Færøysk kirkehistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Barthélemy Lauvergnes litografi av Magnuskatedralen i Kirkjubøur fra 1839. Kirkjubøur var i århundrer Færøyenes religiøse sentrum, og var sete for øyenes katolske bispedømme fra 1138 til reformasjonen

Færøysk kirkehistorie begynner omkring år 625, da munker fra Irland flyttet til Færøyene, hvor de levde eremittliv og tilbragte tiden med å drive fåreavl og dyrking av blant annet havre. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island omkring år 800, i tiden rundt vikingenes ankomst.

I år 999 sendte den norske kongen Olav Tryggvason færøyingen Sigmundur Brestisson tilbake til Færøyene for å misjonere sammen med en gruppe prester. Øyene ble et selvstendig, katolsk bispedømme i 1111, Kirkjubøur bispedømme, men bispedømmet ble nedlagt etter reformasjonen rundt 1537. Da den siste katolske biskopen døde i 1538, gikk det flere hundre år før den katolske kirken ble gjenopplivet i 1931, da som del av København katolske bispedømme.

Ved reformasjonen ble kirkespråket endret fra latin til dansk, og ble ikke endret til færøysk før i 1939. Kirken på Færøyene ble del av den lutherske dansk-norske statskirken, først som eget bispedømme og siden som prosti underlagt forskjellige bispedømmer. I 1990 ble Færøyene eget bispedømme igjen, og i 2007 ble den lutherske statskirken en selvstendig kirke under navnet Fólkakirkjan. Den dag i dag spiller kristendommen en stor rolle i færøysk kultur og folkeliv, og øyene betraktes som et av de mest religiøse samfunn i Europa.

Fólkakirkjan er det største trossamfunnet, med 81,9 % av den færøyske befolkningen som medlemmer i 2013.[1] Omtrent 10 % tilhører Brøðrasamkoman (Brødremenigheten). 5 % tilhører andre kirkelige retninger, som Pinsemenigheten og Syvendedagsadventistene. Herunder har den katolske kirken 130 medlemmer, hvorav 70 i Tórshavn.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Tróndur í Gøtu løfter Mjølner i motstand mot Sigmundur Brestissons kristning av Færøyene
Kysten ved SandvíkSuðuroy

Tidlig maktkamp[rediger | rediger kilde]

Mannen som har fått æren av å ha kristnet Færøyene var formet av dramatiske hendelser. Sigmundur Brestisson var sønn av Brestir Sigmundsson, som sammen med broren Beinir Sigmundsson hadde blitt drept av den rivaliserende vikinghøvdingen Tróndur í GøtuStóra Dímun i 970. Sigmundur og fetteren Tóri ble oppfostret hos Tróndur, men Tróndur sendte dem senere til Norge med håp om at de ikke skulle vende tilbake.

I Norge ble de to fetterene kjent med kristendommen, og ble hirdmenn hos Håkon jarl. I 988 vendte de tilbake til Færøyene med to skip og 120 mann for å hevne drapet på deres fedre. Øssur Havgrímsson ble drept, og de sluttet fred med de andre i striden. De ble enige om at Håkon jarl skulle dømme i den gamle familiekonflikten. På LagtingetTinganes ble Tróndur í Gøtu tvunget til å akseptere Sigmundurs og Håkons Jarls nyordning. Sigmundur og Tóri returnerte til Norge.

Gjenkristningen[rediger | rediger kilde]

I 999 ble Sigmundur atter sendt til Færøyene, denne gang av Olav Tryggvason, som gav Sigmundur og noen prester i oppdrag å omvende færøyingene. De skulle døpes og bli opplært i å være gode kristne. Sigmundur og tretti menn angrep Tróndur, og tvang ham med våpenmakt til å gå over til kristendommen. For å gjennomføre en kollektiv omvendelse møttes Tróndur og de øvrige færøyingene på Lagtinget, hvor de imidlertid avviste den nye lære om Hvíta Krist, ettersom de så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene, og Sigmundur ble nesten drept av den rasende forsamlingen.

Sigmundarsteinur (t.v.)

Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og gav ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget. Tróndur var pragmatisk og valgte det første. Sigmundur omvendte færøyingene, mer eller mindre én etter én.

Sigmundurs død[rediger | rediger kilde]

Ifølge Færøyingesaga, som er hovedkilde til det man vet om Sigmundurs kristning, sverget Tróndur hevn i 1005. Han samlet sine menn til en nattlig aksjon som gikk ut på å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor han overnattet i en halvferdig kirke. Sigmundur var uforberedt, og han sprang i havet sammen med Tóri Beinirsson og drengen Einar fra Suðuroy. Denne svømmeturen har siden blitt legendarisk, og er blitt gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra. Tóri og Einar druknet underveis, mens Sigmundur lyktes å nå Sandvík på Suðuroy. Da han kom i land ble han drept av bonden Torgrímur Illi grunnet sine verdifulle smykker. Torgrímur var forøvrig en av Tróndurs menn.

Sigmundur Brestissons gravstein, Sigmundarsteinur, kan sees på kirkegården i Skúvoy. Steinen har et innhugget kors, men ingen runer.

Eget bispedømme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kirkjubøur bispedømme

Det er noe forvirring rundt hvem som var den første biskopen for øyene, ettersom Adam av Bremen skrev at den selverklærte biskopen av Helgoland ble referert til på latin som biskopen av «Farria»; Færøyene heter «Insulae Faeroae» på latin. Det er i det minste slått fast at Bernhard Sakseren var misjonerende biskop fra 1047 til 1067, hvilket også Ryngerus var i slutten av det 11. århundre. Senere skal Gudmund vært biskop fra rundt 1100 til 1137.

