Martin Luther (diplomat)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Martin Franz Julius Luther»)
Se også: Martin Luther (andre betydninger)
Martin Luther
Født16. des. 1895Rediger på Wikidata
Berlin
Død13. mai 1945Rediger på Wikidata (49 år)
Berlin
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Embete
  • Statssekretær Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
Medlem avSturmabteilung
Martin Luther på Commons

Martin Franz Julius Luther (født 1895,[1] død 13. mai 1945 i Berlin) var en tysk nasjonalsosialistisk embedsmann som medvirket til gjennomføringen av holocaust særlig i land alliert med Tyskland. Han var undersstatssekretær i utenriksdepartement (Auswärtiges Amt) i 1941-1943.

Luther var uten utdanning utover grunnskolen og hadde heller ingen bakgrunn fra utenrikstjenesten. Han arbeidet seg opp som forretningsmann innenfor møbelhandel og -transport og ble slik kjent med Joachim von Ribbentrop. I 1936 begynte Luther å arbeide for nazistpartiet NSDAP og i 1938 ble han ansatt i utenriksdepartementet kort etter at Ribbentrop ble utenriksminister. Luther representerte Ribbentrop under Wannsee-konferansen og medvirket til holocaust blant annet ved at Luther hadde ansvar for jødesaker hos Tysklands allierte.

Det er uklart hvilke motiver Luther hadde for sin virksomhet under nazismen. Han tilhørte ikke veteranene i partiet og var trolig ikke ideologisk motivert. I 1942-1943 tok han en stor risiko da han vendte seg mot sin gamle velgjører Ribbentrop og deltok sammen med blant andre etterretningssjef Walter Schellenberg i et komplott for å få Ribbentrop avsatt. En av hensiktene med komplottet var å tilrettelegge for at utenrikstjenesten kunne innlede fredsforhandlinger ved de vestlige allierte.

Himmler støttet Ribbentrop og Luther ble i februar 1943 arrestert og internert i Sachsenhausen der hadde relativt bekvemme soningsforhold fordi han var en prominent fange. Han forsøkte flere ganger å ta sitt liv i fangenskap. I august 1942 hadde han et kraftig angina pectoris som tydet på alvorlig hjertesykdom. Da sovjetiske styrker nærmet seg Berlin ble han sluppet fri og innlagt på sykehus på grunn av sviktende helse. Han døde 13. mai 1945 i Berlin få dager etter kapitulasjonen på grunn av dårlig hjerte[2] eller selvmordsforsøk.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Martin Franz Julius Luther ble født 16. desember 1895 i Berlin i det daværende Det tyske keiserrike. Luther begynte på Gymnasium uten å fullføre med Abitur (artium).[2]

I 1914 meldte Luther seg som frivillig til krigstjeneste under første verdenskrig hvor han tjenestegjorde ved jernbanen, og han ble i 1917 forfremmet til løytnant i reservestyrken. Han ble tildelt jernkorset (andre klasse) og Frontkämpferkreuz. Han begynte krigstjeneste 18 år gammel og fullførte ikke gymnas (tysk: Abitur). Senere arbeidet han som møbelspeditør med eget firma. Den første forretningsvirksomhetene gikk raskt konkurs, senere gjorde han det bra økonomisk og i 1933 var han innehaver av en leiegård i Dahlem. Leiegården var så stor at han hadde ansatt vaktmester og han ansatte hushjelp til egen familie. Han meldte seg inn i NSDAP og Sturmabteilung (SA) 1. mars 1932. I Dahlem ble Luther kjent med familien Ribbentrop som leide ham til pusse opp og bygge på villaen. Fru Ribbentrop hadde hang til luksus noe Luther utnyttet for å innynde seg hos henne.[2][4][5]

Virke under nazismen[rediger | rediger kilde]

Ribbentrop (til høyre) besøk av Ion Antonescu i utenriksdepartementet i Berlin, november 1940.
Ernst von Weizsäcker, statssekretær under Ribbentrop, i alliert varetekt i Nürnberg.

Luther ble brukt av Joachim von Ribbentrop for å flytte hans møbler fra Berlin til London da Ribbentrop ble ambassadør der. Luther ble med til London da Ribbentrop tiltrådte der. Han ble deretter ansatt av Ribbentrop og hans hustru som interiørarkitekt for den nye tyske ambassade som Ribbentrop hadde bygd i London. Luther var en dyktig planlegger, og det førte til at han ble engasjert som en av lederne av Ribbentrops partibaserte utenrikspolitiske rådgivningsgruppe (Dienststelle Ribbentrop) senere samme år. Han ble en av Ribbentrops favoritter når det gjaldt å få «ordnet» ting.[2][4] I 1941 ble han ministerialdirektør med embedsbetegnelsen understatssekretær.

