Kim Il-sung

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kim Il-sung
김일성
金日成
Kim Il-sŏng
Gim Il-seong
Kim Il-sung
Det offisielle og sterkt retusjerte propagandabildet av Kim Il-sung.
Født 15. april 1912
Pyongyang, Japansk Korea
Død 8. juli 1994 (82 år)
Myohyang-san, Nord-Korea
Ektefelle Kim Jong-suk († 1949)
Kim Sung-ae
Parti Koreas arbeiderparti
Nord-Koreas president
28. desember 1972–8. juli 1994
Arbeiderpartiets generalsekretær
11. oktober 1966–8. juli 1994
Etterfølger Kim Jong-il
Arbeiderpartiets formann
30. juni 1949–11. oktober 1966
Forgjenger Kim Du-bong
Nord-Koreas statsminister
9. september 1948–28. desember 1972
Etterfølger Kim Il
Signatur
Kim Il-sung sin signatur

Kim Il-sung (chosŏn'gŭl: 김일성, hanja: 金日成, romanisering: Kim Il-sŏng, revidert romanisering: Gim Il-seong, født 15. april 1912 i Pyongyang, død 8. juli 1994) var en nordkoreansk kommunistisk politiker. Han proklamerte Den demokratiske folkerepublikken Korea, kjent som Nord-Korea, i 1948 og var deretter statsleder frem til sin død, offisielt under titlene som formann i Koreas arbeiderparti 1949–1966, partiets generalsekretær 1966–1994, statsminister 1948–1972 og president 1972–1994. Med dette ble han den kalde krigens suverent lengstsittende kommunistiske statsleder.

Han har blitt tillagt ansvaret for Koreakrigen 1950–1953. Kim Il-sung sørget for å gjøre Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land, med seg selv som totalitær diktator. Han var inspirert av kinesisk kommunisme og økonomisk planlegging, men arbeidet også for en nasjonal koreansk kommunisme, hvor tanken om selvberging – juche – etterhvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Kim Il-sungs regime myrdret anslagsvis 1,6 millioner mennesker.[1][2] Kim Il-sungs Kina- og Sovjet-inspirerte planøkonomiske og isolasjonistiske politikk opplevde omkring 1990 et sammenbrudd som følge av andre kommuniststaters fall, især Sovjetunionens, idet landet var fullstendig avhengig av utenlandsk bistand. Dette kulminerte etter Kim Il-sungs død i en hungersnød, av regimet kalt «den besværlige marsjen», hvor mellom 900 000 og 3,5 millioner mennesker mistet livet.[3]

Kim Il-sung etablerte også en personkultus som kunne minne om religiøs tilbedelse. Han fremstilte seg selv som en konfuciansk farsfigur som fortjente hele folkets totale respekt og kjærlighet, ikke ulikt de japanske keiserne.[4][5] På grunn av dette innehadde han en rekke mer eller mindre offisielle titler, slik som «den store leder», «den store marskalk», «den store sol», «Asias lysende fyrtårn» og «menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter». Kim Il-sung ble erklært «evig president» etter sin død. Sønnen Kim Jong-il overtok likevel som de facto statsleder i 1994, og sønnesønnen Kim Jong-un i 2011, og Nord-Korea ble dermed verdenshistoriens første kommunistiske familiedynasti.[6] Kim Il-sungs balsamerte legeme hviler på lit de parade i et offentlig marmormausoleum i hovedstaden Pyongyang.[7]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Kim Il-sungs angivelige fødested.

Mange av opplysningene om Kim Il-sungs liv kommer fra hans selvbiografiske verker og offisielle nordkoreanske utgivelser, som begge ofte strider mot opplysninger hos uavhengige kilder og vanligvis betraktes med stor skepsis.[8] Likevel er det en viss enighet om de grove trekkene i hans livshistorie. Kim-slektens arnested er Jeonju i dagens Sør-Korea, og lite er kjent om slekten bortsett fra at en av Kim Il-sungs stamfedre søkte nordover omkring den koreansk-japanske krig 1592–1598. Dette må sees i lys av masseflyttingen av bønder fra sør til provinsene Pyongan og Hamgyong i nord på 1400- og 1500-tallet.

Han var sønn av Kim Hyŏng-jik og Kang Pan-sŏk, fikk navnet Kim Sŏng-ju, og hadde de to yngre brødrene Ch'ŏl-chu og Yŏng-ju. Hans angivelige fødested og barndomshjem ligger i Mangyongdae like utenfor Pyongyang. Stedet er i dag et valfartssted for turister og nordkoreanere. Kim Il-sungs familie var hverken særlig fattige eller velstående, men levde stadig på grensen til fattigdom. Han ble oppdratt i en presbyteriansk familie; morfaren var protestantisk prest, faren gikk på misjonsskole og var en av lederne i den lokale kirken, og begge foreldrene var aktive i det religiøse miljøet.[9] Kim Il-sung vokste opp i et Korea som fra 1910 var okkupert og kolonisert av Japan. Ifølge den offisielle historiefortellingen deltok Kim Il-sungs familie i antijapansk arbeid, og i 1919 flyktet de til Mandsjuria.[9] Antagelig dro familien hans, i likhet med mange andre koreanere dengang, til Mandsjuria for å unnslippe hungersnød. Til tross for at foreldrene faktisk spilte en mindre rolle i noen antijapanske grupper, er det uklart hvorvidt motivet deres var misjon, nasjonalisme eller begge.[10][11]

I 1923 skal Kim Il-sung ha blitt sendt tilbake til Korea av foreldrene, og var visstnok elev ved morfarens kristne skole 1923–1925.[9] Som fjortenåring mistet Kim Il-sung sin far i juni 1926. Han var elev ved Yuwen middelskole i Jilin fra 1927 til 1929 eller 1930,[9][12] hvor han angivelig avviste de føydalistiske tradisjonene hos eldre koreanere og ble interessert i kommunistisk ideologi. I 1927 eller 1928 skal Kim Il-sung ha avlagt jevnlige besøk i en metodistisk kirke i Jilin, ifølge pastor Son Chŏng-do.[9] Ifølge professor Choe Yong-ho kan kirkens viktige rolle blant koreanske nasjonalister frem mot 1945, foruten kirkens innsats overfor fattige, være med på å forklare Kims nasjonalistiske kommunisme.[9] Kims formelle utdannelse tok slutt da han ble arrestert og fengslet for undergravende virksomhet. Som syttenåring ble han det yngste av under tyve medlemmer av en marxistisk undergrunnsorganisasjon under ledelse av Hŏ So. Hŏ So tilhørte den sørmandsjuriske kommunistiske ungdomsbevegelsen. Politiet oppdaget gruppen bare tre uker etter dannelsen i 1929, og holdt Kim fengslet i flere måneder.[13][14]

Partiarbeid og geriljakrig[rediger | rediger kilde]

Mao Zedong i 1936. Kim Il-sung lot seg inspirere av kinesiske kommunister og kjempet i en antijapansk geriljahær som var kontrollert av Kinas kommunistparti.

Det opprinnelige Koreas arbeiderparti ble stiftet i 1925, men ble kastet ut av Komintern tidlig i 1930-årene fordi det var for nasjonalistisk, og noe senere gikk det i oppløsning som følge av indre stridigheter. Kim Il-sung ble med i Det kinesiske kommunistiske parti i 1931 og etterhvert også diverse antijapanske geriljagrupper i det nordlige Kina. I 1935 ble han med i en større antijapansk geriljahær, hvor han også ble oppnevnt som politisk kommissær for rundt 160 soldater.[10] Geriljahæren var styrt av Det kinesiske kommunistiske parti, og det var her Kim Il-sung møtte mannen som skulle bli hans mentor som kommunist, Wei Zhengmin, hans direkte overordnede og daværende formann i hærens politiske komité. Antakelig var Kim på denne tiden medlem av Kinas kommunistparti og lot seg inspirere av dette partiets teoretiske og politiske utvikling.[15] Wei rapporterte inntil sin død den 8. mars 1941 direkte til Kang Sheng, et høytstående partimedlem som tilhørte Mao Zedongs innerste krets.[16]

I 1935 tok Kim personnavnet Il-sung, som betyr «solen».[17] Navnet hadde tidligere vært brukt av en fremtredende, tidlig leder av den koreanske motstandsbevegelsen.[11] Den sovjetiske spinndoktoren Grigorij Mekler, som hevder å ha forberedt Kim Il-sung på å lede Nord-Korea, mener at navnet ble tatt fra en avdød kommandant da Kim Il-sung var på opplæring i Sovjetunionen tidlig i 1940-årene.[18] På en annen side trodde endel koreanere simpelthen ikke på at Kim Il-sung, som var i 30-årene ved grunnleggelsen av Nord-Korea, hadde utført alle de bedrifter som statspropagandaen hevdet.[19] Historikeren Andrej Lankov har hevdet at ryktet om at Kim Il-sung på en eller annen måte ble byttet med den «egentlige» Kim Il-sung antageligvis er oppspinn. Flere vitner kjente Kim Il-sung både før og etter hans opphold i Sovjetunionen, deriblant hans overordnede, Zhou Baozhong, som avviste ryktet om «en andre Kim» i sine dagbøker.[20]

Kim Il-sung ble utnevnt til kommandant for geriljahærens 6. divisjon i 1937, i en alder av 24 år, og ledet da noen hundre menn i en gruppe som etterhvert ble kjent som «Kim Il-sungs divisjon». Den 4. juni 1937 utførte divisjonen et angrep mot Poch'onbo. Selv om divisjonen bare hærsatte en liten japanskkontrollert by like ved grensen mot Korea i noen timer, ble angrepet allikevel regnet som en militær seier. Dette gav Kim anerkjennelse blant de kinesiske geriljakrigerne, og i ettertid har nordkoreanske biografier vektlagt seieren sterkt. Han ble så utnevnt til kommandant for geriljahærens 2. operative region, men i slutten av 1940 var han den eneste av geriljahærens kommandanter som ennå var i live. Kim og hans gjenværende tropper ble senere drevet på flukt av japanske tropper, og de måtte krysse elven Amur og fortsette inn i Sovjetunionen.[21] Kim Il-sung ble sendt til en militærleir ved Khabarovsk, hvor de koreanske, kommunistiske geriljakrigerne fikk ny trening av sovjeterne. Kim tjenestegjorde i Den røde armé, hvor han oppnådde grad av major, inntil den andre verdenskrigs slutt i 1945.