Statue av ErlendurNidarosdomens vestfront
Magnuskatedralen
Ólavskirkjan

Biskopene av Færøyene ble vanligvis valgt av bispesetet i Bergen, og var opprinnelig underlagt Hamburg-Bremen erkebispedømme. Færøyene ble underlagt Lund erkebispedømme i 1104, senere Nidaros erkebispedømme i 1152. Færøyenes biskop hadde sete i Kirkjubøur på Streymoys vestkyst, sentralt i øyriket, fra 1111. Det sies at biskop Orm, som etterfulgte Gudmund og var den første med sete i Kirkjubøur, ble gitt stedet fra en av datidens mektigste kvinner, Gæsa Sigursdottir, som straff for at hun hadde spist kjøtt under fasten. Gæsa skal deretter ha flyttet til Vágar og grunnlagt Gásadalur.

Det har senere blitt hevdet at enkelte fra det færøyske presteskapet tidvis krevde jus primae noctis, altså en landeiers rett til den første natten med en av sine nygifte underståtters brud.[2]

Bispesetets kirke (domkirke) ble steinkirken Ólavskirkjan, oppkalt etter Olav den hellige, som ble bygd på 1200-tallet. Sammen med bispesetet etablerte man etterhvert også en presteskole, som frem til reformasjonen var Færøyenes eneste skole. Blant kjente elever er den senere norske kongen Sverre Sigurdsson, som ble født i Kirkjubøur. Fra 1184 ble han undervist ved presteskolen av den daværende biskopen, Roe. Sverre krevde senere den norske tronen, men møtte motstand fra kirken, også den færøyske som han hadde bakgrunn fra, da kirken var sterkt imot krav på tronen fra monarkens uekte barn.[2]

Biskop Erlendur[rediger | rediger kilde]

Norskfødte Erlend fra Bergen, av færøyingene kalt Biskopur Erlendur (senere kjent som Erlendur av Færøyene), var biskop fra 1269 til sin død i 1308. Han igangsatte byggingen av Magnuskatedralen i Kirkjubøur, og var sannsynligvis den som skrev Færøyenes eldste bevarte dokument, Fårebrevet (Seyðabrævið) i 1298. Magnuskatedralen er fortsatt det fremste symbolet på katolisismens tid på Færøyene, selv om den aldri ble ferdig. Arkitekturen viser at den var ment bygd i gotisk stil.

Under Erlendurs tid som biskop ble kirkens eiendommer betraktelig utvidet, og skattene økt, noe som skapte misnøye blant færøyingene. Skatteøkningen skyldtes trolig behovet for å finansiere byggingen av Magnuskatedralen.[3] Det sies at en gruppe rasende færøyinger tok livet av Erlendur utenfor Ólavskirkjan. Et brev sendt til hans kolleger i Bergen, Skálholt (Sør-Island) og Garðar (Grønland) tyder på at han var i live den 22. juni, og han døde trolig i fjellene i nærheten av Kirkjubøur samme år. Hans Jacob Debes hevdet at Erlendur dro tilbake til Norge og døde i Bergen den 13. juni.[3] Uansett er Erlendur gravlagt i Kirkjubøur. Liket hans ble undersøkt av daværende biskop Jon I den tyske i 1420, med konklusjon om at han var å regne som helgen.[3] Erlendur er til tross for sin bakgrunn sjelden regnet som en av de norske helgenene, om han er regnet med i det hele tatt, men heller som den eneste færøyske.

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Martin Luther, den tyske teologen som stod bak reformasjonen av Den katolske kirke på 1500-tallet

Den siste katolske biskopen på Færøyene ble Ámundur Ólavsson, som først ble godkjent av paven, og deretter av Frederik I av Danmark og Norge i 1532. Det at kongen ble satt som siste instans i en slik utnevnelse viser at pavens innflytelse var betydelig svekket på denne tiden i Nord-Europa.[4] Den 1. januar 1533 ble Ámundur valgt til biskop på livstid etter et opprop blant færøyingene.[4] I løpet av sin tid som biskop klaget han til Eske Bille over framferden til kjøpmenn fra Hamburg, hvorav tre brev er bevart i Danmarks nasjonalarkiv i København.[2] Også gjennom Ólavssons tid som biskop videreførte man ordningen med den særskilte kirkeskatten, på færøysk kalt pæturspeningur («peterspenger»), som gikk til byggingen av Peterskirken i Roma, dette i tillegg til den ordinære tiendeskatten.[3] Tiendeskatten var fra gammelt av firedelt, slik at en fjerdedel gikk til henholdsvis kirken, biskopen, presten og de fattige. Tiende ble på Færøyene trukket fra fisk, korn, smør, hval, sel, sjøfugl og ull.[3]

Det er knyttet noe tvil rundt når reformasjonen faktisk kom til Færøyene; Louis Zachariasen anslo året 1535, mens Jakob Jakobsen satte året til 1540 da den også nådde Man.[2][4] Zachariasens anslag ser ut til å være feil da biskopen fortsatt satt i embetet sommeren 1536, da en av hans medhjelpere dro til Olav Engelbrektsson. Det ansees som lite sannsynlig at reformasjonen kom fortere til Færøyene enn til Danmark og Norge, eller at biskopen satt så lenge som til 1540, etter Olav Engelbrektssons rømning i 1537.[2] C.V.C. Young estimerte ut fra denne informasjonen at reformasjonen kom til Færøyene i 1538.[2] Da reformasjonen var gjennomført ble alt av kirkens landeiendommer som da omfattet rundt halve øyriket, konfiskert. To tredjedeler av dette tilfalt kong Christian III.[2][3]

