Richard von Weizsäcker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Richard von Weizsäcker
Bundesarchiv Bild 146-1991-039-11, Richard v. Weizsäcker.jpg
FødtRichard Karl Freiherr von Weizsäcker
15. apr. 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Neue Schloss[5]Rediger på Wikidata
Død31. jan. 2015[1][6][7][3]Rediger på Wikidata (94 år)
Berlin[6][7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[4], advokat, militærRediger på Wikidata
Embete
  • Tysklands president (1984–1994)
  • Borgermesteren av Berlin (Vest-Berlin, 1981–1984)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (1969–1972)
  • medlem av Berlins Abgeordnetenhaus
  • medlem av den tyske forbundsdagen (1980–1981)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (1976–1980)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (1972–1976) Rediger på Wikidata
Akademisk grad Doktorgrad (1955)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Georg-August-Universität Göttingen (1945–1955), Balliol College, University of OxfordRediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder		 Wolfgang SiebertRediger på Wikidata
Ektefelle Marianne von Weizsäcker (1953–)Rediger på Wikidata
Far Ernst von WeizsäckerRediger på Wikidata
Mor Marianne von Weizsäcker[8]Rediger på Wikidata
Søsken Carl Friedrich von WeizsäckerRediger på Wikidata
Barn Robert K. von Weizsäcker, Andreas von Weizsäcker, Beatrice von Weizsäcker, Fritz von WeizsäckerRediger på Wikidata
Parti Christlich Demokratische Union (1954–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Waldfriedhof DahlemRediger på Wikidata
Medlem av
11 oppføringer
Hitlerjugend, Romaklubben, Infanterie-Regiment 9, styret i CDU, A Soul for Europe, Weizsäcker-kommisjonen, Humboldt-Viadrina School of Governance, Deutsche Nationalstiftung, Atlanterhavsbroen, Deutsche Gesellschaft für auswärtige Politik, European Leadership NetworkRediger på Wikidata
Utmerkelser
63 oppføringer
Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1984), Schärfste Klinge, storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1985)[9], Quetzalordenen, Antonio José de Irisarri-ordenen, storkors av Den nederlandske løves orden, Goldene Kamera, Deutsches Sportabzeichen, storkors av Den islandske falkeorden, Serafimerordenen (1988), Elefantordenen (1989), Heinrich Heine-prisen (1991), Det kongelige Victoriakjedet (1992), Nansenprisen (1992), Heinz-Galinski-prisen, storkors av republikken Polens fortjenstorden (1994), Augsburger fredspris, Leo-Baeck-prisen (1994), Den olympiske orden i gull (1994)[10], storkors av Ungarns fortjenstorden, Deutscher Staatsbürgerpreis (1995), Buber-Rosenzweig-medaljen (1995), Baden-Württembergs fortjenstorden (1995), Humanismus-prisen, Dr. Leopold Lucas-prisen (2000)[11], Erich Kästner-prisen (2003), Johann Heinrich Voß' pris for litteratur, 1. klasse av Den hvite løves orden (2003), Keiser Otto-prisen, Corine litteraturpris, Martin Luther-mealjen, storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1986), æresborger av Berlin (1990), Eric M. Warburg-prisen (2014), Ernst-Reuter-Plakette (1982), Geuzenpenning (1990), Four Freedoms Award - Freedom Medal, Giuseppe Motta Medal (2010), Harnack-medaljen (1990), Catalonias internasjonale pris (1995)[12], Jernkorset av 2. klasse (1941), Jernkorset av 1. klasse (1944), Den nasjonale fortjenstorden (1990), storkjede av Infante Dom Henriks orden (1989)[13], storkors med kjede av Karl IIIs orden (1986)[14], Internationaler Mendelssohn-Preis zu Leipzig (2013)[15], Kongerikets kroneorden, æresdoktor ved Waseda-universitetet, æresdoktor ved Uppsala universitet, æresdoktor ved Katholieke Universiteit Leuven, æresdoktor ved universitetet i Cambridge, æresdoktor ved Harvard University, honorary fellow of Weizmann Institute, Theodor Heuss-prisen (1984)[16], æresborger av Bonn (1989), Urania Medal (2004), æresdoktor ved Erasmus-Universität Rotterdam, Æresridder av storkorset av Bath-ordenen[17], Osgar (2003), Pour le Mérite, æresdoktor ved Johns Hopkins University, honorary citizen of Gdańsk (1997), honorary citizen of Stuttgart (1990)Rediger på Wikidata
Signatur
Richard von Weizsäckers signatur
Våpenskjold
Richard von Weizsäckers våpenskjold
Richard von Weizsäcker på Commons

