Slaget på Re

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For artikkelen om slaget samme sted i 1163, se slaget på Re 1163
Slaget på Re
Konflikt: Birkebeinerkrigene
Slaget på Re
Dato Trolig mellom 7. og 14. januar 1177
Sted Re i Ramnes i Vestfold
Resultat
seier til kongens menn
Parter
Magnus Erlingssons kongedømme Øystein Møyla som tronpretendent for birkebeinerne
Kommandanter
Orm kongebror på vegne av kong Magnus Erlingsson Øystein Møyla
Styrker
1500 eller 1800 mann 2000 eller 2400 mann
Tap
Relativt få, antall ukjent 400 døde

Slaget på Re i Re i Ramnes i Vestfold i januar 1177 markerer et viktig punkt i borgerkrigstiden i Norge. Slaget endte med at birkebeinerne ble slått styrkene til Magnus Erlingsson, og tronpretendenten Øystein Møyla, som hadde utfordret Erlignssons kongsmakt i Norge, ble drept. Tapet av lederen for birkebeinerne åpnet veien for at Sverre Sigurdson kunne ta over krigerflokken, og derved bli den neste utfordreren til tronen.[1]

Det sto også et slag på Re i 1163, der opprørshæren under Sigurd Markusfostre ble slått.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Den langvarige serien med borgerkriger etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 hadde ledet til en varig oppstykking av det norske aristokratiet. De forskjellige aldessetene i landet søkte å syrke sine egne interesser og privilegier gjennom å støtte utvalgte tronpretendenter. Etter slaget ved Sekken i 1162 og det første slaget på Re i 1163, som avsluttet brødrekrigen, sto Erling Skakke og hans sønn, den unge kong Magnus Erlingsson igjen som vinnerne. Den tapende part som hadde støttet Sigurd Markusfostre, begynte å organisere en ny reising på Østlandet. I grenselandskapene mot Sverige og i periferien av de norske befolkningssentrene holdt fantes det en god del våpenføre menn som lot seg organisere i krigerflokker. En del av disse var menn som hadde tjent under Sigurd fram til han ble drept i 1163, og senere sluttet seg til den lokale tronpretendent Olav Ugjæva (Olav den uheldige).

Den første reisningen var Hettesveinsreisingen mot Erling Skakke i 1164-69, som falt sammen med en dansk-norsk krig om herredømmet over Viken. Med støtte fra danskekongen Valdemar den store anla opprørerne forsyningsbaser for utstøtte storfolk i Vest-Sverige, slik at grenselandskapene på Østlandet var sikret for årene fremover for opprørerne. Samtidig økte misnøyen med kongsmakten på Østlandet. Kongens folk med Erling Skakke og kirken i spissen, presset befolkningen hardt. Det var et så høyt skattepress at mange fikk økonomiske problemer og ble eiendomsløse. I 1174 ble nye uroligheter uløst av tronpretendenten Øystein Møyla, som antakelig var sønn av Øystein Haraldsson. Han hadde med seg nok en krigerflokk. Denne flokken bestod av de som var igjen av Olav Ugjævas menn, og fattigfolk og bønder sluttet seg til flokken. Denne flokken blir kjent som birkebeinerne, fordi mange var så fattige at de ikke hadde råd til skikkelig fottøy, men slo bjørkenever om føttene som sko.[2]

Birkebeinerne og andre opprørere gjorde at kongen ikke fikk full kontroll på Østlandet. I de to påfølgende årene etter at de dukket opp styrket birkebeinerne sin posisjon, og den 8. september 1176 overfalt og drepte de en viktig lendmann så langt borte som i Nidaros i Trøndelag. Med tapet av lendmannen kom denne landsdelen utenfor kongens kontroll, og det var klart at kongen ble nødt til å gjøre noe med birkebeinerproblemet på Østlandet.

Øystein Møyla på sin side ønsket etter drapet på lendmannen å forene Trøndelag og Østlandet. Han fikk med seg en del krigere fra Trønderlag og marsjere sørover ned i Opplandene, deretter inn i Ringerike gjennom Toten og Hadeland og videre mot den viktige byen Tønsberg. Ved å ta Tønsberg ville Viken bli underlagt birkebeinernes kontroll. Ved nyheten om dette reagerte kong Magnus Erlingsson og Erling Skakke straks, ikke minst da de fikk vite at Øystein Møyla var hyllet som konge og hadde tatt mange trønderne med seg sørover. På høsten 1176 seilte en flåte med en hær Inge Krokryggs erfarne halvbror Orm til Tønsberg. De ble der til over jula. I januar 1177 mottok den unge kongen og Orm kongebror melding om at en stor hær var på vei mot Re i Ramnes, og den hæren ble marsjert ut for å stoppe den trøndersk-østlandske krigerflokken til Øystein Møyla.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Selve slaget er et av de bedre dokumenterte slagene fra perioden og er skildret både i Magnus Erlingssons saga i Heimskringla og i Fagrskinna. Disse sagaene ble skrevet mens det enda var folk i livet som hadde deltatt i slaget, slik at sagaen i dette tilfelle er mer «samtidshistorie» heller enn «forhistorie», og de to kildene gir trolig en relativt presis skildring av hendelsene.[3]

Da Orm kongebror og kong Magnus Erlingsson var kommet til Ramnes gård med omkringsliggende gjerder, så de birkebeinerne på en gård lengre vekk. Det det var bitende kaldt og svært mye snø. Birkebeinerne var enda ikke kommet i marsj og var fortsatt spredt utover. Det ga Orm kongebror tid nok til å forberede en slagmark foran Ramnes. Han gav ordre om å trampe ned den dype snøen for å preparere striper på begge sider av den brede landeveien fra nord der Øystein måtte rykke fram på vei mot Tønsberg. sine veste styrker konsentrerte han tvers over veien, mellom de to tiltrampede feltene.