Den lutherske kirke[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen ble kirken på Færøyene del av den lutherske dansk-norske statskirken, med kongen i København som øverste overhode. Fra 1539 til 1557 var det et evangelisk-luthersk bispedømme på Færøyene, men etter 1557 var den lutherske kirken på Færøyene organisert som et prosti under forskjellige bispedømmer. Det var underlagt biskopen i Bergen fra 1557 til 1709, så Sjælland stift frem til 1720, Island stift fra 1720 til 1775 og så Sjælland stift igjen (etter 1922 videreført som Københavns stift), til Færøyene igjen ble eget bispedømme i 1990. Forut for dette hadde prosten i Tórshavn i 1963 fått status som «stedfortredende biskop». Den 29. juli 2007 ble den lutherske kirken på Færøyene en egen kirke uavhengig av Den danske kirke under navnet Fólkakirkjan, men er fortsatt en statskirke, nå underlagt Færøyenes regjering.

Den lutherske ortodoksi, særlig preget av Jesper Rasmussen Brochmand, fikk godt feste på Færøyene og forble den dominerende retning lengre der enn i Danmark-Norge forøvrig. Brochmanns andaktsbok fra rundt 1650 ble svært viktig for åndslivet på Færøyene, likeså Kingos salmer fra 1699. Kingos betydning vises blant annet gjennom at den særegne færøyske musikktradisjonen kjent som «Kingosynging» har holdt seg levende helt til vår tid.[5][6][7]

Med dansk som kirkespråk og prester utdannet i Danmark ble kirken en konservativ stemme i debatten om færøysk versus dansk språk som vokste fram på 1800-tallet (se nedenfor Bibeloversettelser). Færøysk ble likevel likestilt med dansk som salme- og prekenspråk i 1924–1925, og i 1930 fikk kirkelige ritualer som dåp, bryllup og begravelser også færøysk ordlyd.[8]

Elsa Harding ble, som første kvinne, ordinert til prestetjeneste på Færøyene i 1977.[9]

Katolisismen tilbake[rediger | rediger kilde]

Etter at religionsfrihet ble innført med den danske grunnloven av 1849, ble det gjort et forsøk på å gjenintrodusere katolisismen på Færøyene. I 1857 dro den bayerske presten Georg Bauer til øyene. Han bygde en kirke på Rættará i Tórshavn, men fikk liten tilslutning. Da han forlot øyene i 1880, hadde han ingen etterfølger, og kirken forfalt. I 1900 var det kun én eneste gjenværende katolikk på Færøyene, en kvinne som bodde på Hvítanes. Hun hadde et privat kapell hvor en prest fra København kom og holdt messe for henne én gang i året.

Fransiskanerne[rediger | rediger kilde]

Mariukirkjan i Tórshavn.
Interiør i Mariukirkjan.

I 1931 tok to unge prester, E.G. Boekenogen og Thomas King, på seg oppgaven med å gjenreise den katolske kirken på Færøyene. I et hus leid ut til fransiskanersøstrene i Tórshavn, som også kom til øyene i 1931, innviet man en kirke den 23. mai samme år. Blant de første til å besøke denne kirken var noen gamle personer som hadde besøkt Georg Bauers kirke i sin ungdom. Menigheten ble snart for stor for den lille kirken i Bringsnagøta, og sammen med den nye Sankt Frans-skolen som søstrene hadde bygd, ble en ny Mariakirke innviet den 1. juni 1933.

Fransiskanersøstrene på Færøyene ble kjent for sine gode arbeider og toleranse. De solgte håndverk og samlet på plastflasker, og brukte inntekten på å drive Sankt Frans-skolen. Den røde skolebygningen fra 1934 var tegnet av den lokale arkitekten H.C.W. Tórgarð. Søstrene donerte også en andel til verdens fattige. Noen elever ved skolen ble tatt inn som fosterbarn. Færøyske lærere underviste i færøysk, da søstrene var utlendinger med opphav fra ulike kanter av Europa. De lærte seg færøysk og snakket det med en aksent som ble kalt «nonneaksent». De underviste også sine elever i den lutherske lære, selv om de var katolikker.

Sankt Frans-skolen oppnådde gode resultater og fikk et godt renommé. I 1985 ble ansvaret for skolen overlatt til kommunen, fordi fransiskanersøstrene var blitt for gamle til å drive den. I dag har skolen 30 lærere og 350 elever. I 1987 ble en ny skolebygning innviet.

Mariukirkjan[rediger | rediger kilde]

Dagens Mariakirke, Mariukirkjan, ble innviet den 30. august 1987. Kirken fungerer også som klosterkirke for fransiskanersøstrene. Her samles den katolske menigheten hver søndag klokken elleve til messe. I hagen som omkranser kirken, er det mange ulike plantevekster. Mange av dem kommer fra fjerne steder på den sørlige halvkule, med vekstforhold likt de man har på Færøyene.

