Oppløsningen av Sovjetunionen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Oppløsningen av Sovjetunionen var en prosess som begynte med Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i 1985 og endte med landets sammenbrudd på tampen av 1991.

Etter flere år med militær opprustning hadde den økonomiske veksten i Sovjetunionen gått i stå. Sovjetunionen hadde aldri helt kunne matche USAs blomstrende økonomi, og på slutten av 1980-tallet var det klart at sovjeterne ikke kunne delta i våpenkappløpet på en måte som var økonomisk bærekraftig. Den stagnerende økonomien, mislykkede forsøk på reformer, og krigen i Afghanistan hadde ført til økende misnøye i befolkningen, både innenriks i Sovjetunionen og i satellittstatene ellers i Øst-Europa. Gorbatsjov hadde også innført økte sosiale og politiske friheter, noe som gjorde at det ble skapt et klima for åpen kritikk av regimet i Moskva.

Flere sovjetiske delrepublikker hadde begynt å åpent utfordre sentralregjeringen, og landets dårlige handelsbalanse gjorde situasjonen ytterligere komplisert for Gorbatsjov. Etter en serie hendelser i 1991, blant annet med et kuppforsøk mot Gorbatsjov i august, gikk det tidligere så mektige Sovjetunionen i fullstendig oppløsning i løpet av høsten. Ved årsskiftet gikk Gorbatsjov av, og Boris Jeltsin ble president i Russland. Dette markerte den endelige slutten på den kalde krigen, og førte til opprettelsen av en rekke nye og selvstendige stater i Øst-Europa og Sentral-Asia.

Under Gorbatsjovs ledelse[rediger | rediger kilde]

Bilde av afghanske mujahediner tatt under den afghansk-sovjetiske krig.

Selv om det også var reformer i Sovjetunionen mellom 1969 og 1985, ga et generasjonsskifte i det sovjetiske lederskapet nytt momentum for de reformvennlige. Krigen i Afghanistan, ofte referert til som «Sovjetunionens Vietnamkrig», førte til økt misnøye i befolkningen med Moskva-regimet. Dessuten bidro Tsjernobylkatastrofen i 1986 til å gi Gorbatsjovs reformer – kalt glasnost og perestrojka – vind i seilene.

Etter år med stagnasjon ble det tendenser til «nytenkning» blant unge kommunistiske apparatsjiker. Etter dødsfallet til den kronisk syke Konstantin Tsjernenko valgte Politbyrået Mikhail Gorbatsjov til stillingen som generalsekretær i Sovjetunionen i mars 1985, noe som symboliserte framveksten av en ny generasjon ledere. Under Gorbatsjov konsoliderte en gruppe relativt unge, reformorienterte teknokrater som hadde begynt sine karrierer under «avstaliniseringen» til Nikita Khrusjtsjov (1958–1964) raskt makten i kommunistpartiet. Dette ga nye krefter til bevegelsene som ønsket politisk og økonomisk liberalisering, og bidro også i retning av en normalisering av forholdet til Vesten.

Jimmy Carter avsluttet offisielt détente-politikken ved å gi militær hjelp til Pakistans president Muhammad Zia-ul-Haq, en støtte som igjen kom den anti-sovjetiske Mujahedin-bevegelsen i nabolandet Afghanistan til gode. Denne bevegelsen fungerte som et påskudd for den sovjetiske intervensjonen i Afghanistan seks måneder senere, med det formål å støtte den afghansk-kommunistiske regjeringen som ble ledet av Afghanistan sosialistparti. Spenningen mellom supermaktene økte i denne perioden, spesielt da Carter innførte handelsembargoer mot Sovjetunionen og uttalte at den sovjetiske invasjonen av Afghanistan var «den mest alvorlige trusselen mot freden siden andre verdenskrig».

Spenningen mellom øst og vest økte vesentlig i løpet av den amerikanske presidenten Ronald Reagans første periode (1981–1985), og nådde spenningsnivået på høyde med Cubakrisen i 1962 ettersom Reagan økte USAs militærbudsjett til 7 % av BNP. Som svar økte Sovjetunionen sitt eget militærbudsjett kraftig, noe som førte til at produksjonen av sivile varer falt til 1980-nivå.

Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan undertegner INF-avtalen den 8. desember 1987.