Richard Freiherr (baron) von Weizsäcker (født 15. april 1920 i Stuttgart, død 31. januar 2015 i Berlin[18]) var en tysk politiker (CDU). Han var regjerende borgermester i Berlin fra 1981 til 1994 og Tysklands sjette forbundspresident og president under gjenforeningen.

Han spilte en viktig rolle for Tysklands forståelse av sin egen historie. Ved siden av Willy Brandt var han den som i omverdens øyne symboliserte Tysklands demokratisering etter nazismen, skriver Die Welt i minneordet, og det var et lykketreff at han var president i forbindelse med Tysklands gjenforening. I langt større grad enn Helmut Kohl, formidlet han med sin aura og fintfølende opptreden et budskap om at Tyskland ikke lenger representerte en trussel for Øst-Europa. Hans tillitvekkende embetsgjerning baserte han på sitt omdømme som uavhengig og udogmatisk tenker med integritet, ifølge Die Welt. Weizsäckers støtte til traktatene med Sovjetunionen og særlige med Polen (Warschauer Vertrag, Warszawa-traktaten, 1972) bidro til at disse traktatene til slutt ble ratifisert av Forbundsdagen tross sterk motstand internt i CSU/CDU. Weizsäcker ga inntrykk av å ikke være en vanlig karrierepolitiker, men at han gikk inn i politikken av pliktfølelse. Hans troverdighet ble styrket av erfaringen som tysk offiser ved Østfronten og farens tjeneste i Hitlers regjering.[19]

Laquote.svgEr hat Deutschland gut getan.Raquote.svg

Süddeutsche Zeitung[20]

Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Weizsäcker (til venstre) sammen med faren Ernst von Weizsäcker som han forsvarte i Ministerieprosessen.

Weizsäcker ble født i Stuttgart som sønn av diplomaten baron Ernst von Weizsäcker. Faren var en ledende diplomat i Tyskland og var statssekretær i utenriksdepartementet og Joachim von Ribbentrops nestkommanderende. Ernst von Weizsäcker var en konservativ nasjonalist og meldte seg inn i NSDAP i 1938, og han støttet den tyske overtakelsen av Sudetenland. Ved rettssaken mot faren etter andre verdenskrig medvirket Richard von Weizsäcker i forsvaret. I 1985 fortalte Richard von Weizsäcker om farens tjeneste for Hitler: Faren forsto ikke Hitler da han kom til makten i 1933 og faren undervurderte de profesjonelle diplomatenes evne til å styre Hitler unna krig. «Min far var ærlig, men ikke særlig sterk.» Han avviste at faren innerste inne var del av den motstanden mot Hitler, men var overbevist om at faren ikke var en krigsforbryter og ikke kjente til Holocaust. Ifølge Richard von Weizsäcker arbeidet faren for å hindre krig og holdt i stillhet kontakt med britiske diplomater, faren forsøkte også å få Mussolinis hjelp til å hindre Tysklands ferd mot krig. Ernst von Weizsäcker var glad for Münchenavtalen (der han selv var en sentral forhandler) fordi Sudetenland ble overført til Tyskland og fordi det opprettholdt fred for en tid. Faren var nedslått over angrepet på Polen 1. september 1939, han mente at alle hans anstrengelser var bortkastet. Richard von Weizsäcker var da 19 år gammel og deltok i invasjonen av Polen. Robert Kempner, aktor i saken mot Ernst von Weizsäcker, beskrev ham som en tragisk figur og understreket at hans medvirkning var dokumentert ved signerte brev til Adolf Eichmann (angående transport av jøder fra Frankrike til Auschwitz).[21]

