Delingen av Korea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Utdypende artikler: Sør-Korea og Nord-Korea

Hwaseong
Koreas historie ・ (Tidslinje)
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Paleolitikum
Jeulmun
Mumun
Hwanin
HwanungShinshi
Dangun Wanggeom
Perioder i koreansk
historie



Won-
samguk

(108-57fKr)


Samguk
(57fKr-668)

Sør-Nord
(698-935)
Hu-
samguk

(892-935)
Gojoseon
(2333fKr-108fKr)
GijaWiman
Gojoseon–Han-krigen
Han's fire kommanderier
Jin
Jinhan
Byeon-
han
Mahan Okjeo
Don-
gye
Buyeo
Gaya Baekje
(18fKr-660)
Goguryeo
(37fKr-668)
Wei/Sui/
Tang-krigene

Silla
(57fKr-935)
Slaget ved Hwangsanbeol
Silla–Tang-krigen

Balhae
(696-926)
Hubalhae
Jeong-anguk
Dongdan
Huba-
ekje
Tae-
bong
Kongedømmet Goryeo
(918-1392)
Goryeo–Khitan-krigeneChoe-regimetDobang
MongolinvasjoneneSambyeolchoWihwa-retretten
Kongedømmet Joseon
(1392-1897)
TamnaSejong den store/HangulImjinkrigen
MandsjuinvasjoneneGapsinkuppetDonghakopprøret
Keiserdømmet Korea
(1897-1910)
Japans kolonisering av Korea
(1910-1945)
(Japans generalguvernør / Koreas eksilregjering)
Delingen av Korea
(1945-1948)
Folkerepublikken Korea  · USAMGIK
Sør-Korea
(1948-dd)
Koreakrigen
(1950-1953)
Nord-Korea
(1948-dd)
Koreansk gjenforening
Tidslinje over Koreas historie
Liste over Koreas monarker
Portal: Korea
Koreahalvøya, først delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den militære delelinja, midt i den demilitariserte sonen.

Delingen av Korea var flere hendelser under og etter andre verdenskrig som førte til at Korea ble inndelt i de to statene Sør-Korea og Nord-Korea.

Delingen av Korea starter i 1945 ved den allierte seieren i andre verdenskrig. Ved Japans kapitulasjon 15. august 1945 ble også Japans kolonisering av Korea avsluttet etter 35 år. USA og Sovjetunionen avtalte mot slutten av verdenskrigen midlertidig å dele Korea i to okkupasjonssoner, der Sovjetunionen skulle kontrollere området nord for den 38. breddegrad, mens USA skulle kontrollere området i sør. Nesten alle koreanere var motstandere av en slik deling, men måtte avfinne seg med den.

Formålet med delingen og den midlertidige okkupasjonen var å etablere en midlertidig koreansk myndighet.[1] Det endelige målet var etablering av en fri og uavhengig koreansk stat, som avtalt under Kairokonferansen i 1943.

FN planla frie og uavhengige valg, men Sovjetunionen nektet FN tilgang til den nordlige sonen, der en var i ferd med å etablere en egen sovjetstøttet regjering under ledelse av Kim Il-sung. I sør ble det avholdt FN-overvåkede valg, som resulterte i valg av Syngman Rhee som landets første president.[2] Ettersom de to supermaktene støttet hver sin leder for hver sin okkupasjonssone var i realiteten de to koreanske statene etablert, noe som ytterligere ble sementert da Republikken Korea ble proklamert 15. august 1948, mens Den demokratiske folkerepublikken Korea ble etablert to uker senere, den 9. september.

Koreakrigen, som varte mellom 1950 og 1953, sementerte delingen ved etablering av den demilitariserte sonen, som er en 4 km bred sone som deler Koreahalvøya fra øst til vest.

På 2000-tallet ble forholdet mellom de to statene noe bedre, blant annet takket være den sørkoreanske president Kim Dae-jungs politiske initiativ, også kalt for «solskinnspolitikken».[3] Initiativene ble reversert av den konservative presidenten i Sør-Korea fra 2008, Lee Myung-bak.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Japans kolonisering av Korea (1910–1945)[rediger | rediger kilde]

Da den russisk-japanske krig sluttet i 1905, ble Japans posisjon i området vesentlig styrket, og Korea ble som en følge av dette i realiteten et japansk protektorat. Den endelige annekteringen skjedde i 1910.