I august 1936 begynte Luther å arbeide under Ribbentrop i NSDAPs partikontor for utenrikssaker («Büro Ribbentrop» eller «Dienststelle Ribbentrop»). Luther fikk i november 1936 i oppdrag å liasonkontor for partiet (Parteiverbindungsstelle) innenfor NSDAPs utenrikskontor for å håndtere forholdet til andre deler av NSDAP. Et av oppdragene der var å koordinere utenriksaktivitetene i ulike deler av partiapparatet; Luther skyldte på Alfred Rosenbergs Aussenpolitisches Amt for tidligere misforståelser på området.[2]

Luther var Ribbentrops håndtlanger og problemløser i partisaker, og en av hans viktigste roller var å forsvare Ribbentrop mot angrep fra rivalene. Luther viste seg i disse rollene å ha et særegent talent for organisering: Mens Ribbentrop hadde et avslappet forhold blant annet til rekruttering arbeidet Luther systematisk for å sikre seg de beste (flere med doktorgrad) og mest lojale (de fleste hadde lang karriere i partiet) unge medarbeiderne som han selv intervjuet før de ble ansatt. I 1937 klaget Rudolf Hess og Hitlers sekretær Martin Bormann til Ribbentrop over at Luther involverte partiets fylkesledere (Gauleiter) i utenrikspolitikk. Luther vred seg unna og sørget for fortsatt kommunikasjon til og fra partiets lokallag om saker av utenrikspolitisk relevans.[2]

Luther arbeidet stadig for å utvide sitt myndighetsområde på bekostning av rivalene. Parteiverbindungsstelle var underlagt Ribbentrops nestkommanderende for politiske spørsmål og han fikk overtalt Ribbentrop til flytte liasonkontoret ett nivå opp i hierarkiet. Luther sørget også for at Rudolf Likus, Ribbentrops adjutant, dirigerte all korrespondanse med partiapparatet via Luther selv slik at han hadde kontroll over informasjonsflyten. Høsten 1937 oppsto den første konflikten med Ribbentrop som sa opp Luther og oppløste avdelingen hans.[2]

Tidlig i 1938 gikk Ribbentrop med på å ansette Luther på nytt i kontoret for partirådgivning, Parteiberatungsstelle også kjent som Luther-kontoret, som var mer beskjedent enn forløperen. Ribbentrop overtok som tysk utenriksminister i februar 1938 (etter Konstantin von Neurath). Luther var på denne tiden siktet for underslag av partiets midler og kunne ikke bli ansatt i utenriksdepartementet mens han sto i fare for å bli ekskludert fra partiet. Ribbentrop fikk Bormann til å legge bort partiets svindelsak mot Luther.[2]

I utenriksdepartementet[rediger | rediger kilde]

Sent på høsten 1938 ble Luther ansatt i utenriksdepartementet som leder for et nyopprettet kontor, Referat Partei, med ansvar for koordinering av partisaker. Luther fikk aksept for at alle offisielle utenlandsreiser (både for partiet og for staten) og tilsvarende mottakelse av utenlandske gjester skulle gå gjennom Luthers kontor.[2]

Günther Altenburg var øverste tyske sivile representant (Bevollmächtigter des Reiches) i det okkuperte Hellas og var involvert i holocaust i Hellas. Foto fra Nürnbergprosessen der han vitnet.

Samtidig med stillingen i utenriksdepartementet fortsatte han å håndtere Ribbentrops bygge- og oppussingsprosjekter. En ubetalt regning på 7000 Reichsmark for meissenporselen til Ribbentrops bolig dekket han ved å kreve at utenriksdepartementet refunderte et teppe som Ribbentrop skal ha kjøpt mens han var ambassadør i London. Luther sørget for at Ribbentrop overtok sølvtøy fra Østerrikes tidligere ambassader. Blant byggeprosjektene under Luthers oppsyn var en villa i Fuschl i de østerrikske alpene og en ny residens (et «palass») i Berlin for utenriksministeren. I samarbeid med Otto Abetz sørget han for ekstra togvogner fra Frankrike for å frakte 20.000 flasker sjampanje og kunst stjålet fra jøder. Luther oppsøkte Albert Speer personlig for å sikre seg spesielle byggevarer til Ribbentrops bolig.[2]

Siegfried Kasche ble utlevert til Jugoslavia etter krigen og hengt for sine forbrytelser under krigen.

