Junidemokratibevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Junidemokratibevegelsen (offisielt engelsk navn June Democracy Movement, Hangul: 6월 민주항쟁) var en landsomfattende demokratibevegelse i Sør-Korea som førte til en rekke massedemonstrasjoner som varte fra 10. juni til 29. juni 1987. Demonstrasjonene tvang regjeringen til å gjennomføre direkte presidentvalg og innføre andre demokratiske reformer som førte til etableringen av den sjette republikk, dagens sørkoreanske styre.

10. juni lanserte president Chun Doo-hwan navnet på hans foretrukne arvtaker til embedet, Roh Tae-woo. Offentliggjøringen av Chuns etterfølger ble sett på som et siste forsøk på utsette revideringen av den sørkoreanske konstitusjonen for å tillate direkte presidentvalg. Presset mot regjeringen hadde vedvart en stund, men offentliggjøringen av Rohs kandidatur utløste flere omfattende protester.[1] Chun og Ruh ville ikke ty til vold like før Sommer-OL 1988, og mente at ettersom opposisjonen var splittet[1], så ville Roh uansett vinne et presidentvalg. De gav derfor etter i hovedkravene til de demonstrerende; direkte presidentvalg og tilbakeføring av av sivile rettigheter. Roh ble valgt til landets nye president i desember med simpelt flertall; men de to opposisjonskandidatene fikk tilsammen et flertall av stemmene. Den demokratiske konsolideringen av sørkoreansk politikk var likevel i gang.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Indirekte presidentvalg[rediger | rediger kilde]

I 1972 innførte president Park Chung-hee Yusin-konstitusjonen, som bestemte at presidenten skulle velges av et valgmannskollegium. Systemet overlevde attentatet mot Park. Park ble etter sin død erstattet av Choi Kyu-ha som igjen ble erstattet av Chun etter et statskupp. Kollegiet var i stor grad håndplukket av regimet selv, og representerte derfor ingen form for kontroll over presidentembedet.[1]

Chun avholdt valg i 1985 for å bedre sitt rykte både innenlands og i utlandet. Resultatet var en stor moralsk seier for opposisjonen, ledet av Kim Dae-jung og Kim Young-sam. Hovedkravet var direkte presidentvalg, men Chun forsøkte i det lengste å utsette og forsinke gjennomføringen av kravet. En parlamentskomite diskuterte ulike løsninger i flere måneder. 13. april 1987 ble komiteens arbeid lagt ned, men skulle etter planen tas opp igjen etter OL-arrangementet.[1] Dette førte bare til mer uro, men demonstrasjonene imponerte ikke Chuns regime. Chun fortsatte med sin egen plan, og lanserte Roh som sin etterfølger.

Gjennom hele perioden hadde arbeiderbevegelsen, universitetsstudentene og kirkesamfunn funnet sammen i en felles allianse for å øke presset på regimet.[1] Dette mobiliserte deler av befolkningen som ellers ikke deltok i demonstrasjoner. Sammen med den politiske opposisjonen dannet dette kjernen kampen som ble åpent utkjempet i juni.

Park Jong-chul[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke etter Lee Han-yeol.

Siden Gwangju-massakren i 1980 og gjennom hele 1980-tallet hadde mange studentaktivister kjempet mot det autoritære regimet til Chun Doo-hwan. Lederen for elevrådet ved språkstudiet ved Seoul National University, Park Jong-chul, var en av disse studentene. Han ble anholdt under en etterforskning knyttet til studentdemonstrasjonene og avhørt. Park nektet i si noe om sine med-aktivister. Under avhørene ble Park torturert, behandlingen førte til hans død 14. januar 1987.

Hendelsen ble først dysset ned. Men da Catholic Priests Association for Justice (CPAJ) avslørte sannheten om Park den 18. mai, førte dette til sterke reaksjoner i befolkningen. CPAJ planla en demonstrasjon 10. juni for å hedre Parks minne.

Lee Han-yeol[rediger | rediger kilde]

Studenter ved Yonsei University bestemte seg for å delta i demonstrasjonene, og arrangerte et tog 9. juni. Under protestaksjonene ble studenten Lee Han-yeol alvorlig skadet ved at en tåregassgranat traff hodet hans. Han ble raskt et symbol for protestaksjonene over de kommende ukene. Til slutt døde Lee av skadene 5. juli, etter at Chuns regime hadde gått med på demonstrantenes hovedkrav. Over en millioner mennesker deltok i hans gravfølge den 9. juli.[2]

Hovedemonstrasjonene[rediger | rediger kilde]

10. juni ble Roh Tae-woo nominert som kandidat til presidentvalget på en partikongress i Democratic Justice PartyJamsil Arena. Over hele landet ble det avholdt demonstrasjoner, med 240 000 deltakere i 22 byer inkludert hovedstaden Seoul.

18. juni samlet 1,5 millioner mennesker seg for å demonstrere mot bruk av tåregassgranater i tilsammen 16 byer. Til slutt deltok også funksjonærer i demonstrasjonene, en yrkesgruppe som fram til da hadde stått på sidelinja. 19. juni utstedte Chun en ordre om å mobilisere hæren, men i frykt for en reprise på Gwangju-massakren, kalte han de raskt tilbake.[1] 26. juni ble det arrangert en marsj for fred med over en million deltakere[1] i 34 byer.

Til slutt lanserte Roh Tae-woo sin deklarasjon den 29. juni, der han gav etter for kravene, ved å love et grunnlovstillegg og løslatelse av Kim Dae-jung.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Den store arbeidskonflikten i 1987[rediger | rediger kilde]

I etterkant av junidemokratibevegelsen ble det etablert en fagforening ved Hyundai Engine i Ulsan den 3. juli. Mange sluttet seg til fagforeningene og gikk ut i streik. Mellom juli og september ble over 1000 fagforeninger etablert, og det ble gjennomført 3 458 streikeaksjoner.

9. tillegg til konstitusjonen[rediger | rediger kilde]

Som en følge av deklarasjonen av 29. juni ble arbeidet startet med konstitusjonsendringene. 12. oktober ble loven foreslått, og den ble vedtatt 28. oktober, med virkning fra 25. februar 1988, samtidig med at Roh ble innsatt som president.

Landets 10. konstitusjon styrket innbyggernes sivile rettigheter, og disse ble denne gangen tydelig spesifisert. I tillegg kom direkte presidentvalg, og makt ble overført fra presidenten til nasjonalforsamlingen.

Det første demokratiske valg i Sør-Korea[rediger | rediger kilde]

Roh var fortsatt Democratic Justice Party sin kandidat til presidentvalget, og han var fortsatt Chuns foretrukne etterfølger. Roh ble i desember valgt til landets nye president, med simpelt flertall. De to opposisjonskandidatene fikk et flertall av stemmene bak seg, men klarte ikke å enes om en felles kandidat og stemmene ble derfor splittet.[1]

To uker før valget eksploderte Korean Air Flight 858 på vei til Bangkok. Det ble avslørt at Nord-Korea stod bak. En av de to agentene ansvarlige for eksplosjonen, Kim Hyon-hui ble ført til Seoul en dag før valget, noe som bidro til Rohs valgseier.

Roh fikk 36,6 prosent av stemmene, mens opposisjonens to kandidater Kim Young-sam og Kim Dae-jung fikk henholdsvis 28 og 27 prosent. Valget markerte også starten på den sjette republikk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]