Lunde (fugl)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lunde
Lunde (fugl)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Fratercula arctica
Linnaeus, 1758
Alca arctica
Norsk(e) navn: lunde,
lundefugl,
sjøpapegøye
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Vade-, måse- og alkefugler
Familie: Alkefamilien
Slekt: Lunder
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigVU - Sårbar

VU — Sårbar

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar

Habitat: marin
Utbredelse: Nord-Atlanteren

Lunde eller lundefugl (Fratercula arctica), også kjent som sjøpapegøye, er en pelagisk dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lunder i alkefamilien. Arten er monotypisk og hekker langs kystene på begge sider av Nord-Atlanteren. Arten ble fra til 2017 regnet som livskraftigIUCNs rødliste, men den europeiske bestanden har hatt sterkt tilbakegang (50–79%) gjennom de seneste tre generasjonen (65 år).[3] Klassifiseringen har derfor blitt løftet til sterkt truet i Europa[3] og sårbar på den internasjonale rødlisten[1].

Artens vitenskapelige navn blir av og til misvisende oversatt til «arktisk lillebror». Det betyr snarere «liten arktisk broder (i betydningen trosfelle i kloster)», noe som trolig refererer til den sorte og hvite fjærdrakten som kan minne om munkekutter.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Newfoundland og Labrador har lunden som nasjonalfugl.

Lundens kraftige utfarging i hekketiden har gitt arten den beskrivende betegnelsen sjøpapegøye.

Nebbet har klare farger i hekkesesongen. Det har gulrøde konvekse striper bakover og er mørkebrunt bakerst. Omkring øyet har fuglen en blågrå flekk. På oversiden er fuglen sort, på undersiden er den hvit. Den har en sort ring rundt halsen, og er blekt askegrå på sidene av hodet og på strupen. Vinterdrakten er uanselig i utfarging. Kinnene mørkere grå, og nebbet mindre på grunn av hornlag som faller av. Ungfuglene likner på voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb.

En voksen lunde blir typisk 26–29 cm lang og veier omkring 300–600 g. Arten har et vingespenn på 47–63 cm. Med opp mot 400 vingeslag i minuttet kan fuglene oppnå en toppfart på cirka 85 km/t. Føttene har svømmehud mellom tærne og brukes som ror når fuglen dykker.

Lunden lever typisk til den blir omkring 20–25 år gammel. Høyeste kjente alder for en fugl merket i Norge er 36 år.[4]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Nettleship & Bonan (2018).[5] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008)[6] og Syvertsen et al. (2017).[7]

Treliste

Atferd og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Lunden er en relativ taus fugl. Den har imidlertid en dempet, gryntende «arr-uh»-lyd som kan høres på hekkeplassen.

Hekking[rediger | rediger kilde]

I hekkesesongen (fra april til august, av og til begynnelsen av september) inntar arten hekkeplassene i fuglefjellene, resten av året tilbringes på åpent hav.

Lunden hekker i kolonier på begge sider av Nord-Atlanteren, fra østkysten av Nord-Amerika og De britiske øyer i sør til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja i Russland i nord. I Europa hekker hoveddelen av bestanden langs atlanterhavskysten.

I Norge hekker lunden fra Vestlandet og nordover. Øya RundeSunnmøre er i så måte en viktig hekkeplass for lunden i sør. Den største kolonien befinner seg imidlertid på Røst i Lofoten. Slike kolonier kan bestå av flere hundre tusen fugler. I 2005 ble kolonien av lunde på Røst anslått av eksperter til cirka 433 000 hekkende par.[8]

Bestanden av lunde i Nord-Atlanteren ble i 2005 av eksperter anslått til cirka 5,5–6,6 millioner hekkende par, hvorav den norske bestanden utgjør cirka 1,7 millioner par.[9] Av disse hadde 900 000 tilhold i Barentshavet, 800 000 i Norskehavet og 14 000 i Nordsjøen.[9]

