Hebridene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over Hebridene og vestkysten av Skottland. De indre Hebridene i rødt og de ytre i gult

Hebridene er en øygruppe i Atlanterhavet beliggende nordvest av Skottland. Øygruppen tilhører i dag Storbritannia og omfatter omkring 500 øyer hvorav rundt 100 er bebodde. Arealet av øyene er 7283 km² og innbyggertallet er rundt 30 000. Hebridene er inndelt i to grupper, de indre og de ytre Hebridene som er skilt av stredet The Minch. Øyene er treløse og egner seg godt for saueavl, som er øyenes viktigste næringsvei.

Befolkningen på Hebridene snakker i all hovedsak skotsk-gælisk, et keltisk språk.

I vikingtiden ble øygruppen, særlig de nordlige og vestlige øyene, gjenstand for norrøn kolonisering og bosetning. Det norrøne navnet på øygruppen var Suðreyjar eller ‘Sørøyene’, i motsetning til Norðreyjar som var de lenger nord beliggende øygruppene Orknøyene og Shetland. I 1098 ble øyegruppen underlagt den norske kongen, ved en traktat mellom kong Magnus Berrføtt og den skotske kong Edgar av Skottland. Den norske kontrollen over øyene var riktignok aldri sterk, men de ble regnet som et norsk skattland. De ble styrt av lokale konger, som sto i et vasallforhold til den norske kongen, men i lange perioder var de norske kongene ute av stand til å utøve reelt herredømme over øyene som følge av borgerkriger i Norge. Under kong Håkon Håkonsson på 1200-tallet ble kontakten og styringen tettere. I 1262 ble øyene invadert av skotske styrker, og Håkon Håkonssons felttog i 1263 lyktes ikke å forsvare det norske herredømmet over øyene. Ved fredsslutningen i 1266 ble øyene avstått av kong Magnus Lagabøte til den skotske kongen. Øyene har således senere tilhørt Skottland og senere Det forente Kongeriket.

Geologi, geografi og klima[rediger | rediger kilde]

Det åpne landskapet i Benbecula.
Fergen MV Hebrides tilhørende Caledonian MacBrayne forlater Lochmaddy med kurs for Skye.

Hebridene har en mangeartet geologi som i alder strekker seg fra bergsjikt i prekambrium (jordens urtid), blant den eldste bergartene i Europa, og til magmatisk bergarter i paleogen.[1][2]

Hebridene kan bli delt inn i to hovedgrupper, adskilt fra hverandre av havområdet The Minch i nord og Sea of the Hebrides i sør. Indre Hebridene ligger nærmere det skotske fastlandet og omfatter øyene Islay, Jura, Skye, Mull, Raasay, Staffa og småøyene. Det er 36 ubebodde øyer i denne gruppe. Ytre Hebridene er en rekke av mer hundre øyer og små skjær lokalisert rundt 70 km vest for det skotske fastlandet. Det er 15 bebodde øyer i dette øyhavet. Hovedøyene er Barra, Benbecula, Berneray, Harris, Lewis, North Uist, South Uist, og St Kilda. Totalt sett består øyene av et areal på omtrentlig 7200 km2 og en befolkning på 44 759 innbyggere.[3]

I tidligere tider ble Ytre Hebridene ofte referert til som Long Isle («Den lange øya», skotsk-gælisk: An t-Eilean Fada). I dag er de også kjent som Western Isles («De vestlige øyene»), skjønt det kan og referere til Hebridene i sin helhet.[4]

Hebridene har en kjølig temperert klima som er mild og stabil grunnet innflytelsen fra Golfstrømmen. I Ytre Hebridene er den gjennomsnittlige temperatur for året på 6 °C i januar og 14 °C om sommeren. Den gjennomsnittlige årlige nedbør på Lewis er 1 100 mm og antallet timer med solskinn strekker seg fra 1 100 – 1 200 hvert år. Sommerdagene er relativt lange, og mai til august er den tørreste perioden.[5]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Den eldste skriftlige referansen som er blitt bevart som er knyttet til øyene ble gjort av Plinius den eldre i hans Naturalis Historia. Her hevder han at det er 30 Hebudes, og gjør en adskilt referanse til Dumna som Watson (1926) konkluderer referer til utvetydig til Ytre Hebridene. Klaudios Ptolemaios som skrev rundt 80 år senere, rundt 140-150 e.Kr., støtter seg på de tidligere maritime ekspedisjonene til Agricola, nevnte at det er fem Ebudes (muligens en henvisning til Indre Hebridene) og Dumna.[6][7][8] Senere tekster i klassisk latin, av forfattere som Solinus, benytter former som Hebudes og Hæbudes.[9]

Navnet Ebudes, som Klaudios Ptolemaios nedtegnet, synes å være før-keltisk.[8] Islay er hva Ptolemaios kaller Epidion,[10] bruken av «p» gir antydninger om et brytonisk eller piktisk stammenavn, Epidii (gresk: Επίδιοι),[11] skjønt rotordet er ikke gælisk.[12] Woolf (2012) har foreslått at Ebudes kan være «et irsk forsøk på å reprodusere ordet Epidii fonetisk framfor å oversette det» og at stammen navn kan komme fra rotordet epos i betydningen «hest».[13] Watson (1926) merker også det mulige slektskapet mellom Ebudes og Ibdaig, det gamle irske stammenavnet til Ulaid, og personnavnet til en kong Iubdán som er nedtegnet i Silva Gadelica.[8]

