Kim Jong-il

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kim Jong-il
김정일
金正日
Kim Chŏng-il
Gim Jeong-il
Kim Jong-il
Offisielt og retusjert portrett av Kim Jong-il i bruk på 2000-tallet.
Født 16. februar 1942
Vjatskoje i Sovjetunionen
Død 17. desember 2011 (70 år)
Pyongyang i Nord-Korea
Ektefelle Kim Young-sook (1974–2011)
Samboer Song Hye-rim (1968–2002)
Ko Young-hee (1977–2004)
Kim Ok (2004–2011)
Parti Koreas arbeiderparti
Koreas arbeiderpartis generalsekretær
8. oktober 1997–17. desember 2011
Forgjenger Kim Il-sung
Etterfølger Kim Jong-un (førstesekretær)
Den koreanske folkearmés øverstkommanderende
24. desember 1991–17. desember 2011
Forgjenger Kim Il-sung
Etterfølger Kim Jong-un
Nord-Koreas nasjonale forsvarskommisjons formann
9. april 1993–17. desember 2011
Forgjenger Kim Il-sung
Etterfølger Kim Jong-un (førsteformann)
Signatur
Kim Jong-il sin signatur

Kim Jong-il (chosŏn'gŭl: 김정일, hanja: 金正日, romanisering: Kim Chŏng-il, revidert romanisering: Gim Jeong-il, IPA: [ɡ̊imd͜zɔŋil], født 16. februar 1941 i Vjatskoje i Sovjetunionen (offisielt 16. februar 1942), død 17. desember 2011 i Pyongyang) var en nordkoreansk politisk og militær leder. Han var sønn av den nordkoreanske statens grunnlegger, avdøde president Kim Il-sung. Han overtok gradvis makten etter faren som øverstkommanderende for Den koreanske folkearmé fra 1991, formann i Den nasjonale forsvarskommisjon fra 1993 og generalsekretær i Koreas arbeiderparti fra 1997. Kim Jong-il var bare de facto statsleder, ettersom Kim Il-sung ble erklært «evig president» etter sin død i 1994.

Jong-il erstattet delvis Kim Il-sungs ideologi, juche, «selvberging», med sin egen doktrine, songun, «militæret først». Nord-Korea var fullstendig avhengig av utenlandsk bistand, og økonomien brøt sammen etter Sovjetunionens fall i 1991. I 1990-årene førte dette til en hungersnød der 0,9–3,5 millioner mennesker sultet i hjel.[1] Ved Kim Jong-ils død var fremdeles store deler av landets befolkning underernært. I tråd med songun-doktrinen ble landets ressurser prioritert i retning av militæret og partieliten. Kim Jong-ils totalitære diktatur var sterkt kritisert for sine grove brudd på menneskerettighetene og for sitt atomvåpenprogram.[2] På 2000-tallet opplevde Kim Jong-il sviktende helse, og hans yngste sønn Kim Jong-un, født i 1984, ble utpekt som hans etterfølger.[3][4] Kim Jong-il skal ha hatt et hjerneslag i 2008, og døde av et hjerteinfarkt i 2011.[5]

Jong-il videreførte farens altomfattende personkultus, som kan minne om religiøs tilbedelse. Blant hans mest brukte titler var «Den store leder», «Den kjære leder», «Vår far», «Generalen» og «Marskalken».[6] I offentlige sammenhenger opptrådte han alltid i en type enkel «Mao-dress», i skarp kontrast til hans ekstravagante livsstil, som ofte ble omtalt i utlandet. Etter sin død ble han erklært evig generalsekretær i Arbeiderpartiet og evig formann i forsvarskommisjonen.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Kim Jong-il som barn holder moren Kim Jong-suk i hånden i 1948.

Ifølge sovjetiske kilder ble Kim Jong-il født med det russiske navnet Jurij Irsenovitsj Kim (Юрий Ирсенович Ким) den 16. februar 1941 i landsbyen Vjatskoje nært Khabarovsk i Russlands fjerne østen, dengang en del av Sovjetunionen. Offisielle nordkoreanske kilder oppgir hans fødsel til klokken seks om morgenen den 16. februar 1942, og stedfester den til en hemmelig militærleir ved det myteomspunnede[7] Paektufjellet i det japanske Korea. Skildringen har klare bibelske trekk, da fødselen skal ha blitt bebudet av en ny stjerne på himmelen, en dobbel regnbue og en svale som sang om at «en general som skal herske over verden» var blitt født.[8]

Kim Jong-ils far, Kim Il-sung (1912–1994), var stasjonert ved en nærliggende militærleir, hvor han var kommandant for en brigade av kinesiske og koreanske landflyktige. Brigaden av geriljasoldater fikk opplæring av Den røde armé, hvor Kim Il-sung ble major, for å kunne kjempe mot den japanske okkupasjonsmakten i Korea. Kim Jong-ils mor, Kim Jong-suk (1917–1949), var geriljasoldat og Kim Il-sungs første hustru. Etter den andre verdenskrig tok Kim Il-sung snart makten i Nord-Korea med sovjetisk hjelp, og ble formelt statsleder i 1948.

