Fuglefangst på Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Fleygamenn med deres fleygastengur og en mengde lundefugl ved Trongisvágur på slutten av 1800-tallet.

Fuglefangst er en del av landbruketFærøyene, og har lange tradisjoner som binæring for fiskerbønder. Fuglefangsten var først og fremst en del av naturalhusholdningen, og mistet betydning ved industrialiseringen av fiskeriet og innføringen av pengehusholdning på 1900-tallet.[1][2][3][4] Produkter fra fuglefangst er kjøtt, egg og fjær, men bare fjærene har vært eksportert i nevneverdig omfang. På færøysk omtales aktiviteten som fleyggj, jamfør verbet fleyga, «å fange fugl», eller som fuglaveiða, «fugleveide». Det dominerende jaktbyttet er, og har vært, lundefugl, som på 2000-tallet hekker i om lag 550 000 par i fuglefjell langs kysten på Færøyene.[5]

Metoder[rediger | rediger kilde]

Hans Pauli Hansen med fullt fangstutstyr i 1930-årene.
Fangstmann dras opp fjellveggen.
Hans Pauli Hansen drar ut lundefugl på Mykines i 1934.

Den vanligste fangstmetoden har vært bruk av en fleygastong, en 6 alen (3,6 meter) lang stang av bambus eller glassfiber med en håv i enden. Stangen har en pigg i motsatt ende, slik at den kan festes i bakken. Stangen anvendes derfor også som støtte under klatringen. Fuglefjellene er gjerne 300–500 meter høye, og det har derfor vært vanlig å fire seg ned med tau, hvis det ikke er tilrådelig å stå på toppen. Med ansiktet vendt mot fjellveggen kan fangstmannen fire seg ned, mens 5–6 mann holder i tauet. Fangstmannen bruker stangen til å svinge seg inn på hyllene. Hvis dette ikke er tilstrekkelig, kan han feste et ytterligere tau til en robåt nedenfor, og svinge opptil 30–40 meter. For at den ikke skal unnslippe, må fuglen fanges bakfra. Når fuglen har fløyet inn i nettet, må fangstmannen vri om nakken på den raskest mulig og gjøre seg klar til neste.[6]

En annen fangstmetode er fygling, der man bruker en kortere fyglingarstong med et større nett. Fangstmannen kryper bortover fjellhyllene og kaster nettet over hekkende fugler, og kan fange 8–10 fugler i ett kast. Metoden er imidlertid beskrevet som «ødeleggende for rugefugl og unger som rives lett utfor». For å unngå å true bestanden, gikk metoden stort sett ut av bruk i første halvdel av 1900-tallet. Av samme grunn forbød man bruk av skytevåpen i nærheten av fuglefjell, selv om man har skutt fugler til sjøs.[6]

For lundefugler, som holder til i små jordhuler, er det brukt en liten stokk med en krok i enden. Å draga lunda brukes således for å få fuglen ut av hulen, men hvis fangstmannen ikke slår den raskt i hjel, vil den gå til angrep. Ettersom fangstmannen må sitte på huk eller knærne, er han særlig utsatt for å skli på guano eller løst jorddekke på berghyllene.[6] Hunder har vært brukt til å markere huler med fugler i. Den eldste skriftlige kilden som viser til denne fangstmetoden, er Hundebrevet fra andre halvdel av 1300-tallet.[7]

Færøyenes eneste bestand av havsule finnes på Mykines, der man fanget den store fuglen mens den sov om natten. Fangstmannen firte seg ned på berghyllene og vred om nakken på flest mulig fugler før noen gikk til angrep. Nattemørket gjorde fangsten særlig risikabel. Man pleide å fange 400–500 havsuler i året på Mykines.[6][8][9] Havlireunger har vært regnet som en delikatesse, og langt på vei blitt fanget på samme måte som lundefugler, men kan også fanges på nattestid når den er eldre og sitter utenfor hulen.[7]

På 1900-tallet begynte helsemyndighetene å uttrykke bekymring for fangstmennenes arbeidsforhold.[10]

Omfang[rediger | rediger kilde]

Simon Frederiksen fra Múli fanger havhester i 1961.

