobbe, ringsel (også i Nettling Lake), isbjørn, arktisk ulv, fjellrev, polarhare og lemen. Om sommeren kan Baffinøya også få besøk av narhval, hvithval (Beluga), hvalross og grønlandssel.

Mange trekkfugler hekker på øya om sommeren. Blant de viktigste artene finner vi polarterne, kanadagås, snøgås, ringgås, svømmesnipe, polarlomvi, heilo, polarmåke, ismåke og gråmåke.

Det meste av øya ligger nord for polarsirkelen og har midnattsol om sommeren. Gjennomsnittstemperaturen i Iqaluit er −8,5°C, sammenliknet med 5,0°C i Reykjavik som ligger like langt nord. Havet rundt Baffinøya er dekket av drivis nesten hele året, bare i juli-september kan man regne med å finne isfrie områder helt i sør.

Tettsteder[rediger | rediger kilde]

Største tettsteder (befolkning i 2006) omfatter:

  1. Iqaluit (6.184)
  2. Pangnirtung (1.325)
  3. Pond Inlet (1.315)
  4. Clyde River (820)
  5. Arctic Bay (690)
  6. Kimirut (411)
  7. Nanisivik (77 i 2001, nedlagt 2002)

Tettstedene har gjennomgående hatt om lag 10% befolkningsvekst i perioden 2001-2006, med unntak av en viss nedgang i Kimirut og nedleggelse av gruvesamfunnet Nanisivik.

Historie[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske funn tyder på at den inuitiske Dorsetkulturen var utbredt på øya omkring år 1000. Baffinøya er kjent som Helluland fra Eirik Raudes saga, og vikingene var kjent med øya fra samme tid som Dorsetkulturen blomstret der. I 1576 seilte briten Martin Frobisher inn i det som ble til Frobisher Bay på sørspissen av øya, og han trodde han hadde funnet en sjøvei vestover til Kina. Først i 1861 ble øya utforsket vesentlig igjen, og på 1900-tallet etablerte Hudson's Bay Company handelsstasjon i Frobisher Bay. Samtidig drev Den anglikanske kirke misjon i området, og i 1933 ble det opprettet et eget bispedømme for Canadas arktiske regioner med sete i Frobisher Bay – for øvrig verdens største anglikanske bispedømme.

Under andre verdenskrig, i 1942, opprettet United States Army Air Corps en flybase ved Frobisher Bay. Dette ble til tettstedet Iqaluit, og rullebanen danner basis for dagens Iqaluit lufthavn. Byen fikk telefon-forbindelse i 1958. Fra 1975 til 2002 ble det produsert bly og sink fra gruver i Nanisivik.

I 1982 ble prinsippet om opprettelse av provinsen Nunavut stadfestet, men ikrafttredelsen skjedde først i 1999. Fram til dette året var Baffin Region navnet på en egen region, men den måtte i 1999 avstå noen øyer helt i vest da Nordvestterritoriene ble splittet opp og dagens provins Nunavut ble opprettet, og ble hetende regionen Qikiqtaaluk hvor byen Iqaluit fortsatte som regionssenter.

Byen Iqaluit er utgivelsessted for en ukentlig lokalavis, Nunatsiaq News.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Baffin Island – bilder, video eller lyd