Doktorgrad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En doktor ved University of Oxford i doktorhatt og svart og skarlagensrød akademisk kappe.

Doktorgrad er i mange land betegnelsen på den høyeste akademiske grad man kan oppnå, men doktorgrad er ikke noen enhetlig grad og innhold og nivå på grader betegnet som doktorgrad varierer sterkt både mellom land, institusjoner og i tid. Doktorgrad kan være et av flere elementer som avgjør akademisk kompetanse, men i dag stort sett bare på lavere- eller mellomnivå i en forskerkarriere.

Tradisjonelt ble doktorgraden oppnådd gjennom at en doktorgradskandidat (doktorand) muntlige forsvarte et arbeid i en disputas (men det var ikke nødvendigvis samme person som hadde forfattet doktorgradsarbeidet). Historisk ble doktorgraden kun tildelt innen teologi, jus og medisin, og var sidestilt med magistergraden som ble tildelt ved det filosofiske fakultet (dvs. innen alle andre fag). Ordet doktorgrad kommer fra latin docere, «å undervise», og har blitt forkortet fra latin licentia docendi, «lisens til å undervise», og betød at man hadde rett til å forelese ved universitetene.

Doktorgraden som forskningsgrad, i sin moderne typiske form, innebærer for det meste at man gjennomfører forskning av et visst omfang og skriver en doktorgradsavhandling. I sin nåværende form har denne graden utspring i tysk universitetstradisjon fra 1800-tallet og spredte seg etterhvert til USA. I løpet av 1900-tallet har doktorgrader, særlig i den amerikanske formen ph.d. (PhD), fått stort gjennomslag på verdensbasis som en forskningsgrad man tar i begynnelsen av sin forskerkarriere. Ph.d.-grader etter amerikansk modell innebærer ikke alltid noen disputas. I mange land, bl.a. Norge og Storbritannia, var doktorgrad likevel inntil forholdsvis nylig en grad man eventuelt tok sent i karrieren og ikke noen forutsetning for en forskerkarriere.[f 1] I norsk sammenheng fantes det flere eldre grader, slik som lisensiatgrad og magistergrad, som hadde den funksjonen «doktorgrad» hadde i bl.a. Tyskland og USA, som ble regnet som jevnbyrdige med grader betegnet som doktorgrad i utlandet, og som omfangsmessig tilsvarer den nyere ph.d.-graden. I Norge ble PhD-grader fra USA og Storbritannia og doktorgrader fra Tyskland ved mange anledninger bedømt som tilsvarende norsk magistergrad eller lisensiatgrad frem til 2003.

Doktorgrad kan også vise til et kompetansenivå uavhengig av formell grad; man kan oppnå doktorgradskompetanse (jf. førstestillingskompetanse) uten å avlegge en formell doktorgrad gjennom å publisere forskningsarbeider av samme omfang og kvalitet som en doktorgrad, i dag som oftest i form av fagfellevurderte vitenskapelige artikler, evt. bøker (en norsk doktorgrad i dag tilsvarer for det meste fire vitenskapelige artikler). Det er ingen forskjell på kompetansenivået til personer med formell doktorgrad i forhold til personer som har oppnådd samme kompetanse gjennom publisering av forskningsarbeider og bedømmelse som doktorgradskompetent (i Norge gjerne førsteamanuensiskompetent).

Ordet doktor kan også inngå i profesjonelle grader, dvs. grader som ikke er forskningsgrader.[1] Tittelen doktor blir også tildelt som en æresbevisning (æresdoktor).

Historie[rediger | rediger kilde]

Doktorgradens opprinnelse finnes i tittelen ijazat attadris wa 'l-ifttd (arabisk: الإِجازَة ‎ «lisens til å undervise og utstede juridiske betenkninger»), som ble tildelt av islamske læresteder. Graden oppstod i det 9. århundre etter opprettelsen av madhab-læresteder. For å oppnå graden måtte man normalt studere i fire år på lavere nivå og minst ti år på høyere nivå. Graden ble tildelt etter en disputas; en muntlig eksamen der originaliteten ved kandidatens teser og kandidatens evne til å forsvare sine teser mot alle innvendinger ble vurdert. Kandidatene fikk etter disputasen titler som faqih, mufti eller mudarris, som ble oversatt til latin som magister, professor og doktor.

Doktorgraden som konsept ble innført i middelalderens Europa som konsekvens av kontakten med den islamske verden som ble etablert under korstogene, og oppdagelsen av islamsk vitenskap. I Europa var doktorgraden knyttet til retten til å undervise ved universiteter.

Den første kjente tildelingen av en doktorgrad skjedde i Bologna i 1219, etter at pave Honorius III hadde bekreftet Bologna-universitetets doktorgradsordning.

I middelalderen var doktorgraden den høyeste akademiske graden. Den ble kun brukt av de teologiske, juridiske og medisinske fakulteter; filosofiske fakulteter tildelte gradene baccalaureus og magister, der magister var likestilt med doktorgraden.

I 1603 ble den dansk-norske legen Villads Nielsen den andre som ble promovert som doktor ved det medisinske fakultet ved Københavns Universitet. Det skjedde etter at han forsvarte teser forfattet av Thomas Fincke. Først 50 år senere ble det vanlig at doktorander forfattet sine avhandlinger selv.

Innholdet i doktorgraden har variert betydelig med tid og sted. Frem til det 20. århundre hadde f.eks. få universitetsansatte i engelskspråklige land doktorgrad. Doktorgraden slik den kjennes i dag i det meste av verden, utviklet seg i Tyskland rundt 1800, der den som ville undervise ved et universitet, måtte ha gjennomført et forskningsarbeide som ledet til en doktorgrad. Etter tysk forbilde spredte denne praksisen seg til universiteter i de fleste europeiske land og mye av verden forøvrig i løpet av 1800- og 1900-tallet.