I tiden som fulgte ble hans bedrifter som geriljakriger brukt aktivt for å bygge personkultusen omkring ham. Han ble fremstilt som en konspirator som gikk inn i motstandsbevegelsen som 14-åring og hadde etablert en kampklar hær som 19-åring. Nordkoreanske skoleelever læres at Kim Il-sungs hær egenhendig drev japanerne ut av Korea.[11]

Tilbake til Korea[rediger | rediger kilde]

En ung Kim Il-sung i 1946. Han gjennomgikk politisk og militær skolering i Kina og Sovjetunionen.

De allierte hadde under Kairokonferansen i 1943 bestemt at Korea skulle gjenoppstå som en fri og uavhengig nasjon. Da Sovjetunionen erklærte krig mot Japan i august 1945 og invaderte japanskokkuperte Korea, forventet man fra Sovjetunionens side en langvarig konflikt med store blodsutgytelser. Det kom dog overraskende på Josef Stalin da Den røde armé kunne hærsette Pyongyang nesten uten motstand den 15. august. Etter Japans kapitulasjon den 9. september ble Korea delt i to midlertidige okkupasjonssoner, hvorav Sovjetunionen besatte den nordlige delen og USA den sørlige. Demarkasjonslinjen mellom okkupasjonssonene ble trukket langs den 38. breddegrad, der japanske styrker overga seg til de allierte styrkene fra USA i sør, og til sovjetiske styrker i nord.

Stalin innså at han trengte noen til å lede en marionettregjering i den nordlige okkupasjonssonen og spurte Lavrentij Berija til råds om aktuelle kandidater. Berija traff Kim flere ganger før han anbefalte ham til Stalin. Det er en utbredt oppfatning at Kim ble valgt foran flere mer kvalifiserte kandidater fordi han ikke hadde bånd til de koreanske kommunistene.[11] Bård Larsen og flere andre historikere beskriver Kim som en «middels begavet mann med lite sjarm» og en «nyttig idiot» for Stalin, og Stalin ble Kims store politiske forbilde.[2][22]

Kim Il-sung kom tilbake med majors grad i Den røde armé[23] til Nord-Korea den 22. august 1945, etter 26 år i eksil. Ifølge Leonid Vassin, en embedsmann i Sovjetunionens innenriksdepartement, ble Kim simpelthen «skapt fra intet». Han hadde bare åtte års formell utdannelse, utelukkende fra Kina. Han trengte betydelig trening for å holde en tale ved Koreas kommunistpartis landsmøte tre dager etter at han ankom landet. Sovjetunionen sørget også for systematisk å fjerne alle virkelige ledere av motstandsbevegelsen nord for den 38. breddegrad[11] og slik fjernet alle konkurrenter til Kim, både kommunister og ikke-kommunister.[23]

I september 1945 ble Kim innsatt som formann i Den provisoriske folkekomité av sovjeterne. Han var dengang ikke formann i Koreas kommunistparti, som hadde sitt hovedkvarter i Seoul i det amerikanskokkuperte Sør-Korea. I løpet av sine tidlige år som komitéformann oppnådde han stor innflytelse, i all hovedsak grunnet folkets støtte til Kims kamp mot japanerne. Et av hans store bidrag i denne tiden var opprettelsen av en profesjonell hær, Den koreanske folkearmé, tilknyttet kommunistene. Hæren bestod i begynnelsen av opptrente geriljasoldater og soldater som hadde kamperfaring fra kamper mot japanerne og senere kinesiske nasjonalister. Hæren benyttet seg av rådgivere og utstyr fra Sovjetunionen, og Kim skapte en stor hær med høy kompetanse innen infiltrering og geriljakrigføring. Josef Stalin utstyrte hæren med moderne stridsvogner, lettere kjøretøyer, artilleri og skytevåpen. Kim etablerte også et flyvåpen utstyrt med tidligere sovjetiske, propelldrevne kampfly. Senere ble nordkoreanske flyelever sendt til Sovjetunionen og Kina for å trene med Mikojan-Gurevitsj MiG-15 på hemmelige baser.[24]

Nord-Koreas statsminister 1948–1950[rediger | rediger kilde]

Pak Hon-yong, Choi Yong-jun, Hong Myong-hee og Kim Il-sung i mars 1949.

I 1946 slo Koreas kommunistparti seg sammen med Det nye folkepartiet og dannet Nord-Koreas arbeiderparti, hvor Kim ble viseformann. Selv om de opprinnelige planene la opp til felles koreanske valg med kontrollører fra FN, ble Republikken Korea (Sør-Korea) erklært som en selvstendig stat i mai 1948. Den 9. september samme år ble Den demokratiske folkerepublikken Korea (Nord-Korea) proklamert med Kim Il-sung som statsminister. Den 12. oktober kom Sovjetunionen med sin offisielle støtte til Kims regime og betraktet dette som den eneste lovlige regjering i Korea. I 1949 ble Nord-Koreas arbeiderparti og Sør-Koreas arbeiderparti slått sammen til Koreas arbeiderparti, vanligvis bare omtalt som Arbeiderpartiet, med Kim Il-sung som formann og generalsekretær.

I 1949 var Nord-Korea et fullverdig kommunistisk diktatur med Kim som enehersker.[23] Alle politiske partier og masseorganisasjoner ble gjort til medlemmer av Den demokratiske front for gjenforening av fedrelandet, som i navnet var en folkebevegelse, men som i virkeligheten var fullstendig styrt av kommunistene. Det hele var etter samme mønster som Nationale Front i Den tyske demokratiske republikk (DDR). I denne tiden begynte Kim å omtale seg selv som «Den store leder» og beordret byggingen av mange statuer av seg selv, og personkultus av ham begynte.[23]

Koreakrigen 1950–1953[rediger | rediger kilde]

Amerikansk fremrykning i 1950.
Veggbilde på det nordkoreanske museet over Koreakrigen. Ifølge regimet ledet Kim Il-sung landet til en klar seier i krigen.

Arkivmateriale antyder at initiativtageren til Koreakrigen var Kim Il-sung og Nord-Korea, ikke Josef Stalin og Sovjetunionen.[25][26][27] Bevismateriale antyder at sovjetisk etterretning, gjennom sine kilder i amerikanske føderale myndigheter og britiske Secret Intelligence Service, hadde anskaffet informasjon om omfanget av amerikanske atombomber og forsvarsnedskjæringer, hvilket lot Stalin konkludere med at president Harry S. Truman ikke hadde tenkt å intervenere i Korea.[28]

Folkerepublikken Kina forholdt seg passive til ideen om koreansk gjenforening gjennom bruk av militærmakt, om enn noe motvillig etter å ha blitt informert av Kim Il-sung om at Stalin hadde gitt sin støtte.[25][26][27] Kina bidro derfor ikke med direkte militær støtte før FN-styrker, hovedsakelig fra USA, var nær ved å nå elven Yalu i slutten av 1950. Ved krigens begynnelse i juni og juli, klarte nordkoreanske styrker å okkupere mesteparten av Sør-Korea med hovedstaden Seoul, bortsett fra området rundt Pusan i sørøst. I september ble nordkoreanerne imidlertid drevet tilbake av det amerikanskledede motangrepet som begynte med en landgang i Incheon etterfulgt av en sørkoreansk-amerikansk offensiv fra Pusan.

Nordkoreansk historieskriving understreker at USA tidligere hadde invadert og okkupert Sør-Korea, angivelig med intensjon om å trenge seg nordover og inn på det asiatiske kontinentet. Basert på disse antagelsene, fremstiller man derfor Nord-Koreas invasjon av Sør-Korea som et motangrep.[29] I oktober hadde FN-styrkene tatt tilbake Seoul og invadert Nord-Korea i et forsøk på å gjenforene Korea under sørkoreansk kontroll. 19. oktober hærsatte amerikanske og sørkoreanske tropper Pyongyang, hvilket tvang Kim Il-sung og hans regjering til å flykte nordover, først til Sinuiju og senere til Kina.

Den 25. oktober 1950, etter flere advarsler om en forestående intervensjon om FN-styrkene ikke begrenset sin fremmarsj, krysset kinesiske tropper i tusentall elven Yalu og gikk inn i krigen som Nord-Koreas allierte. FN-styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake, og kinesiske tropper besatte Pyongyang i desember 1950 og Seoul i januar 1951. I mars 1951 påbegynte FN-styrkene en ny offensiv hvor de tok Seoul og avanserte nordover nok en gang til de nådde et punkt like nord for den 38. breddegrad. Etter en rekke offensiver og motoffensiver fra begge sider, fulgt av en utmattende periode av stillestående skyttergravskrig som varte fra sommeren 1951 til juli 1953, ble fronten stabilisert langs det som den 27. juli 1953 ble den permanente demilitariserte sonen langs den 38. breddegrad. I tiden med fastlåste fronter ble Nord-Korea så herjet av amerikanske luftangrep at bare noen få bygninger stod igjen i hovedstaden og ellers i landet. Opptil 3,5 millioner koreanere på begge sider døde i konflikten.

Kim Il-sung reiste visstnok hyppig til Kina og Sovjetunionen i løpet av krigen, i søken etter en måte å få avsluttet krigen med nasjonen og regjeringen intakt, samtidig som amerikansk- og FN-ledet bombing av Nord-Korea reduserte landet til en ødemark. Kinesiske og sovjetiske dokumenter fra dengang avslører at Kim ble stadig mer desperat etter å etablere en våpenhvile, ettersom en gjenforening av Korea under hans ledelse syntes mer og mer uoppnåelig med FN og USAs tilstedeværelse.

Kim ble også indignert over Kinas overtagelse av rollen som viktigste part i konflikten, mens Den koreanske folkearmé hovedsakelig opererte i kystområdene i nord. En våpenhvileavtale ble altså signert den 27. juli 1953, og troppene trakk seg tilbake til hver sin side av den demilitariserte sonen. De kommunistiske styrkene frigav 12 773 fanger, herav 7 862 sørkoreanere, men tusener og kanskje titusener ble holdt tilbake for alltid.[30] Siden dengang representerer sonen derfor både en buffersone og en grense mellom Nord-Korea og Sør-Korea.

Juche[rediger | rediger kilde]

Juchetårnet i Pyongyang ble oppført i anledning Kim Il-sungs 70-årsdag i 1982 og skal minne nordkoreanerne på Kim Il-sungs ideologi. Monumentet er et av de prioriterte stedene i byen. Det har alltid vann i fontenen og lys i fakkelen, selv om byen forøvrig skulle være vann- og strømløs.

