Kim Jong-il
| Kim Jong-il 김정일 金正日 Kim Chŏng-il Gim Jeong-il |
|||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 16. februar 1942 Paektufjellet, Japansk Korea (Nordkoreanske kilder) 16. februar 1941 Vjatskoje, Sovjetunionen (Sovjetiske kilder) |
||
| Død | 17. desember 2011 (69 år) | ||
| Ektefelle | Kim Young-sook Seong Hye-rim († 2002) Ko Young-hee († 2004) Kim Ok |
||
| Parti | Koreas arbeiderparti | ||
| Arbeiderpartiets generalsekretær | |||
| 1997–2011 | |||
| Forgjenger | Kim Il-sung | ||
| Den koreanske folkearmés øverstkommanderende | |||
| 1994–2011 | |||
| Forgjenger | Kim Il-sung | ||
| Etterfølger | Kim Jong-un | ||
| Den nasjonale forsvarskommisjons formann | |||
| 1993–2011 | |||
| Signatur | |||
 |
|||
Kim Jong-il (chosŏn'gŭl: 김정일, hanja: 金正日, romanisering: Kim Chŏng-il, revidert romanisering: Gim Jeong-il, født 16. februar 1941 i Vjatskoje i Sovjetunionen (ifølge sovjetiske kilder) eller 16. februar 1942 (ifølge nordkoreanske kilder), død 17. desember 2011[1][2]) var en nordkoreansk kommunistisk politiker. Han var sønn av Nord-Koreas grunnlegger, avdøde president Kim Il-sung, og overtok gradvis makten etter faren som formann i Den nasjonale forsvarskommisjon fra 1993, øverstkommanderende for Den koreanske folkearmé fra 1994 og generalsekretær i Koreas arbeiderparti fra 1997. Kim Jong-il var bare de facto statsleder, ettersom Kim Il-sung er erklært «evig president» etter sin død i 1994.
Kim Jong-il erstattet delvis Kim Il-sungs ideologi, juche («selvberging»), med sin egen doktrine, songun («militæret først»).[3] Nord-Korea var fullstendig avhengig av utenlandsk bistand, og økonomien brøt sammen etter Sovjetunionens fall i 1991. I 1990-årene førte dette til en hungersnød, av regimet kalt «Den besværlige marsjen», hvor mellom 900 000 og 3,5 millioner mennesker sultet i hjel.[4] Som følge av songun-doktrinen blir landets ressurser fremdeles prioritert i retning militæret, foruten hovedstaden Pyongyang. Kim Jong-ils totalitære diktatur er sterkt kritisert for sine grove brudd på menneskerettighetene og for sitt atomvåpenprogram. På 2000-tallet opplevde Kim Jong-il en sviktende helbred, og hans yngste sønn Kim Jong-un, født i 1984, er trolig utpekt som hans etterfølger.[5][6]
Kim Jong-il videreførte farens altomfattende personkultus, som kan minne om religiøs tilbedelse. Blant hans mest brukte titler kan nevnes «Den kjære leder», «Den store leder», «Vår far», «Generalen» og «Marskalken». I offentlige sammenhenger opptrådte han alltid i en type enkel «Mao-dress», i skarp kontrast til hans – i utlandet – ofte omtalte ekstravagante livsstil.[3]
Innhold |
[rediger] Tidlig liv
[rediger] Fødsel
Kim Jong-il har i dag kultstatus i Nord-Korea. Det er gitt ut en smigrende «offisiell» biografi om ham. Mange av påstandene i denne biografien strider mot utenforstående kilder.
Kim Jong-ils offisielle biografi skriver at han ble født i en hemmelig geriljaleir ved foten av Paektufjellet i Nord-Korea klokken seks om morgenen den 16. februar 1942. Hans fødsel ble visst nok forutsagt av en svale, og da han ble født dukket det opp en dobbel regnbue og en ny stjerne på himmelen.[7] Imidlertid viser sovjetiske kilder at han ble født i landsbyen Vjatskoje nær Khabarovsk, i 1941. Far til Kim Jong-il var angivelig militærleder for den første bataljonen i den 88. sovjetiske brigaden, som bestod av kinesiske og koreanske landsforviste.
Kim Jong-ils mor, Kim Jong-suk, var Kim Il-sungs første kone. Gjennom oppveksten i Sovjetunionen var Kim Jung-ils navn Yuri Irsenovich Kim (Юрий Ирсенович Ким).