Vekkelseskristendom og lekmannsbevegelse[rediger | rediger kilde]

Nasjonal vekkelse
Fortid og fremtid

I likhet med de øvrige nordiske land opplevde Færøyene en framvekst av vekkelseskristendom og kristne lekmannsbevegelser fra andre halvdel av 1800-tallet. Den første store vekkelsen kom gjennom virksomheten til de såkalte Plymouth Brethren, en vekkelsesbevegelse med utspring fra De britiske øyer. Dette førte til dannelsen av Brøðrasamkoman i 1880, en lavkirkelig lekmannsbevegelse med et baptistisk dåpssyn som raskt bredte seg over hele øygruppen og siden da har vært det nest største trossamfunnet på Færøyene etter Fólkakirkjan.

Gjennom utsendinger fra den danske indremisjon kom indremisjonsbevegelsen til Færøyene på begynnelsen av 1900-tallet, det første forsamlingshuset ble reist i 1916, og i 1921 ble den formelt tatt opp som egen avdeling av det danske indremisjonsselskapet. I 1990 ble bevegelsen uavhengig av den danske moderorganisasjonen, og har i dag navnet Kirkjuliga Heimamissiónin í Føroyum. Den er ikke et eget trossamfunn, men operer innenfor og i samarbeid med Fólkakirkjan.

Frelsesarmeen ble etablert på Færøyene i 1924,[10] og inngår administrativt sammen med Norge og Island som en egen divisjon. I 1991 var 162 personer på Færøyene tilknyttet Frelsesarmeen.[11]

Pinsevekkelsen kom først til Færøyene i 1924, og den første pinsemenigheten ble grunnlagt etter et besøk av Thomas Ball Barratt i 1936. Det er i dag fire pinsemenigheter på Færøyene, til sammen med omkring 300 medlemmer.[11]

Bibeloversettelser[rediger | rediger kilde]

Kirkespråket på Færøyene var latin inntil reformasjonen og deretter dansk. I takt med bølgen av nasjonalromantikk med krav økt selvstyre og bruk av eget språk i skole, kirke og administrasjon, kom det også krav om at Bibelen (færøysk: «Bíblian») måtte oversettes til færøysk. Mange unionspolitikere, som presten Fríðrikur Petersen, motsatte seg en slik forandring, da særlig med tanke på selve bruken av færøysk i offentlige sammenhenger, da dette ville svekke forholdet til Danmark.[12] Så sent som i perioden 1908–1913 var skolestyret imot å innføre færøysk som undervisningsspråk i skolen.[13] Dette ble først endret i 1938. Kampen om bruk av færøysk som kirkespråk hang derfor sammen med den øvrige språkstriden, hvor selvstyre- og unionspolitikere stod på hver sin side.

Bibeloversetterne (f.v.): Jákup Dahl, Kristian Osvald Viderø og Victor Danielsen

Den første som oversatte deler av Bibelen til færøysk var Johan Henrik Schrøter, som publiserte sin oversettelse av Matteusevangeliet i 1823. På det tidspunktet fantes det ikke noe standardisert, færøysk skiftspråk – noe som først ble skapt av V.U. Hammershaimb i 1846. Dette gjorde at Schrøter benyttet seg av en lydrett fremstilling av Suðuroy-dialekten med det danske alfabetet. Schrøter skapte senere et komplett, færøysk skriftspråk, men dette fikk aldri noen stor tilslutning sammenlignet med Hammershaimbs. Uansett er Schrøters oversettelse viktig for språkforskere som ønsker et innblikk i hvordan det færøyske språket var på 1800-tallet.

I dag er det to fullstendige, færøyske oversettelser av Bibelen; én oversatt av Victor Danielsen i 1949, og den andre av Jákup Dahl og Kristian Osvald Viderø i 1961. De blir helst benyttet i henholdsvis Fólkakirkjan og Brødremenigheten. Danielsens oversettelse, som han brukte 20 år på, var imidlertid ikke fra de opprinnelige språkene gresk og hebraisk, men heller fra ulike europeiske språk som tysk, engelsk og de øvrige nordiske. Dahl og Viderøs oversettelse er derimot basert på originalteksten, men Danielsens er fortsatt enklest å lese. Arbeidsfordelingen mellom Dahl og Viderø var slik at Viderø oversatte Salmenes bok, Salomos ordspråk, Forkynneren, Jobs bok kapittel 1–23 og store deler av Jesajaboken. Dahl oversatte Det nye testamente og ellers det som Viderø ikke gjorde. Viderø jobbet alene på prosjektet fra Dahls død i 1944 og frem til utgivelsen i 1961.

Sitat Í upphavi skapti Gud himmal og jørð.
Jørðin var oyðin og tóm, myrkur var yvir djúpinum, og Andi Guds sveimaði yvir vøtnunum.
Gud segði: ‘Verði ljós!’ Og ljós varð.
Gud sá, at ljósið var gott; og Gud skilti ljósið frá myrkrinum.
Gud kallaði ljósið dag, og myrkrið kallaði Hann nátt. Og kvøld varð, og morgun varð, fyrsta dag.
Sitat
– Skapelsesberetningen (Første Mosebok, kapittel 1, vers 1–5) oversatt av Victor Danielsen

Den tidligere biskopen i Fólkakirkjan, Hans Jacob Joensen, jobber med å oversette Bibelen på nytt. Målet hans er å lage en økumenisk oversettelse som alle kristne grupperinger på Færøyene kan forenes om å bruke. Dette tilbudet har alle grupperinger unntatt Brødremenigheten tatt imot.

