Koreas historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hwaseong
Koreas historie ・ (Tidslinje)
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Paleolitikum
Jeulmun
Mumun
Hwanin
HwanungShinshi
Dangun Wanggeom
Perioder i koreansk
historie



Won-
samguk

(108-57fKr)


Samguk
(57fKr-668)

Sør-Nord
(698-935)
Hu-
samguk

(892-935)
Gojoseon
(2333fKr-108fKr)
GijaWiman
Gojoseon–Han-krigen
Han's fire kommanderier
Jin
Jinhan
Byeon-
han
Mahan Okjeo
Don-
gye
Buyeo
Gaya Baekje
(18fKr-660)
Goguryeo
(37fKr-668)
Wei/Sui/
Tang-krigene

Silla
(57fKr-935)
Slaget ved Hwangsanbeol
Silla–Tang-krigen

Balhae
(696-926)
Hubalhae
Jeong-anguk
Dongdan
Huba-
ekje
Tae-
bong
Kongedømmet Goryeo
(918-1392)
Goryeo–Khitan-krigeneChoe-regimetDobang
MongolinvasjoneneSambyeolchoWihwa-retretten
Kongedømmet Joseon
(1392-1897)
TamnaSejong den store/HangulImjinkrigen
MandsjuinvasjoneneGapsinkuppetDonghakopprøret
Keiserdømmet Korea
(1897-1910)
Japans kolonisering av Korea
(1910-1945)
(Japans generalguvernør / Koreas eksilregjering)
Delingen av Korea
(1945-1948)
Folkerepublikken Korea  · USAMGIK
Sør-Korea
(1948-dd)
Koreakrigen
(1950-1953)
Nord-Korea
(1948-dd)
Koreansk gjenforening
Tidslinje over Koreas historie
Liste over Koreas monarker
Portal: Korea

Koreas historie henviser til den koreanske nasjonens felles historie fram til delingen av Korea etter andre verdenskrig.

Tidligste historie[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske spor viser at den koreanske halvøy ble bebodd for mellom 18 000 og 12 000 år siden. Den koreanske legenden sier at den første større sivilisasjonen (Go-Joseon) ble etablert i år 2333 f.Kr. da Dangun (단군) som sønn av en omskapt bjørn og tiger grunnla den første koreanske nasjonen.

De eldste eksemplene på koreansk pottemakeri er datert til 7000 f.Kr.

Som en naturlig følge av sin geografiske beliggenhet har Korea gjennom hele sin historie vært et krysningspunkt for innflytelser fra nord, vest og øst, og har særlig tjent som en bro mellom Kina og Japan. Over et lengre tidsrom kom den kinesiske innflytelsen på Koreas utvikling til å bli så overveldende at den koreanske kultur kan betraktes som en variasjon av det kinesiske grunnmønster.

Koreansk historie er ikke særlig godt utforsket. Om en eventuell bosetting før det 3. årtusen f.Kr. vet man ingenting. Men sikkert er at fra denne perioden og fram til historisk tid kom en rekke stammegrupper vandrende inn i landet fra nord. Flertallet av disse stammene må ha vært tungusisk–talende, og representerte sannsynligvis dermed den altaiske språkgruppe. Disse folkene levde av jakt og fiske, og de hadde keramikk med kam–merke, beslektet med typer som er funnet bl.a. i Sibir og Mandsjuria, foruten i Nord–Kina. Dessuten bygde de store gravkamre av store steiner, en skikk som er ukjent i Kina. Deres ledere ser ut til å ha vært et arvelig aristokrati, en slags krigerkaste, og disse hadde en mengde tjenere og slaver. De brakte med seg en demondyrkelse som ennå finnes bevart i Korea. De dyrket både sine forfedre og en rekke naturånder.

Fra 400–tallet f.Kr. kom metaller i bruk, og etter hvert ble også jordbruk kjent, sannsynligvis ved kinesisk innflytelse. Den første statsdannelsen oppstod antagelig på 300–tallet f.Kr. i Nordvest–Korea. Denne staten må ha vært under kinesisk påvirkning. I Keiser Wu av Hans regjeringstid gikk Kina til erobring av Korea. Dette førte til opprettelse av en rekke kinesiske kolonier i nord og vest; den mest kjente er Nangnang med hovedstad nær det nåværende Pyongyang.

Koguryo[rediger | rediger kilde]

Blant de folkegrupper som kom fra nord inn i Korea i de siste århundrer f.Kr. var puyo og koguryo de mest kjente. Koguryo–folket trosset en rekke kinesiske erobringsforsøk, og fikk etter hvert et sterkt økonomisk grunnlag og en betydelig militær slagkraft. I det første århundre f.Kr. grunnla de et rike som omfattet hele det nordlige Korea, og som kom til å bestå inntil år 668.

Paekche[rediger | rediger kilde]

Poyo–folket synes å ha skaffet seg et tyngdepunkt i Sørvest – Korea, og kom tidlig under sterk kinesisk innflytelse. Her oppstod det et velstående rike, Paekche, med hovedstad i Kyongju. Buddhismen ble kjent her på slutten av 300 – tallet, og forbindelse med Japan har nok vært av betydning. Også dette riket bestod inntil år 668. Tidligere var navnet Han blitt brukt om folket og landet; dette navnet er i dag det offisielle navn på Sør – Korea.