I november 1945 flyttet hele familien inn i en tidligere japansk offisersbolig i Pyongyang. Ved villaen lå det en liten dam, der Kim Jong-ils yngre bror, Kim Pyong-il («Shura» Kim), druknet i 1948. Det har blitt påstått at Kim Jong-il holdt brorens hode under vannet, og blant andre psykiater Jerrold M. Post har pekt på hvilken byrde dette måtte innebære for Kim, hvis det stemte.[9][10] En eldre kvinne i Vjatskoje har hevdet at Kim Jong-il og broren var tvillinger, at broren druknet da han falt ned i en brønn, og at han ble gravlagt i landsbyen.[11] I 1948 begynte Kim Jong-il sin skolegang. Han hadde også en yngre søster, Kim Kyong-hui (født 1946), som var gift med Jang Song-thaek (1946–2013), og broren Kim Pyong-il (født 1954). Sistnevnte er oppkalt etter den avdøde broren.

I 1949 låste en ensom og fødende Kim Jong-suk alle leger ute, og døde i barselseng da hun fødte et dødfødt jentebarn, 31 år gammel.[12] Hun blir stadig portrettert som en revolusjonær heltinne i nordkoreansk propaganda. Det har blitt spekulert i om Kim Il-sung hadde et utenomekteskapelig forhold til Kim Sung-ae allerede før Kim Jong-suk døde, og at hun ble skutt og forlatt for å dø som følge av en maktkamp.[9] Kim Jong-il skal ha hatt vanskelig for å akseptere stemoren.[13] Faren var lite tilstede, og Kims morløse oppvekst ble preget av distanse og manglende grensesetting.[10][13]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Ifølge hans offisielle biografi gjennomførte han grunnskole og middelskole ved spesialskoler for barn av offiserer i Arbeiderpartiet i Pyongyang 1950–1960. Utenlandske forskere bestrider dette, og mener det er mest sannsynlig at han fikk sin utdannelse i Kina, slik at faren kunne garantere for hans sikkerhet under Koreakrigen.[14] Som skoleelev deltok han aktivt i Barneunionen, Koreas demokratiske ungdomsforbund og studiegrupper for marxistisk politisk teori og annen litteratur. I september 1957 ble han viseformann (formannen måtte være en lærer) ved middelskolens avdeling av ungdomsforbundet.

Senere studerte han politisk økonomi ved Kim Il-sung-universitetet i Pyongyang 1960–1964.[15] Foreleserne våget ikke å kritisere Kim Il-sungs sønn, og han fikk snart et ry som universalgeni, slik som faren.[10] Det blir følgelig oppbevart en lang rekke relikvier fra Kims studietid ved universitetet. Klassen hans fikk tildelt den høyest oppnåelige akademiske æresbevisningen, en dobbel Chollima. Ifølge Die Zeit skal Kim Jong-il ha tatt deler av sin utdannelse i politisk økonomi i Øst-Tyskland.[16] Han skal også ha hatt flyverutdannelse herfra.[17] Videre sies det at Kim tok engelskutdannelse ved Maltas universitet tidlig i 1970-årene,[18] da han sporadisk ferierte i landet som statsminister Don Mintoffs gjest.[19]

Tidlig politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Kim Jong-il avbildet sammen med sin far, Kim Il-sung.

Han ble tatt opp som medlem i Arbeiderpartiet i 1961. I tiden rundt Kim Jong-ils universitetseksamen hadde Kim Il-sung sterk kontroll over myndighetene. Etter avlagt eksamen begynte sønnen å stige i gradene i Arbeiderpartiet. Han arbeidet først i partiets eliteorganisasjon, før han i 1969 ble utnevnt til viseminister i Propaganda- og agitasjonsdepartementet. Fra midten av 1970-årene og i de følgende 15 årene inntok han flere politiske posisjoner, inkludert posten som kulturminister og leder for partiets operasjoner mot Sør-Korea. Sør-Korea beskyldte Kim for å ha personlig beordret bombeangrep mot sørkoreanske mål i 1983 og 1987.[20]

