Georg Leibbrandt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Georg Leibbrandt
LeibbrandtGeorg.jpg
Født5. september 1899
Tsebrykove
Død16. juni 1982 (82 år)
Bonn
Beskjeftigelse Soldat, dommer
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Sturmabteilung

Georg Leibbrandt (født 5. september 1899 i Hoffnungsfeld ved Odessa, død 16. juni 1982 i Bonn) var en tysk akademiker og poltiker i NSDAP, blant annet var han leder for Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete («Departementet for besatte østområder») ofte forkortet til Ostministerium.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Leibbrandt var født av etnisk tyske foreldre i Hoffnungsfeld nær Odessa i Zebrikovo-distriktet i Ukraina. Under første verdenskrig meldte han seg som tolk for de tyske styrkene som sto i UkrainaØstfronten, da han snakket både tysk, russisk, ukrainsk, fransk og engelsk.

Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 flyktet han til Berlin og begynte å studere der. I 1918 studerte han teologi, filosofi og historie og fikk en doktorgrad i filosofi i 1927. I årene 1926, 1928 og 1929 reiste han mye rundt i Sovjetunionen for å studere den tyske befolkningen i svartehavsområdetVolgatyskere») og samlet historisk dokumentasjon. Han publiserte senere en bok om dette i Tyskland. Han fikk senere et Rockefellerstipend og studerte i Paris og i USA i årene 1931-1933.

Nasjonalsosialist[rediger | rediger kilde]

Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, tok Leibbrandt i mot en invitasjon fra Alfred Rosenberg om å vende tilbake til Tyskland, og han gikk samme år inn i NSDAP. Han ble leder av Øst-seksjonen i den utenrikspolitiske avdelingen i NSDAP, og leder for antisovjetisk og antikommunistisk propaganda.

Etter at Operasjon Barbarossa ble igangsatt, ble Leibbrandt leder for Ostministrerium, som hadde det overordnede ansvaret for den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene. Fra denne posisjonen deltok han på Wannseekonferansen sammen med Alfred Meyer.

Fra sommeren 1943, gikk han av ukjente grunner av fra Ostministerium og gikk inn i Kriegsmarine.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Han ble holdt internert av britene etter krigen fram til 1949. I denne perioden ble han innkalt som vitne under Ministerieprosessen.

I januar 1950 ble han formelt siktet av Landgericht Nürnberg-Fürth, men saken mot ham ble henlagt 10. august samme år og han ble løslatt. Han bosatte seg deretter i Weissach im Tal i Baden-Württemberg, hvor han bodde fram til sin død. Han oppholdt seg også i perioder i USA og fortsatte studiene rundt Volgatyskerne.