Reagan sendte CIAs Special Activities Division til Afghanistan og Pakistan. Denne styrken bestod av topptrente spesialister, og utrustet og ledet Mujahedin-styrker i kamp mot mot Sovjethæren. Denne innsatsen var sentral i kampen for å gjøre slutt på den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan.[1] Videre hindret Reagan aktivt også Sovjetunionens evne til å selge naturgass til Europa samtidig som han jobbet for å holde gassprisene lave. Dette holdt prisen på sovjetisk olje lav og førte med seg at Sovjetunionen gikk tom for utenlandsk kapital. Denne «langtidsoffensiven» var i strid med den vesentlig reaktive og defensive oppdemmingspolitikken, men fremskyndet Sovjetunionens fall ved å tvinge landet til å overstrekke sitt økonomiske grunnlag.[2] Men denne teorien overser det faktum at Sovjetunionen allerede hadde opplevd flere store tilbakeslag med oppdemmingspolitikken. I 1972 normaliserte Nixon USAs forhold til Folkerepublikken Kina gjennom sitt møte med Mao Zedong, noe som la press på Sovjetunionen. Etter å ha undertegnet Camp David-avtalen brøt den egyptiske presidenten Sadat militære og økonomiske forbindelser til Sovjetunionen (frem til da hadde Sovjetunionen gitt mye bistand til Egypt og støttet landet i alle sine militære operasjoner mot Israel).[3]

Før lanseringen av glasnost (politisk åpenhet), uskorenje (fremskynding av økonomisk utvikling) og perestrojka (politisk og økonomisk restrukturering) i 1986 var den sovjetiske økonomien på vaklende fot. Inflasjonen økte, samtidig som landet hadde en kronisk varemangel. Denne situasjonen ble forverret av et stadig mer åpent svart marked som undergravde den offisielle økonomien. I tillegg var kostnadene ved å være en supermakt – militæret, romfart, subsidier til satellittstater – ute av proporsjoner i forhold til den sovjetiske økonomien. Den påbegynnende IT-revolusjonen hadde samtidig gjort Sovjetunionen desperat etter vestlig teknologi.

Reformer[rediger | rediger kilde]

Sovjetunionens administrative inndeling, 1989

Loven om kooperasjoner, vedtatt i mai 1988, var kanskje den mest radikale av de økonomiske reformene tidlig i Gorbatsjovs regjeringstid. For første gang siden Vladimir Lenins NEP-politikk tillot loven privat eierskap av bedrifter i tjeneste-, produksjonssektoren så vel som i utenrikshandelen. Med de nye reglene ble kooperative restauranter, butikker og småindustri en del av den sovjetiske hverdagen.

Glasnost resulterte i større ytringsfrihet ved at pressen ble langt mindre statlig styrt. Det er sannsynlig at Gorbatsjovs overordnede mål med innføringen av glasnost var å sette de konservative under press, da disse motsatte seg Gorbatsjovs politikk for økonomisk restrukturering. Samtidig håpet Gorbatsjov også at det sovjetiske folket ville støtte reforminitiativene gjennom de nyvunnede mulighetene for åpenhet, debatt og deltakelse.

Tusenvis av politiske fanger og mange dissidenter ble også løslatt. Sovjetisk samfunnsvitenskap fikk lov til å bevege seg inn på tidligere forbudte fagfelt, blant annet ble meningsmålinger nå tillatt. Statlige arkiver ble også mer tilgjengelige, og noe sosial statistikk som hadde blitt hemmeligholdt ble åpnet for innsyn. Dette åpnet for forskning på og debatt rundt på følsomme temaer som inntektsulikheter, kriminalitet, selvmord, abort og barnedødelighet. Dette førte blant annet til at landet fikk sitt første institutt for kjønnsforskning.

I januar 1987 gikk Gorbatsjov inn for en etter sovjetisk standard radikal demokratisering, og heretter skulle det være mulig med flere kandidater sovjetiske valg. På en konferanse holdt i 1987 av den sovjetiske økonomen og Gorbatsjov-rådgiveren Leonid Abalkin ble det konkludert med at «dype transformasjoner i forvaltningen av økonomien ikke kan realiseres uten tilsvarende endringer i det politiske systemet.»[4]

PÅ SUKPs 19. partikonferanse i juni 1988 innførte Gorbatsjov radikale reformer som skulle redusere partiets kontroll over regjeringsapparatet. I desember 1988 godkjente Det øverste sovjet opprettelsen av en ny sovjetisk kongress for folkedeputerte, og grunnlovsendringer gjorde samtidig den nye kongressen om til Sovjetunionens nye lovgivende organ.

