Hopp til innhold

Roland Freisler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Roland Freisler
Født30. okt. 1893[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Celle[5]
Død3. feb. 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (51 år)
Berlin
BeskjeftigelseDommer, politiker, advokat, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Judge of the People's Court (1942–1945)
  • medlem av Riksdagen (1933–1945)
  • delegat i Prøyssens parlament Rediger på Wikidata
Utdannet vedFriedrich-Schiller-Universität Jena
EktefelleMarion Freisler (1928–)
FarJulius Freisler
SøskenOswald Freisler
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
GravlagtWaldfriedhof Dahlem
Medlem av
  • Schwarzburgbund
  • National Socialist Association of German Legal Professionals
UtmerkelserJernkorset
Roland Freisler på Commons

Roland Freisler (1893–1945) var en tysk dommer og nazist og SA. Han var i sine yngre år en kommunist, men tok senere avstand fra dette og ble et fremtredende medlem av NSDAP og en fanatisk nazist. Han er særlig kjent som president for Volksgerichtshof, en domstol for politiske forbrytelser, der han ble kjent for å dømme til brutale straffer. Under andre verdenskrig dømte han mange opposisjonelle til døden, blant andre medlemmer av Den hvite rose. Freisler omkom under et bombeangrep mot Berlin i februar 1945.[6][7]

Bakgrunn, utdannelse og yrke

[rediger | rediger kilde]

Roland Freisler ble født i Celle, moren Charlotte Schwertfegers hjemby. Faren Julius Freisler var diplomingeniør og kom opprinnelig fra Mähren. Roland Freisler gikk på gymnaset i Aachen og tok Abitur i 1912. Under første verdenskrig tjenestegjorde han på østfronten som fanejunker fra august 1914, senere løytnant, og satt i russisk krigsfangenskap i årene 1915–1920.[8] Han lærte seg da flytende russisk og kom tilbake til Tyskland i 1920 som fanatisk kommunist. Han studerte jus i Jena og etablerte seg som advokat i Kassel i 1923. I mars 1928 giftet han seg med Marion Russegger (1910–1997)[9] og fikk sønnene Harald og Roland.[10]

Senere karriere

[rediger | rediger kilde]

Freislers kommunistsympatier vek snart plassen for en grenseløs Hitler-beundring, og han ble medlem av NSDAP i 1925.[11] I 1932 ble han innvalgt i det prøyssiske parlamentet for NSDAP, og året etter medlem av Riksdagen som representant fra Hessen-Nassau. Han ble også sjef for det prøyssiske justisdepartement. Han var medlem av det tyske lovakademi og hadde dessuten rang som Brigadeführer.[12] Det var som statssekretær i justisdepartementet at han deltok på Wannsee-konferansen, for øvrig som vikar for Franz Schlegelberger.

Roland Freisler (t.h.) gratulerer Heinrich Lautz.

Freisler ble president i den såkalte Volksgerichtshof («folkedomstol») i 1942[11] der han overtok for Otto von Thierack (1889–1946) som da var utnevnt til justisminister.[13] Da Hitler hørte om utnevnelsen, skal han ha reagert: «Freisler? Den gamle bolsjeviken? Nei!»[14] Etter utnevnelsen skrev han til Hitler: «Folkedomstolen vil uavlatelig anstrenge seg for å dømme slik som den tror at De, min fører, ville ha dømt i saken. Heil, min fører! I trofasthet, Deres politiske soldat Roland Freisler.»[15] Blant andre dømte han Sophie Scholl og de andre medlemmene av Den hvite rose, samt de involverte i 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944. Fra sin tiltredelse i 1942 og frem til sin død i februar 1945, avsa han 2 295 dødsdommer.[16]

Han var beryktet for sin framtreden i retten, dels skrikende, med alvorlige krenkelser rettet mot de tiltalte. Erwin von Witzleben måtte typisk møte i retten uten gebisset sitt og uten belte i buksene.[17] Freislers krenkende adferd er dokumentert av vitner og på film.[18] Propagandaministeriet fant det upassende å vise disse filmopptakene fra Freislers rettssaker i sine propagandafilmer, ettersom det regnet med at publikum ville finne hans oppførsel støtende. Under rettssaken mot medlemmene av Den hvite rose, kommenterte han Susanne Hirzels «ariske utseende»,[19] noe som kanskje forklarer at hun slapp unna med seks måneders fengsel. Freisler var blitt fløyet fra Berlin til München; saken mot Den hvite rose var første større saken han førte for Folkedomstolen. Salen var fylt med håndplukkede SS- og SA-folk. Foreldrene til Sophie og Hans Scholl fikk komme inn, men da faren ville si noen ord, jaget Freisler ham og hans kone på dør. Ifølge fengselspresten forholdt Freisler seg forbausende nok taus da Sophie Scholl rolig sa til ham: «Det vi har skrevet og sagt, det tenker dere jo alle sammen, dere mangler bare mot til å si det høyt.»[20] I rettsrunden mot de andre medlemmene begynte han derimot med å brøle: «Denne retten er en virkelig rett! Det er en folkerett! Vi trenger ingen lov! Vi trenger ingen prosessregler! Det er vi, folket, som bestemmer her! Ser dere, vi har ikke en gang noen lovsamling her!» Da en av bisitterne rakte Freisler en lovsamling, slengte Freisler den rasende ut i salen: «Vi trenger ingen lover! Vi trenger ingenting! Den som er imot oss, vil bli tilintetgjort!'»[21] Han hånte den anklagede Alexander Schmorell fordi hans mor var russisk, enda Freisler selv hadde lært seg russisk og vært overbevist kommunist. Da den anklagede Kurt Huber påpekte at han i det sjette flygebladet ikke hadde skrevet annet enn det Fichte hadde påpekt 130 år tidligere, skrek Freisler: «De er ingen Fichte! De er ikke engang professor! Her skal vi ikke ha noen politiske taler!»[22]