I 1973 ble Kim partisekretær for Organisasjons- og propagandadepartementet, og deltok aktivt i oppbyggingen av personkultusen rundt faren.[10] Han skulle senere utnytte påvirkningskraften fra denne personkultusen til egen fordel.[10] I denne rollen fikk han også utløp for sin filmlidenskap, og deltok aktivt i produksjonen av rekke propagandafilmer som manusforfatter og regissør.[10] I 1978 beordret han kidnappingen av den sørkoreanske filmregissøren Shin Sang-ok og hans kone, skuespillerinnen Choi Eun-hee, og fikk dem til å lage syv spillefilmer før de unnslapp i 1986.[2]

Arvtager til makten[rediger | rediger kilde]

Ifølge avhopperen Hwang Jang-yop ble Kim Jong-il innvalgt i Arbeiderpartiets politbyrå som 32-åring i 1974. Kim ble ofte referert til som «partisenteret», ettersom han fikk mer innflytelse over den daglige driften av partiet.[6] Mange av Kim Il-sungs utrenskninger var rettet mot potensielle utfordrere til lederposisjonen, og mange forskere mener at Kim Jong-il ble foretrukket fremfor en rekke andre mer kvalifiserte kandidater. Den fremste kandidaten som Kim Il-sungs etterfølger istedenfor Kim Jong-il, statsminister Kim Il (ikke en slektning), ble avsatt i 1976. Det fremstår som uklart hvorvidt Kim Jong-il ble foretrukket fremfor broren Kim Pyong-il, eller om sistnevnte aldri var aktuell. I 1979 ble Kim Pyong-il sendt til Europa av faren, trolig for å unngå en maktkamp mellom de to sønnene, og har siden fungert som Nord-Koreas ambassadør i flere europeiske land.[21]

I tiden rundt Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980 hadde Kim Jong-il konsolidert sin makt. Maktkampen om å bli Kim Il-sungs etterfølger stilnet etter sigende han offisielt erklærte sønnen Kim Jong-il som sin arvtager under Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980. Han ble tildelt ledende posisjoner i politbyrået, militærkommisjonen og partisekretariatet. Da Kim Jong-il i februar 1982 ble gjort til medlem av folkeforsamlingen, anså internasjonale observatører ham som farens arvtager. På denne tiden ble han kalt «Den kjære leder» (친애하는 지도자), og myndighetene gjorde ham til en del av personkultusen rundt faren, kalt «Den store leder». Blant andre tilnavn som verserte i statsmediene, kan nevnes «Den fryktløse lederen» og «Den store etterfølgeren for den revolusjonære saken». Marcus Noland mener at propagandaen i den kommende tiårsperioden eksplisitt søkte å forberede befolkningen på Kim Jong-ils maktovertagelse.[10]

Den 24. desember 1991 ble Kim utnevnt til øverstkommanderende for Nord-Koreas væpnede styrker. Siden militæret er en av den nordkoreanske statens grunnstøtter, var dette et viktig steg for Kim på veien til en suveren lederposisjon.[22] En av Kims mest lojale underordnede, forsvarsminister O Jin-u, skal ha sørget for at Kim ble akseptert av de militære lederne, til tross for at Kim manglet militær erfaring.[22][23][24] I 1992 uttalte Kim Il-sung at sønnen hadde ansvar for alle innenrikssaker i Nord-Korea.[25] Mange utenlandske ledere ytret ønske om å få møte Kim Jong-il på denne tiden, uten å få anledning til det, uvisst hvorfor.[26]

Leder av Nord-Korea[rediger | rediger kilde]

Nordkoreanere bukker for statuene av Kim Il-sung og Kim Jong-il i Pyongyang i 2012.
Kim Jong-il, i karakteristisk Mao-dress og solbriller, med nordkoreanske militære.

President Kim Il-sung døde av hjerteinfarkt den 8. juli 1994, 85 år gammel, visstnok etter en opphetet diskusjon med sønnen.[27] Ubesvarte spørsmål om Kim Jong-ils organisering av legehjelp medførte endel rykter i etterkant av dødsfallet.[27] For å vise ærbødighet, ble ingen president etter hans død, og han fikk status som landets «evige president». Offisielt tok Kim Jong-il titlene som generalsekretær i Koreas arbeiderparti» og formann i Den nasjonale forsvarskommisjon den 8. oktober 1997. I 1998 ble det erklært at formannsvervet i forsvarskommisjonen var «statens høyeste post», så Kim kan regnes som Nord-Koreas statsoverhode fra denne dagen av. Siden Kim ikke var president, var han ikke konstitusjonelt forpliktet til å holde valg for å bekrefte sin legitimitet.

