Roland Freisler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Roland Freisler
Roland Freisler
Roland Freisler i 1942
Født 30. oktober 1893
Celle
Død 3. februar 1945 (51 år)
Berlin
Drept i et bombeangrep
Yrke President i Volksgerichtshof

Roland Freisler (født 30. oktober 1893 i Celle, død 3. februar 1945 i Berlin) var en tysk jurist og dommer. Den tidligere kommunisten var et fremtredende medlem av NSDAP, og er mest kjent som president for Volksgerichtshof, en domstol for politiske forbrytelser.

Bakgrunn, utdannelse og yrke[rediger | rediger kilde]

Roland Freisler ble født i Celle, moren Charlotte Schwertfegers hjemby. Faren Julius Freisler var diplomingeniør og kom opprinnelig fra Mähren. Han deltok under første verdenskrig som løytnantØstfronten og ble tatt til fange av russerne og satt i krigsfangenskap i Sibir fra 1915. Han lærte seg flytende russisk og ble kommunist. Etter revolusjonen ble krigsfangene satt fri, og Freisler utnevnt til sovjetkommissær av bolsjevikene. Han kom tilbake til Tyskland i 1920 som fanatisk kommunist og studerte jus i Jena. Han etablerte seg som advokat i Kassel i 1923. Han giftet seg i 1928 og fikk etterhvert to sønner.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Freislers kommunistsympatier vek snart plassen for en grenseløs Hitler-beundring, og han ble medlem av NSDAP i 1924. I 1932 ble han innvalgt i det prøyssiske parlamentet for NSDAP, og året etter medlem av Riksdagen som representant fra Hessen-Nassau. Han ble også sjef for det prøyssiske justisdepartement. Han var medlem av det tyske lovakademi og hadde dessuten rang som SA-Brigadeführer. Det var i funksjon som statssekretær i Justisdepartementet at han deltok på Wannsee-konferansen, for øvrig som vikar for Franz Schlegelberger.

Roland Freisler (t.h.) gratulerer Heinrich Lautz

Freisler ble etterhvert president i den såkalte Volksgerichtshof 19421945, hvor han etterfulgte Otto Georg Thierack. Etter utnevnelsen skrev han til Hitler: «Folkedomstolen vil uavlatelig anstrenge seg for å dømme slik som den tror at De, min Fører, ville ha dømt i saken. Heil, min Fører! I trofasthet, Deres politiske soldat Roland Freisler.» Han var således dommer i flere kjente saker, blant annet dømte han Sophie Scholl og de andre medlemmene av Den hvite rose. Han var også dommer i sakene mot de involverte i 20. juli-attentatet mot Hitler i 1944. Fra sin tiltredelse i 1942 og frem til sin død i februar 1945, avsa han 2 295 dødsdommer.[1]

Han ble en beryktet jurist. Med sin framtreden i retten kom han, dels skrikende, med alvorlige krenkelser mot de tiltalte i ord og gjerning. For eksempel nektet han enkelte tiltalte å bruke belte - og benyttet anledningen til å håne dem på det groveste når buksene falt ned under avhør. Hans krenkende adferd er dokumentert gjennom vitner og film.[2] Propagandaministeriet fant det upassende å vise disse filmopptakene fra Freislers rettssaker i sine propagandafilmer, ettersom det regnet med at publikum ville finne hans oppførsel støtende. Under rettssaken mot medlemmene av Den hvite rose, kommenterte han Susanne Hirzels «ariske utseende»,[3] noe som kanskje forklarer at hun slapp unna med seks måneders fengsel. Freisler var blitt fløyet fra Berlin til München; saken mot Den hvite rose var første større saken han førte for Folkedomstolen. Salen var fylt med håndplukkede SS- og SA-folk. Foreldrene til Sophie og Hans Scholl fikk komme inn, men da faren ville si noen ord, jaget Freisler ham og hans kone på dør. Ifølge fengselspresten forholdt Freisler seg forbausende nok taus da Sophie Scholl rolig sa til ham: «Det vi har skrevet og sagt, det tenker dere jo alle sammen, dere mangler bare mot til å si det høyt.»[4] I rettsrunden mot de andre medlemmene begynte han derimot med å brøle: «Denne retten er en virkelig rett! Det er en folkerett! Vi trenger ingen lov! Vi trenger ingen prosessregler! Det er vi, folket, som bestemmer her! Ser dere, vi har ikke en gang noen lovsamling her!» Da en av bisitterne rakte Freisler en lovsamling, slengte Freisler den rasende ut i salen: «Vi trenger ingen lover! Vi trenger ingenting! Den som er imot oss, vil bli tilintetgjort!'» Han hånte den anklagede Alexander Schmorell fordi hans mor var russisk, enda Freisler selv hadde lært seg russisk og vært overbevist kommunist. Da den anklagede Kurt Huber påpekte at han i det sjette flygebladet ikke hadde skrevet annet enn det Fichte hadde påpekt 130 år tidligere, skrek Freisler: «De er ingen Fichte! De er ikke engang professor! Her skal vi ikke ha noen politiske taler!»[5]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

I februar 1945, under rettssaken mot Fabian von Schlabrendorff, gikk flyalarmen. Rettsalen ble fort tømt, og folk fant veien til tilfluktsrommene. Freisler kom i tanker om viktige papirer som var gjenglemt i rettssalen og vendte derfor tilbake for å hente dem. De amerikanske bombeflyene fikk imidlertid inn en fulltreffer i domstolbygningen, Freisler ble truffet av en bjelke og døde på stedet, noe som uvilsomt reddet Schlabrendorffs liv. Freisler ble funnet med papirene i saken mot Schlabrendorff i hendene. Roland Freisler ble gravlagt anonymt, og familien endret navn etter krigen.

Roland Freisler var gift med Anna Freisler. Enken levde i München under et annet navn og døde i 1997. Hun fikk forhøyet sin pensjon, fordi de ansvarlige myndighetene kom frem til at hennes mann grunnet sine faglige kvalifikasjoner etter krigen formodentlig ville «arbeidet som advokat eller høyere embedsmann», dersom han hadde overlevd.

Freisler ble portrettert på en meget naturtro måte i filmen Sophie Scholls siste dager.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 164), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7
  2. ^ http://www.youtube.com/watch?v=aNi5256dhvM
  3. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 148-9)
  4. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 165)
  5. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 178-9)