Han kom fra en familie av intellektuelle og ledende tjenestemenn, såkalt Bildungsbürgertum.[22] Han var bror av fysikeren og filosofen Carl Friedrich von Weizsäcker.[23] Hans oldefar ble adlet, og hans farfar, som var statsminister i kongeriket Württemberg, ble opphøyet i friherrestanden.[20] Richard von Weizsäcker ble i 1953 gift med Marianne, født von Kretschmann. Mariannes mor Asta var en adoptivdatter av bankieren Fritz von Waldthausen, av den berømte bankier- og industrifamilien. Richard og Marianne fikk fire barn: Robert Karl von Weizsäcker (f. 1954), professor i sosialøkonomi, Andreas von Weizsäcker (f. 1956), kunstprofessor, Beatrice von Weizsäcker (f. 1958), jurist, og Fritz von Weizsäcker (f. 1960), lege og medisinprofessor.

Han bodde flere år i Storbritannia og Danmark mens faren var stasjonert ved ambassadene der, og familien flyttet deretter til Berlin. Da han var 17 år gammel tok han artium ved Bismarck-Gymnasium i Berlin-Wilmersdorf og flyttet til Oxford for å studere filosofi og historie; senere studerte han i Grenoble i Frankrike.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter utbruddet av annen verdenskrig tjenestegjorde han i hæren, til slutt som kaptein av reserven. Sammen med broren Heinrich var han blant de første som krysset grensen til Polen 1. september 1939, broren ble drept dagen etter og Richard begravde ham med sine egne hender. Han ble tildelt jernkorset av første klasse for innsatsen på østfronten.[24] Han ble såret tre ganger på østfronten. Mange offiserer i hans enhet var involvert i attentatet mot Hitler 20. juli 1944 og ble deretter praktisk talt oppløst. Vennen Axel von dem Bussche-Streithorst var involvert i attentatplanene mot Hitler og Weizsäcker medvirket trolig til at vennen ikke ble avslørt.[21] Han ble såret da han deltok i forsvaret av Øst-Preussen i 1945 og ble transportert hjem til Stuttgart. Deretter fortsatte han sitt historiestudium i Göttingen, og studerte senere jus. Han tok den første juridiske statseksamen i 1950 og den andre i 1953. I 1955 ble han dr. juris.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Faren Ernst von Weizsäcker tjenestegjorde i utenriksdepartementet under Hitlers regime, og var medlem av NSDAP og SS. Richard var forsvarer for faren i under Ministerieprosessen.

Mellom 1950 og 1953 arbeidet han i forlagshuset Mannesmann, senere i bankhuset Waldthausen. Fra 1962 til 1966 var han ansatt i kjemi- og farmasiselskapet Boehringer. Han var en periode også formann i det evangeliske kirkemøte for Tyskland (Evangelische Kirchentag).[19]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Plakat i forbindelse med valg til forbundsdagen 19. november 1972

Weizsäcker sluttet seg til det konservative partiet CDU i 1954 og ble medlem av det tyske parlamentet i 1969. I 1974 ønsket CDU ham som forbundspresident, men tapte for Walter Scheel som ble støttet av sentrum-venstre-koalisjonen.[25] Han var også visepresident i forbundsdagen.[22]

I perioden 1981-1984 var han regjerende borgermester (Regierender Bürgermeister, regjeringssjef) i Vest-Berlin. I sin embetstid arbeidet for å holde liv i ideen om nasjonen Tyskland delt i to stater. I tale og tekst oppfordret han tyskere til å se forbundsrepublikken som solid forankret i den vestlige alliansen, men med spesielle forpliktelser og interesser i Øst-Europa.[25] Weizsäcker irriterte USA, Frankrike og Storbritannia (som fortsatt var okkupasjonsmakter i Vest-Berlin) ved å besøke Erich Honecker i Øst-Berlin. Han anla en imøtekommende og ettergivende linje overfor DDR. Hans sterkeste motstandere på 1980-tallet var høyresiden i CDU som ikke ville gi opp kravet på tapte land i øst.[21]

Forbundspresident[rediger | rediger kilde]

Første periode[rediger | rediger kilde]