Valg til den nye kongressen ble avholdt over hele Sovjetunionen i mars og april 1989. Som generalsekretær i kommunistpartiet kunne Gorbatsjov bli tvunget til å trekke seg når som helst hvis sterke nok krefter i partiet gikk inn for det. Siden mange av reformene var upopulære i partiet gikk Gorbatsjov inn for å samle makten i en ny stilling kalt «president av Sovjetunionen». Dette vervet skulle være uavhengig av kommunistpartiet og sovjetene (rådene). Den 15. mars 1990 ble Gorbatsjov valgt som landets første utøvende president. Samtidig ble grunnloven endret slik at SUKP mistet politisk makt.

Utilsiktede konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Gorbatsjovs forsøk på reformer virket i utgangspunktet lovende, men etterhvert som de kom ut av kontroll satte de i gang en serie med hendelser som tilslutt førte til landets oppløsning. Glasnost-politikken gjorde at mediene fikk økt selvstyre, noe som førte til at et kritisk søkelys ble satt på mange samfunnsproblemer som hittil hadde vært feid under teppet. Problemer som nå ble åpent debattert i offentligheten var den lave kvaliteten på bolighus, alkoholisme, narkotikamisbruk, forurensning, gammel og umoderne industri, korrupsjon i både liten og stor skala. Mediene begynte også å rapportere om forbrytelser begått av Stalin og hans krets, slik som Gulag, Molotov–Ribbentrop-pakten og utrenskningene i 1937-38. Dette var hendelser som i stor grad var blitt tiet i hjel av de tidligere statskontrollerte sovjetiske mediene, og den nye åpenheten gjorde at det offisielle glansbildet av landet var i ferd med å falme i folks bevissthet. Den pågående krigen i Afghanistan og den klønete håndteringen av Tsjernobylulykken i 1986 ødela videre sovjetledelsens troverdighet på et tidspunkt da skepsisen til regimet var økende. Gorbatsjovs forsøk på å dekke over Tsjernobylulykken gjorde heller ikke akkurat situasjonen bedre.

Den indre uroen blant medlemmene i Warszawapakten økte stadig. Dette var en prosess som ble satt i gang ved Lech Wałęsa og fagforeningen Solidaritet i Polen, og som senere spredte seg til andre østblokkland. I 1989 gav Moskva opp Brezjnev-doktrinen til fordel for en politikk med ikke-intervensjon i de tidligere satellittstatene. Én etter én begynte de østeuropeiske regimene å falle, både ved frie valg og slik som i Romanias tilfelle med et voldelig opprør. Revolusjonsbølgen som feide gjennom Øst-Europa gjorde at kommunistregimene i Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland, Ungarn, Polen og Romania hadde falt ved inngangen til 1990-tallet.

Omveltningene ellers i Øst-Europa spredte seg på uunngåelig vis også til Sovjetunionen, der både nasjonalister og radikale reformtilhengere gjorde rent bord i valgene i de sovjetiske delrepublikkene. Gorbatsjovs reformer hadde også i stor grad svekket de sentrale myndighetenes muligheter til å slå ned på politiske motstandere, og Moskva hadde derfor små muligheter til å overstyre delrepublikkenes avgjørelser. Store (men fredelige) protester i de baltiske republikkene fikk også stor internasjonal oppmerksomhet, samtidig som de gav vind i silene til selvstendighetsbevegelsene også andre steder i landet.

Den økte nasjonalismen bragte også ulmende etiske spenninger til overflaten igjen, og underminerte idéen om en felles identitet blant det sovjetiske folk. Et eksempel på dette kom i februar 1988, da myndighetene i Nagorno-Karabakh, et område i Den aserbajdsjanske SSR, vedtok en overgang til Den armenske SSR. Nagorno-Karabakh var i hovedsak befolket av etniske armenere, og i urolighetene som fulgte rapporterte sovjetisk fjernsyn om vold mot etniske aserbajdsjanere i området. Dette utløste i igjen hevnaksjoner mot armenere i den aserbajdsjanske byen Sumqayit.

