Klaksvíkstriden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Klaksvíkstriden (færøysk: Klaksvíksstríðið [ˈklakːsvʊiksːstɹʊiɛ], dansk: Klaksvigsstriden) var et folkeopprør i 1955 i KlaksvíkFærøyene mot den danske overmyndigheten. Den utløsende faktoren var at overlegen på byens sykehus, den tidligere aktive nazisten Olaf Halvorsen, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 danske politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik. Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyenes uavhengighet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Olaf Halvorsen

Olaf Halvorsen ble født i Danmark i 1913. Han mistet sin far da han var 2 år, og sin mor da han var 5 år. Etter dette bodde Olaf hos sine besteforeldre, men bestefaren døde da Olaf var 14 år gammel. Dette gjorde ham til en stille person som hadde behov for å vise sine evner for å bli sett. Disse evnene viste seg å være de faglige, og han var utdannet lege fra 1939. Under de dramatiske omstendighetene i Klaksvík bodde Halvorsen sammen med sin kone Andrea og deres to unge sønner. Etter Klaksvíkstriden bosatte Halvorsen seg på Klampenborg i København, og praktiserte som lege inntil han gikk av med alderspensjon. Han vendte aldri tilbake til Færøyene, men hadde et maleri av Klaksvík hengende i stuen. Olaf Halvorsen døde i 1993, 80 år gammel.

Olaf Halvorsen og nazismen[rediger | rediger kilde]

Olaf Halvorsen studerte medisin1930-tallet i København, og 8. juli 1938 meldte han seg inn i det danske nazistpartiet, Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti (DNSAP). Leder, eller fører, i partiet på dette tidspunktet var legen Frits Clausen. Clausen ble kjent med Halvorsen, og da Halvorsen i 1939 var ferdigutdannet lege, tilbød Clausen ham å være legevikar for seg i Bovrup i noen måneder. Halvorsen tok imot tilbudet. Det tyske angrep på Danmark i 1940 førte til et tillitsbrudd og uvennskap mellom Clausen og Halvorsen, og Halvorsen meldte seg ut av DNSAP.

Beskyldninger fra legeforeningen[rediger | rediger kilde]

Hovedstyret i Den Almindelige Danske Lægeforening beskyldte i 1948 Halvorsen for å ha meldt seg til tjeneste som lege for Schutzstaffel (SS) på Østfronten under andre verdenskrig. Halvorsen benektet dette, og retten frikjente ham i 1949: Det var dermed ingen krav om ekskludering, bot eller andre disiplinære foranstaltninger, men Halvorsen ble pålagt å betale sakens omkostninger pålydende 601,50 danske kroner. Dette nektet Halvorsen imidlertid å etterkomme, og han ble følgelig ekskludert av legeforeningen.

Ansettelser på Færøyene[rediger | rediger kilde]

Grunnet eksklusjonen kunne han ikke få ansettelse ved noen sykehus i Danmark, og fikk også avslag på jobbsøknader sendt til Grønland. Han fikk ansettelse ved sykehuset i Tórshavn, og underviste sykepleierstudenter her en kort periode, før han flyttet til Klaksvík, hvor han fikk ansettelse som vikarierende lege den 1. juli 1951. Ansettelsen innebar at han var både sykehus- og kommunelege for Klaksvíkar kommuna. Ryktene om Halvorsens fortid som nazist spredte seg raskt, men nordøyingene brydde seg lite om det, og Halvorsen fikk et godt forhold til befolkningen, selv om han ble oppfattet som underfundig og noe merkelig. Blant annet ble han lagt merke til for sin nesten marsjerende gange.

Hendelsesforløp[rediger | rediger kilde]

Klaksvík

Forsøk på å sparke Halvorsen[rediger | rediger kilde]

I 1955 bestemte de færøyske og danske myndighetene i Tórshavn imidlertid å sparke Halvorsen, angivelig på grunn av hans bakgrunn fra DNSAP og forbindelsen til Clausen. Dette falt i svært dårlig jord hos befolkningen i Klaksvík, som likte Halvorsen, og enda verre ble det da myndighetene heller ville ansette den færøyske legen Rubeck Nielsen. Nielsen hadde tette bånd til J.F. Kjølbro og hans familie, hvis firma i Klaksvík var en av øyrikets største arbeidsgivere. Mange så på ansettelsen som et bevis på korrupsjon og som en utidig dansk innblanding i lokale forhold. For å få gjennomført sine vedtak reiste riksombudsmann Niels Elkær-Hansen og andre representanter for myndighetene til Klaksvík den 21. april 1955. Elkær-Hansen så sitt snitt til å fjerne den omstridte legen en gang for alle. Delegasjonen ble møtt av et hundretall sinte fastboende, som hindret delegasjonen i å gjennomføre formalitetene som skulle løse Halvorsen fra sin stilling. Delegasjonen ble i stedet jaget gjennom byen og ombord på ruteskipet «Tjaldur», som deretter fikk fortøyningene kappet av og måtte søke havn i Fuglafjørður.