De viktigste stedene for fuglefangst har ligget nord og vest på øyene. Ellers kan nevnes nord for Vestmanna på vestkysten av Streymoy, mellom Gásadalur og SlættanesVágar, mellom Eiði og GjógvEysturoy samt holmen Trøllhøvdi ved Sandoy, i tillegg til øyene Mykines, Suðuroy, Stóra Dímun, Lítla Dímun, Kalsoy, Kunoy, Viðoy og Fugloy. Bonden på Stóra Dímun var alene om sitt fuglefjell.[6]

Niclas Hansen fra Mykines erindret å ha fanget om lag 100 lundefugler daglig, med en personlig rekord på 870.[11] Fra flere hold har det vært fortalt om fangstrekorder på rundt 1 000 fugler på én mann på én dag.[6][11][12]

Ifølge Emilius Løbners nedtegnelser ble det fanget 4 200 fugler på Norðoyar i 1813, hvorav halvparten på Viðareiði.[13] Disse tallenes pålitelighet er trukket i tvil.[14] Rundt år 1900 fanget man rundt 70 000 lundefugler årlig på Mykines, og i noen år nærmere 100 000 på Viðoy.[12] I 1939 estimerte man en årlig fangst av 200 000 lundefugler og 140 000 lomvier på Færøyene.[12] I 1940-årene estimerte man stadig en årlig fangst på 250 000 fugler.[6]

En annen form for fuglejakt foregikk i årene 1741–1881. Alle menn utenfor Tórshavn var pålagt å levere inn ett nebb fra rovfugler eller to nebb fra visse andre fugler i året, hvilket ble kalt nebbtoll. Manglende innlevering medførte bøter.[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nørrevang, Arne og Jensen, Peter Alberg (1977). Fuglefangsten på Færøerne (dansk). København: Rhodos. ISBN 87-7496-618-9. 
  2. ^ Nørrevang, Arne og Jákupsson, Bárður (1980). Fågelfångst på Färöarna: en utställning (svensk). Oversatt av Birgitta Hylin. Stockholm: Nordiska Museet, i samarbeid med Samfundet Sverige–Färöarna. OCLC 186966069. 
  3. ^ Williamson, Kenneth (1945). «The Economic Importance of Sea-Fowl in the Faeroe Islands». Ibis (engelsk). 87 (2): 249–269. ISSN 0019-1019. 
  4. ^ Nørrevang, Arne (1986). «Traditions of sea bird fowling in the Faroes: An ecological basis for sustained fowling». Ornis Scandinavica (engelsk). 17 (3): 275–281. ISSN 0030-5693. doi:10.2307/3676838. 
  5. ^ Jensen, Jens-Kjeld, Bloch, Dorete og Olsen, Bergur (2004). «Fuglar í Føroyum» (færøysk). Søvn Landsins. Arkivert fra originalen 15. desember 2014. 
  6. ^ a b c d e f g Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). «Fugleberg og fuglefangst». Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 85–99. OCLC 10934453. 
  7. ^ a b Nørrevang, Arne (1977). «Fangst af skråpens unger på Færøerne». Folk og kultur, årbog for dansk etnologi og folkemindevidenskab (dansk). Foreningen Danmarks Folkeminder. 6 (1): 41–61. ISSN 0105-1024. 
  8. ^ Pedersen, Alwin (1935). Myggenæs (dansk). København: Gyldendal. OCLC 464574493. 
  9. ^ Pedersen, Alwin (1954). Fågelberg i Atlanten (svensk). Oversatt av Lars Faxén. Uppsala: J.A. Lindblads Förlag. OCLC 72371932. 
  10. ^ Jákupsstovu, Beinta í (2006). Kunnskap og makt. Færøysk helsepolitikk gjennom 150 år (norsk). Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 99-9186-502-0. 
  11. ^ a b Mohr, Janus (12. desember 1979). «Um lundafleyggj í Mykinesi». Oyggjatiðindi (færøysk) (58). Arkivert fra originalen 14. desember 2014. 
  12. ^ a b c Joensen, Anders Holm (1966). «Fuglefangst i Upernavik og på Færøerne» (PDF). Tidsskriftet Grønland (dansk). Det grønlandske Selskab. 9 (9): 297–305. ISSN 0017-4556. Arkivert (PDF) fra originalen 9. juli 2007. 
  13. ^ Løbner, Emilius (1815). Fortegnelse over Folkemængden i Færöe den 1. Januar 1814, deres Ejendomme, Næringsgreene m.m (dansk). Digitalisert av Landsskjalasavnið. 
  14. ^ Hansen, J. Símun (1975). Tey byggja land (færøysk). bd. 3 (1 utg.). Klaksvík. OCLC 928641749. 
  15. ^ Williamson, Kenneth og Nørrevang, Arne (1954). «Betaling af næbtold på Færøerne. Uddrag af H. W. Feilden's dagbog». Dansk Ornithologisk Forenings Tidsskrift. 48: 240–241. ISSN 0011-6394. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]