Toll

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skilt som angir tollkontroll ved grensepassering

Toll er skatt på vareflommen over en landegrense. Det skilles mellom innførselstoll (skatt på importerte varer), utførselstoll (skatt på eksporterte varer) og transittoll (skatt på gjennomførsel av utenlandske varer).

En fiskaltoll er en toll som er etablert for å skaffe staten inntekter, mens en beskyttelsestoll (proteksjonistisk toll) er en toll som tar sikte på å verne innenlandsk produksjon ved å gjøre konkurrerende utenlandske varer dyrere.

Toll i Norge[rediger | rediger kilde]

Ved innførsel av varer skal det betales toll etter tolltariffens ordinære satser vedtatt av Stortinget, med mindre det er tollfrihet i henhold til preferanseavtaler eller -ordninger eller fritak med hjemmel i stortingsvedtak. Tolltariffen angir, i tillegg til de ordinære tollsatsene, også preferansetollsatser i henhold til inngåtte handelsavtaler. Preferansetollbehandling forutsetter at krav til varens opprinnelse er oppfylt og dokumentert. Det samme gjelder for den ensidige preferanseordningen overfor utviklingsland.

Toll som beskytter norske produsenter fra utenlandsk konkurranse på det norske markedet har ulike virkninger. Importtoll fører normalt til økte produksjonskostnader for det øvrige næringslivet og dyrere varer for forbrukerne. Videre vil toll redusere omfanget av handel og bidra til at ulike lands relative fortrinn i produksjon av varer og tjenester ikke blir utnyttet fullt ut. Gjennom handel med industrivarer og tjenester har Norges konkurransemessige fortrinn blitt best mulig utnyttet til høy verdiskaping og velferd.

Toll på landbruksvarer[rediger | rediger kilde]

Tollbeskyttelse på landbruksvarer er et sentralt virkemiddel for å sikre omsetning av norske landbruksvarer til priser fastsatt i jordbruksavtalen. Tollsatsene varierer sterkt, bl.a. avhengig av beskyttelsesbehovet. Satsene er dels spesifikke, dels verdibaserte. De høyeste satsene er på landbruksvarer som også produseres i Norge, f.eks. storfekjøtt og melkeprodukter. For bearbeidede landbruksvarer, som f.eks. pizza, bakervarer og sjokolade er tollnivået moderat, mens det er tollfrihet for landbruksvarer som ikke produseres i Norge, eksempelvis sitrusfrukter, bananer, kaffe og ris.

Tollsatsene er begrenset oppad gjennom internasjonale avtaler. Norge har gjennom flere forhandlingsrunder i GATT forpliktet seg til å redusere tollsatsene. Tidligere var kun industrivarer omfattet av det multinasjonale avtaleverket, men WTO-avtalen av 1994 innebar at også importvernet for landbruksvarer ble regulert gjennom dette avtaleverket. Omleggingen av importvernet fra importforbud til toll medførte at tollsatsene ble til dels svært høye. Statens landbruksforvaltning (SLF) er imidlertid gitt fullmakt til å redusere tollsatsene gjennom året ved såkalte administrative tollnedsettelse. Disse nedsettelsene kan være generelle tollnedsettelser, og dermed gjøres automatisk gjeldende for alle som importerer den aktuelle varen innenfor en gitt periode, eller individuelle tollnedsettelser, som kan innvilges enkelte virksomheter/personer etter søknad. Ettersom det gis et stort antall administrative tollnedsettelser gjennom året, vil den faktiske tollbelastningen ofte være betydelig lavere enn de tollsatsene som følger av tolltariffen.

Toll på industrivarer[rediger | rediger kilde]

Siden 1995 har det vært gjennomført betydelige reduksjoner i tollsatsene for industrivarer. Det er flere årsaker til dette. For det første ble tollsatsene som var bundet i GATT redusert gradvis som følge av Uruguay-runden og WTO-avtalen av 1994. For det andre har norske myndigheter gjennomført betydelige autonome kutt. Resultatet av dette er at toll på industrivarer begrenser seg til enkelte klær og andre tekstilvarer. Tollsatsen for disse varene varier mellom 5,6 pst. og 13,7 pst.[1]

EØS-landene, Sveits og andre land Norge har inngått frihandelsavtaler med har preferanser som innebærer null-toll ved eksport av klær eller andre tekstilvarer til Norge.

Tollpreferanser for utviklingsland[rediger | rediger kilde]

GSP-systemet (Generalized System of Preferences) er et instrument for å gi særfordeler til utviklingsland i verdens handelssystem. Norge gir, i likhet med andre industriland, tollpreferanser til utviklingsland gjennom GSP-ordningen. Ordningen går ut på at det enkelte industriland ensidig gir bedre markedsadgang for utviklingslandenes varer. Tollpreferansene under ordningen kan derfor i prinsippet trekkes tilbake eller endres. Ordningen er ulikt utformet i de ulike industrilandene.

Norges ordning gir toll- og kvotefri adgang for alle varer fra de minst utviklede landene (MUL) samt fra lavinntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere. Lavinntektslandene defineres av OECDs såkalte ”DAC-liste” (fastsatt av OECDs Development Assistance Commite, DAC) over land som er godkjent som mottaker av offisiell utviklingshjelp.

Det er etablert en egen ordning for Botswana, Namibia og Swaziland. Til tross for at disse landene defineres som mellominntektsland, blir de likevel behandlet nesten som MUL/lavinntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere.

De øvrige utviklingslandene innvilges tollfrihet for industrivarer med enkelte unntak for visse tekstilvarer og klær. Disse landene får i tillegg varierende grad av tollnedsettelse på landbruksvarer. Tollreduksjonen er størst på landbruksvarer som oppfattes som lite sensitive for norsk landbruk, mens reduksjonen er mindre på sensitive landbruksvarer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tolltariffen, kapitlene 61, 62 og 63

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Rettskilder[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Customs services – bilder, video eller lyd