Ifølge Hwang ble det nordkoreanske statsstyret enda mer sentralisert og autokratisk i løpet av Kim Jong-ils styre i 1980- og 1990-årene. Landet kan ha blitt desto mer preget av lederens personlighet.[9][13] Skjønt Kim Il-sung krevde full lojalitet fra sine medarbeidere, søkte han regelmessig deres råd.[28] I grove trekk krevde Kim Jong-il underkastelse og enighet, styrte uten vilje til råd eller kompromiss, og anså det minste avvik fra hans tenkning som illojalt.[28] Kim Jong-il utøvde også langt mer personlig detaljstyring.[28]

I løpet av 1990-årene fikk hans doktrine, songun, «militæret først», større plass på bekostning av statsideologien juche, «selvberging». Doktrinen kan sees på som en reaksjon på utenrikspolitiske forhold, da Nord-Korea inntok en mer aggressiv holdning etter krisene i 1990-årene, men også som et innenrikspolitisk middel for å konsolidere Kims maktbase. Selig S. Harrison og Cynthia A. Watson har ment at Kim Jong-il styrte på de gamle militære ledernes nåde.[10][29]

Allerede i 1994, da Kim Jong-il i all vesentlighet var ukjent for vestlig presse, ble han beskrevet som «sky, reservert og mutt,» men også «brå, eksentrisk, sta, konspiratorisk og uberegnelig.»[26] Ifølge Madeleine Albright skal han ha fremstått som velinformert.[20] Det har hersket uenighet rundt hvorvidt Kim Jong-il led av en personlighetsforstyrrelse eller bare var en usedvanlig dyktig manipulator.[30] En sørkoreansk psykriater som regnes som ekspert på Kims adferd, hevdet å kunne påvise sadistiske, paranoide, antisosiale, narsissistiske, schizoide og schizotype trekk hos Kim, ikke ulikt ledere som Adolf Hitler, Josef Stalin og Saddam Hussein.[31] De amerikanske psykiaterne Frederick L. Coolidge og Daniel L. Segal mente at Kims profil samsvarte best med Husseins.[31]

En iøynefallende forskjell mellom Kim Il-sung og Kim Jong-ils lederskap var førstnevntes karisma og formende rolle som landsfader, noe sønnen alltid levde i skyggen av.[10] Til tross for utallige offentlige tilstelninger og besøk, ble Kim Jong-ils stemme kringkastet svært sjeldent.[32] Den eneste gangen på nordkoreansk fjernsyn var under feiringen av Den koreanske folkearmés 60-årsjubileum på Kim Il-sung-plassen i 1992. Da ropte han til folkemassen via høyttaleranlegget: «All ære til de heroiske soldater i Den koreanske folkearmé,» og fikk hyllesten manse (만세, «lenge leve») ropt tre ganger tilbake.[32]

Økonomisk og sosial politikk[rediger | rediger kilde]

Utvikling i BNP per innbygger i Nord-Korea 1950–2008.

I hele Kim Jong-ils lederperiode oversteg Nord-Koreas matvarebehov den faktiske produksjonen.[33] Samtidig med oppløsningen av Sovjetunionen og tilnærmingen mellom Kina og Sør-Korea, brøt Nord-Koreas planøkonomi sammen.[34][35] Nord-Korea evnet ikke å innfri sine låneforpliktelser overfor utlandet, og slet med et stort underskudd på handelsbalansen. Samtidig brukte landet ca. 20 % av BNP til militære formål. Til tross for den økonomiske kollapsen, økte militærets andel av statens utgifter til ca. 27 % i 2003 og ca. 33 % i 2011, ifølge sørkoreanske og amerikanske estimater.[36][37]

Hungersnøden i 1990-årene hadde riktignok sin opptakt under Kim Il-sung, men regnes gjerne fra 1994. Kim Jong-il frontet «Spis to ganger om dagen»-kampanjen,[38] mens de daglige matrasjonene ble redusert fra 850 til 400 gram. Oversvømmelser og tørke gjorde at hungersnøden kulminerte i 1997, da matrasjonene var 128 gram. Det økonomiske sammenbruddet og isolasjonen forhindret landet i å importere mat, og man ble avhengige av nødhjelp fra Kina, Pakistan, Japan, Sør-Korea og USA. Nødhjelpen ble redusert flere ganger som følge av Nord-Koreas egen ordre, men også som bidragsyternes reaksjon på Nord-Koreas atomvåpenprogram. Hungersnøden krevde anslagsvis 0,9–3,5 millioner liv av en befolkning på 22 millioner, hvilket gjør den til en av de verste sultkatastrofene i moderne tid.[1][39][40]