Kim var bare 3 år gammel da andre verdenskrig sluttet i 1945, og Korea ble selvstendig fra Japan. I september dette året reiste Kims far tilbake til Pyongyang, og i november kom også Kim tilbake til Korea. Familien flyttet inn i en villa i Pyongyang, hvis tidligere eier var en japansk offiser. Ved villaen lå det et svømmebasseng, og Kims bror, «Shura» Kim, druknet her i 1948. Samme år begynte Kim på skolen. Hans mor døde i barselseng i 1949[8].
[rediger] Utdannelse
Kim fikk trolig sin utdannelse i Folkerepublikken Kina, ettersom faren sendte ham dit under Koreakrigen. I følge Kims offisielle biografi tok han eksamen ved Namsan-skolen i Pyongyang, en spesialskole for barna til offiserer i arbeiderpartiet. Senere studerte han ved Kim Il-sung-universitetet hvor han i 1964 tok hovedfag i politisk økonomi.[9] Klassen hans fikk tildelt den høyest oppnåelige akademiske æren, «Dobbel Chollima». I tiden rundt Kims eksamen hadde hans far, Kim Il-sung kalt «den store lederen», sterk kontroll over myndighetene. Videre sies det at Kim tok engelsk-utdannelse ved Malta-universitetet tidlig på 70-tallet, da han en sjelden gang besøkte landet som statsminister Don Mintoffs gjest.
Kims far giftet seg på nytt, og fikk en ny sønn som han kalte opp etter sønnen som druknet, Kim Pyong-il. Det er uklart om Jong-il ble foretrukket overfor Pyong-il, eller om Pyong-il aldri ble vurdert som Il-sungs etterfølger. Siden 1988, har Pyong-il fungert som ambassadør for Nord-Korea i flere europeiske land, og er nå ambassadør i Ungarn. Det antas at Kim Il-sung sendte Pyong-il til Europa for å unngå en maktkamp mellom sine to sønner[10].
[rediger] Tidlig politisk karriere
Etter å ha tatt eksamen i 1964 begynte Kim å stige i gradene i Koreas arbeiderparti. Han arbeidet først i partiets eliteorganisasjon, inntil det i 1968 ble klart at han var med i politbyrået. I 1969 ble han utnevnt til varaleder i propagandadepartementet.
I 1973 ble Kim partisekretær for organisasjons- og propagandadepartementet, og i 1974 ble han offisielt utpekt som sin fars, Kim Il-sungs, etterfølger. I de følgende 15 årene inntok han flere politiske stillinger, inkludert kulturminister-posten og leder for partiets operasjoner mot Sør-Korea.
Kim ble lagt mer og mer merke til innen arbeiderpartiet, særlig da han var med i den femte sentralkomiteen i 1973, og ledet en politisk kampanje. Kim ble ofte referert til som «partisenteret», ettersom han fikk mer innflytelse over den daglige driften av partiet.
I tiden rundt den sjette partikongressen i oktober 1980 hadde Kim full kontroll over partiets drift. Han ble gitt overordnede poster i politbyrået, militærkommisjonen og partisekretariatet. Da han i februar 1982 ble gjort til medlem av folkeforsamlingen, anså internasjonale observatører Jong-il som farens arvtaker som leder av Nord-Korea.
På denne tiden ble Kim Jong-il kalt «Kjære Leder» (친애하는 지도자, ch'inaehanŭn chidoja), og myndighetene begynte å skape en personkult rundt ham, på samme måte som med faren Il-sung, kalt «Den store leder». Jong-il ble også kalt «den fryktløse lederen» og «den store etterfølgeren for den revolusjonære saken», av nord-koreanske media. Han ble kjent som den mektigste figuren i Nord-Korea etter sin far, Kim Il-sung.
Den 24. desember 1991 ble Kim utnevnt til øverstkommanderende for Nord-Koreas væpnede styrker. Siden hæren er den grunnleggende kraften som holder den nord-koreanske staten oppe, var dette et viktig steg for Kim på veien til en suveren lederposisjon. Det viser seg at forsvarsminister Oh Jin-wu, en av Kims mest lojale underordnede, sørget for at Kim ble akseptert av hæren, selv om han manglet militær erfaring. Den eneste som kunne blitt Nord-Koreas neste leder isteden for Kim Jong-il, statsministeren Kim Il (ikke en slektning), ble avsatt i 1972. I 1992 uttalte Kim Il-sung at sønnen hadde ansvar for alle innenrikssaker i den demokratiske folkerepublikken Korea.
