Hopp til innhold

Gruvedrift på Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Forlatt kullgruve ved Rangabotnur, nordvest for Trongisvágur.

Gruvedrift på Færøyene begrenser seg til utvinning av kull på den nordlige delen av Suðuroy, den sørligste av Færøyene. Kun det nordlige og det sørlige kullfeltet har vært gjenstand for kommerisiell drift. Det finnes også ikke-utnyttede kullforekomster på Mykines, som geologisk ligner på Suðuroy.[1]

Hele serien med skifer og kull på det nordlige Suðuroy måler ca. 10 m, og inneholder to kullag med en gjennomsnittlig tykkelse på ca. 0,75 m. De samlede kullreservene er på ca. 10 millioner tonn. Området med kull er delt opp i fire kullfelter av tverrgående daler, og dekker til sammen ca. 23 km²:[2]

  1. Grímsfjall, vest for Hvalba.
  2. Det nordlige kulfelt, med Presfjall og Rókhagi mellom Hvalba og Trongisvágsdalur.
  3. Det sydlige kulfelt, med Rangibotnur og Oyrnarfjall.
  4. Hovstúgvan med Kolheyggjur.

Sør for Hvalba, på det nordlige feltet ved Rókhagi, ligger den eneste kullgruven som fortsatt er i drift. Utvinningen foregår i begrenset omfang, og sysselsetter fire menn som får støtte til den daglige driften fra Færøyenes regjering. Gruven kan besøkes ved henvendelse til arbeiderne eller til Suðuroys turistinformasjon.

På de treløse Færøyene har torv vært det vanligste brenselet. Forsøk på å utnytte kullforekomstene på Suðuroy i 1626 og 1733, det siste ved et engelsk selskap, var mislykket. Siden 1780 har kull blitt utvunnet i Hvalba. I 1778 ble en kullgruve etablert av nordmannen Thor Nattestad fra Veggli i Rollag.[3] I 1826 ble det første kullet eksportert til Danmark, og i 1901 begynte et fransk selskap å utvinne kull i Rangabotnur, nordvest for Tvøroyri. Kullet ble skipet ut fra havnen på Drelnes ved Tvøroyri. Et annet fransk gruveselskap fikk rettighetene til å utvinne kull i 50 år fra 1932, og bygde et større anlegg i Rangabotnur. Kullet fikk meget stor betydning under verdenskrigene, da det ble utnyttet i Rangabotnur, Hvalba og Fámjin.[4] I 1954 kulminerte gruvedriften på Suðuroy med 13 000 tonn, ca. 75 % av kullforbruket det året. I 1955 ble gruvedriften i Rangabotnur innstilt. De forlatte kullgruvene og rester av bygninger, hengebaner, vogner, slagg og sorteringsanlegg kan fortsatt sees i området.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rasmussen, Jóannes og Koch, B. Eske (1963). «Fossil Metasequoia From Mikines, Faroe Islands». Fróðskaparrit (på engelsk): 83–96. 
  2. ^ Rasmussen, Jóannes (1998). Føroya jarðfrøði (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 31–34. ISBN 978-9991800929. 
  3. ^ «Vennskapsavtale mellom Rollag kommune og Hvalbiar kommune» (PDF). Rollag kommune. 21. november 2018. Besøkt 3. mai 2020. 
  4. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (på norsk). Oslo: Tanum. s. 21 og 48–50. 
Autoritetsdata