Geriljakrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Geriljakrig kjennetegnes ofte ved at det er små styrker som tar overraskende eller uventede anslag, som for eksempel sprengning, bakhold, ildoverfall, snikskyting og lignende.

Mens en regulær avdeling kjemper med mer eller mindre fastsatte metoder, kan og må geriljakrig utkjempes med det en har for hånden eller som kan nåes tak i underveis. Normal etterforsyning er ofte vanskelig. Mange geriljakrigførende parter er avhengig av å ta utstyr hos fienden for å opprettholde kampevnen.

Nasjonale frigjøringskjempere og terrorister benytter ofte geriljakrig som taktikk, da de sjelden har ressurser eller nok styrker til å kjempe en konvensjonell kamp.

Geriljasoldater kjemper ofte i hjemområdet og kjenner derfor området godt, og dermed har de en fordel der mot fienden.

Geriljakrig er en av de eldste formene for asymmetrisk krigføring. De fremste bidragsyterne til moderne teorier om geriljakrig er blant andre Mao Zedong, Wendell Fertig, og Che Guevara. Mens asymmetrisk krigføring er den militære betegnelsen for geriljataktikk, blir det ofte omtalt som terrorisme eller frigjøringskamp.

Om sovjetiske og jugoslaviske forhold brukes ofte begrepet partisan.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

«Gerilja» kommer av spansk guerrilla som er diminutiv av guerra som betyr «krig». Begrepet ble første gang brukt om de spansk-portugisiske guerrilleros (irregulære styrker) som i 1809 gjorde opprør mot det franske styret i Spania under Napoleonskrigene.

Ordet geriljakrig er egentlig en pleonasme (småkrigskrig) som likevel er innarbeidet i Norge, siden gerilja i norsk oversettelse ikke bare kan betegne krigshandlingene, men også de styrker eller enheter som står bak, geriljaen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

militærstubbDenne militærrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.