Folks misnøye med økonomien ble mer og mer åpenbar. Selv om perestrojka-reformene var svært vidtrekkende i forhold til tidligere reformforsøk i Sovjetunionen, var de ikke noe i nærheten av radikale nok til å få det vaklende næringslivet i landet på fote igjen. På tross av at økonomien ble noe desentralisert ble ikke grunnprinsippene som hadde vært der helt siden Stalin-tiden endret; det var fortsatt prisreguleringer, en ikke-konvertibel valuta, ingen private eiendomsrett og statlig monopol over de fleste produksjonsmidlene.

I 1990 hadde myndighetene fullstendig mistet kontrollen. Statens kostnader hadde eksplodert, samtidig som skatteinngangen var blitt kraftig redusert av at delrepublikkene holdt tilbake innsamlede midler. Offentlige kampanjer mot alkoholen hadde også redusert inntektsgrunnlaget for avgifter; disse hadde i 1982 utgjort hele 12 % av statens samlede inntekter. Samtidig hadde man redusert den sentrale planleggingen av leveranser i industrien, og i det nye desentraliserte systemet var det ennå ikke kommet på plass nye, gode rutiner for samarbeid mellom ulike industriaktører. Desentraliseringen av økonomien førte dermed til flaskehalser i industrien, spesielt i produksjonen av forbruksvarer.

Unionen oppløses[rediger | rediger kilde]

Selvstendige stater etter Sovjetunionens fall:
1. Armenia, 2. Aserbajdsjan, 3. Hviterussland, 4. Estland,
5. Georgia, 6. Kasakhstan, 7. Kirgisistan, 8. Latvia,
9. Litauen, 10. Moldova, 11. Russland, 12. Tadsjikistan,
13. Turkmenistan, 14. Ukraina, 15. Usbekistan

Sent på kvelden den 19. januar 1990 stormet 26 000 sovjetiske soldater Baku for å knuse den aserbajdsjanske folkefronten. Under angrepet beskjøt soldatene folkemengden, og urolighetene fortsatte i tre dager. Det øverste sovjet hadde erklært unntakstilstand, noe som imidlertid kom offentligheten for øre et par timer etter hærens inntreden i Baku.[5] På dette tidspunktet lå allerede mange aserbajdsjanere såret eller døde i Bakus gater. Ifølge offisiell tall omkom mellom 133[6] og 137[7] mennesker, mens uoffisielle tall går opp i mot 300 drepte.[8] Opp i mot 800 ble skadet og fem var savnet.[9] Ytterligere 26 mennesker ble drept i og rundt byene Neftçala og Lankaran.[10] I en resolusjon den 22. januar 1990 erklærte Det øverste sovjet i den aserbajdsjanske sovjetrepublikken at unntakstilstanden og militæroperasjonen i Baku var en fiendtlig handling fra Moskvas side.

I februar 1990 gikk kommunistpartiets sentralkomité med på å gi opp maktmonopolet sitt. I løpet av de neste ukene holdt de 15 delrepublikkene sine første frie valg. De reformvennlige og etniske nasjonalister vant mange av setene. Delrepublikkene begynte nå å hevde sin nasjonale suverenitet over Moskva og startet en «krig om lover» med Moskva, der delrepublikkenes regjeringer avviste de deler av den sentrale lovgivningen som gikk imot lokale lover. På denne måten hevdet de kontroll over sine lokale økonomier og nektet å betale skatt til Moskva-regjeringen. Dette bidro til en ytterligere svekkelse av den sovjetiske økonomien, ettersom det ble svært vanskelig å koordinere den økonomiske aktiviteten i de forskjellige delene av landet.

Presset fra den litauiske uavhengighetsbevegelsen Sąjūdis, opprettet i juni 1988, var en av grunnene til at Gorbatsjov besøkte den litauiske hovedstaden Vilnius i januar 1990. Rundt 250 000 demonstranter møtte opp for å vise sin støtte til selvstendighet. Den 11. mars 1990 erklærte Den litauiske SSR, med formann for Det øverste sovjet Vytautas Landsbergis i spissen, Litauen som uavhengig fra Sovjetunionen. Sovjethæren forsøkte imidlertid å stoppe løsrivelsen, gjennom å sette i gang en økonomisk blokade og ved å utplassere massive troppestyrker – offisielt for å «sikre rettighetene til etniske russere».[11]

Barrikaden i Riga som skulle hindre den sovjetiske hæren i å nå det latviske parlamentet, juli 1991.

