Klaksvíkstriden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Klaksvíkstriden (færøysk: Klaksvíksstríðið [ˈklakːsvʊiksːstɹʊiɛ], dansk: Klaksvigsstriden) var et folkeopprør i 1955 i KlaksvíkFærøyene mot den danske overmyndigheten. Den utløsende årsaken var at overlegen ved byens sykehus, den tidligere nazisten Olaf Halvorsen, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. Kort tid etter den opprivende folkeavstemningen om Færøyenes uavhengighet fra Danmark og innføringen av det indre selvstyret, ble legesaken oppfattet som en utidig innblanding i Færøyenes indre forhold. For å dempe uroen ble 100–200 danske politifolk sendt til byen, men før de nådde frem, sperret lokalbefolkningen innseilingen til havnen med tønner og en gammel båt, som skal ha vært lastet med sprengstoff. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.

Olaf Halvorsens fortid[rediger | rediger kilde]

Olaf M.K. Halvorsen ble født i Danmark i 1913. Han mistet sin far da han var to år, og sin mor da han var fem. Etter dette vokste han opp hos sine besteforeldre i Nykøbing Falster. Bestefaren døde da Olaf var 14 år gammel. Olaf var skoleflink og fikk studere medisin ved Københavns Universitet. I 1938 meldte han seg inn i Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti under ledelse av Frits Clausen, som også var lege. Da Halvorsen fullførte medisinstudiene i 1939, sørget Clausen for at Halvorsen fikk vikariere for seg i Bovrup i Sønderjylland i noen måneder. Det tyske angrepet på Danmark i 1940 førte til tillitsbrudd og uvennskap mellom Clausen og Halvorsen, og Halvorsen meldte seg ut av partiet.

I 1948 ble han anklaget av hovedstyret i Den Almindelige Danske Lægeforening for å ha meldt seg til tjeneste som lege for SSøstfronten. Halvorsen benektet dette, og overvoldgiftsretten dømte ham kun til «en alvorlig misbilligelse» i 1949. Det var ingen krav om ekskludering, bot eller andre disiplinære foranstaltninger, men Halvorsen ble pålagt å betale saksomkostningene på 601,50 danske kroner. Halvorsen nektet å etterkomme dette kravet, og han ble følgelig ekskludert av legeforeningen.

Fordi han var ekskludert, kunne han ikke få ansettelse ved noen sykehus i Danmark. Han fikk også avslag på de stillingene han søkte på Grønland. På Færøyene fikk han imidlertid ansettelse ved Dronning Alexandrines hospital, hvor han også underviste sykepleiestudentene, deretter i Klaksvík, hvor han ble konstituert som lege den 1. juli 1951. Han fungerte som både sykehus- og kommunelege i Klaksvík, og hadde med seg sin hustru Andrea og deres to unge sønner. Ryktene om Halvorsens fortid spredte seg raskt, men lokalbefolkningen ser ikke ut til å ha brydd seg særlig om det. Den stillfarende Halvorsen fikk et godt forhold til lokalbefolkningen, selv om han ble oppfattet som strengt disiplinert, underfundig og noe merkelig i sin fremtoning.

Hendelsesforløp[rediger | rediger kilde]

Forsøk på å sparke Halvorsen[rediger | rediger kilde]

I 1955 bestemte de færøyske og danske myndighetene i Tórshavn imidlertid å sparke Halvorsen, angivelig på grunn av hans bakgrunn fra DNSAP og forbindelsen til Clausen. Dette falt i svært dårlig jord hos befolkningen i Klaksvík, som likte Halvorsen, og enda verre ble det da myndighetene heller ville ansette den færøyske legen Rubeck Nielsen. Nielsen hadde tette bånd til J.F. Kjølbro og hans familie, hvis firma i Klaksvík var en av øyrikets største arbeidsgivere. Mange så på ansettelsen som et bevis på korrupsjon og som en utidig dansk innblanding i lokale forhold. For å få gjennomført sine vedtak reiste riksombudsmann Niels Elkær-Hansen og andre representanter for myndighetene til Klaksvík den 21. april 1955. Elkær-Hansen så sitt snitt til å fjerne den omstridte legen en gang for alle. Delegasjonen ble møtt av et hundretall sinte fastboende, som hindret delegasjonen i å gjennomføre formalitetene som skulle løse Halvorsen fra sin stilling. Delegasjonen ble i stedet jaget gjennom byen og ombord på ruteskipet «Tjaldur», som deretter fikk fortøyningene kappet av og måtte søke havn i Fuglafjørður.