Den protestantiske kirken i dag[rediger | rediger kilde]

Undersøkelse om trossamfunn (1991)[11]
Trossamfunn Medlemmer (%)
Folkekirken 80,8
Brødremenigheten 11,4
Pinsemenigheten 1,5
Adventistsamfunnet 0,2
Frelsesarmeen 0,2
Den katolske kirke 0,2
Andre 0,4
Intet 3,4
Ikke opplyst 1,9
Nykirken i Gøta
To unge jenter i færøyske folkedrakter. Folkedraktene brukes ofte i sammenheng med markeringer i kirken, eksempelvis ved tilstedeværelse i dåp, konfirmasjon og bryllup
Brudefølge i Haraldssund i 1898. Bruden er kledd i hvit, «dansk» brudekjole. Også brudgommen bærer «danske klær», men færøysk lue.

Flesteparten av færøyingene er medlemmer av Fólkakirkjan. Mellom 2000 og 2013 sank Fólkakirkjans medlemmer som andel av befolkningen fra 84,5 % til 81,9 %.[1] Trossamfunnene utenfor Fólkakirkjan, med unntak av Brødremenigheten, har marginal tilslutning.[11] Brødremenigheten hadde rundt 25 forsamlingshus på Færøyene i 1991, og alle fungerer som selvstendige fra hverandre, noe som gjør medlemstall usikre.[11] Opptil 30 % av befolkningen i Klaksvík tilhører Brødremenigheten.[14]

Blant forsamlinger med tilknytning til Fólkakirkjan, hvis medlemstall er medregnet hos Fólkakirkjan, er Indremisjonen og Det kirkelig misjonsforbund de største. Mange trossamfunn organiserer aktiviteter som speidergrupper, sangforeninger, ungdomsforbund med mer. Dermed fungerer også kirken ikke bare som åndelig møtested, men også et sosialt møtested og organisator for fritidsaktiviteter i lokalsamfunnet.

Politisk påvirkning[rediger | rediger kilde]

Tilhørighet til trossamfunn og trossamfunnenes syn har stor betydning i færøysk politikk. Politikernes religiøse ståsted gjenspeiler stort sett befolkningen, men geografi ser fortsatt ut til å ha større betydning enn religion for velgernes preferanser. Det fundamentalistiske Miðflokkurin og forløperen Kristiligi Fólkaflokkurin har forfektet en eksplisitt teologisk tilnærming til en del politiske spørsmål. Politiske standpunkter begrunnet i religiøst syn er ellers noe som helst gjenfinnes i borgerlige partier.

Selvbestemt abort har vært forbudt ved lov på Færøyene siden 1956, men tillates ved medisinsk eller sosial indikasjon.[15] Færøyene har 4 abortinngrep per 100 levendefødte, noe som er mye lavere enn i resten av Norden.[16] De fleste kvinner som ønsker abort, får det.[17] Forbudet fører likevel til at en del kvinner reiser til Danmark for å foreta aborter.[18] Fólkakirkjan er entydig negative til selvbestemt abort. Det er politisk flertall for å beholde den gjeldende lovgivningen, men Miðflokkurin ønsker en innstramming.

Alkoholforbudet på Færøyene trådte i kraft etter en folkeavstemning i 1906, nokså parallelt med brennevinsforbudet i Norge og forbudstiden generelt. Den mest brukte argumentasjonen for et slikt forbud var alkoholmisbruk som årsak til mange sosiale problemer på øyene. Religiøse krefter på øyene var, da som nå, blant de fremste talsmennene for å begrense tilgangen til alkohol.[19] I motsetning til alle andre land som innførte et slikt generelt forbud, opprettholdt Færøyene dette så lenge som til 1992. Det er fortsatt forholdsvis strenge restriksjoner på produksjon og distribusjon av alkohol.[20]

Homofiles rettigheter har blitt gjenstand for politisk diskusjon på 2000-tallet. Homofili ble avkriminialisert på Færøyene og i Danmark i 1933, men diskriminering av homofile ble ikke eksplisitt forbudt ved lov på Færøyene før i 2006. Motstand mot lovfesting av rettigheter på LHBT-området har i stor grad vært religiøst begrunnet.[21][22][23][24]

Kirkelige markeringer[rediger | rediger kilde]

Det er tre ganger så mange kirker som prester, men allikevel holdes det gudstjeneste hver søndag i samtlige av kirkene. I kirkene hvor det ikke er en prest til stede, holdes en lekmannsgudstjeneste: Gudstjenesten ledes av en mann eller kvinne fra menigheten, som leser en trykt preken. Det holdes ikke dåp eller nattverd.[25] Tidligere var det vanlig at folk fra ulike bygder møttes under ulike kirkelige markeringer, da det ble arrangert dans og lignende i etterkant av selve gudstjenesten.

Dette gjorde at det oppstod nýggjársbygdir (1. januar), jólabygdir (25. desember), trettandabygdir (6. februar) og kyndilsmessubygdir (2. februar). For eksempel var fordelingen på Kunoy slik at Skarð var trettandabygd, Kunoy var nýggjársbygd, Haraldssund var kyndilsmessubygd, mens Blankskáli på naboøya Kalsoy var jólabygd. Mange unge mennesker traff hverandre for første gang under disse høytidene, og dette førte til svært mange ekteskap.[26]

Bryllup og ekteskap[rediger | rediger kilde]

Bryllup (brúðarvígsla) blir markert med en kirkelig seremoni og påfølgende feiring ved inngåelse av ekteskap. I Fólkakirkjan kan et bryllup holdes i kirken, hjemme hos bruden eller på prestegården. Vielsen avvikles i det kirkesognet som bruden bor i. Utenfor Fólkakirkjan kan bryllup holdes i forsamlingslokalet hos et kristent trossamfunn som har tillatelse til dette, samt hos statens representanter i form av sorenskriver. Ekteskapet har hatt stor betydning i færøysk samfunnsliv opp gjennom historien, og ansees fortsatt av mange som selve grunnpilaren i de færøyske lokalsamfunnene.