Silla[rediger | rediger kilde]

Et tredje rike, Silla, vokste frem på sør kysten på 300 – tallet. Det lå mer avsides og var ikke så utsatt for kinesisk innflytelse. Det hadde en fast militær og sosial struktur, og nære forbindelser med Japan. Denne perioden i Koreas historie er kjent under navnet Samguk.

Langvarige kriger fra begynnelsen av 600 – tallet, hvor også Kina var innblandet, førte omsider til at Silla fikk overtaket over de to andre rikene. Under Sillas lederskap ble så Korea forent til et rike i 668, og har siden forblitt en enhet helt til vår egen tid. Landet hadde allerede i denne perioden i alt vesentlig de samme genser som det har i dag. Nest etter Kina var således Korea det første land i Øst – Asia som oppnådde nasjonal selvstendighet.

I denne tiden satte den kinesiske kulturpåvirkning inn for alvor. I administrasjon, kunst og religion søkte Silla å følge det kinesiske mønster; det kinesiske skriftsystem ble innført, og buddhistisk klostre, templer og pagoder bygd i stort antall. Store kunstskatter er guksa, i nærheten av hovedstaden Kyongjuer berømt. Dette enhetsrike bestod til år 935. En opprører, Wang Kon, hadde imidlertid i 918 grunnlagt et nytt rike under navnet Koryo dette navnet har gitt opphav til utlendingens navn Korea. Med hovedstad i Kaesong på vestkysten oppstod dermed dynastiet Koryo. Under Koryo – dynastiet var Korea stadig utast for angrep utenfra. Et angrep fra det tungusiske khitan – folket ble avverget 963, og 1033 ble det bygd en mur langs Yalo – elven. 1107 ble khitan – styrkene kom en ny bølge av angrep, denne gang fra monologene under Dsjengis – khan. Mot slutten av 1200 – tallet gjorde Marco Polo Korea kjent i Europa. Under Koryo – dynastiet blomstret handel, håndverk og litteratur i landet.

Yi[rediger | rediger kilde]

I 1392 overtok et nytt dynasti, Yi, makten etter Koryo – herskerne. Yi – dynastiet beholdt makten i Korea frem til 1910. Landet fikk nå navnet Choson, og hovedstaden ble flyet til Hanyang. Konfucianismen erstattet buddhismen som religion, boktrykkerkunsten ble innført, og handelen med Kina fikk et kraftig oppsving. Korea sendte til Kina gull, sølv, hester, ginseng, leopardskinn, perlemorsarbeider m. m., og fikk tilbake brokade, porselen, bøker, og medisinske urter.

Forholdet til landets naboer var fortsatt urolig. Tidlig på 1400 – tallet ble barbarene i nord overvunnet. Den japanske shogun Toyotomi hideyoshi invaderte Korea 1592 og ble ikke fordrevet før 1604. Kinesiske styrker rykket inn 1636, og Korea ble nå tributtpliktige over – for Qing – keiserne. Det koreanske samfunnet ble reorganisert i denne tiden; rike bønder og kjøpmenn ble opphøyd i adelsstanden, og livegne fikk kjøpe seg fri. Men i de fattige bondemassene brøt misnøyen ut i en rekke opprør.

Japan[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Japans kolonisering av Korea

Gjennom katolske misjonærer hadde vestlig kultur fått innpass i Korea via Kina fra 1777, men i 1839 ble tre franske misjonærer og mange koreanske kristne drept, og i 1866 ble katolisismen forbudt, og «den stengte dørs politikk» lansert. Dette førte til kraftige reaksjoner fra de vestlige kolonimaktene. Franske krigsskip bombarderte Kanghwa 1866, og samme år ble et amerikansk handelsskip senket av koreanske soldater og sivile nær Pyongyang, etter at mannskapet hadde vært på plyndringstokt i byen. I 1871 ble seks amerikanske krigsskip sendt for å bombardere byen som en hevnaksjon, men de ble drevet tilbake. Japanerne angrep Pyongyang i 1875, og i 1876 måtte Korea åpne havnebyene Pusan, Wonsan og Incheon for japanske handelsinteresser. For å motvirke Japans innflytelse fikk Kina koreanerne til å inngå handelstraktater med flere stormakter. Indre uroligheter og opprør svekket regjeringen i Seoul, og den måtte be om hjelp fra Kina. Yuan Shih–kai ble utnevnt til kinesisk høykommissær i Seoul i 1885, men Japan nektet å anerkjenne Kinas overhøyhet over Korea, og striden førte til åpen krig 1894–95. Japan vant krigen, og ved freden i Shimonoseki måtte Kina anerkjenne Japans maktstilling i Korea.