Han ble valgt til Tysklands president av Forbundsforsamlingen i 1984 (med 832 mot 68 stemmer[21] inkludert bred støtte fra opposisjonspartiet sosialdemokratene[25]), og etterfulgte da Karl Carstens. Han ble valgt uten Helmut Kohls støtte fordi Weizsäcker tilhørte det mindretallet i CDU som ville videreføre Willy Brandts Ostpolitik.[20] Kohl forsøkte å holde Weizsäcker unna Bonn (den daværende hovedstaden) og argumenterte for at Weizsäcker var uunnværlig i Berlin.[21] Da han ble valgt var en outsider i den føderale politikken i Bonn.[25] Weizsäcker mente at Vest-Tyskland offentlig skulle anerkjenne de kommunistiske statene i øst, til og med DDR, og han ville akseptere den polsk-tyske grensa ved Oder-Neisse og dermed gi avkall på tidligere tyske områder lenger øst. Han var kjent som en stor taler og retoriker.[24]

Sammen med USAs president Ronald Reagan 2. mai 1985 noen før Reagans omstridt besøk på krigsgravlunden og Weizsäcker tale ved 40. års jubileet for slutten på 2. verdenskrig.
Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-F070059-0005 / CC-BY-SA 3.0

I 1985 ble han den første forbundspresident som besøkte Israel,[26] og i 1986 ble han den første tysker som talte i det britiske parlamentets plenum.[27] Han besøkte Norge i 1986 inkludert Elverum der kong Haakon sa nei til det tyske ultimatum i april 1940.[28]

1985-talen[rediger | rediger kilde]

Erich Honecker (nr. 2 fra venstre) på besøk i Bonn i 1987, Weizsäcker stående.

Weizsäcker er blant annet kjent for den store talen i Forbundsdagens plenumssal 8. mai 1985 på 40-årsdagen for slutten på andre verdenskrig. «Tysklands viktigste tale noen gang» skrev Süddeutsche Zeitung, selv om ingenting var nytt i talen sammenfattet han det viktige på rett måte og til rett tid, ifølge avisen.[29] Die Welt skriver at innholdet i talen var åpenbart, men ingen tysk politiker hadde sagt det så klart og tydelig.[19] Talen ble dels holdt på bakgrunn av Ronald Reagans omstridte besøk ved krigsgravene i Bitburg (der også SS-soldater er gravlagt) 5. mai 1985. Reagens besøk var på oppfordring fra Helmut Kohl og var tenkt som tegn på forsoning.[21]

Omringet av journalister på den røde plass i Moskva 6. juli 1987 i forbindelse med statsbesøk til Sovjetunionen.

I talen advarte han mot å glemme og understreket at nye generasjoner av tyskere ikke skulle bære skyld bare fordi de er tyske, men forfedrene hadde etterlatt seg en tung arv, sa han. Israels ambassadør beskrev talen som «et strålende øyeblikk» i forholdet mellom Israel og Tyskland. Talen ble trykket opp i flere hundre tusen kopier og distribuert til tyske skoler. Selvmedlidende revisjonisme i Tyskland ble vanskelig etter talen. For mange tyskere stadfestet talen forbundspresidenten som vokter av landets samvittighet og en som hevet seg over partipolitikken.[21] Foreningen for de fordrevne kritiserte talen for at den aksepterte Oder-Neisse-linjen.[29] I talen avviste han offisielt og for godt alle forsøk på å undertrykke, ikke erkjenne, unnvike eller relativisere den nazistiske fortiden.[19] Han avviste at deportasjonen av jødene ikke var kjent blant folk flest.[29] «Den 8. mai var en frigjøringsdag fra det menneskeforaktende systemet til det nasjonalsosialistiske voldsregimet» sa han blant annet[24] (uttrykket «frigjøringsdag» om kapitulasjonen hadde Kohl introduserte et par uker tidligere foran minnesmerket i Bergen-Belsen[19]). Han avsluttet talen slik:[30]

Laquote.svgHitler hat stets damit gearbeitet, Vorurteile, Feindschaften und Haß zu schüren.

