Baptisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Baptisme er en kristen trosretning som har utgått fra protestantismen, som oppsto på 1600-tallet.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det finnes tre sentrale teorier om opprinnelsen til baptismen.

Johannes-Jordan-Jerusalem teorien.[rediger | rediger kilde]

Denne går tilbake til Johannes evangeliet. Helt siden Johannes (døperen) levde skal det ha levd baptister også. Den første menighet i Jerusalem skal således ha vært baptister. Baptismen skal så ha blitt videreført gjennom en slags baptistisk menighetssuksesjon. Det er imidlertid omtrent umulig å påvise noe slikt på historiske premisser. Teorien er imidlertid populær blant baptister.

En variant er at man fastholder at urmenigheten var baptistisk men at det så inntrådte et forfall der man forlot det baptistiske menighetsideal. Første skritt i gjenoppdagelse av den rette menighetsordning ble så gjort med de såkalte valdenserne (fra ca. 1200), men de praktiserte ikke troendes dåp.

Anabaptistteorien[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til baptistene, skal etter denne teorien, være å finne i døperbevegelsene på reformasjonstiden, de såkalte anabaptister. Betegnelsen anabaptister betyr «gjendøpere», og var satt på dem av de som praktiserte barnedåp. Fenomenologisk er det slektskap mellom dagens baptister og døperne som oppstod i kjølvannet ved reformasjonen under ledelse av Ulrich Zwingli i Sveits.

Det er vanskelig å finne en ubrutt historisk linje fra anabaptistene til de senere baptister. Noen mener en slik linje finnes gjennom kontakten mellom de hollandske anabaptistene og de engelske separatister, men ingen av disse engelskmenn ble døpt av anabaptistene og noe kirkefellesskap eksisterte ikke. Antagelig må man derfor si at den tredje teorien, som tar utgangspunktet nettopp i de engelske separatister, er det som er den beste teorien.

Engelske separatister[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for separatistene finner vi i de britiske puritanernes forsøk på å reformere Den engelske kirke. Separatistene trodde ikke dette var mulig, og dannet derfor egne, separate, menigheter. Menigheten besto av de som hadde inngått en pakt med Gud. En gruppe separatister kom til Amsterdam pga. forfølgelse i England. Dette var de første som begynte å døpe på bekjennelse av tro. En overbevisning de kom fram til etter å ha studert bibelens dåpstekster. I 1609 døpte derfor Pastor John Smyth seg selv og sin menighet.

I 1612 endte gruppen tilbake til England. Menighetens nye forstander, Thomas Helwys utgav da et skrift som fordømte katolikker, angelsaksere, puritanere og separatister som vranglærere. For dette ble han fengslet. Han døde i fengslet i 1616. Denne bevegelsen ble kalt «General Baptist».

«Particular Baptist» ble en annen gruppe kalt. Dette på grunn av en streng kalvinsk lære om forsoningen, begrenset til de som Gud hadde bestemt på forhånd. Begge disse retningene praktiserte dåp som følge av tro, men ved overøsing.

I 1641 førte ble det for første gang døpt ved full neddykkelse. Dette var i en «Particular Baptist»-menighet. Tre år senere, i 1644, ble dette i en trossetning slått fast som riktig dåp. Den første «General Baptist»-menigheten kom etter med neddykkelsesdåp i 1660. I de to neste århundrene spredte baptismen seg over hele Europa og til USA.

Etterhvert mente de også at en «korrekt» menighet besto av de som hadde latt seg døpe og forene med Kristus og resten av menighetsfellesskapet. Man mente med dette at man slett ikke skapte noe nytt, men gjenoppdaget og iverksatte den læren som sto i Det nye testamente. Man kan kalle det før gammel lære i ny drakt.

Baptist World Alliance regner dåpshandlingen i Amsterdam i 160 som staren på baptismen, og en kan trekke en historisk linje fra da. Samtidig erkjenner en et tydelig åndelig slektskap med Anabaptistene.