Politi blir sendt til byen[rediger | rediger kilde]

De lokale autoritetene så seg deretter tvunget til å be om assistanse fra Danmark, og 22. april seilte M/S «Parkeston» ut fra havnen i Esbjerg. Ombord var den færøyske statsministeren Kristian Djurhuus, seks journalister, ca. 50 kasser våpen og ammunisjon, en utrykningsvogn og 120 politibetjenter med seks politihunder. I Klaksvík reagerte man med å opprette en vaktpost ved bevæpnede menn, og innseilingen til havnen ble blokkert med et gammelt skip fylt med sprengstoff, som en klar beskjed om at man ikke ville la seg kue.

Forsøk på forlik[rediger | rediger kilde]

Den danske regjeringen bestemte seg for å sende daværende finansminister Viggo Kampmann til Færøyene for å megle i striden. En del av forliket var at Halvorsen skulle reise midlertidig til Danmark, hvilket han også gjorde, og to danske leger ble konstituert ved Klaksvík sykehus. Da de to danske legenes funksjonstid på seks måneder nærmet seg slutten, innkalte riksombudsmannen sykehusbestyrelsen til et møte i Klaksvík den 23. september. Da delegasjonen var på vei til sykehuset klokken halv åtte, ble den møtt av ca. 150 personer som nærmest overfalt dem med slag og spark og forlangte at Kampmanns løfte skulle holdes. Dette fikk Danmarks regjering til å reagere, og Søværnets fregatt «Rolf Krake» ble beordret til Klaksvík. I mellomtiden hadde Kampmann fløyet til Færøyene og kunne der konstatere forlikets totale forlis.

Slutten[rediger | rediger kilde]

1. oktober nådde «Rolf Krake» byen. Et hundretalls unge mennesker forsøkte å trenge seg innenfor sperringene, men med hunder og batonger klarte politiet å opprettholde ro og orden. Lokalbefolkningen gjennomførte flere aksjoner, som å kutte strømmen, mens politiet oppholdt seg i byen, men det kom aldri til direkte konfrontasjoner.

Klaksvíkstriden førte til at en rekke innbyggere i området ble trukket for retten. Rettsforhandlingene ble åpnet 24. oktober. 15. november ble dommene avsagt: Det var 31 anklagede, som alle unntatt én ble dømt. 18 av dommene ble anket, og herav ble 14 dommer stadfestet og 4 omgjort. Fischer Heinesen ble dømt som opprørernes leder, og fikk 18 måneders fengsel. Han skulle sone sin straff på Tinganes. Folket i Klaksvík syntes imidlertid dette var for galt og ville sende en flåte av fiskebåter til hovedstaden for å befri Heinesen. Det ble dårlig vær underveis, og bare 200 mennesker ankom Tórshavn. De holdt et møte på kaien og ble enige om at de heller ville gå i demonstrasjonstog til riksombudsmannen og Færøyenes regjering.

Den 7. november ble et tomt hus, som skulle ha vært brukt av politiet, sprengt i luften. 20. november ble statsminister Djurhuus' bolig i Tvøroyri beskutt med maskinpistol, dog uten at det førte til personskader. 22. november gikk en bombe av utenfor politistasjonen i Klaksvík, men ingen kom alvorlig til skade. Dessuten ble en hjemmelaget bombe funnet i kjelleren hjemme hos minister Hákun Djurhuus i Klaksvík. En feilkobling gjorde at den ikke gikk av. Ingen av disse hendelsene ble oppklart.

Klaksvíkstriden opphørte den 9. mai 1956, etter at sykehusbestyrelsen ansatte Knud Seedorf til sykehuslege som et forlik. Halvorsen kom aldri tilbake til Færøyene, men ble ansatt ved et sykehus i København. Ingen nordøyinger skal ha oppsøkt Halvorsen for legehjelp her.

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

  • Bergljót D. Hentze og Ólavur Rasmussen produserte den todelte dokumentaren «Klaksvíksstríðið» for Kringvarp Føroya i 2008, til svært gode kritikker.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Leivur Frederiksen (31. desember 2008). «Norðingar eru væl nøgdir við "Klaksvíksstríðið"». Kringvarp Føroya. [død lenke]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]