[rediger] Leder av Nord-Korea
President Kim Il-sung døde 8. juli 1994, 85 år gammel, etter et hjerteinfarkt. Ingen ble president etter hans død, og han fikk status som «evig president». Han ligger begravet i Kumsusan minnepalass sentralt i Pyongyang. Presidentrollen ble avskaffet for å vise ærbødighet overfor Kim Il-sung. Offisielt tok Kim Jong-il titlene «Generalsekretær for Koreas arbeiderparti» og «Formann for den nasjonale forsvarskommisjonen» den 8. oktober 1997. I 1998 ble det erklært at formannsvervet i forsvarskommisjonen var «statens høyeste post», så Kim kan regnes som Nord-Koreas statsoverhode fra denne dagen av. Siden Kim ikke var president, var han ikke konstitusjonelt forpliktet til å holde valg for å bekrefte sin legitimitet, og han har heller ikke holdt noe valg. Han kunne ikke bli president, ettersom hans far Kim Il-sung er Nord-Koreas evige president - levende eller død. Kim bestemte at han skulle tiltales med tittelen «Kjære Leder» av sine undersåtter.
[rediger] Utenlandsforbindelser
I 1998 lanserte den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung «solskinnspolitikken» mot Nord-Korea for å bedre relasjonene mellom nord og sør, og for å skaffe tillatelse til at selskap fra sør kunne starte prosjekter i nord. Dette resulterte i at Kim Dae-jung fikk Nobels fredspris. Kim Jong-il annonserte at han var villig til å importere og utvikle ny teknologi for å få Nord-Koreas programvareproduksjon på beina. Som et resultat av politikken ble Kaesong industripark bygget litt nord for grensen til Sør-Korea i 2003. Det ble planlagt at 250 sørkoreanske selskap skulle delta og at 100 000 nordkoreanere skulle få arbeid der; i mars 2007 var det bare 21 selskap og 12 000 nordkoreanske arbeidere.
[rediger] Økonomi
Nord-Koreas statskontrollerte økonomi begynte å slå sprekker utover på 90-tallet da deres viktigste[trenger referanse] handelspartner Sovjetunionen ble oppløst. Forholdet til Kina ble også anstrengt etter at de kinesiske myndighetene ble mer vennligsinnete overfor Sør-Korea i 1992. I tillegg opplevde Nord-Korea rekordartede flommer (1995 og 1996) med ekstrem tørke i flere år fra og med 1997. Landet opplevde en stor hungersnød som følge av flommene og tørken. Det faktum at bare 18 prosent av landets areal er dyrkbart, og at import av varer til industrien var vanskelig, førte til at hungersnøden utviklet seg til det verre. At landet forfalt gjorde at Kim Jong-il innførte Songun-politikken som innebærer at militæret skal prioriteres. Med dette håpet han på å styrke sitt regime.
[rediger] Kritikk
Kim Jong-il er regelmessig blitt kritisert av internasjonale myndigheter og internasjonale ikke-statlige organisasjoner for brudd på menneskerettighetene under sitt styre. I tillegg har Kim blitt kritisert for Nord-Koreas atom- og rakettprogram, et program som ikke stemmer overens med hans egen forpliktelse om å holde den koreanske halvøy fri for atomvåpen.
Camp 22 er Nord-Koreas største konsentrasjonsleir hvor opp mot 50 000 menn, kvinner og barn anklaget for politisk kriminelle handlinger blir holdt fanget. Det har kommet rapporter om at fangevokterne begår grove brudd på menneskerettighetene. Det hevdes blant annet at fangevokterne dreper spedbarn som blir født av de innsatte[11].
Det har blitt fokusert mye på Kims luksuriøse livsstil i media. FN sjekket Nord-Koreas luksusvarehandel i oktober 2006, i sammenheng med atomprøvesprengningen. Reuters dekket saken og skrev at «Ingen har mer luksusvarer enn den overordnede lederen Kim Jong-il, som har landets beste vinkjeller med plass til 10 000 flasker. Kim har en svakhet overfor finere mat som hummer, kaviar og de dyreste sushi-bitene, fløyet til ham direkte fra Japan[12]. Han kjøper årlig Hennessy-konjakk for 700 000 dollar, mens årslønnen til en gjennomsnittlig nordkoreaner ligger på ca. 900 dollar, dersom man gjør et grovt overslag[13].
[rediger] Personlig liv
Kim Jong-il er kjent for å være en stor filmentusiast, og det sies han har en samling på over 20 000 Hollywood-filmer. I motsetning til sitt folk vet han å nyte gourmetmat; ifølge en russisk utsending som fulgte ham på en togreise i Russland, fikk Kim levert levende hummer hver eneste dag med helikopter. Som tilbehør fulgte champagne. Han er også kjent for sin forkjærlighet for konjakk og vin; under et møte med Sør-Koreas president i 2000, skal han ha drukket ti glass vin[14].
