Folketyskere
Folketyskere (Volksdeutsche) er en betegnelse som ble brukt om alle etnisk tyske minoriteter utenfor statene Tyskland, Østerrike, Luxembourg, Sveits og Liechtenstein.
Begrepet kom i bruk på 1800-tallet som motsetning til rikstyskere (Reichsdeutsche), tyskere som bodde i nasjonalstaten Tyskland. Begrepet ble senere brukt om tyske minoriteter som etter første verdenskrig havnet i andre stater enn de tyskbefolkede statene, for eksempel folk fra Alsace og Lorraine i Frankrike, den tyske minoriteten i Eupen-Malmedy i Belgia, tyskerne i Posen og Vest-Preussen i Polen, men også de tyske minoritetene i Østerrike-Ungarns etterfølgerstater, særlig i Jugoslavia, Ungarn, Romania, Tsjekkoslovakia (sudettyskere) og Syd-Tirol i Italia. Folketyskerne var en viktig minoritet, og utgjorde i mellomkrigstiden vel over ti millioner mennesker. Det største antallet levde i østlige og sørøstlige Europa, og de utgjorde en viktig minoritet langt inne i Russland.
På 1930-tallet anslo tyske myndigheter at 30 millioner Volksdeutsche bodde utenfor det tyske riket, særlig i det daværende Polen, Ukraina, Baltikum og Romania.[1] Etter utbruddet av annen verdenskrig registrerte 2,7 millioner polske statsborgere seg som folketyskere i de områdene som kom under tysk administrasjon.[trenger referanse] Ved tyske erobring av østlige områder skulle Volksdeutsche bli begunstig etter fordrivelse av andre folkeslag. Etter at holocaust begynte ble Volksdeutsche tildelt boliger og andre eiendeler som var ledig etter at jødene var drept eller deportert. De Volksdeutsche ble tildels forflyttet fra andre land eller områder. I rapporter fra de erobrede områdene klaget tyske tjenestemenn over at Volksdeutsche ikke var «så tyske» som ventet, blant annet var det mange som ikke snakket tysk, angivelig manglet tyske familieverdier og hadde kulturelt blitt preget av sine slaviske eller jødiske naboer. Antisemittisme var en måte vise seg som tyske og tradisjonell kristelig anti-jødiske holdninger kunne omdannes til anti-semittisme. Himmler forsøkte å overbevise flere polske om å definere seg som tyske ved utsikter til økonomisk gevinst. På slutten av krigen ble definisjonen av Volksdeutsche utvidet for å øke rekrutteringsgrunnlaget av soldater.[1]
Hitler og Himmler ønsket å omplassere folketyskere fra Lothringen til Galicja, noe disse selv ikke ønsket. Folketyskere fra landsbyer rundt Athen, etterkommere etter folk fra Bayern som hadde fulgt med kong Otto I av Hellas et århundre tidligere, ble plassert i en leir ved Passau, selv om de helst ville blitt i Hellas.[2] Det eneste steder der SS fikk gjennomført sin plan om tysk kolonisering, var i Zamosc i Polen, der over ti tusen polakker ble forsøkt deportert for å gi plass til 25 000 folketyske kolonister hentet utenfra. I distriktet bodde det fremdeles 26 000 ukrainere og 170 000 polakker, og tidlig i 1944 bad de lokale myndighetene innstendig om at Himmler sørget for å evakuere folketyskerne, siden polsk motstandsbevegelse jevnlig angrep kolonistenes gårder og landsbyer, slik at mennene måtte overnatte ute i markene for ikke å bli drept ved nattlige overfall. Men Hitler og Himmler trenerte evakueringen så lenge de kunne, ut fra Hitlers langsiktige plan om «hundre millioner tyskere bosatt i østområdene». Han ønsket å forvandle tyskere og folketyskere til en nasjon av bønder, uten tanke for at de fleste var urbaniserte, og slett ikke hadde noe ønske om en fremtid innen gårdsdrift.[3]
I 1942 ble det vedtatt å distribuere klær og eiendeler stjålet fra Auschwitz-fanger som julegaver til folketyske nybyggere i Ukraina. Senere utvidet man dette programmet til å gjelde også andre folketyske kolonister.[4]
Da Waffen-SS slapp ut paramilitære tropper i fallskjerm over Transilvania sent i 1944, reagerte sovjet-myndighetene raskt. 7. januar 1945 ble bortimot hundre tusen folketyskere sendt på tvangsarbeid i Sovjetunionen.[5]
De folketyske bosetningsområdene er i dag for en stor del historie, da de etter krigen ble utsatt for etnisk rensning gjennom deportering eller utvandring, eller ble fordrevet etter krigen. Av dem som ble igjen, valgte de fleste å utvandre (såkalte Spätaussiedler). Deres etterkommere lever overveiende i dagens Tyskland og Østerrike.
Begrepet folketyskere må ikke forveksles med utenlandstyskere (Auslandsdeutsche), som er betegnelsen på borgere av nasjonalstaten Tyskland som bor i utlandet.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Bergen, Doris L. (1994). «The Nazi Concept of 'Volksdeutsche' and the Exacerbation of Anti-Semitism in Eastern Europe, 1939-45». Journal of Contemporary History. 4. 29: 569–582. ISSN 0022-0094. Besøkt 29. juli 2026.
- ↑ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 166-167
- ↑ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 181
- ↑ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 183
- ↑ Mazower, Mark (1999): Dark Continent, s. 239
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Mazower, Mark (1999): Dark Continent, Penguin books, ISBN 0-14-024159-0
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Resettlement of Volksdeutsche – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