Historisk har færøyingene selv vært av den oppfattelse at det var begrenset hvor mange som kunne leve av det som kunne produseres innenfor øyenes daværende økonomiske og næringsmessige rammer.[26] Det finnes belegg for at færøyingene praktiserte barnebegrensning med kirkens støtte, og at man i enkelte bygder begrenset seg til to eller tre barn per ektepar. Allerede i Fårebrevet fra 1298 ble det stilt enkelte økonomiske betingelser for inngåelse av ekteskap. For å unngå innavl begynte man tidlig å følge en almen regel som sa at man ikke kunne gifte seg med slektninger nærmere enn fjerde ledd, noe som snart også ble håndhevet av kirken.[26] Dette begrenset også utvalget av mulige ektefeller i hjembygden, og gjorde at mange menn søkte etter en livspartner i andre bygder. Slik ble befolkningen effektivt mer blandet, og det fungerte i praksis slik at det var kvinnene som flyttet på seg.

Ifølge Jens Christian Svabo ble det rundt 1780 inngått om lag 28–30 ekteskap på Færøyene, noe som delt på datidens folketall og antall bygder betyr at en gjennomsnittlig bygd med underkant av 100 innbyggere hadde 0,35 bryllup i året.[26] Dette betyr at det kunne gå mange år mellom hvert bryllup i en liten bygd. Utover 1800-tallet vokste folketallet kraftig, og Færøyene gjennomgikk en forandring fra å være et jordbruksbasert samfunn til å bli et mer moderne fiskerisamfunn. Det ble mulighet for flere ekteskap, barneflokkene ble større og levde lengre, og slektene ble større. Dette betydde ikke først og fremst at det ble flere bryllup med det første, men at bryllupene ble større og gjestene flere. Grunnet årssyklusen med havfiske jevnt over hele sommerhalvåret fra slutten av 1800-tallet av, ble de fleste bryllup fra da av holdt på nyåret, da mennene hadde kommet hjem.[26]

Begravelse[rediger | rediger kilde]

Begravelse (jarðarferð) har opprinnelig en tydelig, religiøs betydning, men også på Færøyene representerer begravelsen i dag mer en siste avskjed mellom den avdøde og dens pårørende, slik som i mange andre kulturer. De aller fleste kirker på Færøyene har en tilknyttet kirkegård som er vigd av en prest, slik at den er godkjent som gravsted. Enkelte gravsteder har svært lange tradisjoner, eksempelvis på Skúvoy der hvor Sigmundur Brestisson (død 1005) fortsatt ligger begravet inne på kirkegården. Det har ikke vært vanlig å flytte graver, heller ikke ved utskillelse av nye kirkesogn.

Ólavsøka[rediger | rediger kilde]

Fra Ólavsøka

Utdypende artikkel: Ólavsøka

Ólavsøka er en kombinert religiøs, politisk, nasjonalistisk og kulturell markering over Olav den helliges død på Stiklestad i 1030. Ólavsøka kommer av latinske «vigilia sancti Olavi», hvor «vigilia» betyr «vakt» som er «vøka» på færøysk. Navnet blir likevel oftest oversatt til Olavsfesten. Færøyingene skal kort tid etter Olavs død ha begynt å sette tinget på hans dødsdag – man har i dag ikke noe fullgodt svar på hvorfor. Forbindelsen mellom det politiske og den kirkelige markeringen er endel nyere, sannsynligvis ikke eldre enn 1609, da Tórshavns første kirke ble bygd ute på Reynur. I 1673 skrev prosten Lucas Debes at hver av dagene under Ólavsøka begynte med gudstjeneste i Tórshavn domkirke. Med årene har feiringen utviklet seg til å bli en politisk, kirkelig og folkelig markering.

Ólavsøka går fra 28. til 29. juli hvert år, og 29. juli regnes dermed som Færøyenes nasjonaldag. Av lignende tradisjoner i de øvrige nordiske land er norske Olsok den mest nærliggende, selv om Ólavsøka er en mye viktigere markering for sitt land.

Den vanlige hilsenen under Ólavsøka er Góða Ólavsøku!, «God Olavsfest!». Under Ólavsøka trekker svært mange færøyinger inn til Tórshavn, hvor de fleste begivenhetene finner sted. Finalene i det færøyske mesterskapet i roing finner sted. Det er også kunstutstillinger, folkemusikk og tradisjonelle ringdanser. Flere av kvadene som blir sunget under ringdansene er svært gamle, mange av dem fra kristendommens spede begynnelse på øyene, selv om de færreste har religiøst innhold.

Under Ólavsøka foretar man også den offisielle åpningen av Lagtinget. Først går Lagtingets medlemmer, regjeringsmedlemmene, biskopen, alle prestene samt de høyeste embedsmennene i prosesjon fra Lagtinget til Tórshavn domkirke, hvor det avvikles en gudtjeneste, Ólavsguðstænestan. Deretter går de samme vei tilbake til Lagtinget, hvor statsministeren holder en åpningstale.