Utdypende artikkel: Juche

Ideologien juche (주체, «selvberging») ble utviklet av Kim Il-sung. Den ansees ikke for å være forbundet med marxismen-leninismen, snarere med stalinismen i kombinasjon med ultranasjonalisme, egalitet, isolasjonisme, autokrati og mer tradisjonelle konfucianske ideer og koreansk kultur. Juche fremstår derfor som en selvstendig retning innenfor kommunistisk ideologi, men Kim Il-sung avviste de tradisjonelle kommunistiske læresetningene om universalisme og internasjonalisme.[31] Han konstaterte også at «den som inntar en dogmatisk holdning til marxismen og til utenlandsk erfaring er ikke en genuin marxist. Han er en liksommarxist.»[32]

Et annet poeng er at folket både er subjekt og objekt for revolusjonen, hvilket betyr at individet må endre seg selv for å tilpasse seg kollektivet og lede Nord-Korea til det kommunistiske samfunn. Ifølge historiker Bård Larsen er et moment ved juche at «proletariatets diktatur ikke kan gå over i den kommunistiske fase så lenge det finnes en kapitalistisk verden utenfor,» slik at juche også ble en blankofullmakt for Kim Il-sung og en rettferdiggjøring av tingenes tilstand i Nord-Korea.[2]

Sitat Å innføre juche betyr kort sagt å være herre over revolusjonen og rekonstruksjonen i sitt eget land. Dette innebærer å fastholde en uavhengig stilling, avvise avhengighet av andre, bruke sitt eget hode, tro på sin egen styrke og vise selvbergingens revolusjonære ånd, og dermed løse ens egne problemer selv på ens eget ansvar under alle omstendigheter. Sitat
– Kim Il-sung.[31][33]

Ifølge professor Han Park ved University of Georgia inngår også en deterministisk spirituell doktrine i denne tenkningen, mens konfucianismens vektleggelse av familiære bånd gjør at folket ser på staten som en utvidet del av familien og på statslederen som sin far.[2][34] Som en guddom eller konfuciansk farsfigur kunne Kim Il-sung forvente hele folkets totale respekt og kjærlighet, noe som ble utnyttet til det fulle ved hjelp av statspropagandaen.[4] Noen har til og med argumentert for at juche må ansees som en religion,[35] mens seniorforsker Geir Helgesen ved Nordisk institutt for Asiastudier mener at ideologien heller erstatter religiøs aktivitet.[34]

Sitat Folket er herre over revolusjonen i hvert land. Det er som å sette en vogn foran hesten, det at utlendinger utfører revolusjonen for dem. Revolusjonen kan hverken eksporteres eller importeres. Sitat
– Kim Il-sung.[36]

I 1977 erstattet juche offisielt marxismen som Nord-Koreas statsideologi i landets grunnlov. Etter Kims død i 1994, men særlig fra 2003, er juche ikke lenger alene den viktigste ideologi for det nordkoreanske regimet, men suppleres (og til en viss grad erstattes) nå av Kim Jong-ils doktrine songun (선군정치, «militæret først»). I Nord-Korea brukes derimot fortsatt en tidsregning ved navn juche, som tar utgangspunkt i Kim Il-sungs fødsel i 1912 og gjør året 2011 til «Juche 100».

Nord-Koreas statsleder 1953–1994[rediger | rediger kilde]

Typisk propagandabilde av Kim.
Massegymnastikk til ære for Kim Il-sung i Pyongyang i 2007.


Personkultus[rediger | rediger kilde]

Med basis i ideologien juche lot han seg hylle som sentrum i en altomfattende personkultus med et religiøst tilsnitt. Landet ble lukket for all informasjon fra omverdenen, og de statskontrollerte mediene, i første rekke Korean Central News Agency (KCNA) og partiavisen Rodong Sinmun, hyllet Kim Il-sungs bedrifter og tenkning. Hans primære tittel ble «Den store leder» (수령, widaehan suryŏng). Alle former for ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet, bevegelsesfrihet, eiendomsrett og personvern forsvant. Det ble obligatorisk å ha portretter av Kim Il-sung og Kim Jong-il hengende i hjemmet og andre steder, og store portretter av Kim Il-sung ble påbudt på offentlige bygninger.[37] Alle medlemmer av Arbeiderpartiet skulle til enhver tid bære en jakkenål med Kims portrett,[38] og portrettet gikk også igjen på klokkenes urskiver. Alle avvik fra bestemmelsene omkring disse elementene ble straffet. Store militærparader og massegymnastikk til ære for landets lederskap ble utbredt. Nordkoreanere ble forventet å valfarte til statuer av Kim på viktige merkedager i hans og sitt eget liv. Nygifte måtte sogar sverge troskap til Kim Il-sung og ofre en gave ved foten av én av utallige statuer av ham. Den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter uttalte: «Du må huske at hjemme blir president Kim Il-sung behandlet som en kombinasjon av George Washington, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln[39]

Far og sønn Kims fortid ble omskrevet til hel- og halvløgner og gjentatt i pressen, i skoleverket og på de obligatoriske ideologiske skoleringene på alle arbeidsplasser, og historiene hadde ofte klare bibelske trekk. Pressen formidlet historier om overnaturlige hendelser, slik som at sjøfolk ble reddet fra drukningsdøden fordi de sang lovsanger til Kim Il-sung og stormene deretter la seg.[40] På samme måte ble Kim Jong-ils fødsel, angivelig ved det mytiske[38] Paektufjellet, visstnok bebudet av en ny stjerne på himmelen, en dobbel regnbue og en svale som sang om at «en general som skal herske over verden» var blitt født.[40] Det ble også formidlet at Kim Il-sung kunne være på mer enn ett sted av gangen, reise raskere enn det som var mulig, og at han visste alt.[41] Gjenstander han hadde vært i kontakt med, ble tatt vare på som relikvier.[41] I sine «Teser om sosialistisk opplæring» fra 1977 slo han fast at «bare med utgangspunkt i solid politisk og ideologisk opplæring vil folkets vitenskapelige og tekniske utdannelse og fysiske kultur bli vellykket.»[42] Kim Il-sungs tenkning og bedrifter ble et gjennomgående tema i alle fag i skoleverket.[42]

Typisk for propagandaen omkring Kim Il-sung var fremstillingen av en alltid smilende og kjærlig farsfigur for hele folket, gjerne omgitt av barn, hvilket hadde både en bokstavelig og en underforstått betydning.[4] Barbara Demick oppsummerte med at «Kim Il-sung ville ikke være Josef Stalin, han ville være julenissen. Smilehullene fikk ham til å virke koseligere enn andre diktatorer.»[4] Dette samsvarer også godt med bildet utenlandske besøkende dannet seg av ham som person. Den tidligere amerikanske kongressrepresentanten Stephen J. Solarz, som møtte Kim to ganger, uttalte like etter Kims død: «Han har denne vennlige personligheten som står i sterk kontrast til regimets virkelighet, som uten tvil er det mest hensynsløse og tyranniske i hele verden. Det er som å møte Hitler ved Berchtesgaden og bemerke hvordan han kom overens med hundene og barna. Han har blodet til millioner på sine hender, han har et samfunn basert på Orwells 1984. Så du forventer deg noen som vil oppføre seg som Saddam Hussein, innesluttet og truende … Han er nettopp det motsatte, alltid smilende, alltid med en myk stemme.»[39]

Anklager om at han hadde skapt en personkultus ble avvist av Kim, som kalte denslags for «fraksjonering».[17]

Utrenskninger[rediger | rediger kilde]

Frykten for forfølgelse fra kommunistene hadde fått tusener av koreanere, deriblant godseiere, forretningsmenn, kristne prester og japanskvennlige kollaboratører, til å flykte sørover allerede under Koreakrigen.[43] Så snart våpenhvilen hadde lagt lokk på Koreakrigen, begynte Kim utrenskningene av antatt farlige personer i Nord-Korea. De første prosessene ble rettet mot potensielle utfordrere til lederposisjonen, og han beordret arrestasjon og drap på tidligere våpenbrødre fra Mandsjuria og grunnleggerne av Sør-Koreas arbeiderparti.[43] Maktkampen om å bli hans etterfølger stilnet da han offisielt erklærte sønnen Kim Jong-il som sin arvtager under Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980.

I 1956 ble han utsatt for et mislykket kuppforsøk i Arbeiderpartiet, utført av en prokinesisk gruppe med støtte fra Kina og Sovjetunionen.[44] Reelle og innbilte grupper av samme art ble ekskludert fra partiet eller myrdet de neste årene, og samme prosess ble også gjennomført i militæret i slutten av 1960-årene.[45] Fra midten av 1950-årene og frem til 1966 ble det foretatt en rekke endringer i sammensetningen av Arbeiderpartiets sentrale organer.[45] Så sent som i 1970 ble imidlertid sentrale tillitsvalgte ekskludert, angivelig på grunn av fraksjonering.[45]

I 1958 igangsatte han en intrikat kartlegging av alle nordkoreanere, som alle fikk sin bakgrunnshistorie undersøkt åtte ganger, som så resulterte i en klassifisering med i utgangspunkt i sin politiske pålitelighet.[43] Etterhvert fikk man på plass 51 kategorier som sorterte under tre klasser, nemlig «kjerneklassen», «den ubestemte klassen» og «fiendeklassen».[22][46] De tre offisielle og likestilte klassene var «arbeidere», «bønder» og «intellektuelle», men den enkeltes egentlige klassetilhørighet ble holdt hemmelig av regimet. Medlemskap i Arbeiderpartiet og mulighet til å bo i Pyongyang var forbeholdt «kjerneklassen». Klassetilhørigheten var arvelig, den eneste bevegeligheten i systemet gikk nedover, og foreldre, barn og barnebarn av forbryteren ble også straffet for eventuelle forbrytelser.[47] Alle nordkoreanere ble oppdelt i grupper på rundt 20 familier med en valgt inminban som leder. Gruppene hadde i oppdrag å overvåke hverandre, mens lederen skulle rapportere alle forbrytelser og mistenkeligheter til høyere myndigheter.