Japanerne satte i gang store reformprosjekter i Korea, bl.a. modernisering av skolevesenet, men støtte på sterk motstand i befolkningen. Utad vakte det japanske hegemoniet reaksjoner, særlig i Russland, som hadde inngått en leieavtale med Kina om Port Arthur og Dairen på Liaodong–halvøya, og som nå så sin fortsatte ekspansjon sørover truet av japanerne. Konflikten utløste den russisk-japanske krig i perioden 1904–1905. Korea erklærte seg først nøytralt, men lot japanerne benytte landet til gjennommarsj. Ved krigens slutt ble Japans overhøyhet over Korea internasjonalt anerkjent gjennom Portsmouth–avtalen, som kom i stand ved amerikansk mellomkomst. Samme år tvang Japan Korea til å undertegne en traktat som gjorde landet til et japansk protektorat, og i 1910 ble Korea offisielt annektert av Japan. En motstandsbevegelse ble organisert, og foretok aksjoner mot japanerne, men etter hvert ble den tvunget til å trekke seg vestover inn i Mandsjuria. Syngman Rhee opprettet og ledet en eksilregjering i Shanghai, og koreanere deltok på kinesisk side i krigen mot Japan.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble de allierteKairokonferansen i 1943 enige om å opprette en uavhengig koreansk stat. Etter Japans kapitulasjon 1945 ble Korea delt i to midlertidige okkupasjonssoner; Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen ble trukket langs den 38. breddegrad. Korea skulle gjenforenes etter frie valg, og det ble nedsatt en sovjetisk-amerikansk kommisjon til å forberede dette. Den kom imidlertid ikke til noe resultat, og rivaliserende regjeringer ble etablert i hvert landsdel. FN nedsatte 1948 en kommisjon som kom til Korea for å forberede alminnelige valg. Den fikk ikke adgang til Nord–Korea, der en kommunistisk midlertidig regjering var dannet 1946. Etter FN–arrangerte valg ble Sør-Korea 15. august 1948 proklamert som egen stat under navnet Republikken Korea, og med Syngman Rhee som president. Den 9. september samme år ble Nord–Korea proklamert som Den demokratiske folkerepublikk Korea, og med Kim Il-sung som statsminister. De fleste sovjetiske og amerikanske tropper trakk seg ut av Korea.

Koreakrigen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Koreakrigen

All handel og samferdsel mellom de to koreanske republikkene var stanset helt. Spenningen mellom de to regimene var sterk, og det fant sted mange grenseepisoder. Den 25. juni 1950 brøt det ut full krig. En våpenstillstandsavtalen ble sluttet 27. juli 1953. Skillelinjen mellom de to republikkene ble en demilitarisert sone omtrent den samme som før krigen, men avviker noe fra 38. breddegrad. Krigen bidro ytterligere til å befeste delingen av Korea. Noen fredsavtaler er ikke sluttet, og de to republikker har ikke anerkjent hverandre. I etterkrigstiden har krigførende partner hatt sporadisk kontakt i grenselandsbyen Panmunjom. Her har de i tidsrommet 1953–1987 beskyldt hverandre for over 200 000 brudd på våpenstillstandsavtalen. Demarkasjonslinjen, som består av en fire km bred minelagt demilitarisert sone, anses som et av verdens mest spenningsfylte områder. USA er Sør-Koreas fremste allierte, mens nabolandet Kina er det landet som har best kontakt med Nord-Korea.

Den senere tid[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Koreansk gjenforening

Ingen påviselige fremskritt mot gjenforening er gjort, selv om både Nord– og Sør–Korea ivrer for gjenforening på sine respektive premisser. Det pågår en kontinuerlig propagandakrig, der begge parter påberoper seg å føre an i gjenforeningsbestrebelsene, men gjensidig avviser motpartens forslag. De to delene av landet har isolert seg totalt fra hverandre, det er ingen reisetrafikk, post – eller teleforbindelse. Flere forsøk på å få i stand forhandlinger er blitt gjort, men uten resultat. Spenningen ble skjerpet 1983 da fire sørkoreanske statsråder og 13 andre ledene sørkoreanere ble drept ved en bombeeksplosjon i Burma. En burmansk domstol fant det bevist at tre nordkoreanske offiserer stod bak attentatet. I 1985 ble partene gjennom sine Røde Kors–organisasjoner enige om å la 50 personer fra nord og 50 fra sør få anledning til å besøke familiemedlemmer på den andre siden av den demilitariserte sonen. Ca. 7-10 mill. koreanere lever skilt fra andre medlemmer av familien.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Ifølge Verdensbanken var Sør–Koreas bruttonasjonalprodukt per innbygger 2110 dollar i 1984, mot 1000 dollar i Nord–Korea. I Sør–Korea var økningen 1965 – 1984 6,6 prosent per år, i Nord-Korea rundt halve. Ifølge CIA World Factbook var Sør-Korea i 2009 verdens 14. største økonomi uavhengig av folketall mens Nord-Korea lå på 97. plass. Pr innbygger lå landene samme år på henholdsvis 49. og 188. plass og gjør Sør-Korea til et relativt rikt land mens Nord-Korea er blant verdens fattigste. Nord-Korea har hatt flere sultkatastrofer og en undersøkelse har påvist at nord-koreanere gjennomsnitt er 5 cm kortere enn sør-koreanere pga feilernæring.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]