I fuglefjellet bygger lunden reir i ganger som den graver ut selv, jordhuler eller små hulrom, i steinurer og i fjellsprekker. Hunnen legger ett egg i mai-juni, som ruges av begge foreldrene. Ungen klekkes etter 40–45 dager og blir i reiret til den er fullt flygedyktig og uavhengig av foreldrene, som regel etter 5–7 uker (avhengig av næringstilgangen). Paradoksalt nok kan ikke ungen svømme til å begynne med, så skulle den falle på havet før den er flygedyktig vil den drukne.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Lunden spiser småfisk, muslinger, ormer og krepsdyr. Fisken fanges typisk i dykk ned til omkring 30 meter dyp, men fuglen kan i enkelte tilfeller dykke ned mot 60 m.[1] Dykk til 68 m har blitt registrert.[10] Lunden bruker vingene som luffer når den dykker. I overnebbet har lunden små bakoverliggende tagger som den bruket tungen til å presse fast byttet i. Dette gjør at fuglen i stand til fange fisk flere ganger under samme dykk. Når det ikke er kyllinger i reiret svelges gjerne byttet under vann.

Når ungen har klekket jakter lunden som regel innenfor en radius av 10 km fra reiret, selv om den av og til kan fly opp mot 50–100 km for å jakte.[1] Imidlertid varierer jaktradiusen mye mellom de ulike populasjonene. I så måte er det kjent at norske fugler i snitt flyr hele 118,5 km for å jakte, noe som er betydelig lenger enn hos andre populasjoner. Bare den kanadiske populasjonen er i nærheten, med et snitt på 96,67 km. Kortest flyr de irske fuglene, med et snitt på kun 3 km.

Bestandsutvikling[rediger | rediger kilde]

Lunden er oppført på Nasjonal rødliste og regnes somsårbar.[2] Hvert år overvåkes bestandene langs norskekysten via overvåkingsprogrammet SEAPOP. Resultatene viser at de fleste koloniene stuper i antall hekkende par, spesielt på Røst utenfor Lofoten. Da overvåkingen startet i 1979 var antall hekkende par estimert til 1,5 millioner på Røst, i 2014 telte forskerne 310 000 hekkende par. Årsaken til nedgangen er sammensatt, men endringer i næringstilgang på grunn av fiskeri og endringer i klima antas å være primærårsakene.

Annet[rediger | rediger kilde]

I flere land har fangst av lundefugl vært en viktig næring opp igjennom århundrene, i Norge blant annet med støtte fra norsk lundehund. En hund som på grunn av sin spesielle anatomi ble avlet for sine klatre- og jaktegenskaper.

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d BirdLife International. 2017. Fratercula arctica. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22694927A117606911. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22694927A117606911.en. Downloaded on 22 February 2018.
  2. ^ a b Lorentsen, S.-H. & Christensen-Dalsgaard, S. 2009. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl. Resultater til og med hekkesesongen 2008. NINA Rapport 439: 53 s. Besøkt 28. juni 2011
  3. ^ a b Andy Symes (2015) Archived 2015 topics: Atlantic Puffin (Fratercula arctica) – uplist from Least Concern to Endangered? BirdLife, July 7, 2015. Besøkt 2018-02-22
  4. ^ Hallvard Strøm. Lunde. Norsk Polarinstitutt. Besøkt 2012-07-07
  5. ^ Nettleship, D.N. & Bonan, A. (2018). Auks (Alcidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52252 on 11 January 2018).
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  8. ^ Geir Helge Systad. 2009. Sjøfugl i Norskehavet. Om sjøfugl - for et rikere hav. SEAPOP.[død lenke] Besøkt 2012-07-07
  9. ^ a b Rob Barrett. 2011. Hekkebestander av sjøfugl i Norge. SEAPOP. Besøkt 2012-07-07
  10. ^ Burger, A.E. and Simpson, M. (1986) Diving depths of Atlantic Puffins and common murres. Auk 103:828-830.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]