Andre verdenskrig (1939–45)[rediger | rediger kilde]

I November 1943 møttes Franklin Roosevelt, Winston Churchill og Chiang Kai-shek under Kairokonferansen for å diskutere hva som skulle skje med Japans kolonier. De ble enige om at landet skulle miste alle, som var tatt med makt. I deklarasjonen etter konferansen blir Korea nevnt for første gang. De tre lederne erklærte at Korea «med tiden» skulle bli fritt og uavhengig.

Koreanske nasjonalister som ønsket umiddelbar uavhengighet var misfornøyde med ordleggingen «med tiden».

Sovjets invasjon av Mandsjuria[rediger | rediger kilde]

Forflytning av sovjetiske styrker i 1945.

Mot slutten av andre verdenskrig i august 1945 var de allierte lederne ikke enige om Koreas sjebne. Koreanere hadde sine egne planer for den koreanske nasjonen. Noen av disse inkluderte en reokkupasjon av Korea av utenlandske styrker. Etter den amerikanske atombombingen av Hiroshima 6. august 1945, invaderte sovjetiske soldater Mandsjuria, noe Stalin og den nye amerikanske presidenten Harry Truman hadde blitt enige om på Potsdamkonferansen i juli.[4]

10. august 1945 fikk de to amerikanske offiserene, Dean Rusk og Charles Bonesteel i oppgave å fastsette grensene til en amerikanske okkupasjonssonen i Korea. Oppgaven kom brått på og de to var uforbredt. Ved hjelp av er kart fra National Geographic bestemte de seg for å sette grensa til 38. breddegrad. De valgte denne grensa fordi den delte landet omtrent i to like deler, samtidig som hovedstaden Seoul kom under amerikansk kontroll. Ingen Korea-eksperter ble konsultert, og de to offiserene var derfor ikke klar over at en 40 år tidligere hadde hatt en tilsvarende situasjon, der Russland og Japan hadde diskutert mulighetene for å dele Korea mellom seg langs den samme grensa. Rusk har senere sagt at han ville valgt en annen grense om han visste dette.[5] Uansett så ble denne grensedragningen skrevet inn i Generalordre nr. 1 som en del av administrasjonen av etterkrigs-Japan.

General Nobuyuki Abe var den siste japanske generalguvernør av Korea. Han hadde vært i kontakt med flere innflytelsesrike koreanere siden starten av august 1945 for å forbrede en koreansk maktovertakelse. 15. august 1945 aksepterte Yuh Woon-hyung å overta generalguvernørens styre, og å lede forbredelsene for å etablere en ny nasjon. Yuh arbeidet hardt for å etablere de nødvendige myndighetsorganene og 6. september 1945 samlet flere koreanske representanter seg i Seoul, for å legge grunnlaget for den moderne koreanske nasjonen. Yoh proklamerte den nye Folkerepublikken Korea og ble visestatsminister. I oktober trakk han seg etter press fra USAs militære myndigheter, og organiserte deretter og ble leder av Koreas folkeparti.

Regjeringen i Folkerepublikken Korea var dominert av politikere fra venstresiden, mange hadde kjempet mot den japanske koloniseringen og identifiserte seg med kommunistenes syn på imperialisme og kolonialisme.

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Sørlige Korea[rediger | rediger kilde]

7. september 1945, gav general MacArthur generalløytnant John R. Hodge jobben med å administrere den amerikanske okkupasjonssonen. Hodge gikk i land i havnebyen Incheon sammen med sine militære styrker neste dag. Koreas eksilregjering sendte en delegasjon på tre tolker, men Hodge ville ikke snakke med dem. På denne måten avviste USA å anerkjenne både Folkerepublikken Korea og Koreas eksilregjering.[6]

Antikommunisten Syngman Rhee hadde flyttet tilbake til Korea etter flere ti-år i eksil i USA. Han ble av amerikanerne ansett som en akseptabel kandidat til å lede landet, ettersom han ble oppfattet som vennlig innstilt overfor USA. Rhee sørget for at myndighetene i sør gjennomførte flere aksjoner mot venstre-orienterte som tok til våpen mot den amerikanske okkupasjonsstyrken, samt den politiske opposisjonen. De neste årene ble mellom 30 000[7] og 100 000 mennesker drept i kampen mot de venstre-orienterte opprørerne.[8]

I august 1948 ble Syngman Rhee den første presidenten i den nyetablerte staten Sør-Korea. USA har hatt militært nærvær i Sør-Korea siden da.