En FN-rapport fra 2014 mente at regimet i Nord-Korea brukte underernæring som et middel for å underkaste befolkningen.[41] Ved Kim Jong-ils død var fremdeles store deler av landets befolkning underernært. I 2011 reduserte myndighetene de daglige matrasjonene fra 1 400 til 700 kalorier.[42] I sammenligning inntar en frisk europeer 2 000–2 500 kalorier daglig.[43] FN-rapporten mente at regimet opprettholdt et økonomisk system som medførte unødig store lidelser for befolkningen.[41] Et resultat av hungersnøden i 1990-årene var utbredt korrupsjon og fremveksten av en svart markedsøkonomi.[44][45]

Formelt videreførte Kim Jong-il den planøkonomiske politikken, men sammenbruddet tvang frem mindre endringer. Hans egen songun-doktrine tilsa at landets ressurser skulle konsentreres om militæret. For å skaffe til veie hard valuta tillot han åpningen av Kumgangfjellet turistregion i 2002 og Kaesong industripark i 2004. I industriparken får sørkoreanske bedrifter etablere seg med virksomheter som sysselsetter nordkoreanske arbeidere. Som følge av en skyteepisode i 2008 avbrøt Sør-Korea alle nye turistreiser til Kumgangfjellet, og industriparken fikk færre etableringer enn forventet.[36]

Menneskerettighetsbrudd[rediger | rediger kilde]

Kim Jong-il møtte jevnlig internasjonal fordømmelse for de menneskerettighetsbruddene som hans regime stod for. I perioden 2003–2011 vedtok FNs generalforsamling hvert år en resolusjon som fordømte menneskerettighetsbrudd i Nord-Korea. Estimater kun basert på nordkoreanske folketellinger antyder at 240 000–420 000 døde under hungersnøden i 1990-årene, mens 600 000–850 000 døde av unaturlige årsaker mellom 1993 og 2008.[46]

En FN-rapport fra 2014 slo fast at Kim Jong-ils regime var totalitært og begikk grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. I mange tilfeller utgjorde disse forbrytelser mot menneskeheten. Rapporten dokumenterte brudd på praktisk talt alle politiske og sivile rettigheter.[41]

Kim Jong-il videreførte Kwalliso-systemet, et maktapparatet for å straffe politiske fanger og deres slektninger i tre generasjoner i slavearbeids- og konsentrasjonsleirer. Tidlig på 2000-tallet var det anslagsvis 150 000–200 000 fanger i Kwalliso-systemet.[47][48] FN-rapporten fra 2014 slo fast at fangene ble utsatt for sult, slavearbeid, henrettelser, tortur og voldtekt. Gravide ble straffet og utsatt for tvungne aborter og spedbarnsdrap.[41]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Kim Jong-il på statsbesøk hos Vladimir Putin i Russland i 2001.

I 1998 lanserte den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung «solskinnspolitikken» mot Nord-Korea for å bedre relasjonene mellom nord og sør, og for å skaffe tillatelse til at selskap fra sør kunne starte prosjekter i nord. Dette resulterte i at Kim Dae-jung fikk Nobels fredspris. Kim Jong-il annonserte at han var villig til å importere og utvikle ny teknologi for å få Nord-Koreas programvareproduksjon på beina. Som et resultat av politikken ble Kaesong industripark bygget litt nord for grensen til Sør-Korea i 2003. Det ble planlagt at 250 sørkoreanske selskap skulle delta og at 100 000 nordkoreanere skulle få arbeid der; i mars 2007 var det bare 21 selskap og 12 000 nordkoreanske arbeidere.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Kims luksuriøse livsstil var gjenstand for mye medieomtale utenfor Nord-Korea. Filmentusiasten skal på sine eldre dager ha hatt en personlig samling på over 20 000 Hollywood-filmer.[20] Elizabeth Taylor var visstnok hans favorittskuespillerinne.[2] Tidlig ble det meldt om Kims angivelige «sans for raske biler og ville fester.»[20] I tillegg til sin hustru og tre øvrige, offisielle partnere skal han å ha omgitt seg med mange konkubiner og selskapskvinner, og hadde et rykte som «notorisk skjørtejeger».[17][49][50]

I motsetning til sitt folk visste han å nyte gourmetmat. Ifølge sjefkokken under Kims togreise i Russland i 2001, fikk Kim levert levende hummer hver eneste dag med helikopter.[20] Som tilbehør fulgte champagne, og maten ble spist med sølvbestikk.[20] Kim skal ha hatt en svakhet for finere mat som hummer, kaviar og de dyreste sushibitene, og råvarer ble fløyet inn fra hele verden, ifølge hans sjefkokk gjennom 13 år.[51] Kim Jong-il hadde dessuten en egen innkjøpsagent med base i Wien, oberst Kim Jong-ryul.[52] Italieneren Ermano Furlani ble invitert til Nord-Korea i 1997 for å lære Kims ernæringseksperter å lage pizza.[51]