I november 1986 begynte en rykteflom om at Kim Il-sung hadde blitt utsatt for et statskupp, attentat eller begge, angivelig med utgangspunkt i rapporter som Sør-Korea hadde fått fra japanske militære kilder.[48][49] Saken døde raskt hen da en høyst levende Kim Il-sung møtte sin mongolske kollega, Jambyn Batmönkh, samme måned. De kildene som var tilgjengelige i ettertid, pekte på Sør-Korea som opphav til den feilaktige nyheten.[48] Det er fortsatt uvisst hvilken hensikt ryktespredningen skulle tjene for Sør-Koreas vedkommende.[48] Sørkoreanske myndigheter viste på sin side til de nordkoreanske høyttalerne langs grensen, som skal ha annonsert budskapet om Kims død i tre dager.[50] Først ble det sagt at Kim Jong-il hadde grepet makten, deretter forsvarsminister O Jin-u, før oppfordringer om ikke å la seg lure av ryktene.[50] Sørkoreanere skal også ha sett nordkoreanske flagg på halv stang over grensen.[50] Det ble spekulert i om det kunne ha vært «opprør i enkelte grenseavsnitt» eller ledd i «en avansert form for psykologisk krigføring[50]

Kim tillot bruk av tortur, dødsstraff, summariske henrettelser og standrett, og han bygde opp et system av konsentrasjonsleire etter mønster fra Josef Stalins Gulag-system og Adolf Hitlers tilintetgjørelsesleire. Konsentrasjonsleirene ble inndelt etter grader av alvorlighet, med egne leirer for forseelser (jip-kyul-so), forbrytelser (kyo-hwa-so) og politiske forbrytelser (kwan-li-so), med Yodok som den kanskje mest kjente. De omlag 200 000 personene som befant seg i den laveste av Kims sosiale kategorier ble permanent forvist til leirene. I leirene, som har fortsatt sin praksis frem til i dag, ble fangene utsatt for hardt fysisk arbeid, konstant underernæring, kummerlige boforhold, tortur, mishandling, voldtekt og eksperimenter. Amnesty International har rapportert om forfølgelse, internering og drap på alle politiske opposisjonelle, kristne, homofile, funksjonshemmede og personer med «antisosial adferd».[2][22] I 1994 anslo professor Rudolph Joseph Rummel ved University of Hawaii at Kim Il-sungs regime hadde myrdet mellom 710 000 og 3 549 000 mennesker (ikke medregnet krigs- eller sultofre), med 1,6 millioner mennesker som et kompromiss og en kvalifisert gjetning.[1][2]

Økonomisk og sosial politikk[rediger | rediger kilde]

Kollektivbruk for produksjon av kylling i Chagang.
Fra kollektivbruk i Wonsan.
Sammenligning av BNP i Nord- og Sør-Korea 1950–1977.

Gjenreisning og nasjonalisering[rediger | rediger kilde]

Etter den andre verdenskrig var Korea preget av en ubalanse i fordelingen av naturressurser og arbeidskraft, hvilket medførte ulemper for både Nord- og Sør-Korea. Etter de fleste målestokker hadde Nord-Korea det gunstigste utgangspunktet med hensyn til industri og naturressurser, mens Sør-Korea hadde to tredjedeler av arbeidskraften. I 1945 lå rundt 65 % av koreansk tungindustri i Nord-Korea, men bare 31 % av småindustrien, 37 % av landbruket og 18 % av Koreas samlede næringsliv. Hele Korea led under massive ødeleggelser som følge av Koreakrigen.

Etter Koreakrigens slutt startet Kim umiddelbart gjenoppbyggingen av det krigsherjede Nord-Korea. Til grunn for sin politikk la han tanken om at militær og diplomatisk uavhengighet ikke kunne realiseres uten økonomisk uavhengighet.[51] Han fryktet at økonomisk avhengighet av andre land, og spesielt i form av bistand, ville gjøre landet til en satellittstat.[51] Han lanserte en femårsplan for den økonomiske utviklingen og gjennomførte en full nasjonalisering av industrien og kollektivisering av jordbruket. Økonomien ble basert på tungindustri og våpenproduksjon, og han hindret utenlandske investeringer i landet.[5] En teori er at Kims økonomiske planlegging i 1950- og 1960-årene ble særlig inspirert av «det store spranget» i Kina.[15] Med bistand fra spesielt Sovjetunionen og Kina klarte Nord-Korea å skape en høy vekstrate i tiden like etter Koreakrigen. Kim garanterte alle innbyggere mat, bolig, utdannelse og arbeid, og i de første tiårene bygde han en tilsynelatende levedyktig, om enn spartansk, økonomi som, ved siden av Jugoslavia, ofte ble fremhevet som eksempel på en vellykket kommuniststat internasjonalt.[52] I 1949 erklærte Nord-Korea seg som det første landet i Asia som nesten hadde utryddet analfabetismen.[52]

I 1960 hadde nesten alle elementer av marked blitt fjernet fullstendig. Nesten alle varer, fra mat til klær, har fra Kim Il-sungs tid blitt utdelt gjennom et offentlig utdelingssystem, slik at penger bare har fått en symbolsk verdi. Matrasjonene til innbyggerne avhenger av plassen i samfunnets hierarki, hvor posisjoner ser ut til å være arvelig i mange tilfeller. Heller ikke bønder har lov til å dyrke sin egen mat, men leverer all produsert mat til staten og får tilbake mat gjennom rasjoner. Rasjoneringsordningene skulle i teorien sørge for alle innbyggernes grunnleggende goder, og lønningene var derfor redusert til noe som kunne minne om lommepenger, slik at innbyggerne bare kunne dekke tilfeldige, små utgifter som fornøyelser, sminke, tobakk og aviser.[53] Klær var også rasjonert, og man fikk utdelt et sommerantrekk og vinterantrekk årlig, gjerne på Kim Il-sungs fødselsdag.[54]

Utenlandsk bistand[rediger | rediger kilde]

Kim innså at Nord-Korea ikke kunne være fullstendig selvberget, og han innledet derfor et nært økonomisk og teknisk samarbeid med andre kommuniststater.[15][55] Ifølge sørkoreanske estimater mottok Nord-Korea 1 146 millioner USD og 541 millioner USD i bistand fra henholdsvis Sovjetunionen og Kina i perioden 1945–1970, men dette tallet er usikkert av flere årsaker.[55]

Mye av denne økonomiske støtten bestod i lån på særdeles gunstige vilkår, og begge land var tålmodige med hensyn til tilbakebetalingene.[55] Desto oftere kom støtten i form av indirekte bistand, slik som salg av råolje og naturgass til kunstig lave priser, stundom i bytte mot nordkoreanske varer av lav kvalitet som ikke ville være salgbare på det internasjonale markedet.[55] Sist, men ikke minst, kom leveranser av militært utstyr og utenlandsopplæring av nordkoreansk arbeidskraft, ofte kostnadsfritt for Nord-Koreas vedkommende.[55]

Chongsan-ni-metoden[rediger | rediger kilde]

Chongsan-ni-metoden (청산리방법) ble ifølge offisiell informasjon unnfanget da Kim besøkte kollektivbruket Chongsan-ni i Sør-Pyongan i februar 1960. Kim og de andre medlemmene av Arbeiderpartiets ledelse gav «veiledning på stedet» (현지지도, hyŏnji chido) og tilbrakte flere dager på stedet for å gi instrukser om administrasjon og prosjektering til arbeiderne.[56] Formålet med denne metoden var å motvirke for stor grad av byråkrati og formaliteter i jordbruket. Lederskapet i partiet hevdet at jordbrukerne var misfornøyde og leverte utilfredsstillende resultater fordi laverestående partifunksjonærer fremmet abstrakte marxistiske teorier og slagord og dermed ikke evnet å motivere.

Med Chongsan-ni-metoden fulgte man Kims eksempel og benyttet høyerestående partifunksjonærer og byråkrater til å inspisere, inspirere og gi råd. Systemet skulle også gi jordbrukerne en mulighet til å presentere sine ideer for landets lederskap. En annen side av Chongsan-ni-metoden var den utvidede bruken av materielle incentiver, for eksempel betalte ferier, spesielle bonuser, ærestitler og pengepremier. I kraft av sin myteomspunnede visdom bragt til folket gjennom de statskontrollerte mediene, fremstod Kim Il-sung som ekspert på alle områder, og det ble aldri stilt spørsmål ved hans råd.[56][57]

Taean-systemet[rediger | rediger kilde]

I desember 1961 introduserte Kim det nye Taean-systemet (대안의 사업체계, Taeanŭi saŏpch'e), som forsøkte å overføre styringsmetodene i jordbruket til industrien, og systemet utviklet seg således fra Chongsan-ni-metoden. I Taean-systemet er partikomiteen bedriftens høyeste organ, og her sitter mellom 25 og 35 medlemmer som representanter for formenn, arbeidere, ingeniører og såkalte fagforeninger. En mindre eksekutivkomité, omlag én fjerdedel så stor som den forrige, har ansvaret for den daglige driften og større avgjørelser. Taean-systemet fokuserer på samarbeid mellom arbeidere, teknikere og partifunksjonærer på bedriftsnivå, og er således et korporativt system.

Syvårsplanen 1961–1967[rediger | rediger kilde]

Etter Koreakrigen hadde man operert med ettårsplaner, toårsplaner, treårsplaner og femårsplaner, men i 1961 begynte man å jobbe etter en syvårsplan, utvilsomt inspirert av Kinas kommunistparti[15]. De foregående planene hadde i stor grad handlet om nasjonalisering og industrireising, og i syvårsplanen for perioden 1961–1967 lå hovedfokuset fortsatt på tungindustrien. For første gang opplevde man imidlertid en økonomisk nedgang under Kims politikk, i motsetning til den sterke etterkrigsveksten under de foregående planene.

Skuffende resultater gjorde at Kim forlenget virkeperioden for syvårsplanen frem til 1970. Mot slutten av det som ble en tiårsplan, rettet Kim fokuset vekk fra samtidig økonomisk vekst og militær rustning og over til militæret. Dette kom som en reaksjon på general Park Chung-hees kupp i Sør-Korea, USAs eskalerende militære engasjement i Vietnam og den stadig dypere splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen. Kim brukte de økte militære utgiftene og medfølgende omprioriteringer som forklaring på hvorfor tiårsplanen hadde mislyktes. Et lyspunkt ved perioden var allikevel at alle landsbyer hadde fått elektrisitet i 1970.[58]

Økonomiske reformer av 1964[rediger | rediger kilde]

Kim gav Arbeiderpartiets sentrale folkekomité, hvor han selv var formann, ansvaret for å sette målene i den økonomiske politikken, mens Statens planleggingskomité fikk i oppgave å oversette disse målene til håndfaste årlige og langsiktige utviklingsplaner og kvantumsmål for økonomien som helhet, enkeltsektorer og enkeltbedrifter. Kims reformer i 1964 var ment å løse kjente problemer knyttet til planøkonomien, men rapporten fra syvårsplanen i 1980-årene tyder på at disse problemene vedvarte.