Den 30. mars 1990 erklærte Det øverste sovjet i Estland at Sovjetunionens styre i Den estiske SSR helt siden 1940 hadde vært ulovlig, og begynte en prosess for å gjenopprette et uavhengig Estland. Prosessen med gjenopprettelse av uavhengighet i Den latviske SSR begynte 4. mai 1990, med en avstemning i delrepublikkens øverste sovjet som fastsatte en overgangsperiode på vei mot full uavhengighet. Den 13. januar 1991 stormet sovjetiske tropper sammen med KGB og Spetsnaz fjernsynstårnet i Vilnius for å ta tilbake kontrollen over massemediene. Dette endte med at 14 ubevæpnede sivile ble drept og flere hundre såret. Senere samme måned kom det til antisovjetiske demonstrasjoner i Tbilisi i Den georgiske SSR til støtte for Litauens krav om uavhengighet.[12]

I en landsomfattende folkeavstemning den 17. mars 1991 stemte 76,4 % av alle velgere for å opprettholde unionen, dog i en noe endret form.[13] De baltiske republikkene, Armenia, Georgia, Tsjetsjenia og og Den moldovske SSR boikottet folkeavstemningen. I alle de ni andre delrepublikkene støttet et flertall av velgerne en fortsettelse av Sovjetunionen. Etter at resultatene ble klare indikerte armenerne at de på nytt ønsket å bli med i videre diskusjoner om unionen.

Den 12. juni 1991 fikk Boris Jeltsin 57 % av stemmene i det demokratiske valget til de nyopprettede presidentembedet i Den russiske SFSR. Han vant dermed klart mot den Gorbatsjov-støttede hovedmotstanderen Nikolaj Ryzjkov, som kun fikk 16 % av stemmene. I valgkampen kritiserte Jeltsin det han kalte «det sentrale diktatur», men han ville likevel ikke gå over til full markedsøkonomi. Han uttalte derimot at han skulle «legge hodet sitt på jernbanesporet» dersom prisene gikk opp. Den 10. juli samme år ble Jeltsin innsatt i presidentembedet.

Om natten den 31. juli 1991 angrep sovjetiske OMON-styrker den litauiske grenseposten i Medininkai. Syv litauiske tjenestemenn ble drept, noe som ytterligere svekket Sovjetunionens omdømme, både nasjonalt og internasjonalt.

Augustkuppet[rediger | rediger kilde]

Stridsvogner på Den røde plass under kuppforsøket i 1991.

Gorbatsjov forsøkte å restrukturere Sovjetunionen til en mindre sentralisert stat mens han ble konfrontert av flere og flere separatister som ønsket selvstendighet. Den 20. august 1991 var det planlagt at Russiske SFSR skulle undertegne den nye unionsavtalen, som skulle gjøre Sovjetunionen om til en føderasjon bestående av uavhengige republikker med en felles president, utenrikspolitikk og militær. Den nye avtalen ble sterkt støttet av de sentralasiatiske republikkene, som trengte den økonomiske makten og fellesmarkedene til de andre sovjetrepublikkene for å blomstre. Imidlertid betydde dette opprettholdelse av kommunistpartiets kontroll over økonomisk og sosialt liv. De mer radikale reformistene ble stadig mer overbevist om at en rask overgang til markedsøkonomi var nødvendig, selv om det endelige utfallet inkluderte oppløsningen av Sovjetunionen i flere uavhengige nasjonalstater. Oppløsningen av Sovjetunionen var også i henhold til Jeltsins ønsker om å være president den russiske føderasjonen, samt regionale og lokale myndigheters synspunkter. De ønsket å få full makt over sine territorier og bli kvitt Moskvas gjennomgripende ideologiske kontroll. I motsetning til reformistenes lunkne holdning til den nye avtalen, hadde de konservative og gjenværende «patriotene» og russiske nasjonalistene i Sovjetunionen fortsatt sterkt fotfeste i SUKP og militæret. Disse var helt imot alt som kunne bidra til svekkelse av den sovjetiske staten og dens sentraliserte maktbase.