Kirkearkitektur[rediger | rediger kilde]

Sands kirkja, en tidstypisk trekirke fra 1800-tallet
Christianskirkjan i Klaksvík

Færøysk kirkearkitektur begynte med kirken reist av Sigmundur Brestisson på Skúvoy, uten at man har noe klart bilde av hvordan denne så ut. Treverk har alltid vært et ettertraktet og kostbart materiale på øyene, noe som også gjenspeiler seg i at Viðoy har fått sitt navn – rekveden man fant her var svært verdifull. Også andre faktorer, som det barske, færøyske klimaet, gjør at den eldste, bevarte kirken som enda er i bruk på Færøyene er Ólavskirkjan i Kirkjubøur fra 1200-tallet. Denne er bygd i stein, og også Magnuskatedralen like ved representerer noe unikt i færøysk kirkearkitektur med sin gotiske stil.

Den nest eldste kirken er Tórshavn domkirke fra 1788. Kirken er hvitkalket med skifertak. Domkirken ligger i den nordlige enden av halvøya Tinganes og er en av Tórshavns hovedattraksjoner.

De mest karakteristiske kirkene er allikevel trekirkene fra 1800-tallet, ofte omtalt som «færøyske bygdekirker». Disse er bygd i tre, svartmalt med tjære, og har gresstak. De ligger også oftest nært havet, hvor de fleste av bygdens menn hadde sitt daglige virke. Kirkene er enkelt utført, med inventar i umalt tre. Fra 1829 til 1847 ble ti slike kirker oppført, hvorav fem på Eysturoy. De representerte det beste innen færøysk håndverk og arkitektur, og har mengder av detaljer og symbolske ornamenter. Byggmester Joen Michelsen fra Velbastaður var svært delaktig i oppførelsen av de fleste kirkene fra denne perioden, mens arkitekt og byggmester H.C.W. Tórgarð fra Tórshavn dominerte i tiårene etter.