Kim var også kjent for sin forkjærlighet for cognac og vin,[20] og hadde en vinkjeller med plass til 10 000 flasker. I flere år var Kim verdens største private importør av Hennessy-cognac.[53] Han kjøpte årlig cognac for 700 000 amerikanske dollar, mens årslønnen til en gjennomsnittlig nordkoreaner ligger på ca. 900 dollar, dersom man gjør et grovt overslag.[53] Han skal ha drukket mer vin enn cognac etter at han opplevde vektproblemer i slutten av 1990-årene.[51]

Blant de mange plagene det var spekulert i om Kim led av, var skrumplever, nerveproblemer, sukkersyke og mageproblemer.[54] Skjønt lederens helse ikke er gjenstand for offentlig omtale i Nord-Korea, var det kjent at både Kim Il-sung og Kim-Jong-il hadde flyskrekk. For Kim Jong-il skal dette ha skyldtes en helikopterstyrt i 1976 som han var involvert i.[55] Det ble spekulert i Kim Jong-ils skrantende helse, da han i en lengre periode fra august 2008 ikke viste seg offentlig. Han skal ha hatt et hjerneslag på denne tiden.[5] I mai 2010 ble det rapportert at han hadde besøkt Kina. I august 2010 besøkte han igjen Kina, denne gang sammen med sønnen Kim Jong-un. Ytterligere et Kina-besøk fulgte i mai 2011, og i august 2011 møtte han Russlands president i Burjatia.

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

 
 
 
 
Kim Hyong-jik
 
Kang Pan-sok
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Sung-ae
 
Kim Il-sung
 
Kim Jong-suk
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Young-sook
 
 
Song Hye-rim
 
Kim Jong-il
 
Ko Young-hee
 
Kim Ok
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Sul-song
 
Kim Jong-nam
 
Kim Jong-chul
 
Kim Jong-un
 
 
 
 

Død og bisettelse[rediger | rediger kilde]

Den 19. desember 2011 ble det kjent at Kim Jong-il døde to dager tidligere, tidlig på morgenen 17. desember mens han reiste med tog utenfor Pyongyang. Hjerteinfarkt ble sagt å være dødsårsak.[56] Gravferden startet 28. desember 2011 og seremoniene pågikk i to dager.[57]

