Korporativisme
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Korporativisme (fra det latin corpus, «legeme», i overført betydning «organisasjon») betydde opprinnelig et system der de politiske organene ble sammensatt av utsendinger fra organisasjoner, laug, yrkesgrupper og næringsveier i stedet for valg ved alminnelig stemmerett. Historisk kan begrepet føres tilbake til både stenderstaten og de yrkes- og næringsorganisasjonene som kjøpmenn og håndverkere etablerte fra 1100-tallet av.
Det er to hovedformer for korporativisme, kalt statskorporativisme og samfunnskorporativisme, den ene er totalitær, den andre mer demokratisk og der korporativismen supplerer, snarere enn erstatter demokratiske valg.
Denne første formen ble brukt i det fascistiske Italia. Det var et diktatorisk styringssystem der de korporative institusjonenes viktigste oppgave var å disiplinere medlemsmassene, særlig innen fagbevegelsen og arbeidslivets organisasjoner. Staten skulle selv være en stram korporasjon, med vekt på enhet, disiplin og samarbeid. Det var først og fremst en styringsmodell for tysk og italiensk fascisme i mellomkrigstiden, men er også kjent fra søramerikanske land i perioder etter andre verdenskrig. Den historiske koblingen til fascismen gjorde at korporatismebegrepet lenge var politisk belastet og vanskelig kunne brukes i andre sammenhenger.
På 1970-tallet fikk korporativismebegrepet ny utbredelse, men nå knyttet til en mer liberal og pluralistisk variant. Den liberale korporativismen betyr at et mangfold av interesseorganisasjoner deltar på ulike plan i offentlige råd og vedtaksorganer. Denne formen er ikke opprettet gjennom autoritært eller totalitært dekret, men er snarere vokst fram gjennom frivillig deltagelse, gjennom krav nedenfra eller invitasjon ovenfra.
Myndighetenes framstøt for å trekke organisasjonene inn i beslutningene kan sammenfattes under følgende grunnmotiver:
- Utvide kunnskapsgrunnlaget for offentlig politikk
- Gi statsinngrep legitimitet ved at de berørte partene gjøres medansvarlige
- Bringe sosiale spenninger under kontroll
- Delegere arbeidsoppgaver til eksterne organer etter hvert som staten utvider sitt arbeidsområde
De skandinaviske land, altså Norge, Sverige og Danmark, samt det mellomeuropeiske landet Østerrike, har ofte blitt trukket fram som land der korporative innslag i statsforvaltningen er særlig framtredende. Årsaker til korporativisme finner man først og fremst i statsvitenskapelig litteratur.