I 1964 kom Kim også med sine «Teser om det sosialistiske jordbruksspørsmålet i vårt land», hvor han vektla teknologisk og utdannelsesmessig fremskritt i rurale strøk, såvel som kollektivt eierskap og administrasjon. I takt med industrialiseringen sank jordbruket, skogbruket og fiskeriets andel av landets samlede produksjon fra 63,5 % i 1945 til 31,4 % i 1946 og 26,8 % i 1990. Andelen av den samlede arbeidsstyrken sysselsatt i disse næringene sank også fra 57,6 % i 1960 til 34,4 % i 1989.

Seksårsplanen 1971–1976[rediger | rediger kilde]

Som en følge av dårlig måloppnåelse i den forrige planen, ble målene i seksårsplanen for perioden 1971–1976 nedjustert betydelig. Seksårsplanen avvek ikke mye fra den foregående planen, ettersom noen av målene i syvårsplanen ikke var oppfylt i 1970 engang. Planen la opp til en selvforsyninggrad på 60–70 % i alle industrielle sektorer. Feilrapportering og vedvarende ubalanse medvirket til at Kims økonomiske planer heller ikke ble oppfylt i seksårsplanen, men utad meldte regimet om at målene var oppfylt allerede sommeren 1975.

Kim mente at skattesystemet var undertrykkende overfor arbeiderne og forbundet med japanernes styre, og den 1. april 1974 avskaffet han derfor alle skatter i landet.[59] Kim hadde startet arbeidet med avskaffelsen med «Tipunktsprogrammet for fedrelandets gjenreisning» i 1936, og siden 1974 har Nord-Korea hevdet å være verdens eneste land som ikke krever skatter.[59] Skatter utgjorde imidlertid bare 1,9 % av den nordkoreanske statens inntekter i 1973.[59]

Syvårsplanen 1978–1984[rediger | rediger kilde]

Nordkoreanere i arbeid på en rismark i 1989.

Det overordnede målet for planen var selvberging. For første gang ble dette et gjennomgående prinsipp i utformingen av planen, kanskje som en reaksjon på den voksende utenlandsgjelden. Av de mer underliggende målene i planen kan nevnes styrking av kraftforsyningen, modernisering av industrien, erstatte importvarer med egenproduserte varer, utvidelse av kapasiteten på veier, jernbane og sjøfart og en teknologisk revolusjon i jordbruket.

I 1979 klarte Nord-Korea å reforhandle mye av sin internasjonale gjeld, men i 1980 forsømte landet alle sine lån bortsett fra gjelden til Japan. I slutten av 1986 hadde utenlandsgjelden i hard valuta oversteget mer enn 1 milliard USD, og man skyldte fortsatt 2 milliarder USD til andre kommunistland, først og fremst Sovjetunionen.[60] Grunnet langvarig vanstyre og gjeldsproblemer hadde landets industrielle vekst bremset. Deng Xiaopings økonomiske reformer i Kina fra 1979 betydde også færre gunstige avtaler for Nord-Koreas vedkommende. I slutten av 1979 var BNP per innbygger i Nord-Korea én tredjedel av Sør-Koreas. I 1982 annonserte Kim en ny økonomisk politikk som prioriterte produksjonsvekst i jordbruket gjennom landvinning, utvikling av landets infrastruktur (spesielt kraftverk og samferdsel), selvforsyning av jordbruksutstyr og mer utenlandshandel.

Syvårsplanen 1987–1993[rediger | rediger kilde]

Grunnlaget for den tredje syvårsplanen var de «Ti langtrekkende hovedmålene for 1980-årenes bygging av den sosialistiske økonomi». At disse målene ble lagt til slutten av den tredje syvårsplanen, er en indikasjon på skuffende økonomisk måloppnåelse i den andre syvårsplanen. Man så for seg en årlig økonomisk vekst på 7,9 %, lavere enn den forrige planen. I 1989 presenterte man en treårsplan for småindustrien som en del av den gjeldende syvårsplanen. Frem til slutten av 1980-årene hadde landet et tilfredsstillende nivå på infrastrukturen.[44] De første tegnene på en forestående matmangel viste seg i 1987, men regimet overså dette.

I samme periode påbegynte man Ryugyong-hotellet, som ville blitt verdens høyeste hotell, men som aldri ble ferdigstilt, formodentlig på grunn av den økonomiske krisen.[61] Motivasjonen for å bygge hotellet er fortsatt ukjent, og retusjeringen av panoramabilder og postkort, slik at hotellet ikke vises eller er ferdigstilt, har gjort hotellet til et symbol på selve Kim Il-sungs Nord-Korea og landets hemmeligheter.[61]

Økonomisk sammenbrudd[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av Korea. I Nord-Korea har mangelen på elektrisitet vært prekær siden 1990-årene.

Nordkoreanske avhoppere har fortalt om betydelige forsinkelser i leveranser til industrien fra 1988,[62] og i 1990-årene så man tydelig at økonomien beveget seg fra stagnasjon til kollaps. Kina trådte støttende til i 1991 med økt eksport av matvarer og olje til Nord-Korea, mesteparten til lave priser, men dette forandret seg i 1994. Den årlige importen av olje sank drastisk fra rundt 23 millioner fat i 1988 til mindre enn 4 millioner fat i 1997. Kullproduksjonen sank jevnt fra 43 millioner tonn i 1989 til 18,6 millioner tonn i 1998.

Elektrisitetsproduksjonen nådde sitt høydepunkt i 1989 med rundt 30 TWh, hvorav 60 % og 40 % kom fra henholdsvis vannkraft og fossile energikilder. I 1990-årene ble elektrisitetsmangelen derimot påtagende og til slutt så kritisk at det meste av landet unntatt Pyongyang ble mørklagt om natten, hvilket rammet alle deler av økonomien. Dessuten ble mange kraftledninger tatt ned av innbyggerne, som byttet vekk kobberet mot mat. Folk flest mistet også vannforsyningen. Kim Il-sung la skylden for elektrisitetsmangelen på USA, som han hevdet sanksjonerte mot Nord-Korea av imperialistiske årsaker. Nord-Korea evnet ikke å betale sine lån og led under et stort handelsunderskudd, og samtidig brukte landet over 20 % av BNP på militæret.

I desember 1993 lanserte Kim Il-sung en treårig overgangsplan for økonomien som hovedsakelig vektla jordbruket, småindustrien og utenrikshandelen. Barbara Demick har fremhevet at den systematiske feilrapporteringen gjorde at Kim muligens ikke var kjent med økonomiens sammenbrudd før hele landet var øyensynlig rammet.[58]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Kim Il-sung i passiar med ministrene Nagel og Grotewohl under et statsbesøk i DDR i 1956.
Song Qingling og Kim Il-sung under et besøk i Shanghai i 1958.
Nicolae Ceauşescu (høyre) på stats- og partibesøk hos Kim Il-sung i Nord-Korea i 1971.
Kim Il-sung og Erich Honecker i Palast der Republik under Kims statsbesøk i Øst-Tyskland i 1984.
Besøk ved atomanlegget i Nyongbyon i 2005.

Til grunn for Kim Il-sungs utenrikspolitikk lå troen på Nord-Koreas fulle uavhengighet, suverenitetshevdelse og antiimperialisme, slik den også er fundert i juche. Nord-Korea hadde hele tiden et dårlig forhold til sine vestligorienterte naboland, slik som Sør-Korea, Japan, Sør-Vietnam og Republikken Kina. Kim la istedenfor opp til tette diplomatiske forbindelser med land som Folkerepublikken Kina, Sovjetunionen og Nord-Vietnam, men unngikk alle alliansetilknytninger. Nord-Korea var tidlig medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, og fra 1991 også av FN. Alliansefriheten gjorde at Kim Il-sung og Nord-Korea nøt berømmelse fra endel kommunister internasjonalt.[63]

Kim agiterte for motstand mot amerikansk imperialisme, og han understreket at «det viktigste i våre krigsforberedelser er å lære alle sammen å hate amerikansk imperialisme. På noen annen måte vil vi ikke være i stand til å bekjempe de amerikanske imperialistene, som skryter av sin teknologiske overlegenhet.»[64] Sovjetunionens statsleder, Nikita Khrusjtsjov, uttalte at Kim «hadde nesen i bakken. Han utviklet en frykt, bokstavelig talt en frykt, for USA.»[65] Da Kim møtte den egyptiske presidenten Hosni Mubarak i 1990 hevdet han deres «felles ideologier antisemittisme og antiimperialisme.»[66]

Kim fremholdt viktigheten av en gjenforening av Korea, vel å merke under hans egen politikk. Sør-Koreas mottagelse av dette var heller kjølig, og Kims holdning til Sør-Koreas myndigheter som forrædere gjorde ikke situasjonen videre bedre. Nordkoreanske spesialstyrker gjennomførte flere mislykkede drapsforsøk på sørkoreanske presidenter.

Avgjørende innflytelse på utenrikspolitikken hadde dessuten Den koreanske folkearmé, som ellers også var tett knyttet opp til Arbeiderpartiet og de styrende organene.[67] Ifølge historiker Cynthia Ann Watson gav Kim Il-sung og Den koreanske folkearmé hverandre legitimitet, noe som også gjenspeilte seg i forsvarsbudsjettene og den aggressive holdningen til omverdenen.[67]

Sitat Så lenge det finnes finnes imperialistiske krigshissere, er ikke den staten som ikke har kraft til å forsvare sin uavhengighet mot indre og ytre fiender en fullt selvstendig stat. Sitat
– Kim Il-sung.[68]

Kina og Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Etter 1945 gav Sovjetunionen den økonomiske og militære støtten som var nødvendig for at Nord-Korea skulle kunne invadere Sør-Korea i 1950. Sovjetisk bistand og innflytelse var fortsatt stor under hele Koreakrigen, og den forannevnte bistanden var uunnværlig i gjenoppbyggingen av den nordkoreanske økonomien etter krigen. Folkerepublikken Kina hadde frivillige tropper stasjonert i landet inntil 1958, og disse gav Kina en viss grad av innflytelse. I 1961 hadde Kim underskrevet fredsavtaler på Nord-Koreas vegne med Sovjetunionen (senere videreført av Russland) og Kina.