I april 1940 foreslo Luther for Ribbentrop opprettelse av en ny avdeling, Abteilung Deutschland, i utenriksdepartementet og under Luthers ledelse. Den nye avdelingen ble opprettet 7. mai 1940 og Luther utnevnt til leder. Avdelingen fikk ansvar for flere til dels helt urelaterte områder blant annet for trykking og distribusjon av materiell, geografiske tjenester (blant annet kart), utenlandsreiser for sentrale tjenestemenn og ledere, spesielle byggeprosjekter, jødesaker, frimurere og flyktninger, kontakt med nazipartiet, SS/Reichssicherheitshauptamt og politiet. Luther hadde seksjonsledere under seg, blant annet Franz Rademacher som leder for Referat DIII (jødesaker), men var selv leder for to seksjoner. Ribbentrop utpekte i tillegg Luther som leder for Sonderreferat Organization med ansvar for å foreslå reformer i utenrikstjenesten og med fullmakt til å gripe inn i all avdelinger i utenriksdepartementet. Luther fikk først kontroll over trykking og distribusjon, i januar 1941 fikk han kontroll over en informasjonsavdeling ledet av Luthers venn Günther Altenburg (Altenburg ble etter kort tid Bevollmächtigter des Reiches i det okkuperte Hellas). Luther fikk etterhvert kontroll over all propagandavirksomhet i utenriksdepartementet.[2]

I mai 1941 ble to kontorer med ansvar for politiske og økonomiske aspekter ved etnisk tyske minoriteter i andre land overført til Abteilung Deutschland. Sommeren 1941 opprettet han et nytt kontor (DX) ned ansvar for utenlandske arbeidere i Tyskland. I 1942 kom ytterligere to kontorer: DXI (internasjonale relasjoner for veteraner) og DXII (kirkesaker). Han ble forfremmet til Unterstaatssekretär i juli 1941; han hadde en svært rask karriere for en person uten utdanning. Luther rekrutterte politiske aktive og velutdannede medarbeidere, og han lykkes med å skap lagånd og gjøre dem lojale: De anså sin sjef Luther som ukonvensjonell og tøff moderne leder som viste hvordan han skulle få ting gjort. Dette sto i kontrast til den eldre garde av profesjonelle diplomater som avskydde Luther. Rademacher var utypisk ved at han opportunistisk meldte seg inn i partiet etter maktovertakelsen i 1933. Tre fjerdedeler av Luthers medarbeidere ble innkalt til militærtjeneste i slutten av 1942 da krigslykken snudde for godt.[2]

Luther tilhørte SA og forsøkte, stort sett med lite hell, å få SA-menn inn i utenriksdepartementet. Med Luthers påvirkning ble Siegfried Kasche, Adolf Heinz Beckerle og Dietrich von Jagow ambassdører i henholdsvis Den uavhengige staten Kroatia, Bulgaria og Ungarn. I Romania (Manfred von Killinger) og Republikken Slovakia (Hanns Ludin) var det også SA-menn som ambassadører. Luther hadde et godt forhold til Otto Abetz som var utsending til Vichy. Gjennom sitt nettverk kunne Luther gå utenom statssekretæren og departementets politiske avdeling som skulle håndtere utenriksstasjonene. I forholdet til Ribbentrop gikk han utenom tjenestevei ved Ernst von Weizsäcker som hadde høyere rang.[2]

Luther ble raskt Himmlers og Heydrichs mann og begynte å undergrave utenriksminister Ribbentrops posisjon. Luther ble regnet som en effektiv administrator med talent for byråkratisk borgerkrig. Hans kalde og skruppelløse metoder gjorde ham til en farlig motstander i maktkampene internt i det tredje rike. Han ble forfremmet til Unterstaatssekretär i juli 1941, arbeidet sammen med Adolf Eichmann og fikk kjennskap til at massemordet på jøder hadde begynt.[2][1]:154

Jødeforfølgelsene og holocaust[rediger | rediger kilde]

Se også: Holocaust i Slovakia
Heydrichs brev til Luther med invitasjon til Wannsee-konferansen (januar 1942, opprinnelig berammet til 9. desember 1941) der det pågående holocaust ble koordinert.

Luther var fra 1940 til 1943 som leder for Avdeling D (Tyskland) ansvarlig for samarbeidet med Himmler og RSHA og for fagområdet D III (Judenfrage, Rassenpolitik, Information der Auslandsvertretungen über wichtige innenpolitische Vorgänge = "Jødespørsmålet, rasepolitikk, utenriksrepresentasjonenes informasjoner om viktige innenrikspolitiske begivenheter"). Ved sitt tette samarbeid med Adolf Eichmanns tjenestested gjorde Luther Avdeling D til en av de embedsinstanser som beskjeftiget seg med Endlösung ("Den endelige løsning" på "jødespørsmålet").

Franz Rademacher, som akkurat var blitt leder av Judenreferat III der Abteilung Deutschland (Jødeavdeling III i Utenriksministeriet), skrev i forbindelse med Madagaskarplanen et notat til sin overordnede Martin Luther en betraktning om at «den ønskelige løsning er at alle jøder sendes ut av Europa». Meningen var at jødene etter avreisen til Madagaskar skulle fratas sine statsborgerskap. Når de var ankommet, skulle de brukes som gisler for å holde de tilbakeværende jøder i Europa i age.[6] Etter å ha mottatt notatet la Luther saken frem for utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Den 18. juni 1940 talte både Adolf Hitler og Ribbentrop med Benito Mussolini om planen i forbindelse med drøftelser om Frankrikes skjebne etter landets nederlag.