Nordre Korea[rediger | rediger kilde]

I august 1945 organiserte koreanere folkekomitéer som avdelinger av Komitéen for forberedelse av koreansk uavhengighet. Den sovjetiske hæren tillot disse komitéene fordi de var vennlig innstilt overfor Sovjetunionen, men valgte likevel å etablere en egen sovjetisk sivil myndighet for å sentralisere de uavhengige komitéene. Ytterligere komitéer ble organisert med kommunister i de ledende posisjonene. I mars 1946 tok Kim Il-sung initiativ til en jordreform. Jord fra japanske eiere, samt fra koreanere som hadde samarbeidet med japanerne ble delt ut til fattige bønder.

Organiseringen av de mange fattige i de nye folkekomitéene brøt den gamle kontrollen som de tidligere jordeierne hadde hatt. Jordeiere fikk bare beholde et areal som var like stort som alle andre fikk tildelt. Jordreformen var mindre voldelig enn tilsvarende i Folkerepublikken Kina eller i Vietnam. Ifølge offisielle amerikanske kilder ble tidligere landsbyledere fratatt all politisk makt uten at det førte til blodsutgytelse, men det ble også tatt grundige forholdsregler for å hindre dem i å ta makten tilbake.[9] Dette var populært blant de fattige bøndene, men førte samtidig til at mange tidligere jordeiere og kollaboratører flyktet til sør, der enkelte fikk posisjoner i det nye sørkoreanske statsapparatet. Militære amerikanske kilder mener at 400 000 nordkoreanere flyktet sørover.[10]

Viktige industribedrifter ble nasjonalisert. Den økonomiske situasjonen var like vanskelig i nord som i sør. Den japanske okkupasjonsmakten hadde lagt landbruksproduksjonen i sør og industriproduksjonen nord i landet.

I februar 1946 ble en midlertidig regjering, kalt for Den nordkoreanske midlertidige folkekomitéen etablert under ledelse av Kim Il-sung. Kim hadde brukt de siste årene i Sovjetunionen, der han fikk opplæring sammen med sovjetiske styrker i Mandsjuria. Innad var det flere konflikter og maktkamper i den midlertidige ledelsen i Pyongyang, etter hvert som flere aktører manøvrerte for å skaffe seg posisjoner og makt i den nye ledelsen.

På lavere nivå angrep folkekomitéene åpent kollaboratører og jordeiere, og flere ble drept. Det var blant disse gruppene rundt om i landet at Kim kunne samle nok støtte til å kunne bli Nord-Koreas nye leder, etter at de sovjetiske styrkene trakk seg ut i 1948.

Valg og FNs- involvering[rediger | rediger kilde]

Mistanke og mistilit økte stadig mellom USA og Sovjetunionen. De to stormaktene klarte ikke å enes om hvordan den nye koreanske regjeringen skulle organiseres. USA brakte det koreanske spørsmålet inn for FN høsten 1947. Sovjetunionen på sin side motsatte seg FNs involvering.

14. november 1947 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon der det ble slått fast at frie og uavhengige valg skulle avholdes, utenlandske styrker skulle trekkes tilbake, og en FN-kommisjon (United Nations Temporary Commission on Korea) for Korea skulle etableres. Sovjetunionen boikottet møtet og anså resolusjonen som ikke-bindende. I april 1948 ble det organisert en konferanse for representanter fra begge sider av den 38. breddegrad i Pyongyang. Den gav ingen resultat, og Sovjetunionen valgte å boikotte de FN-overvåkede valgene, som derfor bare ble avholdt i sør.