Die Bitte an die jungen Menschen lautet:
Lassen Sie sich nicht hineintreiben in Feindschaft und Haß
gegen andere Menschen,
gegen Russen oder Amerikaner,
gegen Juden oder gegen Türken,
gegen Alternative oder gegen Konservative,
gegen Schwarz oder gegen Weiß.
Lernen Sie, miteinander zu leben, nicht gegeneinander.
Lassen Sie auch uns als demokratisch gewählte Politiker dies immer wieder beherzigen und ein Beispiel geben.
Ehren wir die Freiheit.
Arbeiten wir für den Frieden.
Halten wir uns an das Recht.
Dienen wir unseren inneren Maßstäben der Gerechtigkeit.
Schauen wir am heutigen 8. Mai, so gut wir es können, der Wahrheit ins Auge.Raquote.svg

Richard von Weizsäcker (8. mai 1985)
Richard von Weizsäcker konfronterte Tyskland med den nazistiske fortiden og arbeidet for forsoning med Tsjekkoslovakia. Han kritiserte Beneš-dekretenes og tsjekkisk rettsvesens premiss om kollektiv skyld.[31] Hans far Ernst von Weizsäcker deltok ved forhandlingene om Münchenavtalen.[32] Her til venstre sammen med Władysław Bartoszewski (til høyre).
Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-F073571-0003 / Wienke, Ulrich / CC-BY-SA 3.0

Norsk oversettelse[33]

Laquote.svgHitler arbeidet stadig med å puste til fordommer, fiendskap og hat

Bønnen til unge mennesker lyder:
La dere ikke drive inn i fiendskap og hat
mot andre mennesker,
mot russer eller amerikanere,
mot jøder eller tyrkere,
mot svart eller hvit.
Lær dere å leve med hverandre og ikke mot hverandre.
Få også oss som demokratisk valgte politikere til alltid på ny å legge oss dette på hjertet og gå foran med et godt eksempel.
La oss ære friheten
La oss arbeide for freden
La oss holde oss til retten
La oss tjene våre indre mål for rettferdighet
La oss i dag, 8. mai, se sannheten i øyneneRaquote.svg

Han var stadig involvert i politikk og veldedighet. Han ble utnevnt av den rødgrønne regjeringen til formann for en kommisjon som skal modernisere den tyske hæren.

Andre periode[rediger | rediger kilde]

Weizsäcker på æresgravlunden i Berlin-Dahlem.

I 1989 ble han gjenvalgt uten motkandidat.[27]

I november 1989 sendte president Vaclav Havel brev til Richard von Weizsäcker der han personlig fordømte Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia og beskrev fordrivelsene som «dypt umoralske» handlinger på samme måte som Stalins og Hitlers overgrep.[34] Havel og Weizsäcker utvekslet unnskyldninger under statsbesøk i 1990.[35] I en tale ved Karlsuniversitetet i Praha i 1995 argumenterte Weizsäcker for at Beneš-dekretenes antakelse om kollektiv skyld ikke er holdbar.[31]

I 1990 var han den først forbundspresidenten som besøkte Polen. Han forsikret da at et forent Tyskland ikke ville bestride grensene fastsatt etter andre verdenskrig.[36]

Han ville holde lavere tempo i gjenforeningen med Øst-Tyskland enn Kohl ønsket. I tillegg til politisk uenighet var de to svært ulike som personer. Weizsäcker var veltalende og verdensvant, intellektuell, nysgjerrig og sjarmerende.[20]