Utenriksdepartementets bidrag til folkemordet på jødene bestod først og fremst i den diplomatiske forberedelse og sikring av jødedeportasjonene fra okkuperte eller vennligsinnede stater. Utenriksdepartementet ble involvert i saker som gjaldt utenlandske jøder bosatt i Tyskland, jøder i land som utenriksdepartementet hadde politisk ansvar for (Frankrike, Danmark og Serbia), og jøder i nøytrale og allierte land som måtte presses diplomatisk til å utlevere landets jøder til SS. Ribbentrop ville ikke motsette seg Hitlers tiltak mot jødene, men ville ikke ha noe personlig å gjøre med gjennomføringen. Ribbentrop ga ordre om at kommunikasjon fra SS (inkludert fra Himmler personlig eller adressert til Ribbentrop personlig) skulle gå direkte til Luther.[7]

I september 1941 appellerte Felix Benzler, utenriksdepartementets utsending i Serbia, til Ribbentrop om å hindre den planlagte henrettelsen av 8000 jøder i SS' fangenskap i Serbia. Ribbentrop ba da Luther om å avklare saken med Reinhard Heydrich. Dette var den første store massakren på jøder utenfor Polen og Sovjetunionen, og utenriksdepartementets involvering var et sjokk for de tradisjonelle diplomatiet. Weizsäcker fortalte i september 1941 Ribbentrop om Einsatzgruppenes aktiviteter i øst og ba Ribbentrop gjøre noe for å få slutt på massakrene. I desember 1941 fikk Ribbentrop den detaljerte rapporten om Einsatzgruppenes massakrer, men vegret seg mot å se på detaljene.[8] Luther avfeide forespørselen fra Benzler og støttet massedrapene.[9]

Ribbentrop insisterte på at jøder med utenlandsk statsborgerskap ikke skulle deporteres til konsentrasjonsleirer for å unngå diplomatiske problemer. Ribbentrop overlot til Luther å forhandle med de antisemittiske regjeringene i Slovakia, Kroatia og Romania, med det resultat at jøder fra disse landene bosatt i Tyskland ble sendt til konsentrasjonsleirer høsten 1941. Innen utgangen av 1941 var Ribbentrop kjent med at det foregikk massedrap på jøder i øst, men han unngikk å skaffe mer informasjon om hva som foregikk. Ribbentrop kjente trolig ikke til Wannsee-konferansen opprinnelig berammet til desember 1941.[8]

I august 1942 sørget SS for å deportere jøder fra Romania uten avklare saken med ambassaden i București, noe som var et tilbakeslag for utenriksdepartementet i maktkampen med SS i Romania og Ribbentrop ble rasende. SS la med oppfordring fra Luther press på Italia til å deportere jødene i Dalmatia, mens Ribbentrop forutsatte at alt som hadde med Italia å gjøre skulle gå via ham personlig. Luthers arbeid i Italia og Romania mislykkes. I slutten av august 1942 beordret Ribbentrop Luther til å holde seg unna alle jødesaker på Balkan. Utenriksdepartementets bidrag til holocaust stanset da opp midlertidig og det ble en pause i deportasjonene fra Romania og Kroatia. Etter å ha blitt skjelt ut av Hitler i slutten av september 1942 engasjerte Ribbentrop seg i gjennomføring av holocaust og satte på nytt Luther i arbeid med jødesaker.[10][11][12]

Under Nürnbergprosessen lbe Ribbentrop funnet skyldig på alle fire punkter. Domstolen konkluderte med at han spilte en viktig rolle i planleggingen av angrepskrigen og at han medvirket til et forbrytersk styre i de okkuperte områdene blant annet når det gjaldt utryddelsen av jøder.[13] Øverste tyske tjenestemann i Danmark og Vichy-Frankrike var representanter for Ribbentrops utenriksdepartement, og Nürnberg-tribunalet la derfor til grunn at Ribbentrop var ansvarlig for tysk styre i disse områdene.[14]

Wannsee-konferansen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wannsee-konferansen

Heydrich overlot ofte til Eichmann å skrive brev for seg hvorpå han bare godkjente og signerte. Invitasjonen til Martin Luther var merket «personlig» og begynte med «Kjære partimedlem Luther». Brevet var utarbeidet i gestapos avdeling IV B4 som var ledet av Eichmann.[15] Luther ble trolig invitert til Wannsee på grunn av sin brutale holdning til jødene i Serbia høsten 1941.[9]

På Wannsee-konferansen i januar 1942, som var sammenkalt av SS-Obergruppenführer Reinhard Heydrich for å gjennomarbeide detaljene for «Den endelige løsning», anbefalte Luther at man på grunn av de lavere antall jøder i de nordiske land i første omgang satte dem til side (tysk: diese Länder vorerst noch zurückstellen), og konsentrerte seg mer om det sørøstlige og det vestlige Europa.[16] De sivile deltakerne på Wannsee-konferansen hadde typisk rang som statssekretær, mens Luther hadde lavere rang og Adolf Eichmann var den minst betydningsfulle deltakeren.[17][9] Drøftingene på møtet gjaldt mest tekniske (blant annet transportordning) og formelle spørsmål (for eksempel om personer i blandingsekteskap skulle inkluderes). Referatet viser ingen innvendinger mot målsetningene. En av de få innvendingene var fra Martin Luther som trodde arbeidet ville støte på utfordringer i enkelte land.[18]