Den 19. august 1991 hindret Gorbatsjovs visepresident Gennadij Janajev, statsminister Valentin Pavlov, forsvarsminister Dmitrij Jazov, KGB-sjef Vladimir Krjutškov og andre høytstående embedsmenn undertegnelsen av unionsavtalen ved å danne «Generell komité for unntakstilstanden». «Komitéen» satte Gorbatsjov (på ferie i Foros, Krim) i husarrest, gjeninnførte politisk sensur og prøvde å stoppe perestrojka.

Kupplederne utstedte raskt et dekret for nødsituasjon samtidig som de stoppet politisk aktivitet og forbød de fleste aviser.

Mens kupparrangørene forventet stor støtte for sine handlinger var folkets sympati i store byer og i republikker stort sett mot dem. President Boris Jeltsin i Russiske SFSR var raskt ute med å fordømme kuppet og fikk dermed økt folkelig støtte.

Tusenvis av mennesker i Moskva kom ut for å forsvare «Det hvite hus» (den russiske føderasjonens parlament og Jeltsins kontorbygg), som på daværende tidspunkt var et symbolsk sete for russisk suverenitet. De som stod bak kuppforsøket prøvde å arrestere Jeltsin, men lyktes ikke til slutt. Jeltsin hadde samlet en stor folkemengde mot kuppet. Spesialstyrker som ble sendt ut av kupplederne tok posisjoner nær Det hvite hus, men stormet ikke den barrikaderte bygningen.

Etter tre dager (21. august) ble kuppet slått tilbake og de som stod bak ble arrestert. Gorbatsjov kom tilbake som president i Sovjetunionen. Imidlertid var Gorbatsjovs makt nå skjebnesvangert kompromittert ettersom verken unionens eller Russlands maktstrukturer fulgte hans ordre.

Etterspillet til det mislykkede kuppforsøket[rediger | rediger kilde]

Boris Jeltsin vant i løpet av 1991 maktkampen med Gorbatsjov, og var den sentrale spilleren i oppløsningen av Sovjetunionen.

Gjennom høsten 1991 tok den russiske regjeringen over unionens regjering, departement etter departement. I november 1991 utstedte Jeltsin et dekret som forbød SUKP i hele Russland. Som et resultat forlot mange tidligere apparatsjiker kommunistpartiet til fordel for stillinger i den nye regjeringens avdelinger.

Etter kuppet gikk løsrivelsen av de sovjetiske delrepublikkene mot uavhengighet raskere, og én etter én erklærte de sin suverenitet. Statenes lokale myndigheter begynte å overta eiendom som lå på deres territorium. Den 6. september 1991 anerkjente den sovjetiske regjeringen uavhengigheten til de tre baltiske statene som vestmaktene alltid hadde sett for å være suverene. I kampen om makten undertegnet likevel Gorbatsjov og kommunistrepresentanter fra åtte republikker (unntatt Aserbajdsjan, Georgia, Moldova, Ukraina og Baltikum) en avtale om å skape et nytt økonomisk fellesskap den 18. oktober.

I mellomtiden fortsatte økonomiske situasjonen i Sovjetunionen å forverre seg. Innen desember 1991 hadde matmangel i det sentrale Russland gjort rasjonering på matvarer nødvendig i Moskva-området for første gang siden andre verdenskrig. Midt iblant den stødige kollapsen fortsatte den sovjetiske presidenten Gorbatsjov og hans regjering å motsette seg raske markedsreformer som Javlinskijs «500-dagers» program. For å sette til side Gorbatsjovs motstand besluttet Jeltsin å oppløse Sovjetunionen i samsvar med 1922-avtalen og dermed fjerne Gorbatsjov og den sovjetiske regjeringen fra makten. Dette steget ble også entusiastisk støttet av regjeringene i Ukraina og Hviterussland, som var med i avtalen fra 1922 sammen med Russland.

Grunnleggelsen av SUS og USSRs offisielle avvikling[rediger | rediger kilde]

SUS-medlemmer

Den siste brikken i puslespillet «Sovjetunionens oppløsning» falt på plass etter den ukrainske folkeavstemningen 1. desember 1991, hvor 90 % av velgerne stemte for uavhengighet. Lederne av de slaviske republikkene ble enige om å møte hverandre for å diskutere mulige former for relasjoner, alternativt til Gorbatsjovs kamp for en union.