Kim Jong-il hviler på lit de parade i mausoleet Kumsusan minnepalass i Pyongyang, hvor også hans far er bisatt på tilsvarende vis.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Noland, Marcus, Robinson, Sherman og Wang, Tao (1999). Famine in North Korea: Causes and Cures (engelsk). Washington D.C.: Peterson Institute for International Economics. s. 3. 
  2. ^ a b c «Obituary - Kim Jong-il» (engelsk). BBC. 19. desember 2011. 
  3. ^ Holgersen, Jon Dagsland (22. september 2010). «Han skal styre verdens strengeste diktatur». Aftenposten (norsk). 
  4. ^ Halle, Jon Robin (27. september 2010). «Kim Jong-ils sønn utnevnt til general». Aftenposten (norsk). 
  5. ^ a b «N Korean leader Kim Jong-il dies» (engelsk). BBC. 19. desember 2011. 
  6. ^ a b Chon Yong-son (2006). 다시 고쳐 쓴 북한 의 사회 와 문화 (koreansk). Seoul. ISBN 89-5556-491-0. 
  7. ^ Kummer, Patricia J. (2008). North Korea: Enchantment of the World (engelsk). New York: Children's Press. ISBN 0-531-18485-4. 
  8. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea (norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 59. ISBN 82-02-33319-9. 
  9. ^ a b c Post, Jerrold M. (2004). Leaders and Their Followers in a Dangerous World: The Psychology of Political Behavior (engelsk). Cornell University Press. s. 243–244. ISBN 0-8014-4169-2. 
  10. ^ a b c d e f g h i Kim Jong-Il: The Forbidden Biography. History (2010).
  11. ^ Chung Byoung-sun (22. august 2002). «Sergeyevna Remembers Kim Jong Il». The Chosun Ilbo (engelsk). Besøkt 31. juli 2012. 
  12. ^ Sano, Yoel (4. juni 2005). «The Kims' North Korea». Asia Times (engelsk). Besøkt 31. juli 2012. 
  13. ^ a b c «Analysis of Personality and Psychology of Kim Jong Il by His Relationships with Women». Daily NK (engelsk). 4. oktober 2005. 
  14. ^ Martin, Bradley K. (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader (engelsk). New York: St. Martin's Press. ISBN 0-312-32221-6. 
  15. ^ Becker, Jasper (2005). Rogue Regime: Kim Jong Il and the Looming Threat of North Korea (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-517044-X. 
  16. ^ AFP (19. desember 2011). «Kim Jong Il, der ferne Unbekannte». Die Zeit (tysk). Besøkt 30. juli 2012. 
  17. ^ a b «Kim Jong-Il får all makt i Nord-Korea» (norsk). NTB. 8. oktober 1997. Besøkt 28. november 2012. 
  18. ^ Calleja, Stephen (7. februar 2010). «1982 Labour government "secret" agreement with North Korea – 'Times change' – Alex Sceberras Trigona». The Malta Independent (engelsk). Besøkt 30. juli 2012. 
  19. ^ Preston, Peter (30. desember 2002). «Kim is a baby rattling the sides of a cot». The Guardian (engelsk). Besøkt 30. juli 2012. 
  20. ^ a b c d e f g NTB (11. september 2008). «Diktator omspunnet av myter». Adresseavisen (norsk), s. 21. 
  21. ^ Sano, Yoel (14. februar 2004). «Happy Birthday, Dear Leader – who's next in line?». Asia Times (engelsk). Besøkt 28. november 2012. 
  22. ^ a b Jei Guk Jeon (2000). «North Korean Leadership: Kim Jong Il's Balancing Act in the Ruling Circle». Third World Quarterly (engelsk) (5), s. 761–779. 
  23. ^ Ahn Byung-joon (1994). «The Man Who Would Be Kim». Foreign Affairs (engelsk) (6), s. 94–108. 
  24. ^ Bridges, Brian (1995). «North Korea after Kim II-Sung». The World Today (engelsk) (6), s. 103–107. 
  25. ^ Merrill, John (1993). «North Korea in 1992: Steering Away from the Shoals». Asian Survey (engelsk) (1), s. 43–53. 
  26. ^ a b Skaara, Jon Brynjar (31. juli 1994). «Kim Jong Il: Lovprist, men ukjent». Aftenposten (norsk), s. 6. 
  27. ^ a b Sanger, David E. (9. juli 1994). «Kim Il Sung Dead at Age 82; Led North Korea 5 Decades; Was Near Talks With South». The New York Times (engelsk). Besøkt 31. juli 2012. 
  28. ^ a b c «True Picture of North Korea According to a Former Workers Party Secretary» (engelsk). Federation of American Scientists. Besøkt 30. juli 2012. 
  29. ^ Danopoulos, Constantine P. og Watson, Cynthia A. (1996). The Political Role of the Military: An International Handbook (engelsk). Greenwood Publishing Group. s. 333–335. ISBN 0-313-28837-2. 
  30. ^ «Profile: Kim Jong-il» (engelsk). BBC News. Besøkt 30. juli 2012. 
  31. ^ a b Coolidge, Frederick L. og Segal, Daniel L. (2009). «Is Kim Jong-il like Saddam Hussein and Adolf Hitler? A personality disorder evaluation». Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression (engelsk) (3), s. 195–202. 
  32. ^ a b Choe Sang-hun (15. april 2012). «North Korean Leader Stresses Need for Strong Military». The New York Times (engelsk). Besøkt 31. juli 2012. 
  33. ^ Ireson, Randall (18. desember 2013). «The State of North Korean Farming: New Information from the UN Crop Assessment Report». 38 North (engelsk). U.S.-Korea Institute, SAIS. Besøkt 29. juni 2014. 