Under mesteparten av den kalde krigen gikk Kims politikk ut på å plassere seg i en mellomstilling mellom Sovjetunionen og Kina ved å akseptere tjenester fra begge, samtidig som man unngikk å uttrykke at man foretrakk den ene fremfor den andre. Dette gjaldt særlig etter Maos karakteristikk av sovjeterne som revisjonister i 1961, men likefullt etter at Kim selv ble et mål for kulturrevolusjonen da rødegardistene i en artikkel i 1968 beskrev ham som en kontrarevolusjonær revisjonist, millionær og kapitalist.

Forholdet til Sovjetunionen bedret seg etter Kims besøk i Moskva i 1984. Forholdet til både Sovjetunionen og Kina ble dårligere etter at de opprettet diplomatiske forbindelser til Sør-Korea i henholdsvis 1990 og 1992. Formelt stod Nord-Korea uavhengig av Kina og Sovjetunionen sammen med Jugoslavia og Albania under hele den kalde krigen.

Atomvåpenprogram[rediger | rediger kilde]

Kim startet et atomprogram i 1950-årene, og nordkoreanske forskere begynte å eksperimentere ved Det forente instituttet for kjerneforskning (JINR) i Sovjetunionen, mens andre utdannet seg i DDR og Kina. I 1964 ønsket Kim at Nord-Korea skulle få ta del i Kinas atomvåpenteknologi, men Mao Zedong nektet.[69][70] I 1960-årene begynte Kim å legge planer om kjernefysisk opprustning sammen med Sovjetunionen.[71] Selv om regjeringsapparatet og statlige forskningsinstitutter ble gitt det operative og administrative ansvaret for atomvåpenprogrammet, beholdt Kim absolutt kontroll over dette og alle avgjørelser knyttet til våpenutvikling forøvrig.[72] Til tross for hjelp i startfasen, fortsatte Nord-Korea sitt atomvåpenprogram i stor grad uten hjelp utenfra.[72] I de siste årene av Kims styre var det en betydelig økning i forsvarsutgiftene og opprustningen i Øst-Asia, i motsetning til hele resten av verden.[73]

Våren 1992 ble IAEAs inspektører, ledet av den anerkjente Hans Blix, tillatt innreise til landet av Kim.[74] Kim hevdet at landet hadde bare en liten mengde plutonium, langt ifra nok til å produsere et våpen.[74] Inspeksjonene viste imidlertid at nordkoreanerne hadde produsert store mengder plutonium, nok til flere bomber.[11] I 1993 trakk Nord-Korea seg fra Ikkespredningsavtalen. I 1994 var spenningen mellom Nord-Korea, Sør-Korea, Det internasjonale atomenergibyrået, FN og USA så stor at man fryktet en militær konfrontasjon. Den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter kom som privatperson til Nord-Korea for å forhandle med Kim i juni 1994, og han klarte å overbevise Kim å vende tilbake til forhandlingene.[74] Langtidsavtalen mellom Nord-Korea og USA (engelsk: Agreed Framework) ble underskrevet i Genève i oktober samme år.

Sitat Om [utviklingsland] samarbeider med hverandre kan de produsere de nødvendige konvensjonelle våpnene på en fordelaktig måte, om de så ikke kan produsere sofistikerte våpen som krever høyt utviklet teknologi. Når hele verden blir selvstendig kommer sofistikerte våpen til å være unødvendige. Sitat
– Kim Il-sung.[75]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Familie[rediger | rediger kilde]

Som ung geriljasoldat hadde Kim Il-sung et forhold til medsoldaten Choi Hye Suk, som allerede var gift.[76] Omkring 1930 ble hun tatt til fange av japanerne, mishandlet ved at hun blant annet fikk øynene stukket ut og brystene skåret opp, og deretter drept.[76]

I 1930-årene traff Kim Il-sung sin første kone, Kim Jong-suk (1917–1949), som også var geriljasoldat. Hun fødte ham to sønner og en datter. Den eldste sønnen var Kim Jong-il, mens den andre sønnen, Kim Man-il eller Shura Kim, døde i en drukningsulykke i 1947. Datteren Kim Kyong-hui (1946–) ble gift med Chang Sung-taek (1946–), viseformann i Den nasjonale forsvarskommisjon. Som ensom og fødende i 1949 låste Kim Jong-suk alle leger ute, mens Kim Il-sung var på jobb, og døde i barselseng da hun fødte et dødfødt jentebarn, 31 år gammel.[76] Kim Jong-suk blir stadig portrettert som en revolusjonær heltinne i nordkoreansk propaganda.

I 1952 ble Kim Il-sung gift med Kim Sung-ae (1928–2001?), selv om det aldri ble avholdt noen formell seremoni på grunn av Koreakrigen. Det har vært spekulert i at Kim Il-sung hadde et utenomekteskapelig forhold med Kim Sung-ae allerede før Kim Jong-suk døde. Man mener at Kim Il-sung fikk tre barn med Kim Sung-ae, nemlig Kim Yong-il (1955–2000?), Kim Kyong-il og Kim Pyong-il (1954–). Kim Pyong-il var kjent i nordkoreansk politikk før han ble Nord-Koreas ambassadør til Jugoslavia, Ungarn og senere Polen. Kim Sung-ae var ofte med på Kim Il-sungs statsbesøk i utlandet, men var allikevel ukjent for nordkoreanere flest.[77] Ingen informasjon om henne har nådd omverdenen siden 1998, men det ryktes at hun døde i en bilulykke i Beijing i juni 2001.

Kim Il-sung hadde en rekke hemmelige forhold og barn født utenfor ekteskap, deriblant Kim Hyon-nam (1972–)[78], sjef for Arbeiderpartiets propaganda- og agitasjonsavdeling, og Kim Chang-hyon (1971–), sistnevnte adoptert av Kim Il-sungs datter, Kim Kyong-hui.[79][80] Kim Il-sungs privatliv var preget av hemmeligholdelse, og for nordkoreanere flest var de fleste av Kim-familiens medlemmer ukjente.[41][77] Familien levde luksuriøst og hadde endog sin egen innkjøpsagent med base i Wien, oberst Kim Jong-ryul.[81]

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

 
 
 
 
Kim Hyŏng-jik
 
Kang Pan-sŏk
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Sŏng-ae
 
Kim Il-sung
 
Kim Jong-suk
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Young-sook
 
 
Song Hye-rim
 
Kim Jong-il
 
Ko Young-hee
 
Kim Ok
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Sul-song
 
Kim Jong-nam
 
Kim Jong-chul
 
Kim Jong-un
 
 
 
 

Helseproblemer[rediger | rediger kilde]

Den aldrende Kim utviklet fra slutten av 1970-årene en kalsinoseutvekst på høyre side av nakken, og denne lot seg ikke operere bort ettersom den lå for nært hjernen og ryggmargen. At det dreide seg om en kreftsvulst, er en utbredt misforståelse, men ble likefullt gjenstand for rykter som følge av hemmeligholdelsen.[49] Utvekstens frastøtende utseende gjorde at nordkoreanske fotografer alltid måtte fotografere eller filme ham i en vinkel noe til venstre fra ham, noe som etterhvert ble vanskeligere da utveksten ble på størrelse med en baseball i slutten av 1980-årene.[82] Utveksten skal ha sjokkert personer som møtte eller hilste på Kim og ikke var klar over den på forhånd.[83] Utveksten er fortsatt synlig på hans balsamerte legeme.

I slutten av 1980-årene fikk Kim stadig flere helseproblemer, herunder høyt blodtrykk.[83] Han hadde på dette tidspunktet trukket seg gradvis ut av de fleste av sine administrative oppgaver og delegert dem til Kim Jong-il.[83] Kim Il-sung skal dog ha involvert seg sterkere igjen tidlig i 1990-årene for å løse den økonomiske krisen.[83]

Kims helseproblemer ble hverken omtalt i mediene eller diskutert offentlig.[84]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Inne fra Kim Il-sungs mausoleum i Pyongyang.
Kumsusan minnepalass sett utenfra.

Dødsfall[rediger | rediger kilde]

Om ettermiddagen den 8. juli 1994 kollapset han plutselig av et kraftig hjerteinfarkt «grunnet tunge mentale anstrengelser» på sitt landsted Hyangsan ved Myohyang-san, visstnok etter en opphetet diskusjon med Kim Jong-il.[85] Tidligere på dagen hadde Kim Il-sung gitt «veiledning på stedet» på et kollektivbruk i nærheten, og lufttemperaturen skal ha vært rundt 37°C.[86] Kim Jong-il beordret angivelig Kim Il-sungs tilstedeværende livleger om å forlate stedet, og kalte inn landets beste leger til stedet, men til tross for forsøket, stod ikke livet til å redde. Etter den tradisjonelle konfucianske sørgeperioden, ble Kim erklært død 34 timer senere.[87][84] Dette var likevel uvanlig raskt i en kommunistisk stat.[87]

Tidspunktet og omstendighetene rundt Kims død medførte spekulasjoner i utlandet, og et mulig attentat som følge av intern maktkamp ble antydet.[87] Spekulasjonene omkring dødsfallet skjøt ytterligere fart ved ryktene om at Kim Jong-il ikke slapp inn noen leger i lang tid, og at to av fem helikoptre som skulle fly Kim Il-sungs lik til Pyongyang styrtet, således at legene og livvaktene ombord omkom, mens andre funksjonærer forsvant sporløst. Ifølge nordkoreanske myndigheter påviste obduksjonen arteriosklerose som årsak til hjerteinfarktet og dødsfallet.[85][87]

Sorgreaksjoner[rediger | rediger kilde]

Sitat Sentralkomiteen i Koreas arbeiderparti, partiets militærkommisjon, Den nasjonale forsvarskommisjon, sentralkomiteen og administrasjonsrådet i Den demokratiske folkerepublikken Korea meddeler hele folket med den dypeste sorg at Den store leder kamerat Kim Il-sung … er gått bort etter et plutselig sykdomsanfall klokken to om morgenen. Vår respekterte faderlige leder, som har viet sitt liv til folkemassens uavhengighetssak og utført et utrettelig og energisk arbeid for moderlandets blomstring og folkets lykke, for gjenforeningen av landet og uavhengighet fra verden, helt til de siste øyeblikk i sitt liv, forlot oss til vår inderlige sorg. Sitat
– Den offisielle meldingen om Kim Il-sungs død.[88]

Meldingen om Kims dødsfall ble mottatt med stor sorg blant nordkoreanerne, og dette ble gjenstand for medieomtale verden over. Årsakene til de store opptogene av sørgende mennesker ved praktisk talt alle statuer av Kim Il-sung i landet, synes å være flere. Personkultusen og årelang indoktrinering later til å ha utløst virkelige sorgreaksjoner, og dette ble forsterket av propaganderende fjernsynssendinger som vekselvis hyllet Kim, viste sørgende nordkoreanere og viste «bilder av tordenvær og øsende regn».[89] Det er også pekt på massesuggesjon og det faktum at det var straffbart ikke å sørge nok. Frustrasjon over egen situasjon og ryktene om at en enda mer tyrannisk statsleder var i vente, kan også ha vært medvirkende.