10. mai 1948 ble det avholdt parlamentsvalg i Sør-Korea. Syngman Rhee tok i 1947 til orde for at det skulle avholdes valg, selv om FN ikke fikk tilgang til Nord-Korea. Rhee så muligheten for å styrke sin egen posisjon. Venstresiden boikottet valget, og Rhees parti vant valget. 15. august 1948 ble Republikken Korea proklamert i Seoul, og fikk dermed også tildelt myndighetsansvaret fra de amerikanske militærmyndighetene. 9. september ble Den demokratiske folkerepublikken Korea proklamert i nord, med Kim Il-sung som landets statsminister.

Koreakrigen[rediger | rediger kilde]

Se også: Koreakrigen

Etter mer enn tusen år som ett land ble Korea nå effektivt delt, selv om regjeringene på begge sider av grensa mente at situasjonen var uholdbar, og at Korea skulle gjenforenes, om det så måtte skje med militære midler. Militære styrker fra begge stater gjennomførte flere blodige angrep i grenseområdet fram til 1950. Den 25. juni 1950 brøt det ut full krig da nordkoreanske styrker gikk over den 38. breddegrad med full styrke. Borgerkrigen herjet landet de neste tre årene, før det ble signert en våpenhvileavtale som effektivt delte Korea i to. En demilitarisert sone med en bredde på 4 kilometer ble trukket langs frontlinja.

Genève-konferansen og NNSC[rediger | rediger kilde]

Som våpenhvileavtalen sa, ble situasjonen tatt opp i Genève-konferansen i 1954. Den første delen av konferansen (26. april15. juni), behandlet konflikten i Korea men intet gjennombrudd skjedde. Ingen av partene ville gi etter, og oppdelingen i Sør-Korea og Nord-Korea langs den 38. breddegrad forble slik den var.

Våpenhvileavtalen etablerte den nøytrale Neutral Nations Supervisory Commission (NNSC) for å overvåke våpenhvilen. Siden 1953 har medlemmer av den sveitsiske[11] og svenske[12] hæren vært medlemmer av NNSC som er stasjonert nær Panmunjom.

Grensekonflikter[rediger | rediger kilde]

Etter delingen av Korea har det vært utallige grensekonflikter, infiltrasjoner og hendelser langs den koreanske grensa både på land og sjø. Selv om de fleste av disse skyldes nordkoreansk aktivitet, nekter Nord-Korea for at en har ansvar for slike hendelser. Mellom 1954 og 1992 har 3693 væpnede nordkoreanske infiltratører tatt seg over grensa og inn i Sør-Korea. 20 prosent av hendelsene skjedde i 1967 og 1968.[13]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Savada, Andrea Matles; Shaw, William, redaktører. (1990), «World War II and Korea», South Korea: A Country Study, GPO, Washington, DC: Library of Congress, http://countrystudies.us/south-korea/8.htm 
  2. ^ Wars of the World Lest 5. mai 2012
  3. ^ «Korea's slow-motion reunification», Boston Globe, 9. juni 2005.
  4. ^ Walker, J Samuel, Prompt and Utter Destruction, Chapel Hill: The University of North Carolina Press .
  5. ^ Oberdorfer, Don. The Two Koreas. Basic Books, p. 6.
  6. ^ Hart-Landsberg, Martin (1998). Korea: Division, Reunification, & U.S. Foreign Policy. Monthly Review Press. ss. 71–77. 
  7. ^ Arthur Millet, The War for Korea, 1945-1950 (2005).
  8. ^ Jon Halliday and Bruce Cumings, Korea: The Unknown War, Viking Press, 1988, ISBN 0-670-81903-4.
  9. ^ Cumings, Bruce. The Origins of the Korean War: Liberation and the Emergence of Separate Regimes, 1945-1947. Princeton University Press, 1981, 607 pages, ISBN 0691093830.
  10. ^ Allan R. Millet, The War for Korea: 1945-1950 (2005) p. 59.
  11. ^ Swiss Armed Forces "NNSC in Korea" 2011
  12. ^ Swedish Armed Forces "NNSC – Korea
  13. ^ North Korea: Chronology of Provocations, 1950 – 2003

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Oberdorfer, Don. The Two Koreas : A Contemporary History. Addison-Wesley, 1997, 472 pages, ISBN 0-201-40927-5
  • Cumings, Bruce. The Origins of the Korean War: Liberation and the Emergence of Separate Regimes, 1945-1947. Princeton University Press, 1981, 607 pages, ISBN 0691093830

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]