Skaldekvad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kvad)
Hopp til: navigasjon, søk
Sagaornament01.jpg

Skaldekvad er en type norrøn diktekunst som sto sentralt i vikingtidens samfunn og kultur.

Skaldekunst[rediger | rediger kilde]

Skaldens arbeid var å dikte, dokumentere og gjenfortelle historier, spesielt å videreformidle fortidens bragder. Skalden hadde en framskutt plass i det norrøne samfunn, og hadde en høy posisjon hos en framstående høvding eller konge. Skalden var ikke bare tilskuer og øyevitne, han var også kriger og deltok selv i kampene. Harald Hårfagre gjorde hirden til et kulturelt sentrum for skaldekunst, og fra sagaene kjennes det til mer enn 250 skalder.

Skaldekunst (iðrott) og klokskap (fróðr) var høyt vurdert, og gode kvad ble godt lønnet. En særdeles stor mester var Øyvind Skaldespiller fra Hålogaland. Tilnavnet skaldespiller («skaldeforderver») var grunnet hans ry for dyktighet at han «ødela» for de andre skalder. Hans kvad om Håkon den gode er, slik brødrene Beyer uttrykte det, «et uhyggelig, men praktfullt maleri i blodfarger»:

Sårelden brann
i blodute skråmer,
langøksar lutte seg
til liv å taka.
Sårsjøen susa
om sverdneset.
Flein-floda fall
i fjøra på Stord.

De fleste skaldedikt har blitt overlevert ved hjelp av Snorre Sturlasons Heimskringla. Snorre skriver selv at «gamle kveder eller historiske dikt, som folk bruker å more seg med; for om vi ikke kan vite sikkert at de er sanne, så vet vi likevel om at gamle kloke menn har holdt slikt for å være sant» og videre utdyper han om skaldekvadenes troverdighet «Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står framfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann sjøl om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det bare var løgn og skryt, og han sjøl også. Det ville være hån og ikke ros.»

Skaldedikt finnes også i islendingesagaene, og kvadene er knyttet til personer og hendelser i samtiden. De er lange eller korte, alltid i bunden form, og det tematiske innholdet varierer fra kjærlighetsdikt til nidviser, skjønt begge disse ytterpunktene var egentlig ikke tillatt.

Skaldekvad skiller seg fra Eddadiktningen ved en streng metrikk, og fyldig stil av sjeldne ord og omskrivinger (heiti og kjenninger), mens Eddadiktningen var enklere og ikke tilsvarende preget av kunstferdige koder.

Forbindelsen med Edda[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlason skrev sin Edda – også kalt Den yngre Edda – som en lærebok i skaldediktning, i håp om at det skulle fornye skaldekunnskapen. Det er hans poetikk som samlet all den kunnskap som krevdes av en skald.

I Gylvaginning gjengis kunnskapen om de norrøne gudemytene. I Skaldskaparmál greies ut om heiti og kjenninger og de heltesagn som lå til grunn. I Háttatal er det et langt læredikt, hvor Snorre selv virtuost demonstrerer hele rekken av skaldemål.

Skaldekunstens kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Stavrim eller allitterasjon[rediger | rediger kilde]

Stavrim eller allitterasjon (fra latin ad, «til», og littera, «bokstav») betegner bestemte klanglige effekter i vers, for eksempel når det er overensstemmelse mellom to ords begynnelseskonsonanter, og alle konsonanter som kommer før hovedvokalen stemmer overens i begge ord: klang – klar, fjerne – fjell. Stavrim (også kalt bokstavrim) er den gammelgermanske rimform med streng normert bruk av allitterasjon, ved bruk av samme konsonant eller ulike trykksterke vokaler. Stavrimet henger nøye sammen med setningsrytmen.

Kjenning[rediger | rediger kilde]

Kjenning (norrønt kenning, flertall kenningar, kommer fra kenna við, «gjøres kjennelig ved») er en norrøn betegnelse på omskrivninger eller bruk av metafor. Det ord som er omskrevet kan ikke være uttrykt i det ord man går ut ifra, eksempelvis er «Kampens ild» en kjenning for sverd eller «spydets høysete» for hånd. Kjenninger er den norrøne kunstdiktning mest markante trekk og utvidet kvad til kunstferdige koder som krevde utstrakt kunnskap i blant annet norrøn mytologi. Over tusen forskjellige kjenninger er påvist.