I Wannsee ble Luther enig med Heydrich om samarbeid mellom utenriksdepartementet og RSHA om gjennomføring av jødeutryddelsen. Luther var dypt involvert i deportasjoner av jøder fra det vestlige og sørøstlige Europa (Polen og Sovjetunionen var utenfor utenriksdepartementets virkeområde). Han tok 16. februar 1942 kontakt med den tyske legasjonen i Bratislava angående 20 000 unge sterke slovakiske jøder som skulle sendes på arbeid i øst. Jødene skulle sendes i forståelse med den slovakiske regjeringen. Slovakiske myndigheter tok ivrig mot forslaget (Vorschlag mit eifer Aufgegriffen) ifølge de tyske diplomatene i Bratislava. Luther arbeidet ustanselig for å få nølende regjeringer i andre land til å iverksette mer vidtrekkende deportasjoner.[11][1]

Adolf Eichmann utarbeidet en protokoll etter konferansen. Dette var ikke en utskrift av alt som ble sagt på møtet, men et svært redigert versjon av et møtereferat. Protokollen lister opp deltakerne og gjengir ingen motstand mot planen om å «løse jødespørsmålet» i hele Europa. Protokollen ble utarbeidet i flere kopier og sirkulert. En kopi tilhørende Martin Luther i utenriksdepartementet ble funnet av amerikanske etterforskere sent i 1946 blant dokumenter fra utenriksdepartementet. Den tyske regjeringen hadde i januar 1945 gitt ordre om at alle hemmelige dokumenter skulle ødelegges for å unngå at de allierte fikk hånd om dem. Utenriksdepartementet hadde flyttet sine arkiver ut av Berlin på grunn av bombingen og dokumentet overlevde.[9][19]

Luthers kopi av møtereferatet fra Wannsee var den eneste som overlevde krigen. Mens Luther satt fengslet under krigen ble en mappe med dokumenter om antijødiske tiltak, inkludert dokumentene fra Wannsee, flyttet fra kontoret og ble derfor ikke ødelagt sammen med andre dokumenter.[20] Det utførlige møtereferatet (protokollen) utarbeidet av Eichmann er et uvurderlig historisk dokument. Den samlede planleggingen av holocaust utenom dette møtet er omstridt i ettertid og lite dokumentert, derfor gir protokollen et særlig viktig innblikk i beslutnings- og planleggingsprosessen bak holocaust. Protokollen gir inntrykk av at møtet ble avholdt for å gjøre grunnleggende beslutninger om folkemordet. Dette inntrykket er vanskelig å forene med det historikerne visste om forutgående hendelser under holocaust.[21][9] Den tyske fjernsynsfilmen Die Wannseekonferenz er basert på disse dokumentene.

Etter møtet tilfalt det Luthers avdeling å overtale eller presse de tyske satellittstater til å utlevere sine jødiske befolkninger, en oppgave han utførte med stor iherdighet. Luther skrev i forbindelse med Wannsee-konferansen et entusiastisk notat til Heydrich der han uttrykte håp om raskest mulig deportasjon av jødene fra Romania, Slovakia, Kroatia, Bulgaria, Ungarn og Serbia. I februar 1942 tok Luther på forespørsel fra RSHA initiativ til den første deportasjonen fra Republikken Slovakia, der ambassadør Hanns Ludin medvirket til å sikre regimets samarbeid. Omtrent samtidig medvirket ambassadør Abetz til deportasjon av de først 25.000 franske jødene til leirer i det okkuperte Polen. Ribbentrop var ikke involvert i disse første deportasjonene og trolig ikke informert. Luther anstrengte seg for å få de italienske jødene deportert i håp om at han selv kunne få æren og samtidig diskreditere Ribbentrop som var mer tilbakeholden.[10][11][12]

Komplott mot Ribbentrop[rediger | rediger kilde]

Se også: Joachim von Ribbentrop

Merkelig nok fortsatte Luther også i denne perioden å virke som fru Ribbentrops assistent ved utvalg av design og møbler til hennes forskjellige hus, og til å gi henne råd i klesveien. Luther mislikte sterkt å måtte arbeide for Ribbentrops hustru, og gav til kjenne for venner at hun behandlet ham som en av tjenerstaben. Dette var begynnelsen på bruddet mellom ham og familien Ribbentrop.