Birkebeinerne hadde flere menn, og vurderte det slik at de ville kunne vinne over kongshæren ved renn talloverlegenget. Snøen var imidlertid så dyp at hæren bare kunne angripe langs landsveien. Denne var ikke bred nok til at alle krigerne kunne komme til, slik at Øystein Møyla ikke hadde mulighet til å la deres tallmessige overlegenhet bestemme utfallet av kampene. Da birkebeinerne rykket fram i kolonne ble de angrepet i flankene fra de vel forberedte feltene på begge sider av veien. Birkebeinerne forsøkte de å presentere en bredere fylkingen, men mislyktes fordi snøen var så dyp an mennene som gikk ved siden av veien ikke kunne holde følge med hovefylkingen eller bruke våpnene skikkelig, og ble et lett bytte for kongens menn.

Øystein Møyla gikk, i tråd med tradisjonen, til kamp i spissen med sitt merke, men befant seg snart i en uheldig posisjon. De fremste rekker av hæren hans kom under angrep på begge flanker. Den delen av birkebeinerhæren som kunne komme til i kampen var bare en lite brøkdel, mens kongens menn hadde god plass. Kongens hær var dessuten også bedre utrustet, og mennene bedre trent og mer våpenføre. Samtidig kunne bueskytterne til kong Magnus og Orm kongebror lett skyte ned mennene som hverken kom hit eller dit i den dype snøen. Det ble trangt på veien for birkebeinerne idet de kongens menn kuttet ned de forreste rekkene og begynte å drive dem tilbake.[4]

Trengselen utløste en katastrofe for birkebeinerne. Mange ble presset ned i grøftene og enda flere ble massakrert av kongshæren som ikke gav nåde. Øystein Møyla valgte å flykte, mens hæren hans ble oppløst i panikk og la på sanseløs flukt. Etter kort tid var veien forvandlet til en dynge av lik med hundrevis av drepte. Under forfølgelsene ble enda flere tatt igjen og hugget ned. Øystein Møyla kom seg til et hus i nærheten der han bad bonden om å gjemme ham. Bonden svarte ham med et øksehugg som drepte tronpretendenten.

Etter en engelsk kilde skulle 400 ha blitt drept og resten drevet på vill flukt. En del av hæren flyktet til Trøndelag og en del til grensebygdene mot Sverige. I mellomtiden fant de kongens menn liket av Øystein Møyla, som ble båret til Ramnes gård der kong Magnus Erlingsson oppholdt seg. Han ønsket å få den døde identifisert, og spurte om noen kunne gjenkjenne liket. En såret birkebeiner, som satt i stuekroken, så liket av Øystein Møyla og angrep kongen og Orm kongebror med en øks. Han rakk å skade kong Magnus i skulderen og å hugge etter Orm før han selv hadde så mange våpen i seg at han knapt kunne falle. Da kampen var over, kunne kongsmennene se at han hadde slept tarmene etter seg da han angrep kongen, og den døde fikk mye ros for sitt heltemot.[5]

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Med Øystein Møylas død var birkebeinerne i oppløsning. Mesteparten kom seg til Vest-Sverige. I Sverige fortalte storfolkene som støttet dem der om en færøyværing ved navn Sverre. Han skulle etter sigende være sønn av Sigurd Munn Haraldsson.

Etter samtaler med deres støttespillere, inkludert Birger Brosa, besluttet birkebeinerne å gi Sverre et tilbud om å være deres tronpretendent og anfører. Hvis ikke skulle han drepes for å bli sendt som gave til Erling Skakke i et fredstilbud. Stilt ovenfor et slikt valg kunne ikke Sverre avslå tilbudet. Han ble hyldet som birkebeinernes leder den 6. mars 1177 i Värmland, Sverige. Hæren som var slått på Re, hadde fått en ny anfører. Sverre viste seg imidlertid å være en stor taktiker, og under hans styre vant birkebeinerne flere store slag, hevnet tapet ved Re og Sverre selv, under navnet Sverre Sigurdsson, avsluttet bogerkrigstiden og ble konge over hele Norge.[1]

Sted for slaget[rediger | rediger kilde]

Typisk jordbrukslandskap i dagens Re kommune.

Nøyaktig hvor kampene skal ha foregått, har lenge vært uklart, men arkeologiske funn gjort av Kjersti Jacobsen i 2010 på et jorde på gården Søndre Linnestad tyder på at slaget på Re 1163 har foregått et sted nærmere Linnestad øst for Ramnes kirke.[6][7][8]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Sigurðsson, Jón Viðar (1999). Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt, s. 122-123. Samlaget. ISBN 82-521-5544-8.
  2. ^ Ukjent, oversatt av Edvard Eikill (2008). Fagerskinna (red. Torgrim Titlestad), s. 411. Saga bok. ISBN 978-82-91640-28-0.
  3. ^ Per Thoresen. Slaget på Re. Re middelalderdager. Besøkt 27. desember 2013.
  4. ^ Ukjent, oversatt av Edvard Eikill (2008). Fagerskinna (red. Torgrim Titlestad), s. 417-418. Saga bok. ISBN 978-82-91640-28-0.
  5. ^ Sturlason, S. (ca 1220). Magnus Erlingssons saga. uten stedsangivelse.
  6. ^ NRK Østafjells/Vestfold 8. 10. 2010: Slaget på Re er funnet
  7. ^ Aftenposten 8. 10. 2010: Forskerne: -En verdenssensasjon
  8. ^ Kulturarvvestfold.no 2012 om slagene på Re

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]