Særpreg[rediger | rediger kilde]

Baptistkirke i Sørstatene

Det som særpreger baptismen er personlig tro, synliggjort i «troende dåp» [som av noen kalles voksendåp] og frihet. Dette er en dåp med «neddykking» i vann – og «oppstandelse» derfra, altså en symbolsk begravelse – og oppstandelse, beskrevet i bl.a. Romerbrevet 6:3-12. Baptistene mener at den som er kommet til tro på Guds Sønn, Jesus, er seg troen bevisst. De viser til at de første kristne, apostlene, hadde valgt å tro på Jesus av egen vilje. De hadde bekjent en personlig tro, altså tatt et standpunkt selv.

Av den grunn har baptistene forkastet barnedåpen, fordi den lille som døpes ikke selv har gjort noe valg. Baptistene viser til at Bibelens dåpspraksis der det var voksne mennesker som i dåpen vitnet om og bekjente hvem de trodde på. Den som døpes skal selv være bevisst sitt religiøse valg. Dåpshandlingen er full neddykking i et dåpsbasseng, en elv eller vann, – der det er vann (nok) til å stige ned og å stige opp igjen. Dåp med full neddykking hevdes av de aller fleste baptister å være den bibelske dåpspraksis. De bibelsteder som forteller om dåp innenfor bymurer, langt borte fra vassdrag, endatil om natten[1], har fått mange til å trekke denne påstanden i tvil, da antikkens byer mest sannsynlig ikke hadde bassenger store nok til full neddykkelse.

Ut fra dette prinsippet om å bekjenne en personlig tro, mener baptistene at alle mennesker skal ha full religionsfrihet. De er også opptatt av tanke- og ytringsfrihet. Et annet viktig moment er at hver baptistmenighet styrer seg selv, med et demokratisk råd som øverste organ. Baptistene er aktive innenfor sosialt arbeid, arbeid for sosiale rettigheter og kampen for trosfrihet. Et eksempel er den kamp som Martin Luther King jr. førte borgerrettigheter for svarte i USA1950- og 1960-tallet.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I dag finnes det rundt 110 millioner baptister i verden. Det Norske Baptistsamfunn har pr 1. januar 2014 registret 10 283[2] og 97 menigheter. I USA er over 33 millioner medlemmer av et baptistsamfunn. Halvparten av disse er svarte, som i stor grad har knyttet seg opp mot egne afroamerikanske baptistsamfunn, som for eksempel National Baptist Convention. Det er jevn fordeling mellom menn og kvinner. Kvinner fikk tidlig tillitsverv og er også sosialt aktive innenfor baptismen. Baptismen er den største protestantiske retningen i USA, men i resten av verden er ikke baptistsamfunnene tilsvarende dominerende.

Mange av kirkene følger en ordning hvor de enkelte menighetene har stor grad av selvstendighet, men mange av dem er også videre organisert i større unioner, hvorav en av de mest kjente – og det største – er Southern Baptist Convention i USA. Baptistene har satt sitt preg på kulturen flere steder i Statene.

I Norge er baptistene representert ved Det Norske Baptistsamfunn samt enkelte uavhengige menigheter. Baptistene kom til Norge 1857 ved dansk sjømann, F.L Rymker, som bosatte seg i Porsgrunn og stiftet den første menighet i 1860, som er nåværende Skien baptistmenighet. Jordbunnen var her forberedt av Gustav Adolph Lammers og den frimenighet han hadde stiftet i Skien. Fem av dens medlemmer sluttet seg til baptistene i 1861 og bevegelsen bredte seg i løpet av en tiårsperiode over hele landet, der Tromsø Baptistmenighet ble stiftet tidlig i 1870-årene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ apg 16,25-34
  2. ^ «Medlemmer i kristne trussamfunn som mottek offentleg stønad og som er utanfor Den norske kyrkja. Per 1. januar», Statistisk sentralbyrå, 18. november 2014, besøkt 5. desember 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]