I 1942 bygget det seg blant Luthers medarbeidere opp en sterk misnøye med Ribbentrop og hans ledelse av utenriksdepartementet, det var særlig unge, overbeviste nazister som ble desillusjonert. Luther selv mistet selv den gode personlige relasjonen til Ribbentrop og hans hustru, og Luthers maktbase forvitret etterhvert, noe som trolig bidro til at Luther gikk mot sin velgjører. Tidlig i 1943 kulminerte dette i et forsøk på få Ribbentrop fjernet. En gruppe menn med Walter Kieser og Walter Buettner i spissen utformet en «Europa-Plan» som skalle være grunnlag for fred med de vestlige landene: Planen skisserte en føderal forfatning for Europa basert på folkeretten og suverene stater; Tyskland skulle oppgi forsøk på skaffe seg herredømme; og Polen og Tsjekkeoslovakia skulle gjenopprettes. Luther formidlet planen til Ribbentrop.[2] Ribbentrop var imponert over denne plan som minte om hans egen europeiske plan fra 1941.[22][23]

Ribbentrop la, etter gjentatt press fra Luther, Europa-planen frem for Hitler i desember 1942. Hitler avviste planen fordi slik forberedelse til fredssamtaler var unødvendig og erklærte at når det var tid for fred trengte han ikke slike ideer. Walter Buettner og hans gruppe konkluderte med at både Ribbentrop og Hitler var stormannsgale. De håpet at ved å bli kvitt Ribbentropp ville det være mulig for utenrikstjenesten å få til fredssamtaler som kunne lede til et kompromiss. De forestilte seg også at Ribbentrops fall ville dra med seg hele regimet - Christopher Browning beskriver dette siste som en vill vrangforestilling. Browning forklarer vrangforestillingen med at de ikke lenger klarte å skjelne mellom de lettkjøpte seirene i den byråkratiske territoriekampen og muligheten for å rive ned regimet som helhet.[2]

Walter Schellenberg i Nürnberg der han etter krigen ble dømt til 6 års fengsel i Ministerieprosessen.
Himmler gratulerer Hitler (lys jakke) med 50.-årsdagen. Bak: Sepp Dietrich og Karl Wolff (til høyre). Propagandafoto, 1939
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-H28988 / Hoffmann / CC-BY-SA 3.0

Luther forsøkte å kontakte Himmler gjennom Walter Schellenberg med sikte på å avsette Ribbentrop. Franz Rademacher mente dette var en farlig plan, blant annet fordi Luther ikke var vel ansett i SS: Luther hadde SA-bakgrunn og han hadde forsvart utenriksdepartementet mot forsøk fra SS på å utvide sitt ansvarsområde. Heydrich (som døde sommeren 1942) hadde truet med å sette Luther og hans folk i konsentrasjonsleir om de forsøkte å blokkere SS' planer. Luther var trygg på Schellenberg som hadde samme syn på Ribbentrop og Schellenberg hadde selv planer om fredsforhandlinger noe han mente Ribbentrop sto i veien for. I januar 1943 informerte Schellenberg Luther om kontakt med amerikanske hemmelige tjenester. Planen om å felle Ribbentrop var dels motivert av forsøk på å få i gang fredsforhandlinger.[2]

Rademacher hadde opprinnelig oppfattet Luther som en radikal nazist og helt lojal til Ribbentrop. Ifølge Rademacher mente Luther at utenrikstjenesten også i krigssituasjon måtte holde åpne kanaler til fienden slik at fredsforhandlinger kunne komme i gang når som helst. Luther mente at Ribbentrop i sin stormannsgalskap hindret diplomatene å gjøre jobben sin og kastet bort alle gode muligheter. Ifølge Rademacher var Luther dessuten desillusjonert med nazisystemet som siden 1933 hadde utviklet seg til en totalitær politistat.[2]

Ifølge Christopher Browning er det troverdig at Luther allerede ved årsskiftet 1941/1942 (etter at en rask seier på østfronten ikke lenger var i sikte og USA var gått inn på alliert side) begynte å tenke på fredsavtale: Luther var en amoralsk realist som ikke trodde Hitler ville utrette mirakler og som ikke trodde på heroisk kamp til siste mann. Browning vurderer beskrivelsen av Luther som desillusjonert er lite troverdig i og med at Luther selv hadde medvirket til oppbygging av systemet og utnyttet det til egen fordel. Browning skriver at Luthers egen stilling høsten 1942 var svekket blant annet på grunn av interne granskinger i departementet noe som gjorde at han lettere ga etter for press fra de unge medarbeiderne og ble trukket inn i Schellenbergs planer. Browning konkluderte med at Luthers opprør mot Ribbentrop var en desperat handling og ikke utslag av ambisjoner.[2]

Komplott-gruppen var kommet til at utenriksdepartementet måtte ledes av noen som ville være beredt til å forhandle om fred med den vestallierte, og tok indirekte kontakt med Vatikanet som de anså som en mulig kontaktvei. Pave Pius XII signaliserte indirekte beredskap ved å rette et åpent brev til sin statssekretær kardinal Luigi Maglione, der han oppfordret til bønner for fred, særlig fra barn.[trenger referanse]