Politi blir sendt til byen[rediger | rediger kilde]

De lokale autoritetene så seg deretter tvunget til å be om assistanse fra Danmark, og 22. april seilte M/S «Parkeston» ut fra havnen i Esbjerg. Ombord var den færøyske statsministeren Kristian Djurhuus, seks journalister, ca. 50 kasser våpen og ammunisjon, en utrykningsvogn og 120 politibetjenter med seks politihunder. I Klaksvík reagerte man med å opprette en vaktpost ved bevæpnede menn, og innseilingen til havnen ble blokkert med et gammelt skip fylt med sprengstoff, som en klar beskjed om at man ikke ville la seg kue.

Forsøk på forlik[rediger | rediger kilde]

De to konstituerte legene Kell Jordal og Stig Jarnum med Olaf Halvorsen til høyre.

Den danske regjeringen bestemte seg for å sende daværende finansminister Viggo Kampmann til Færøyene for å megle i striden. En del av forliket var at Halvorsen skulle reise midlertidig til Danmark, hvilket han også gjorde, og to danske leger ble konstituert ved Klaksvík sykehus. Da de to danske legenes funksjonstid på seks måneder nærmet seg slutten, innkalte riksombudsmannen sykehusbestyrelsen til et møte i Klaksvík den 23. september. Da delegasjonen var på vei til sykehuset klokken halv åtte, ble den møtt av ca. 150 personer som nærmest overfalt dem med slag og spark og forlangte at Kampmanns løfte skulle holdes. Dette fikk Danmarks regjering til å reagere, og Søværnets fregatt «Rolf Krake» ble beordret til Klaksvík. I mellomtiden hadde Kampmann fløyet til Færøyene og kunne der konstatere forlikets totale forlis.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Fregatten «Rolf Krake» til kai i Klaksvík med politibetjenter og marinegaster.

1. oktober nådde «Rolf Krake» byen. Et hundretalls unge mennesker forsøkte å trenge seg innenfor sperringene, men med hunder og batonger klarte politiet å opprettholde ro og orden. Lokalbefolkningen gjennomførte flere aksjoner, som å kutte strømmen, mens politiet oppholdt seg i byen, men det kom aldri til direkte konfrontasjoner.

Klaksvíkstriden førte til at en rekke innbyggere i området ble trukket for retten. Rettsforhandlingene begynte den 24. oktober. Den 15. november ble dommene avsagt: Det var 31 anklagede, som alle unntatt én ble dømt. 18 av dommene ble anket, og herav ble 14 dommer stadfestet og 4 omgjort. Fischer Heinesen ble dømt som opprørernes leder, og fikk 18 måneders fengsel. Han skulle sone sin straff på Tinganes. Folket i Klaksvík syntes imidlertid dette var for galt og ville sende en flåte av fiskebåter til hovedstaden for å befri Heinesen. Det ble dårlig vær underveis, og bare 200 mennesker ankom Tórshavn. De holdt et møte på kaien og ble enige om at de heller ville gå i demonstrasjonstog til riksombudsmannen og Færøyenes regjering.

Den 7. november ble et tomt hus, som skulle ha vært brukt av politiet, sprengt i luften. 20. november ble statsminister Djurhuus' bolig på Tvøroyri beskutt med maskinpistol, dog uten at det førte til personskader. 22. november gikk en bombe av utenfor politistasjonen i Klaksvík, men ingen kom alvorlig til skade. Dessuten ble en hjemmelaget bombe funnet i kjelleren hjemme hos minister Hákun Djurhuus i Klaksvík. En feilkobling gjorde at den ikke gikk av. Ingen av disse hendelsene ble oppklart.

Klaksvíkstriden opphørte den 9. mai 1956, etter at sykehusbestyrelsen ansatte Knud Seedorf til sykehuslege som et forlik.

Olaf Halvorsen flyttet til Klampenborg ved København og praktiserte som sykehuslege frem til han gikk av med alderspensjon. Han vendte aldri tilbake til Færøyene. Han døde i 1993, 80 år gammel.

Litteratur[rediger | rediger kilde]