Weizsäcker våpenskjold bæres fra Stockholms slott til Riddarholmskyrkan etter hans død.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Weizsäcker var ridder av den svenske Serafimerordenen og ble i 1986 tildelt storkors av St. Olavs Orden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Richard von Weizsacker, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Richard-von-Weizsacker, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Richard Freiherr von Weizsäcker, Munzinger IBA 00000010754, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 114546, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118766570, besøkt 21. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b www.bundespraesident.de[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ ritarikunnat.fi, besøkt 30. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Olympedia utøver-ID 1200083[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ uni-tuebingen.de, besøkt 18. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ web.gencat.cat[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ BOE ID BOE-A-1986-4903[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.mendelssohn-stiftung.de, besøkt 22. november 2018[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.theodor-heuss-stiftung.de, besøkt 16. juni 2018[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ «Richard von Weizsäcker ist tot», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 31. januar 2015. Lest 31. januar 2015.
  19. ^ a b c d e Herzinger, Richard (31. januar 2015). «Richard von Weizsäcker (†94) und die NS-Vergangenheit». DIE WELT. Besøkt 3. mars 2018. «Er erteilte damit gleichsam offiziell allen Versuchen eine endgültige Absage, die NS-Vergangenheit durch Verdrängen, Verleugnen oder ausweichendes Relativieren in den Griff zu bekommen.» 
  20. ^ a b c d Berlin, Thorsten Denkler (11. februar 2015). «In Feindschaft verbunden». Süddeutsche Zeitung (tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 2. mars 2018. 
  21. ^ a b c d e f g bureau, James M. Markham; James M. Markham is chief of The New York Times Bonn (23. juni 1985). «Facing up to Germany's Past». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. mars 2018. 
  22. ^ a b Gupta, Oliver Das (11. februar 2015). «Der Bundeskönig». Süddeutsche Zeitung (tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 3. mars 2018. 
  23. ^ Martin, Douglas (2. mai 2007). «Carl F. von Weizsäcker, German Physicist and Thinker, Dies at 94». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. mars 2018. 
  24. ^ a b c Dag og Tid, 6. februar 2015.
  25. ^ a b c d Markham, James M.; Times, Special to The New York (24. mai 1984). «A Patrician President in Bonn; Richard von Weizsacker». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. mars 2018. 
  26. ^ Saxon, Wolfgang (2015). «Richard von Weizsäcker, 94, Dies: First President of Reunited Germany». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. mars 2018. 
  27. ^ a b «German ex-President Weizsaecker dies». BBC News (engelsk). 31. januar 2015. Besøkt 3. mars 2018. 
  28. ^ Smith-Meyer, A. (2000). Forsoning i vår tid: 1945-1980. Oslo: Historieforl. ISBN 8299451426. 
  29. ^ a b c Drach, Markus C. Schulte von (2015). «Wie eine Rede die Deutschen befreite». sueddeutsche.de (tysk). ISSN 0174-4917. Besøkt 3. mars 2018. 
  30. ^ http://www.bundespraesident.de/SharedDocs/Reden/DE/Richard-von-Weizsaecker/Reden/1985/05/19850508_Rede.html; Engelsk oversettelse:«Hitler's constant approach was to stir up prejudices, enmity and hatred.
    What is asked of young people today is this:
    do not let yourselves be forced into enmity and hatred
    of other people,
    of Russians or Americans, Jews or Turks,
    of alternatives or conservatives, blacks or whites.
    Learn to live together, not in opposition to each other.
    As democratically elected politicians, we, too, should heed this time and again and set a good example.
    Let us honour freedom.
    Let us work for peace.
    Let us respect the rule of law.
    Let us be true to our own conception of justice.
    On this 8th of May, let us face up as well as we can to the truth.»
  31. ^ a b Pauer, Jan (1998). «Moral Political Dissent in German-Czech Relations». Czech Sociological Review (6(2)): 173–186. 
  32. ^ Maguire, P. (2010). Law and War: International Law & American History. Columbia University Press.
  33. ^ Weizsäcker, Richard von (1986). 40-årsdagen for krigens og det nasjonalsosialistiske voldsherredømmets slutt i Europa: tale den 8. mai 1985 under minnestunden i Den tyske Forbundsdags plenumssal. Oslo: Forbundsrepublikken Tysklands ambassade i Norge. 
  34. ^ Renner, Judith (2011). «‘I’m sorry for apologising’: Czech and German apologies and their perlocutionary effects». Review of International Studies (37): 1579–1597. 
  35. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr. 105): 162–179. 
  36. ^ «Borders Will Stay, Bonn's President Says in Poland». Los Angeles Times (engelsk). 3. mai 1990. ISSN 0458-3035. Besøkt 3. mars 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Hans-Jochen Vogel  		Berlins regjerende borgermester
 Etterfølger:
 Eberhard Diepgen 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Richard_von_Weizsäcker&oldid=22667598»