  34. ^ Haggard, Stephan og Noland, Marcus (2009). Famine in North Korea: Markets, Aid, and Reform (engelsk). Columbia University Press. s. 209. ISBN 0-231-14001-0. 
  35. ^ «North Korea: A terrible truth». The Economist (engelsk). 17. april 1997. Besøkt 2. august 2012. 
  36. ^ a b Nanto, Dick K. og Chanlett-Avery, Emma (2010). North Korea: Economic Leverage and Policy Analysis (engelsk). Washington, D.C.: Congressional Research Service. s. 26–41. 
  37. ^ Laurence, Jeremy og Moon, Danbee (18. januar 2011). «North Korea spends about a third of income on military» (engelsk). Reuters. Besøkt 29. juni 2014. 
  38. ^ Oberdorfer, Don (1997). The Two Koreas: A Contemporary History (engelsk). London: Warner Books. ISBN 0-7515-2668-1. 
  39. ^ Robinson, W. Courtland m.fl. (2000). «Mortality in North Korean Migrant Households: A Retrospective Study». The Lancet (engelsk) (9175), s. 291–295. 
  40. ^ Goodkind, Daniel og West, Loraine (2001). «The North Korean Famine and Its Demographic Impact». Population and Development Review (engelsk) (2). 
  41. ^ a b c d Report of the Commission of Inquiry on Human Rights in the Democratic People’s Republic of Korea (engelsk). United Nations Human Rights Council. 2014. s. 15–16. 
  42. ^ Bristow, Michael (25. april 2011). «Ex-leaders head for North Korea» (engelsk). BBC News. Besøkt 2. august 2012. 
  43. ^ Epstein, Angela (14. november 2006). «Why Britain is the Fat Man of Europe». The Daily Mail (engelsk). Besøkt 2. august 2012. 
  44. ^ Kang, David (2011). «They Think They're Normal: Enduring Questions and New Research on North Korea». International Security (engelsk) (3), s. 141–171. 
  45. ^ Lankov, Andrej (2006). «The Natural Death of North Korean Stalinism». Asia Policy (engelsk) (1), s. 95–121. 
  46. ^ Spoorenberg, Thomas og Schwekendiek, Daniel (2012). «Demographic Changes in North Korea: 1993–2008». Population and Development Review (engelsk) (1), s. 133–158. 
  47. ^ Hawk, David (2003). The Hidden Gulag. Exposing North Korea’s Prison Camps (engelsk). Washington, D.C.: U.S. Committee for Human Rights in North Korea. s. 24. 
  48. ^ Hawk, David (2012). The Hidden Gulag. The Lives and Voices of “Those Who are Sent to the Mountains” (engelsk) (2 utg.). Washington, D.C.: U.S. Committee for Human Rights in North Korea. s. VIII–XI. 
  49. ^ «Kim Jong-ils mange kvinner» (norsk). NTB. 13. februar 1996. Besøkt 28. november 2012. 
  50. ^ MacDonald, Lawrence (17. januar 1988). «Kim Jong Il: En diffus lederskikkelse» (norsk). NTB. Besøkt 28. november 2012. 
  51. ^ a b c Hegge, Per Egil (18. juli 2004). «En nordkoreaner som ikke sulter». Aftenposten (norsk). Besøkt 28. november 2012. 
  52. ^ «The man who bought gadgets for Kim Jong-il» (engelsk). BBC News. 12. mars 2010. Besøkt 2. desember 2012. 
  53. ^ a b Blitzer, Wolf (8. januar 2003). «North Korean leader loves Hennessey, Bond movies» (engelsk). CNN. Besøkt 28. november 2008. 
  54. ^ Filseth, Gunnar (16. februar 1997). «Helteglorie og kulemave». Aftenposten (norsk), s. 8. 
  55. ^ Swift, Andrew (4. mai 2010). «Profiles in Phobia». Foreign Policy (engelsk). Besøkt 2. desember 2012. 
  56. ^ «I sorg over lederens død», Dagsavisen, 19. desember 2011.
  57. ^ «Tar farvel med sin «kjære leder»», Aftenposten, 28. desember 2011.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Becker, Jasper (2005). Rogue Regime. Kim Jong Il and the Looming Threat of North Korea (engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-517044-X. 
  • Breen, Michael (2004). Kim Jong-il. North Korea's Dear Leader (engelsk). John Wiley & Sons. ISBN 0-470-82131-0. 
  • Demick, Barbara (2011). Mørkets rike. Reportasje fra Nord-Korea (norsk). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-33319-9. 
  • Kim Sung-chull (2006). North Korea under Kim Jong Il. From consolidation to systematic dissonance (engelsk). State University of New York Press. ISBN 0-7914-6927-1. 
  • Kracht, Christian, Munz, Eva og Nikol, Lukas (2007). The Ministry of Truth. Kim Jong-Il's North Korea (engelsk). Port Townsend: Feral House. ISBN 1-932595-27-9. 
  • Kwak Tae-hwan og Joo Seung-ho, red. (2009). North Korea's foreign policy under Kim Jong Il. New perspectives (engelsk). Farnham: Ashgate. ISBN 0-7546-7739-7. 
  • Lim Jae-cheon (2009). Kim Jong Il's Leadership of North Korea (engelsk). Routledge. ISBN 0-415-48195-3. 
  • Lintner, Bertil (2005). Great Leader, Dear Leader. Demystifying North Korea under the Kim Clan (engelsk). Chiang Mai: Silkworm Books. ISBN 974-9575-69-5. 
  • Martin, Bradley (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader. North Korea and the Kim Dynasty (engelsk). New York: St. Martin's Griffin. ISBN 0-312-32322-0. 
  • Kim Jong Il. Brief History (engelsk). Pyongyang: Foreign Languages Publishing House. 1998. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]