Den 8. desember 1991 møttes lederne av republikkene Russland, Ukraina og Hviterussland i Belaveskaja pusjtsja og undertegnet Minsk-avtalen, som erklærte Sovjetunionens oppløsning og erstattet det med Samveldet av uavhengige stater (SUS). Gorbatsjov beskrev dette som et grunnlovsstridig kupp, men det ble snart klart at utviklingen ikke kunne stanses.

Den 12. desember 1991 ble Russlands løsrivelse fra unionen forseglet da Den russiske kongressen av folkets deputerte formelt ratifiserte Minsk-avtalen og fordømte 1922-avtalen for opprettelsen av Sovjetunionen.

17. desember 1991 undertegnet 12 av de 15 sovjetrepublikkene Energy Charter Treaty (ECT) i Haag som suverene stater, sammen med 28 europeiske land, det europeiske fellesskapet og fire ikke-europeiske land.[14]

Sovjetunionens fall betraktes ofte også som kommunismens endelige fall fordi Sovjetunionen var den desidert største kommuniststaten i verden.

Tvil forble over autoriteten til Minsk-avtalen og dens evne til å påvirke oppløsningen av Sovjetunionen, siden den ble signert av kun fem sovjetrepublikker. Men 21. desember 1991 undertegnet representanter fra alle medlemslandene, bortsett fra Georgia, Alma Ata-erklæringen der de bekreftet oppløsningen av unionen. Samme dag ble alle tidligere sovjetrepublikker enige om bli med i SUS, med unntak av de tre baltiske statene og Georgia. Dokumentene undertegnet i Alma Ata tok også opp flere problemer som hadde kommet med unionens bortgang. Russland ble merkverdig nok autorisert til å påta seg Sovjetunionens rolle i FN, noe som betydde at det skulle arve sitt faste medlemskap i Sikkerhetsrådet. Den sovjetiske ambassadøren til FN leverte et brev fra Russlands president Boris Jeltsin til generalsekretæren, datert 24. desember 1991. I dette brevet informerte han generalsekretæren at i kraft av denne avtalen var Russland etterfølgeren av Sovjetunionen i forbindelse med FN-medlemskapet. Etter å ha sirkulert blant FNs medlemsland og ingen kom med noen innvendinger ble uttalelsen erklært akseptert 31. desember.

Den 25. desember 1991 gikk Gorbatsjov av som president i Sovjetunionen, og erklærte kontoret som fritt og overførte dermed all sin gjenværende makt til Russlands president, Jeltsin. På natten samme dag ble det sovjetiske flagget senket for siste gang over Kreml. Dagen etter anerkjente endelig Rådet for republikkene (et kammer) i Det øverste sovjet oppløsningen av Sovjetunionen og oppløste seg selv (et annet kammer i Det øverste sovjet hadde ikke vært i stand til å arbeide noen måneder før dette, på grunn av mangelen på et kvorum (quorom)). Innen 31. desember 1991 hadde virksomheten ved alle offisielle sovjetiske institusjoner opphørt ettersom individuelle republikker overtok den sentrale regjeringens rolle.

Oppsummering[rediger | rediger kilde]

De fire prinsipielle elementene i det gamle sovjetiske systemet var hierarkiet av sovjeter, etnisk føderalisme, statssosialisme og kommunistpartiets dominans. Gorbatsjovs reformer perestrojka og glasnost skapte radikale uforutsette effekter som brakte ned dette systemet. Som et middel for å gjenreise den sovjetiske staten prøvde Gorbatsjov gjentatte ganger å bygge en koalisjon av reformvennlige politiske ledere og skapte nye arenaer og baser for makt. Han gjennomførte disse tiltakene fordi han ønsket å løse alvorlige økonomiske problemer og fjerne politisk sløvhet som klart truet med å sette Sovjetunionen inn i en tilstand av langvarig stagnasjon.

Men ved innføring av strukturelle reformer som var tenkt som et hjelpemiddel for å utvide mulighetene for ledere og folkelige bevegelser i delrepublikkene slik at Gorbatsjov kunne få innflytelse i disse områdene, åpnet han også for at nasjonalister, ortodokskommunister og populistiske krefter kunne motsette seg hans forsøk på å liberalisere og revitalisere sovjetisk kommunisme. Selv om noen av de nye bevegelsene håpet på å erstatte det sovjetiske systemet med et liberaldemokratisk politisk system krevde andre uavhengighet for nasjonalrepublikkene. Men fortsatt var det folk som insisterte på opprettholdelse av det gamle sovjetiske styresettet. Når alt kommer til alt kunne ikke Gorbatsjov forfalske et kompromiss mellom disse kreftene og konsekvensen var sammenbruddet av Sovjetunionen.