Død og ettermæle

[rediger | rediger kilde]

I februar 1945, under rettssaken mot Fabian von Schlabrendorff, gikk flyalarmen. Rettssalen ble fort tømt da folk skyndte seg til tilfluktsrommet, men Freisler snudde og gikk tilbake fordi han hadde glemt igjen papirene sine. Akkurat da ble bygningen truffet av en amerikansk bombe, taket raste ned, og Freisler ble truffet av fallende murrester og drept. Dette reddet livet til Fabian von Schlabrendorff som var stilt for retten den dagen,[23] for han ville helt sikkert blitt dømt til døden om ikke rettssaken var blitt avbrutt.

Freisler ble gravlagt anonymt på sine svigerforeldres gravsted[24] på Waldfriedhof («skogskirkegård») Dahlem[25]i Berlin. Også hans enke Marion er gravlagt her, men navnet Freisler står ikke på gravstedet.[26]

Enken bosatte seg i München under sitt pikenavn Russegger og døde i 1997. I 1974 ble pensjonen hennes satt opp med rundt 400 D-Mark begrunnet i myndighetenes antakelse om at hadde hennes mann overlevd krigen uten å bli henrettet, fengslet av de allierte eller fratatt sin advokatlisens, ville han trolig hatt høy inntekt som advokat eller dommer. Et medlem av Bayerns Landestag innklaget avgjørelsen, men regjeringen avviste protesten,[27] enda det alt i 1955 var påtalt at Freislers enke og andre pårørende etter høytstående embedsmenn i Nazi-Tyskland satt igjen med høye pensjoner.[28]

I populærkultur

[rediger | rediger kilde]

Freisler ble portrettert på en meget naturtro måte i filmen Sophie Scholls siste dager (2005).

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000582, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id freisler-roland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Discogs, oppført som Roland Freisler (2), Discogs artist-ID 2945104, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 10712212, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118693093, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Pauer-Studer, Herlinde, red. (2020). «Biographical Notes». Justifying Injustice: Legal Theory in Nazi Germany. Cambridge University Press. s. 230–233. ISBN 978-1-107-15930-3. doi:10.1017/9781316671412.009. Besøkt 10. februar 2022. 
  7. ^ Pauer-Studer, Herlinde, red. (2020). «Introduction». Justifying Injustice: Legal Theory in Nazi Germany. Cambridge University Press. s. 1–15. ISBN 978-1-107-15930-3. doi:10.1017/9781316671412.001. Besøkt 10. februar 2022. «Foremost among the more fanatic NS ideologues were Hans Frank (President of the Academy for German Law) and Roland Freisler (State Secretary in the Justice Ministry and, from 1942, President of the People’s Court, or Volksgerichtshof).... And Freisler, notorious for his excessive punishments and death sentences, is emblematic of the gruesome nature of the NS court system.» 
  8. ^ «Roland Freisler», ghwk.de
  9. ^ «Freisler-Russegger, Marion», ww2gravestone.com
  10. ^ «Freisler Roland», ww2gravestone.com
  11. ^ a b Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Fotostrecke - Bild 11 - Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids». SPIEGEL ONLINE (på tysk). Besøkt 31. august 2019. 
  12. ^ «Roland Freisler», ww2gravestone.com
  13. ^ «Thierack, Otto», yadvashem.org
  14. ^ «Roland Freisler», ww2gravestone.com
  15. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 164), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7
  16. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 164)
  17. ^ «Witzleben», spartacus-educational.com
  18. ^ Opptak fra 1944-rettssakene
  19. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 148-49)
  20. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 165)
  21. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 178-79)
  22. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 178–179)
  23. ^ «Freisler, Roland», ww2gravestone.com
  24. ^ Freislers grav, tracesofwar.com
  25. ^ Waldfriedhof Dahlem
  26. ^ «Marion Freisler», findagrave.com
  27. ^ Guido Knopp: Hitler's Hitmen (s. 251), ISBN 9780750942881
  28. ^ Sie soll alles erben («Hun skal arve alt»), der Spiegel 19. juli 1955
  29. ^ «Verhandlungen des Deutschen Reichstags». www.reichstag-abgeordnetendatenbank.de. Besøkt 1. januar 2026. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Roland_Freisler&oldid=25547204»