Det ble spekulert i Kim Jong-ils skrantende helse, da han lenge ikke viste seg offentlig siden 14. august 2008. Det sirkulerte ubekreftede rykter om at Kim var tilskuer under en fotballkamp mellom studentlag i hovedstaden Pyongyang, men det finnes ingen bevis på dette. Det ble også, i oktober, utgitt en video hvor Kim Jong-il inspiserer en avdeling med kvinnelige soldater, men det spekuleres i at denne videoen er gammel. Ryktene om hans sviktende helse skjøt fart da han ikke viste seg under en militærparade i anledning Nord-Koreas 60-årsjubileum 9. august 2008.
I mai 2010 ble det rapportert at han hadde besøkt Kina. I august 2010 besøkte han igjen Kina, denne gang sammen med sin sønn Kim Jong-un. Ytterligere et Kina-besøk fulgte i mai 2011 og i august 2011 møtte han Russlands president i Burjatia.
[rediger] Død
Den 19. desember 2011 ble det kjent at Kim Jong-il døde to dager tidligere, tidlig på morgenen 17. desember mens han reiste med tog utenfor Pyongyang. Hjerteinfarkt ble sagt å være dødsårsak.[15] Gravferden startet 28. desember 2011 og seremoniene er ventet å pågå i to dager.[16]
Hans sønn, Kim Jong-un, overtok lederskapet etter sin far.
[rediger] Familietre
|
|
|
|
|
Kim Hyŏng-jik |
|
Kang Pan-sŏk |
|
|
|
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||
|
|
|
Kim Sŏng-ae |
|
Kim Il-sung |
|
Kim Jong-suk |
|
|
|
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||
| Kim Young-sook |
|
|
Song Hye-rim |
|
Kim Jong-il |
|
Ko Young-hee |
|
Kim Ok |
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
||||||||||||||||||
|
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
Kim Sul-song |
|
Kim Jong-nam |
|
Kim Jong-chul |
|
Kim Jong-un |
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||
[rediger] Referanser
- ^ Obituary - Kim Jong-il (engelsk). BBC (19. desember 2011).
- ^ N Korean leader Kim Jong-il dies (engelsk). BBC (19. desember 2011).
- ^ a b Kim Jong Il (norsk). Store norske leksikon.
- ^ (1999). Famine in North Korea: Causes and Cures, s. 3. Peterson Institute for International Economics, Washington D.C. (engelsk).
- ^ (22. september 2010). Han skal styre verdens strengeste diktatur (norsk). Aftenposten.
- ^ (27. september 2010). Kim Jong-ils sønn utnevnt til general (norsk). Aftenposten.
- ^ BBC.co.uk
- ^ «The Kims' North Korea», Asia Times, June 4, 2005.
- ^ (2005). Rogue Regime: Kim Jong Il and the Looming Threat of North Korea. Oxford University Press, Oxford (engelsk). ISBN 0-19-517044-X.
- ^ «Happy Birthday, Dear Leader - who's next in line?», Asia Times, February 14, 2004.
- ^ «Revealed: the gas chamber horror of North Korea's gulag», The Observer, 1. februar 2004.
- ^ «North Korea leader Kim set to bear cost of nuclear weapons decision», Irish Examiner, October 14, 2006.
- ^ «North Korean leader loves Hennessey, Bond movies», CNN Washington, January 8, 2003.
- ^ Adresseavisen, «Diktator omspunnet av myter» 11. september 2008.
- ^ «I sorg over lederens død», Dagsavisen, 19. desember 2011.
- ^ «Tar farvel med sin «kjære leder»», Aftenposten, 28. desember 2011.
[rediger] Litteratur
- (2005). Rogue Regime: Kim Jong Il and the Looming Threat of North Korea. Oxford University Press, Oxford (engelsk). ISBN 0-19-517044-X.
- (2004). Kim Jong-il: North Korea's Dear Leader. John Wiley & Sons (engelsk). ISBN 0-470-82131-0.
- (2007). The Ministry of Truth. Kim Jong-Il's North Korea. Feral House, Port Townsend (engelsk). ISBN 1-932595-27-9.
- (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader: North Korea and the Kim Dynasty. St. Martin's Griffin, New York (engelsk). ISBN 0-312-32322-0.
[rediger] Eksterne lenker
 |
Wikiquote: Kim Jong-il – sitater |
 |
Commons: Kategori:Kim Jong-il – bilder, video eller lyd |
- North Korean International Documentation Project (NKIDP) (engelsk). Woodrow Wilson International Center for Scholars.
- Kim Jong Il: Brief History (893 KiB) (PDF) – Foreign Languages Publishing House, Pyongyang DPR Korea (1998)