I noen land brukes ordet «doktor» fortsatt også i grader som ikke er vitenskapelige doktorgrader, f.eks. i de amerikanske gradene Juris Doctor (JD) og Medicinæ Doctor (MD), som er utdannelser tilsvarende embedseksamen. I de fleste engelskspråklige land er filosofisk doktorgrad etterhvert den vanligste vitenskapelige doktorgraden. I Storbritannia ble uttrykket doktorgrad tradisjonelt brukt om høyere doktorgrader som Doctor of Letters og Doctor of Science; disse gradene var ikke noen forutsetning for en forskerkarriere, men ble for det meste tildelt som en æresbevisning til høyt meritterte akademikere (for det meste professorer). PhD-graden ble innført i Storbritannia i det 20. århundre som en «lavere doktorgrad» for å tiltrekke seg amerikanske studenter og forskere, og innebar sjelden noen disputas; graden hadde et omfang som tilsvarte norsk magistergrad og ble i Norge regnet som en grad på samme nivå som magister. Det er først de siste årene at det har blitt normalt i Storbritannia å ta en PhD-grad som en inngangsbillett til en forskerkarriere, og eldre professorer har i mange tilfeller ikke doktorgrad.

Norge[rediger | rediger kilde]

Det finnes en rekke doktorgrader, og grader på tilsvarende nivå, i Norge. Gjennomsnittsalderen ved tildeling av doktorgraden er innen de fleste fagområder ca. 41 år.[2]

Eldre doktorgrader[rediger | rediger kilde]

De følgende gradene har eksistert helt siden grunnleggelsen av Københavns Universitet i 1479 og er de opprinnelige doktorgradene. De ble i Norge avskaffet i 2008.

Den følgende doktorgraden ble opprettet i 1824 (både i Norge og Danmark) etter tysk forbilde, og har sine røtter i den humboldtske universitetstradisjonen. Graden erstattet den tidligere magistergraden som øverste grad ved det filosofiske fakultet. Graden er etter 2008 en av to doktorgrader som fortsatt tildeles i Norge.

De følgende gradene er nyere, fagspesifikke doktorgrader, opprettet i perioden mellom 1950-tallet og 1990-tallet, og i alle tilfellene avskaffet i 2008.

Ny doktorgrad[rediger | rediger kilde]

I 2003 ble det i Norge innført en ny versjon av den filosofiske doktorgrad. Etter 2008 er denne graden ved siden av dr. philos. en av to doktorgrader som fortsatt tildeles.

Ph.d.-graden kan gis innen alle fagområder. I forbindelse med innføringen av graden ble de tradisjonelle gradene, med unntak av dr.philos., avviklet. Dermed tilstrebes det i Norge å heretter kun tildele to versjoner av den filsofiske doktorgrad, skrevet philosophiae doctor (ph.d.) eller doctor philosophiae (dr.philos.) Forskjellen på de to doktorgradene er at ph.d. gis den som deltar i organisert doktorgradsprogram, mens dr.philos. gis den som kvalifiserer seg for doktorgrad på den tradisjonelle måten, uten å delta på slikt program. De tradisjonelle doktorgradene ble utdelt i perioden 2003–2008 til personer som påbegynte sin doktorgrad før omleggingen. Ph.d. er normert til tre år, selv om de fleste bruker langt mer enn dette, mens dr. philos. ikke har noen tidsnormering.[3]

Eldre grader på nivå som internasjonalt tilsvarer doktorgrad[rediger | rediger kilde]

De følgende gradene, som eksisterte i Danmark-Norge fra 1479 til omkring årtusenskiftet, har internasjonalt blitt ansett som grader på ph.d.-ekvivalent nivå og ofte oversatt som PhD internasjonalt. Den nye ph.d.-graden er å oppfatte som en avløser til bl.a. disse gradene.

Språk[rediger | rediger kilde]

Inntil 1845 ble alle doktorgrader i Norge avlagt på latin.

Det er anledning til å levere doktorgrader innen alle fagområder på alle de tre skandinaviske språkene, engelsk, tysk og fransk. Andre språk kan benyttes i unntakstilfeller, på grunn av fagområde eller etter søknad.

I 2008 var de fleste doktorgrader skrevet på engelsk.[4]

Danmark[rediger | rediger kilde]

I Danmark er ph.d. (Danmark) innført som erstatning for lisensiatgraden, og går uoffisielt under betegnelsen «den lavere doktorgrad» eller «den lille doktorgrad», selv om den ikke formelt regnes som doktorgrad. De høyere, tradisjonelle doktorgradene (i hovedsak identisk med de norske) er også beholdt.

Nederland[rediger | rediger kilde]

I Nederland finnes det bare en doktorgrad, doctor (forkortet dr.).

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kjente forskere som f.eks. Johan Galtung, Bernt HagtvetJorun Solheim, Steinar Stjernø og andre som tok sin utdannelse før Bolognaprosessen har ikke grader betegnet som «doktorgrad», men likevel for det meste grader på nivå med grader som i dag betegnes som doktorgrad.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ F.eks. amerikansk MD, «doktor i medisin», som tilsvarer cand. med., og JD, «doktor i jus», som tilsvarer cand. jur.
  2. ^ regjeringen.no Kvalitetsreformen Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren St.meld. nr. 35 (2001-2002)
  3. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/20012002/stmeld-nr-35-2001-2002-/5.html?id=196315
  4. ^ Ulf Andenæs: Engelsk er vår tids latin Aftenposten 18. februar 2008, del 2, side 8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]