Blåbær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Blåbær
Foto: Thomas Mues
Vitenskapelig(e)
navn
:
Vaccinium myrtillus
L.
Myrtillus nigra
Norsk(e) navn: blåbær
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Dekkfrøete planter
Klasse: Tofrøbladete planter
Orden: Lyngordenen
Familie: lyngfamilien
Slekt: bærlyngslekta
Habitat: fuktig, sur jord
Utbredelse: tempererte og subarktiske soner i Eurasia, de vestlige statene i Nord-Amerika, samt Grønland
En blåbærbusk med blomster

Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en flerårig dvergbusk som tilhører lyngfamilien. Blåbærlyngen kan bli mellom 10–50 cm høy. Den har grønne kantete grener, som etter hvert blir brunaktige og forvedet, med tynne, elliptiske, takkete, lysgrønne blader som faller av om høsten. Om våren får busken grønnhvite til rødlige krukkeformete blomster. Disse utvikles til saftige bær med som oftest blåsvart, men også svarte bær og hvitaktig blå bær. De ulike fargene skyldes et tynt vokslag. Fruktkjøttet er fiolett. I Norge er det funnet blåbærbusker med opptil 30 årringer.[1]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Blåbær er en vanlig plante i store deler av Europa, men mangler i lavlandet ved Middelhavet. Den finnes også på Færøyene, Island og et sted på Grønland. I Asia finnes den i deler av Sibir, samt i nordlige Anatolia og Transkaukasia. I USA og Canada er den vanlig i de vestlige statene. De amerikanske plantene er av og til blitt skilt ut som en egen art, Vaccinium oreophilum. I Norge vokser blåbær på store deler av landarealet fra havets nivå opp til og med lavalpin sone. Den finnes helst på sur, næringsfattig jord i skog eller heier, gjerne med podsolprofil. Den forekommer opp til 1700 moh. i Jotunheimen.[2][3]

Forvekslingsmuligheter[rediger | rediger kilde]

I Nord-Amerika kalles et lignende bær for blueberry, men da refererer en til Vaccinium corymbosum, som er en beslektet plante. Disse er ofte noe større enn blåbær, og har mildere smak. De kan enklest skilles fra blåbær ved at de mangler den karakteristiske lilla fruktsaften, hvilket gjør dem blekgrønne inni. Disse markedsføres ofte som «blåbær» i butikker.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Bærene er tradisjonelt ettertraktet til safting og sylting, og spilte i tidligere tider en viktig rolle i matauken. De kan også konserveres ved tørking og frysing. Næringsverdien var lenge anslått som moderat, men nyere forskning har avdekket at bærene er meget rike på antioksidanter. De inneholder dessuten vitamin C og i tillegg garvestoffer, fruktsyrer, flavoner, karotin, jern og magnesium.[4]

I folkemedisinen er tørkede bær kjent for sin stoppende virkning ved diare. Uttrekk med kokende vann eller sprit kan drikkes. Virkningen skyldes at tanniner i bærene virker sammentrekkende på tarmkanalen. Friske bær virker svakt avførende.[1] Tidligere trodde man at blåbærbuskens blader inneholdt arbutin, og anbefalte dem til behandling av urinveisinfeksjon og sukkersyke. Dette er senere tilbakevist.[5] Blomstene er også spiselige, og smaker søtlig på grunn av innholdet av nektar. Fra enkelte hold har det blitt hevdet at blåbær også har en gunstig innvirkning på synet.[1] Det har ikke blitt bekreftet i nyere medisinske undersøkelser.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Ulltveit, Gudrun (1995). Ville bær. Teknologisk forl. s. 21-23. ISBN 8251204534. 
  2. ^ «Blåbär». Den virtuella floran. Besøkt 1. mars 2017. 
  3. ^ «Plants Profile for Vaccinium myrtillus (whortleberry)». plants.usda.gov. Besøkt 28. februar 2017. 
  4. ^ «Derfor er blåbærene hvite inni». Arkivert fra originalen 23. april 2014. Besøkt 29. juni 2014. 
  5. ^ Våre medisinske planter. [Oslo]: Det Beste. 1984. s. 108. ISBN 8270101567. 
  6. ^ Muth ER, Laurent JM, Jasper P. The effect of bilberry nutritional supplementation on night visual acuity and contrast sensitivity. Altern Med Rev. 2000 Apr;5(2):164-73. Abstract.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]