Luther hevdet at Ribbentrop var sinnssyk (Luther hadde samlet en mappe med dokumentasjon) og ute av stand til å fungere som utenriksminister. Luther oppfordret Himmler til å ta affære. Himmler vaklet et øyeblikk, men endte med å støtte Ribbentrop og fikk Luther arrestert av Gestapo 10. februar 1943. Ribbentrop forlangte at Luther og hans allierte straks måtte henrettes for forræderi. Flere av Luthers medsammensvorne ble i stillhet sendt til østfronten, mens Schellenberg slapp unna og saken ble dysset ned. Ribbentrop sto etter dette i gjeld til Himmler.[24][23][25]

Schellenberg mente det var Luthers skyld at angrepet på Ribbentrop mislykkes fullstendig, blant annet fordi den sky og følsomme Himmler skal ha blitt skremt av at den pågående Luther. Walter Buettner (Luthers medarbeider) forsøkte i januar 1943 å involvere rikskanselliet blant annet Martin Bormann som viste seg å være på bortreist. Schellenberg insisterte på at det var avgjørende å fjerne Ribbentrop for å få igang forhandlinger med USA. Ifølge Luther fikk han 8. februar Schellenbergs garanti for at Himmler ville bidra til å felle Ribbentrop. På forspørsel fra Schellenberg leverte Luther en skriftlige rapport som beskrev Ribbentrop som inkompetent og mentalt i ubalanse. Himmler vaklet da han fikk rapporten og Schellenberg forsøkte å overtale ham til å støtte Luther.[2][4]

Karl Wolff, Himmlers stabssjef, var en venn av Ribbentrop og overtalte Himmler til ikke å la kjeltringen Luther presse ut Ribbentrop. Himmler sendte Luthers rapport til Ribbentrop som i raseri tok opp saken med Hitler. Luther ble arrestert 10. februar og han skulle henrettes sammen med Walter Buettner. Luther ble i stedet internert i Sachsenhausen. Buettner og Kieser ble sendt til østfronten i tjeneste for Waffen-SS. Luthers avdeling ble oppløst og gjenværende ansatte ble sagt opp. Det ble ikke gjennomført en nærmere gransking og Schellenberg gikk fri. Naziledelsen ønsket ikke en pinlig avsløring av forholdene i utenriksdepartementet. Hans Schröder, personalsjef i departementet, ønsket ikke gransking fordi det kunne avsløre at han selv var involvert.[2][4]

I Sachsenhausen hadde Luther bekvemme soningsforhold og bodde den siste tiden sammen med sin kone i et hus i utkanten av leiren.[2] En måned etter at Den røde armé i mai 1945 hadde befridd fangene i Sachsenhausen, døde Luther av hjertesvikt på et sykehus i Berlin (han forsøkte flere ganger å begå selvmord).[1]

Ettermæle og personlighet[rediger | rediger kilde]

Christopher Browning skriver at nazistaten hadde føydale trekk der lederne av de forskjellige grenene av statsapparatet fremstår som vasaller som konkurrerte om å utbre sin makt og oppnå toppledelsens gunst. Joachim von Ribbentrop var en av de minst effektive i denne konkurransen og hadde dessuten lav status blant toppnazistene fordi han ikke var Altkämpfer. Martin Luther viste seg som en effektiv håndtlanger for Ribbentrop. I begynnelsen hadde de to gjensidig nytte av hverandre inntil det ble åpen intern konflikt i departementet hvorpå Luther ble internert i Sachsenhausen fra februar 1943 til slutten av krigen.[2]

Luther regnes som en paradoksal figur i nazistaten. Han var energisk, men hadde svak helse. Han hadde dårlig syn og brukte tykke briller, øynene var konstant hovne på grunn av problemer med bihulene. Luther var ofte syk og måtte jobbe hjemmefra. Luther viste oppriktig omsorg for sine medarbeidere, men var hevngjerrig dersom noen en sjelden gang sviktet lojaliteten og omtanken han viste dem. Luther var svært usikker overfor den eldre garde av profesjonelle diplomater som han ikke følte seg på høyde med og var hårsår for ikke å bli vist samme respekt. Det er uklart hvilke mål han arbeidet mot, bortsett fra å skaffe seg mer makt: Han var ikke en Altkämpfer (naziveteran) eller en ideologisk motivert nazist, Luther hadde antisemittiske holdninger men var ikke en dogmatisk rasist. Christopher Browning omtaler Luther som en amoralsk tekniker i maktapparatet.[2]

Luther var gjenstand for avsky og hat fra sin motstandere. Etter mange år med aggressiv fremferd hadde han skaffet seg mange fiender. Hans fiender omtalte ham som ukultivert, frekk, pågående, falsk, korrupt og skruppelløs og beskrev hans arbeidsmetoder som avskyelige og groteske. Ernst von Weizsäcker kalte Luther for et reptil. Walter Schellenberg var mer imøtekommende og omtalte Luther som energisk og smart, men fullstendig uegnet som offentlig tjenestemann: Han var aggressiv, kald, hensynsløs og en farlig type som bare et totalitært system kunne frembringe.[2]