Navnene til de andre enkeltstående øyene reflekterer deres komplekse lingvistiske historie. De fleste er norrøne eller gæliske, men røttene til flere andre kan være av før-keltisk opprinnelse.[8] Adomnán, abbed på Iona på 600-tallet, nedtegnet Colonsay som Colosus, og Tiree som Ethica, begge kan være før-keltiske navn.[14] Etymologien for øya Skye er kompleks og kan inkludere en før-keltisk rot.[12] Lewis er Ljoðhús på norrønt, og selv om det er kommet flere forslag til hva den norrøne meningen var. Den bokstavelig meningen er «Lydhus», men om det henviser til et hus for eksempelvis sang er uklart.[15] Navnet er ikke av gælisk opprinnelse og det norrøne berettigelsesbeviset er diskutabelt.[12]

Den eldste omfattende skrevne liste over navne på øyene i Hebridene ble gjort av Donald Monro i 1549. I en del tilfeller har hans arbeid også gitt bevis på den eldste skriftlige form av øynavnene.

Kjente øyer[rediger | rediger kilde]

Ytre Hebridene[rediger | rediger kilde]

Indre Hebridene[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rollinson, Hugh (september 1997): «Britain's oldest rocks», Geology Today, 13(5), s. 185-190. Rollinson skriver at de eldste bergarter i Europa har blitt funnet i «nær Gruinard Bay» på det skotske fastlandet.
  2. ^ Gillen, Con (2003): Geology and landscapes of Scotland. Harpenden. Terra Publishing, s. 44, 142. Gillen indikerer at de eldste bergarter i Europa er funnet «i nordvestlige Høylandet og Ytre Hebridene».
  3. ^ General Register Office for Scotland (28. november 2003) Occasional Paper No 10: Statistics for Inhabited Islands (PDF), arkivert den 10. mai 2015 hos Wayback Machine.
  4. ^ Murray (1973) noterer at «Western Isles» har tendert til å bety «Outer Hebrides» siden opprettelsen av valgkretsen Na h-Eileanan an Iar (tidligere kalt for Western Isles’ parlamentariske valgkrets) i 1918. Murray merker seg også at «Gneiss Islands» – en referanse til den underliggende geologi – er et annet navn benyttet for referere til de Ytre Hebridene, men denne bruken er «begrenset til bøker», jf. Murray (1973): The Islands of Western Scotland, s. 32.
  5. ^ Thompson (1968): Harris and Lewis, Outer Hebrides, s 24–26
  6. ^ Breeze, David J. (2002): «The ancient geography of Scotland» i: Smith, Beverley Ballin & Banks, Iain: In the Shadow of the Brochs, Stroud. Tempus. ISBN 0-7524-2517-X, s. 11-13
  7. ^ Watson (1994): The Celtic Place-Names of Scotland, s. 40-41
  8. ^ a b c d Watson (1994): The Celtic Place-Names of Scotland, s. 38
  9. ^ Deroy, Louis & Mulon, Marianne (1992): Dictionnaire de noms de lieux, Paris: Le Robert, artikkel «Hébrides»
  10. ^ Watson (1994): The Celtic Place-Names of Scotland, s. 37
  11. ^ Watson (1994): The Celtic Place-Names of Scotland, s. 45
  12. ^ a b c Gammeltoft, Peder (2007): «Scandinavian Naming-Systems in the Hebrides - A Way of Understanding how the Scandinavians were in Contact with Gaels and Picts?» i: Ballin Smith et al: West over Sea, s. 487
  13. ^ Woolf, Alex (2012): «Ancient Kindred? Dál Riata and the Cruthin», Academia.edu.
  14. ^ Watson (1994): The Celtic Place-Names of Scotland, s. 85-86
  15. ^ Mac an Tàilleir (2003): Ainmean-àite/Placenames, s. 80

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ballin Smith, Beverley; Taylor, Simon; & Williams, Gareth (2007): West over Sea: Studies in Scandinavian Sea-Borne Expansion and Settlement Before 1300. Leiden. Brill.
  • Deroy, Louis & Mulon, Marianne (1992): Dictionnaire de noms de lieux, Paris: Le Robert
  • Gammeltoft, Peder (2010): «Shetland and Orkney Island-Names – A Dynamic Group» i: Northern Lights, Northern Words. Selected Papers from the FRLSU Conference, Kirkwall 2009, red. Robert McColl Millar.
  • Gammeltoft, Peder (2007): «Scandinavian Naming-Systems in the Hebrides - A Way of Understanding how the Scandinavians were in Contact with Gaels and Picts?» i: Ballin Smith et al: West over Sea
  • Gillies, Hugh Cameron (1906): The Place Names of Argyll. London. David Nutt.
  • Mac an Tàilleir, Iain (2003): Ainmean-àite/Placenames (PDF), Pàrlamaid na h-Alba.
  • Murray, W. H. (1966): The Hebrides. London. Heinemann.
  • Murray, W.H. (1973): The Islands of Western Scotland. London. Eyre Methuen. ISBN 0-413-30380-2
  • Thompson, Francis (1968): Harris and Lewis, Outer Hebrides. Newton Abbot. David & Charles. ISBN 0-7153-4260-6
  • Watson, W. J. (1994): The Celtic Place-Names of Scotland. Edinburgh. Birlinn. ISBN 1-84158-323-5. Første gang utgitt 1926.
  • Woolf, Alex (2007): From Pictland to Alba, 789–1070. The New Edinburgh History of Scotland. Edinburgh: Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1234-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]