I moderne tid har det blitt oppført stadig større og mer arkitektonisk eksperimentielle kirker, i takt med at folketallet har økt betydelig i løpet av det 20. århundre. Eksempler på dette er Vesturkirkjan i Tórshavn, FríðrikskirkjanToftir, Christianskirkjan i Klaksvík og nye Gøtu kirkja i Norðragøta.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Prestagjøld skift á øki, eind og ár» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 18. september 2014. 
  2. ^ a b c d e f g Young, C.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (engelsk). Shearwater Press. s. 73–75. ISBN 0-904980-20-0. 
  3. ^ a b c d e f Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 126–136. ISBN 99918-0-060-3. 
  4. ^ a b c Jakobsen, Jakob (1985 [1907]). Diplomatarium Færoense. Føroyskt fodnbrævasavn við søguligum rannsóknum (færøysk) (2 utg.). Tórshavn.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  5. ^ Clausen, Marianne (2000). «Åndelig visesang og Kingosang på Færøerne». Hymnologiske meddelelser (dansk). 29 (1): 79–100. ISSN 0106-4940. 
  6. ^ Christensen, Jens (15. april 2003). «Færøernes tradition for Kingo». Kristeligt Dagblad (dansk). Besøkt 18. september 2014. 
  7. ^ «Kingosang. En færøsk tradition» (dansk). Besøkt 18. september 2014. 
  8. ^ Hoff, Tina Adele (2012). Danmark og Færøerne. En historisk undersøgelse af udviklingen i relationen mellem Danmark og Færøerne 1850-2010 (dansk). København: Museum Tusculanum Press. s. 51–60. ISBN 978-87-635-3891-6. 
  9. ^ Clausen, Bente (7. mai 2010). «Kvinden i Barbaras præstegård». Kristeligt Dagblad (dansk). Besøkt 18. september 2014. 
  10. ^ «Statistics» (engelsk). The Salvation Army International. Besøkt 18. september 2014. 
  11. ^ a b c d e Andreassen, Eyðun (1992). Folkelig offentlighed. En undersøgelse af kulturelle former på Færøerne i 100 år (dansk). København: Museum Tusculanum Press. s. 243–245. ISBN 87-7289-171-8. 
  12. ^ Debes, Hans Jacob (1993). Politiska søga Føroya 1814–1906 (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 110. 
  13. ^ Dalsgaard, Jóanes N. (2009). «Andreas Samuelsen». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 18. september 2014. 
  14. ^ Jóansson, Tórður (2012). Brethren in the Faeroes. An Evangelical movement, its remarkable growth and lasting impact in a remote island community (Doktorgradsavhandling). University of Glasgow. 
  15. ^ «Lov nr. 177 fra 23. juni 1956 om foranstaltninger i anledning af svangerskab m.v.» (dansk). Lógasavn. Arkivert fra originalen 2014-01-06. Besøkt 5. januar 2014. 
  16. ^ Joensen, Høgni Debes (2013). Sundhedsberetning for Færøerne 2012–2013 (PDF) (dansk). Tórshavn: Landslæknin í Føroyum. 
  17. ^ Gaardmand, Nola Grace og Thulstrup, Kasper (11. juni 2013). «Abort på færøsk» (dansk). DR. Besøkt 12. september 2014. 
  18. ^ Jensen, Pia Fris (27. januar 1998). «Ingen kæmper for fri abort på Færøerne». Dagbladet Information (dansk). Besøkt 12. september 2014. 
  19. ^ Hansen, Jørn Astrup og Joensen, Jóan Pauli (2006). Føroyar og bankarnir í 100 ár (PDF) (færøysk). Tórshavn: Føroya Banki. s. 187–192. ISBN 99918-3-205-X. 
  20. ^ Hansen, Jacob Sjúrður (2008). «120 års ølbrygning i Nordatlanten» (PDF). Ølentusiasten (dansk) (43): 30–31. 
  21. ^ Rydström, Jens (2011). Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia (engelsk). Amsterdam: Aksant Academic Publishers. ISBN 978-90-5260-381-0. 
  22. ^ Volquardsen, Ebbe (2009). «Die Inseln der frommen Heteros. Von der Diskriminierung Homosexueller auf den Färöern» (PDF). Norrøna (tysk) (43): 19–32. ISSN 0932-2787. 
  23. ^ Guinot, Diane m.fl. (2006). Homofobi på Færøerne? En rapport om et samfunds holdningsændring i forbindelse med § 266 b (PDF) (dansk). Roskilde Universitetscenter. Arkivert fra originalen (PDF) 2016-02-04. 
  24. ^ Mortensen, Elin (2005). Færing og homoseksuel. En uheldig blanding? (dansk). Lunds universitet. Arkivert fra originalen 2016-08-31. 
  25. ^ Rasmussen, Petur Martin og Harding, Merete (2009). «Færøerne - kirkelige forhold». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 18. september 2014. 
  26. ^ a b c d e Joensen, Jóan Pauli (2003). I ærlige brudefolk. Bryllup på Færøerne (dansk). København: Museum Tusculanum Press. s. 25–31. ISBN 87-7289-808-9. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andreassen, Eyðun (1992). Folkelig offentlighed. En undersøgelse af kulturelle former på Færøerne i 100 år (dansk). København: Museum Tusculanum Press. ISBN 87-7289-171-8. 
  • Clausen, Marianne (2006). Andlig vísuløg í Føroyum. Spiritual Songs in the Faroes (færøysk og engelsk). Tórshavn: Forlagið Stiðin. ISBN 99918-42-41-1. 
  • Clausen, Marianne (2000). «Åndelig visesang og Kingosang på Færøerne». Hymnologiske meddelelser (dansk). 29 (1): 79–100. ISSN 0106-4940. 
  • Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-060-3. 
  • Debes, Hans Jacob (1993). Politiska søga Føroya 1814–1906 (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. 
  • Gregoriussen, J.P. (1995–1999). Kirkjurnar í Føroyum (færøysk). Velbastaður: Forlagið í Støplum. ISBN 99918-914-0-4.  [4 bind]
  • Hansen, Gerhard (1984). Vækkelsesbevægelsernes møde med færingernes enhedskultur, en analyse. Ca. 1850–1918. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (dansk). 10. Tórshavn: Fróðskapur. 
  • Hansen, Janna Egholm (2014). Betwixt and Between. Religion og religiøsitet på Færøerne i det 21. århundrede. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (dansk). 60. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-65-2. 
  • Hansen, Janna Egholm og Christensen, Henrik Reintoft (2012). «Sekularisering på Færøerne. En historie fra de kolde lande». I Thomsen, Marie og Jørn Borup. Samtidsreligion. Levende religion i en foranderlig verden (dansk). Højberg: Univers. ISBN 978-87-91668-26-5. 
  • Højlund, Asger (1969). «Færøernes kirkehistorie». Tidsskrift for teologi og kirke (dansk) (2): 98–105. ISSN 0040-7194. 
  • Jakobsen, Jakob (1985 [1907]). Diplomatarium Færoense. Føroyskt fodnbrævasavn við søguligum rannsóknum (færøysk) (2 utg.). Tórshavn.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  • Joensen, Jóan Pauli (2003). I ærlige brudefolk. Bryllup på Færøerne (dansk). København: Museum Tusculanum Press. ISBN 87-7289-808-9. 
  • Kersbergen, Kees van og Lindberg, Erla Leifsdóttir (2015). «Political Contestation, Secularization, and Religious Supply: Why is Morality Policy so Restrictive in the Faroe Islands?». Politics and Religion (engelsk). 8 (4): 772–796. ISSN 1755-0483. doi:10.1017/S1755048315000619. 
  • Rasmussen, Petur Martin (2001). «Færøerne som del af Norden fra krigens afslutning 1945». I Schjørring, Jens Holger. Nordiske folkekirker i opbrud. National identitet og international nyorientering efter 1945 (dansk). Aarhus Universitetsforlag. s. 519–525. ISBN 87-7288-898-9. 
  • Rasmussen, Petur Martin (1989). «Den grundtvigske arv på Færøerne». Grundtvig-Studier (dansk). 41 (1): 187–215. ISSN 0107-4164. Arkivert fra originalen 2015-07-20. 
  • Rasmussen, Petur Martin (1978). Tættir úr Føroya kirkjusøgu (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. 
  • Sølvará, Hans Andrias (2012). «En særlig færøsk religionshistorie i nordisk-dansk perspektiv». Kirkehistoriske samlinger (dansk). Selskabet for Danmarks Kirkehistorie: 220-235. 
  • Skorini, Heini í (12. august 2016). «Guds hevnd». Dimmalætting (færøysk). Arkivert fra originalen 2016-08-13. 
  • Sølvará, Hans Andrias (2012). «Gudfrøðistreymar og trúarligar vekingarrørslur í Føroyum og Íslandi». I Snædal, Magnús og Sigurðardóttir, Turið. Frændafundur 7. Fyrirlestrar frá íslensk-færeyskri ráðstefnu í Reykjavík 21.–22. ágúst 2010 (PDF) (færøysk). Reykjavík: Hugvísindastofnun Háskóla Íslands. s. 207–231. ISBN 978-9935-9073-2-5. 
  • Young, C.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (engelsk). Shearwater Press. ISBN 0-904980-20-0. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]