Utenriksdepartementet spilte en stadig mindre etterhvert som krig og okkupasjon erstattet diplomati. Ribbentrop forsøkte å holde seg relevant ved å være tilstede ved Hitlers forskjellige tilholdssteder mens Luther var i Berlin og forsvarte der restene av Ribbentrops domene. Den gamle garde i utenriksdepartementet betraktet Luthers Abteilung Deutschland som et fremmedlegeme i departementet, mens Ribbentrops rivaler betraktet avdelingen som forsvarer av det ufullstendig nazifiserte departementet.[2]

Fremstillinger i fiksjon[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Lehrer, S. (2015). Wannsee House and the Holocaust. McFarland.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z Browning, Christopher R. (1977). «Unterstaatssekretaer Martin Luther and the Ribbentrop Foreign Office». Journal of Contemporary History. 2. 12: 313–344. ISSN 0022-0094. Besøkt 7. desember 2020. 
  3. ^ Lehrer, S. (2015). Wannsee House and the Holocaust. McFarland.
  4. ^ a b c d Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Fotostrecke - Bild 10 - Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids». SPIEGEL ONLINE (tysk). Besøkt 31. august 2019. 
  5. ^ Browning, Christopher R. (2017). Kreutzmüller-Hughes, Charlotte, Hans-Christian Jasch, Christoph Kreutzmüller, & Jane Paulick, red. The Participants: The Men of the Wannsee Conference. The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.19.  Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  6. ^ Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution; 2004. s. 81
  7. ^ Bloch 1992, s. 353, 358.
  8. ^ a b Bloch 1992, s. 354.
  9. ^ a b c d e Roseman, Mark (2017). Jasch, Hans-Christian; Christoph, Kreuttzmüller, red. «Biographical approaches and the Wannsee Conference». The Participants: The Men of the Wannsee Conference (1 utg.). Berghahn Books: 21–39. ISBN 978-1-78533-671-3. doi:10.2307/j.ctvw0498r.7. 
  10. ^ a b Steinberg, J. (2003). All or nothing: The Axis and the Holocaust 1941-43. Routledge.
  11. ^ a b c Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. East European Quarterly', 4(4), 431.
  12. ^ a b Bloch 1992, s. 356-357.
  13. ^ Verden i bilder. Oslo: Norsk faglitteratur. 1955. 
  14. ^ «Verdicts of the Nuremberg Trial». Current History: 410. november 1946. 
  15. ^ Lozowick, Y. (2005). Hitler's bureaucrats: The Nazi security police and the banality of evil. A&C Black/Bloomsbury.
  16. ^ Arendt, Hannah (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. 
  17. ^ Mixon 2019, s. 45-47, 65.
  18. ^ Arendt, Hannah og Bent Hagtvet (2000). Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet. Oslo: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537367. «Fra Hagtvets introduksjon til 2000-utgaven.» 
  19. ^ «Wannsee Protocol». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 1. januar 2022. 
  20. ^ Opotow, Susan (2011). «How This Was Possible: Interpreting the Holocaust». Journal of Social Issues. 1 (engelsk). 67: 205–224. ISSN 1540-4560. doi:10.1111/j.1540-4560.2010.01694.x. Arkivert fra originalen 14. februar 2021. Besøkt 7. desember 2020. «After the war, only one copy of the meeting's minutes survived to reveal details about this meeting with criminal intent. When Martin Luther, Undersecretary of the Foreign Ministry, was imprisoned during the war, his files, which included a folder on anti‐Jewish policies that contained the minutes, had been brought to a shelter for safekeeping. They were spared from an order by National Socialist leadership to destroy office files.» 
  21. ^ Gerlach, Christian (1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4. 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 18. november 2019. «“The most remarkable thing about the meeting at Wannsee (which was not called the ‘Wannsee Conference’ until after the war) is that we do not know why it took place.” So wrote the celebrated German historian Eberhard Jackel in 1992. … Since we still know too little about the central planning for the extermination of the Jews, the relative significance of the Wannsee meeting is difficult to gauge.» 
  22. ^ Steinberg, J. (2003). All or nothing: The Axis and the Holocaust 1941-43. Routledge.
  23. ^ a b Bloch 1992, s. 364-367, 395.
  24. ^ Steinberg, J. (2003). All or nothing: The Axis and the Holocaust 1941-43. Routledge.
  25. ^ Jelinek, Y. (1971). The "Final Solution" -The Slovak Version. East European Quarterly, 4(4), 431.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bloch, Michael (1992). Ribbentrop. New York: Crown Publishers. ISBN 0517593106. 
  • Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Martin_Luther_(diplomat)&oldid=24407455»