Post-sovjetisk restrukturering[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Russlands historie (etter 1991)

For å restrukturere det tidligere administrative kommandosystemet til Sovjetunionen og gjennomføre overgang til en markedsbasert økonomi, ble Jeltsins sjokkprogram innført noen dager etter oppløsningen av Sovjetunionen. Subsidiene til gårder og industri som mistet inntekter ble kuttet, prisreguleringen ble avskaffet og rubel fikk støtte for konvertibilitet. Nye muligheter for Jeltsins sirkel og andre entreprenører til å ta hånd om tidligere statseiendom ble skapt, og på den måten ble den gamle statseide økonomien restrukturert i løpet av noen få måneder. Etter å ha tilegnet seg makten fikk de aller fleste «idealistiske» reformister store besittelser av statseiendom ved å ta i bruk sine stillinger i regjeringen. De ble næringsdrivende oligarker på en måte som virket uetisk for et ungt demokrati. Eksisterende institusjoner ble tydelig forlatt før etablering av nye juridiske strukturer med markedsøkonomi som for eksempel de som styrer privat eiendom, overvåker finansmarkedene og håndhever beskatning.

Markedsøkonomer trodde at fjerningen av det administrative kommandosystemet i Russland ville øke BNP og levestandarden ved å tillate mer effektiv allokering av ressurser. De trodde også at sammenbruddet ville skape nye produksjonsmuligheter ved å se bort fra sentral planlegging, erstatte et desentralisert markedssystem, fjerne store makroøkonomiske og strukturelle skjevheter gjennom liberalisering og gi incitament gjennom privatisering.

Siden Sovjetunionens fall har Russland stått overfor mange problemer som talsmenn for det frie marked i 1992 ikke forventet. Blant annet har 25 % av befolkningen levd under fattigdomsgrensen, den forventede levealderen falt, fødselsraten vært lav og BNP blitt halvert. Disse problemene førte til en rekke krisesituasjoner på 1990-tallet, noe som nesten førte til at Jeltsins kommunistiske motstander, Gennadij Ziuganov ble valgt i presidentvalget i 1996. I de senere årene har Russlands økonomi begynt å vokse sterkt på grunn av store investeringer, god forretningsutvikling og høye priser på landets naturressurser.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Crile, George (2003). Charlie Wilson's War: The Extraordinary Story of the Largest Covert Operation in History. Atlantic Monthly Press. ISBN 0871138549. 
  2. ^ http://wais.stanford.edu/History/history_ussrandreagan.htm
  3. ^ http://www.commentarymagazine.com/viewarticle.cfm/sadat-and-nasser-13023
  4. ^ Voprosy Ekonomiki (Moskva), nr. 2 (1988), s. 79.
  5. ^ Human Rights Watch. “Playing the "Communal Card": Communal Violence and Human Rights”
  6. ^ 20 January
  7. ^ Elchin Khalilov. «Eyewitness: A republic loses faith», BBC News, 15. august 2001. Besøkt 20. januar 2010
  8. ^ «Black January: Baku (1990). Behind the Scenes - A Photojournalist's Perspective», Azerbaijan International, 15. august 2001, s. 33-37. Besøkt 20. januar 2010
  9. ^ Shamkhal Abilov. «20 January 1990: Black Face of the Red Terror in Azerbaijan», Turkish Weekly, 9. januar 2010. Besøkt 20. januar 2010
  10. ^ «Azerbaijan commemorates the anniversary of 20th January tragedy», Today.az, 20. januar 2010. Besøkt 20. januar 2010
  11. ^ From Communists to Foreign Capitalists: The Social Foundations of Foreign Direct Investment in Postsocialist Europe by Nina Bandelj, Princeton University Press, 2008, ISBN 0691129126/ISBN 978-0691129129, s. 41
  12. ^ Hastening The End of the Empire, TIME Magazine, 28. januar 1991.
  13. ^ 1991: March Referendum SovietHistory.org
  14. ^ Concluding document of The Hague Conference on the European Energy Charter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]