Heiti[rediger | rediger kilde]

Heiti er et norrønt begrep for en stilistisk hensikt i skaldekvad og tilhørte skaldens ammunisjon hvor begreper som «mann», «kvinne», «konge», «gud», «sverd», «skip» og videre kunne bli byttet ut med et annet. Bare for Odin finnes det over 150 ulike andre betegnelser som skalden kunne variere med. De fleste heiti ble skapt av skalden selv etter behov for å berike eller variere ordene. Forskjellen på kjenning og heiti er at kjenninger var poetiske omskrivinger av tingens hensikt, mens heiti var å bytte et hverdagslig ord med et annet og mindre brukt, som fra «hest» til «ganger».

Versemål[rediger | rediger kilde]

Fornyrdislag[rediger | rediger kilde]

Fornyrdislag (norrønt fornyrðislag) var Snorre Sturlasons betegnelse for et gammelgermansk versemål stort sett som i angelsaksiske Beowulf eller tyske Hildebrandslied, men finnes også i eldre og yngre runer. Det har en strofe på åtte linjer, hver på 84 metriske stavelser, hvor to og to er bundet sammen med stavrim. Det finnes i fortellende Eddadikt som det episke versemålet.

Ljodahått[rediger | rediger kilde]

Ljodahått (norrønt ljóðaháttr) betydde «sangenes versemål», og var den verseform som opptrer innenfor panegyrisk og episk skaldediktning og i Eddadiktning, hvor den synes spesielt velegnet for livsfilosofiske kvad og treffende replikker innenfor dramatiske dialoger. Den går med strofe på seks linjer, hvor det er ett rim mellom linje 1 og 2 og ett stavrim mellom linje 4 og 5, mens både linje 3 og linje 6 har to stavrim. En fjerdedel av diktene i Den eldre Edda er ljodahått.

Dróttkvætt[rediger | rediger kilde]

Dróttkvætt (det som kvedes, det vil si diktes, for drotten, det vil si høvdingens hird eller hoff) var det versemål som ble brukt oftest av skaldene og det mest kompliserte og krevende versemålet. Det hadde i tillegg til stavrimet også strenge krav om antallet stavelser og indre rim. Innenfor linje 2, 4, 6 og 8 skulle det være fullrim mellom to stavelser (men ikke nødvendigvis mellom hele ordene), for eksempel dyktig - lykte. Innenfor linje 1, 3, 5 og 7 skulle det være konsonantrim mellom to stavelser, skjønt med ulike vokaler, for eksempel dyktig - sikte.

Sjangere[rediger | rediger kilde]

Dråpa og flokke[rediger | rediger kilde]

Dråpa (norrønt drápa, kanskje fra norrønt drepa i betydningen «stikke, skyte inn») er dikt med innskutt stev. Stev er flere og færre verselinjer som gjentas rytmisk i teksten. I dråpa står versene i grupper, avgrenset ved omkvedet. Ettersom dråpa var kunstferdig oppbygd, var den vanskeligere å dikte, og således mer hedrende og det mest ærerike kvad man kunne få. Begge deler gjenfinnes i sagaene om samtidige hendelser og personer.

Hvis stevet manglet, var diktet en flokk ved at versene kom i et tett og ensartet rekkefølge.

Lausaviser[rediger | rediger kilde]

Lausaviser (norrønt lausavísur, i entall lausavísa), i bokstavelig mening løs vise, ved at den er ikke tilknyttet en større poetisk helhet; begrepet dekker all norrøn diktning som er enstrofig. En lausevise er et kort og lite dikt som ble improvisert på stående fot. Innholdet kunne derfor strekke seg over hele det menneskelige følelsesaspektet; fra kjærlighet og hat, jubel og nid, takknemlighet og grettenhet. Praktisk talt alle lauseviser som kjennes er overlevert i sagaene, eksempelvis i Gunnlaug Ormstunges saga, og dens vanligste form er dróttkvætt – hyllest til kongen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]