I tiden etter dødsfallet steg tilfellene av selvmord, hjerteinfarkt og hjerneslag i befolkningen markant.[90] I en propagandafilm som erklærte at Kim Il-sung kanskje kunne vekkes til live hvis folket sørget tilstrekkelig, ble det sagt: «Da Den store marskalk døde, steg tusenvis av traner ned fra himmelen for å hente ham. Men fuglene greide ikke å ta ham med seg, for de så at nordkoreanerne gråt og skrek og hamret seg på brystet, rev seg i håret og slo i bakken.»[89] Kim Jong-il erklærte ti dager landesorg frem til bisettelsen.

Bisettelse[rediger | rediger kilde]

Bisettelsen fant sted i Pyongyang den 18. juli 1994. Hundretusener av mennesker fra hele Nord-Korea møtte opp, men ingen utenlandske gjester ble sluppet inn i landet, skjønt også bisettelsen ble sendt på fjernsyn. Det ble sendt kondolanser til Nord-Korea fra en rekke statsoverhoder, men ikke fra Sør-Koreas president, Kim Young-sam, til tross for at den amerikanske presidenten Bill Clinton gjorde det.[49] Kim Il-sung ble balsamert og stedt til hvile på lit de parade i sitt tidligere palass, som ble omgjort til et offentlig mausoleum, Kumsusan minnepalass. Han ligger fortsatt i mausoleet i en sarkofag med klart glass på toppen. Hodet hviler på en koreansk pute, og kroppen er dekket av Arbeiderpartiets flagg.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Han etterlot seg en stor mengde skriftlige arbeider som er utgitt på en lang rekke språk, deriblant arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, japansk, russisk, spansk og tysk, og disse foreligger i rundt 40 bind. Det er stort sett de nordkoreanske myndighetene som har stått for utgivelsene, mens de regimevennlige vennskapsforeningene Vennskapsforeningen Norge-Korea og Svensk-koreanska föreningen har stått for endel oversettelser til henholdsvis norsk og svensk.

En rekke steder, institusjoner med mer bærer hans navn, for eksempel Kim Il-sung-universitetet, Kim Il-sung-plassen, Kim Il-sung stadion og Kim Il-sungs sosialistiske ungdomsforbund. På en reise til Indonesia i april 1965 merket han seg i Bogor en kultivar i orkidéfamilien, som han gav navnet «kimilsungia». Ifølge nordkoreanske myndigheter blir Kim Il-sungs karakter «reflektert i den udødelige blomsten,» som «blomstrer overalt på de fem kontinentene.»[91] I 1972 innstiftet han selv Kim Il-sung-ordenen, som fortsatt er Nord-Koreas høyeste utmerkelse.

I 1999 ble han, sammen med den sørkoreanske lederen Park Chung-hee, kåret til én av 1900-tallets 100 største asiater av TIME Magazine,[92] og i Library of Congress' landstudium av Nord-Korea fra 2009 beskrives Kim som «en av det tyvende århundres mest fascinerende personer» idet han overlevde Josef Stalin med førti år, Mao Zedong med tyve og forble ved makten under seks sørkoreanske presidenter, ni amerikanske presidenter og 21 japanske statsministre.[93]

I Nord-Korea lever personkultusen omkring ham fortsatt, mens han i verden forøvrig i all hovedsak ansees som en av historiens mest brutale diktatorer. For resten av verden fremstår personkultusen i dag som en anakronisme og en etterlevning fra den kalde krigen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Rummel, Rudolph Joseph (1998). Statistics of Democide: Genocide and Mass Murder Since 1900, s. 178–181. LIT Verlag Münster (engelsk). ISBN 3-8258-4010-7.
  2. ^ a b c d e f Larsen, Bård (2006): «Nord-Korea – Annerledeslandet» (norsk)Humanist, nr. 2.
  3. ^ Noland, Marcus; Robinson, Sherman; Wang, Tao (1999). Famine in North Korea: Causes and Cures, s. 3. Peterson Institute for International Economics, Washington D.C. (engelsk).
  4. ^ a b c d Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 58. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  5. ^ a b Nanto, Dick K.; Chanlett-Avery, Emma (2009). North Korea: Economic Leverage and Policy Analysis, s. 21. Congressional Research Service, Washington D.C. (engelsk).
  6. ^ Etter maktskiftet i Nord-Korea har også Cuba innstiftet et slags familiedynasti ved at Fidel Castro har overlatt sine formelle maktposisjoner til sin bror.
  7. ^ Montefiore, Simon Sebag (2008). 101 mennesker som forandret verden, s. 258. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-04-15610-3.
  8. ^ Kim Il-Sung (dansk). Den Store Danske Encyklopædi. Besøkt 28. september 2012.
  9. ^ a b c d e f Choe Yong-ho (1986): «Christian Background in the Early Life of Kim Il-Song» (engelsk)Asian Survey, nr. 10, s. 1082–1091.
  10. ^ a b Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960, s. 53. Rutgers University Press, New Brunswick (engelsk). ISBN 0-8135-3117-9.
  11. ^ a b c d e f Becker, Jasper (2005). Rogue Regime: Kim Jong Il and the Looming Threat of North Korea. Oxford University Press, Oxford (engelsk). ISBN 0-19-517044-X.
  12. ^ Sang-Hun, Choe; Lafraniere, Sharon (27. august 2010). Carter Wins Release of American in North Korea (engelsk). The New York Times. Besøkt 28. september 2012.
  13. ^ Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960, s. 52. Rutgers University Press, New Brunswick (engelsk). ISBN 0-8135-3117-9.
  14. ^ Dae-Sook, Suh (1998). Kim Il Sung: The North Korean Leader, s. 7. Columbia University Press (engelsk).
  15. ^ a b c d Lee, Grace (2003): «The Political Philosophy of Juche» (engelsk)Stanford Journal of East Asian Affairs, nr. 1, s. 107.
  16. ^ Dae-Sook, Suh (1998). Kim Il Sung: The North Korean Leader, s. 8–10. Columbia University Press (engelsk).
  17. ^ a b Martin, Bradley (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader: North Korea and the Kim Dynasty. St. Martin's Griffin, New York (engelsk). ISBN 0-312-32322-0.
  18. ^ Soviets groomed Kim Il Sung for leadership (engelsk). Vladivostok News (10. januar 2003).
  19. ^ The Cold War (engelsk). CNN (5. februar 1997). Besøkt 28. september 2012. Intervju med Hong An
  20. ^ Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960, s. 55. Rutgers University Press, New Brunswick (engelsk). ISBN 0-8135-3117-9.
  21. ^ Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960, s. 53–54. Rutgers University Press, New Brunswick (engelsk). ISBN 0-8135-3117-9.
  22. ^ a b c Chua-Eoan, Howard G.; Desmond, Edward W.; Kunii, Irene M. (18. juli 1994): «The Last Hard-Liner: Kim Il Sung (1912-1994)» (engelsk)TIME Magazine.
  23. ^ a b c d Tjønn, Halvor (19. desember 2011). Kim-dynastiets menn (nors). Aftenposten. Besøkt 28. september 2012k.
  24. ^ Blair, Clay (2003). The Forgotten War: America in Korea. Naval Institute Press, Annapolis (engelsk). ISBN 1-59114-075-7.
  25. ^ a b Weathersby, Kathryn (1993): «The Soviet Role in the Early Phase of the Korean War» (engelsk)The Journal of American-East Asian Relations, nr. 4, s. 432.
  26. ^ a b Goncharov, Sergei N.; Lewis, John W.; Litai, Xue (1993). Uncertain Partners: Stalin, Mao, and the Korean War. Stanford University Press (engelsk). ISBN 0-8047-2115-7.
  27. ^ a b Mansourov, Aleksandr Y. (1995–1996): «Stalin, Mao, Kim, and China's Decision to Enter the Korean War, 16 September – 15 October 1950: New Evidence from the Russian Archives» (engelsk)Cold War International History Project Bulletin, nr. 6–7, s. 94–107.
  28. ^ Sudoplatov, Pavel Anatoli; Schecter, Jerrold L.; Schecter, Leona P. (1994). Special Tasks: The Memoirs of an Unwanted Witness — A Soviet Spymaster. Little Brown, Boston (engelsk). ISBN 0-316-77352-2.
  29. ^ Ho Jong-ho (1993). The US Imperialists Started the Korean War. Foreign Languages Publishing House, Pyongyang (engelsk).
  30. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 35. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  31. ^ a b Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 57. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  32. ^ Kim Il-sung (1984). Om det koreanska folkets kamp för att tillämpa Juche-idén, s. 23. Svensk-koreanska föreningen, Västerhaninge (svensk).
  33. ^ Lee, Grace (2003): «The Political Philosophy of Juche» (engelsk)Stanford Journal of East Asian Affairs, nr. 1, s. 105.
  34. ^ a b Carlsen, Christer Berg; Kleiven, Øystein Johan (18. september 2008). År 97 etter Kim Il Sung (norsk). Ny Tid. Besøkt 28. september 2012.
  35. ^ Lee, Sunny (12. mai 2007). God forbid, religion in North Korea? (engelsk). Asia Times Online. Besøkt 28. september 2012.
  36. ^ Takagi, Takeo (1976). Kim Il Sung. Master of leadership. Foreign Languages Publishing House, Pyongyang (engelsk).
  37. ^ Portal, Jane (2005). Art under control in North Korea, s. 82. Reaktion Books (engelsk). ISBN 1-86189-236-5.
  38. ^ a b Kummer, Patricia J. (2008). North Korea: Enchantment of the World. Children's Press, New York (engelsk). ISBN 0-531-18485-4.
  39. ^ a b Sanger, David E. (10. juli 1994). Death of a Leader; Kim Il Sung, Enigmatic 'Great Leader' of North Korea for 5 Decades, Dies at 82 (engelsk). New York Times. Besøkt 28. september 2012.
  40. ^ a b Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 59. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  41. ^ a b c Reingold, Edwin (28. mai 1979): «North Korea: Discipline and Devotion» (engelsk)TIME Magazine.
  42. ^ a b Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 136. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  43. ^ a b c Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 37. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  44. ^ a b Pons, Philippe (6. januar 2011). Nord-Korea våkner (norsk). Le Monde diplomatique. Besøkt 28. september 2012.
  45. ^ a b c Kim, Ilpyong J.; Lee Dong-bok (1980): «After Kim: Who and What in North Korea» (engelsk)World Affairs, nr. 4, s. 246–267.
  46. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 38. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  47. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 39. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  48. ^ a b c Gills, Barry K. (1987): «The Coup That Never Happened: the Anatomy of the "Death" of Kim Il Sung» (engelsk)Bulletin of Concerned Asian Scholars, nr. 3, s. 2–19.
  49. ^ a b c Cumings, Bruce (1997): «Where the Cold War Never Ends» (engelsk)Bulletin of the Atomic Scientists, nr. 1, s. 40–46.
  50. ^ a b c d Skaara, Jon Brynjar (22. november 1986): «De falske ryktene om Kim Il Sungs død. Politisk poker i Korea» (norsk)Aftenposten, s. 4.
  51. ^ a b Lee, Grace (2003): «The Political Philosophy of Juche» (engelsk)Stanford Journal of East Asian Affairs, nr. 1, s. 106.
  52. ^ a b Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 77–78. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  53. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 75–76. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  54. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 75. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  55. ^ a b c d e Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960, s. 63. Rutgers University Press, New Brunswick (engelsk). ISBN 0-8135-3117-9.
  56. ^ a b Libell, Henrik Pryser (9. mars 2008). I Store Sols rike (norsk). Bok og Bibliotek.
  57. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 79. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  58. ^ a b Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 78. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  59. ^ a b c Kim, Young C. (1975): «North Korea in 1974» (engelsk)Asian Survey, nr. 1, s. 49–50.
  60. ^ Scahill, Tom (6. mars 2003). What Korea has accomplished (engelsk). International Action Center. Besøkt 28. september 2012.
  61. ^ a b Beckmann, Dan (23. oktober 2006). Pyongyang: Home to the Tallest Hotel in the World That Could, but Will Never Be (engelsk). ABC News. Besøkt 28. september 2012.
  62. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 72. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  63. ^ Rognlien, Jon (2009): «Bortenfor Sibir er Østen rød» (norsk)Den store ml-boka, s. 5–87.
  64. ^ Kim Il Sung Quotes (engelsk). quotesup.com. Besøkt 28. september 2012.
  65. ^ Lebow, Richard Ned (1991): «Reviews: Khrushchev redux» (engelsk)Bulletin of the Atomic Scientists, nr. 4, s. 44.
  66. ^ (18. juni 1990): «Statesman of the Week: Kim Il Sung» (engelsk)TIME Magazine.
  67. ^ a b Danopoulos, Constantine P.; Watson, Cynthia Ann (1996). The Political Role of the Military: An International Handbook, s. 333–335. Greenwood Publishing Group (engelsk). ISBN 0-313-28837-2.
  68. ^ Kim Il-sung (17. september 1972): «On Some Problems of Our Party's Juche Idea and the Government of the Republic's Internal and External Policies» (engelsk)Mainichi Shimbun.
  69. ^ Bermudez, Joseph S. jr. (1991): «North Korea's Nuclear Programme» (engelsk)Jane's Intelligence Review, nr. 9.
  70. ^ Bermudez, Joseph S. jr. (1999): «Exposing North Korea's Secret Nuclear Infrastructure—Part One» (engelsk)Jane's Intelligence Review.
  71. ^ Moon Sung Hwee (17. august 2009). The Twin Faces of North Korean Nuclear Policy (engelsk). Daily NK. Besøkt 28. september 2012.
  72. ^ a b Country Profiles: North Korea (engelsk). Nuclear Threat Initiative. Besøkt 28. september 2012.
  73. ^ Klare, Michael (1997): «East Asia's Arms Races» (engelsk)Bulletin of the Atomic Scientists, nr. 1, s. 18–19.
  74. ^ a b c Albright, David (1994): «How Much Plutonium Does North Korea Have?» (engelsk)Bulletin of the Atomic Scientists, nr. 5, s. 44–53.
  75. ^ Kim Il-sung (1984). Om det koreanska folkets kamp för att tillämpa Juche-idén, s. 54–55. Svensk-koreanska föreningen, Västerhaninge (svensk).
  76. ^ a b c Unrevealed Story of Kim Jong Suk, Mother of Kim Jong Il (engelsk). Daily NK (25. februar 2005). Besøkt 28. september 2012.
  77. ^ a b The Life and Execution of Kim Hyun (engelsk). Daily NK (10. august 2009). Besøkt 28. september 2012.
  78. ^ After Kim Jong Il (engelsk). The Atlantic Monthly (2005). Besøkt 28. september 2012.
  79. ^ Leadership Succession Recent Developments (engelsk). globalsecurity.org.
  80. ^ Analysis of Personality and Psychology of Kim Jong Il by His Relationships with Women (engelsk). Daily NK (4. oktober 2005). Besøkt 28. september 2012.
  81. ^ The man who bought gadgets for Kim Jong-il (engelsk). BBC News (12. mars 2010). Besøkt 28. september 2012.
  82. ^ Cumings, Bruce (2003). North Korea: Another Country, s. 12. The New Press, New York (engelsk).
  83. ^ a b c d Kim Il-sung (engelsk). North Korea Leadership Watch.
  84. ^ a b Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 108. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  85. ^ a b Sanger, David E. (9. juli 1994). Kim Il Sung Dead at Age 82; Led North Korea 5 Decades; Was Near Talks With South (engelsk). New York Times. Besøkt 28. september 2012.
  86. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 107. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  87. ^ a b c d Spørsmålstegn ved Kims død (norsk). NTB (9. juli 1994). Besøkt 28. november 2012.
  88. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 108–109. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  89. ^ a b Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 116. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  90. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea, s. 117. Cappelen Damm, Oslo (norsk). ISBN 82-02-33319-9.
  91. ^ 4th Kimilsungia Show to be held in Pyongyang (engelsk). Korean Central News Agency (21. mars 2002). Besøkt 28. september 2012.
  92. ^ Najari, Nisid (23. august 1999): «Asians of the Century» (engelsk)TIME Magazine.
  93. ^ Worden, Robert L. red.,  (2009). North Korea: A Country Study, s. 70. Library of Congress (engelsk). ISBN 0-16-081422-7.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Blair, Clay (2003). The Forgotten War: America in Korea. Naval Institute Press, Annapolis (engelsk). ISBN 1-59114-075-7.
  • Goncharov, Sergei N.; Lewis, John W.; Litai, Xue (1993). Uncertain Partners: Stalin, Mao, and the Korean War. Stanford University Press (engelsk). ISBN 0-8047-2115-7.
  • Hunter, Helen-Louise (1999). Kim Il-song's North Korea. Praeger Publishers, Westport (engelsk). ISBN 0-275-96296-2.
  • Kim Il-sung (1992). Kim Il Sung: With the Century. Foreign Languages Publishing House, Pyongyang (engelsk).
  • Kracht, Christian; Munz, Eva; Nikol, Lukas (2007). The Ministry of Truth. Kim Jong-Il's North Korea. Feral House, Port Townsend (engelsk). ISBN 1-932595-27-9.
  • Lankov, Andrej (2004). Crisis in North Korea: The Failure of De-Stalinization, 1956. Hawaii University Press, Honolulu (engelsk). ISBN 0-8248-2809-7.
  • Lankov, Andrej (2002). From Stalin to Kim Il Sung: The Formation of North Korea 1945–1960. Rutgers University Press, New Brunswick (engelsk). ISBN 0-8135-3117-9.
  • Lim Un (1982). The founding of a dynasty in North Korea : an authentic biography of Kim Il-song. Jiyu-sha, Tokyo.
  • Lintner, Bertil (2005). Great leader, dear leader : demystifying North Korea under the Kim Clan. Silkworm Books, Chiang Mai (engelsk). ISBN 974-9575-69-5.
  • Mansourov, Aleksandr Y. (1995–1996): «Stalin, Mao, Kim, and China's Decision to Enter the Korean War, 16 September – 15 October 1950: New Evidence from the Russian Archives» (engelsk)Cold War International History Project Bulletin, nr. 6–7.
  • Martin, Bradley (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader: North Korea and the Kim Dynasty. St. Martin's Griffin, New York (engelsk). ISBN 0-312-32322-0.
  • Scalapino, Robert A.; Chong-sik Lee (1972). Communism in Korea. University of California Press, Berkeley (engelsk). ISBN 0-520-02080-4.
  • Seiler, Sydney A. (1994). Kim Il-sung, 1941–1948: The Creation of a Legend, The Building of a Regime. University Press of America, Lanham (engelsk). ISBN 0-8191-9467-0.
  • Sudoplatov, Pavel Anatoli; Schecter, Jerrold L.; Schecter, Leona P. (1994). Special Tasks: The Memoirs of an Unwanted Witness — A Soviet Spymaster. Little Brown, Boston (engelsk). ISBN 0-316-77352-2.
  • Suh Dae-sook red.,  (1970). Documents of Korean Communism: 1918–1948. Princeton University Press, Princeton (engelsk). ISBN 0-691-08723-7.
  • Suh Dae-sook (1995). Kim Il Sung: The North Korean Leader. Columbia University Press, New York (engelsk). ISBN 0-231-06573-6.
  • Szalontai, Balázs (2005). Kim Il Sung in the Khrushchev era : Soviet-DPRK relations and the roots of North Korean despotism, 1953–1964. Stanford University Press, Washington D.C. (engelsk). ISBN 0-8047-5322-9.
  • Weathersby, Kathryn (1993): «The Soviet Role in the Early Phase of the Korean War» (engelsk)The Journal of American-East Asian Relations, nr. 4.
  • Won Tai Sohn (2003). Kim Il Sung and Korea's struggle: an unconventional firsthand history. McFarland & Company, Jefferson (engelsk). ISBN 0786415894.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Kim Il-sung – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Kim Il-sung – bilder, video eller lyd