Blåbær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Blåbær
Foto: Thomas Mues
Vitenskapelig(e)
navn
:
Vaccinium myrtillus
L.
Myrtillus nigra
Norsk(e) navn: blåbær
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Dekkfrøete planter
Klasse: Tofrøbladete planter
Orden: Lyngordenen
Familie: lyngfamilien
Slekt: bærlyngslekta
Habitat: fuktig, sur jord
Utbredelse: tempererte og subarktiske soner i Eurasia, de vestlige statene i Nord-Amerika, samt Grønland

Blåbær (Vaccinium myrtillus) er en flerårig dvergbusk i bærlyngslekta. Den finnes i hele Norge, det meste av Eurasia og deler av Nord-Amerika. De blå saftige bærene som har gitt busken navnet brukes i mat, og det er lange tradisjoner for å sanke dem fra naturen.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Blåbærlyngen blir vanligvis mellom 10–30 cm høy, men kan vokse seg større, helt inntil 60 cm.[1] Den har grønne kantete grener, som etter hvert blir brunaktige og forvedet.

Knoppene er uanselige små skjell på grenene.[1] Bladene sitter spredt, skruestilt på grenene og er tynne og papiraktige med et eggformet eller elliptisk omriss. De kan bli inntil 3 cm i lengde og 1,6 cm på det bredeste.[1] Kanten er takkete, fargen er til å begynne med lys grønn, men blir ofte rødlig flekkete utover i sesongen. Bladene felles om høsten.[1]

Om våren får busken grønnhvite til rødlige krukkeformete blomster. Disse utvikles til saftige, blåsvarte, helt svarte eller lysere blå bær. De ulike fargene skyldes et tynt vokslag. Fruktkjøttet er fiolett. I gode år kan det være mellom 25–40 bær på en enkelt busk.[2]

I Norge er det funnet blåbærbusker med opptil 30 årringer.[3]

Botanisk beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Den botaniske beskrivelsen i slekten Vaccinium under navnet V. myrtillus ble publisert i Carl von Linnés banebrytende verk Species plantarum.[4] Denne beskrivelsen regnes fortsatt som gyldig for arten.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Blåbær er en vanlig plante i store deler av Europa, men mangler i lavlandet ved Middelhavet. Den finnes også på Færøyene, Island og et sted på Grønland. I Asia finnes den i deler av Sibir, samt i nordlige Anatolia og Transkaukasia. I USA og Canada er den vanlig i de vestlige statene. De amerikanske plantene er av og til blitt skilt ut som en egen art, Vaccinium oreophilum.[trenger referanse] I Norge vokser blåbær på store deler av landarealet fra havets nivå opp til og med lavalpin sone. Den finnes helst på sur, næringsfattig jord i skog eller heier, gjerne med podsolprofil. Den forekommer opp til 1700 moh. i Jotunheimen.[5][6]

Forvekslingsmuligheter[rediger | rediger kilde]

I Nord-Amerika kalles et lignende bær for blueberry, men da refererer en til hageblåbær (Vaccinium corymbosum), som er en beslektet plante. Disse er ofte noe større enn blåbær, og har mildere smak. De kan enklest skilles fra blåbær ved at de mangler den karakteristiske lilla fruktsaften, hvilket gjør dem blekgrønne inni. Disse markedsføres ofte som «blåbær» i butikker.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Bærene er tradisjonelt ettertraktet til safting og sylting, og spilte i tidligere tider en viktig rolle i matauken.[trenger referanse] De kan også konserveres ved tørking og frysing. Næringsverdien var lenge anslått som moderat, men nyere forskning har avdekket at bærene er meget rike på antioksidanter. De inneholder dessuten vitamin C og i tillegg garvestoffer, fruktsyrer, flavoner, karotin, jern og magnesium.[7]

Bær sanket fra naturen kan noen ganger inneholde forurensning. Et eksempel er målinger foretatt på blåbær og multer i Sør-Varanger i Øst-Finnmark. På grunn av luftforurensning fra smelteverket i byen Nikel på russisk side av grensen er det målt høyere nivåer av kobber, nikkel og arsen i blåbær og multer i området.[2]

Folkemedisin[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt har blåbær blitt brukt i behandlingen av tilstoppede blodårer og åreforkalkning. Det finnes noen studier på dyr som kan se ut til å støtte en slik bruk, men per 2009 kunne en systematisk gjennomgang av tilgjengelig forskning ikke bekrefte eller avkrefte en gunstig virkning på dette området.[8] Fra enkelte hold har det blitt hevdet at blåbær også har en gunstig innvirkning på synet.[3] Men gjennomgangen fant ikke støtte for slike påstander.[8] Lignende mangel på gode studier gjaldt behandling av forskjellige øyelidelser, diabetes, diaré, menstruasjonssmerter og magesår.[8]

I folkemedisinen er tørkede bær kjent for sin stoppende virkning ved diare. Uttrekk med kokende vann eller sprit kan drikkes. Virkningen skyldes at tanniner i bærene virker sammentrekkende på tarmkanalen. Friske bær virker svakt avførende.[3] Tidligere trodde man at blåbærbuskens blader inneholdt arbutin, og anbefalte dem til behandling av urinveisinfeksjon og sukkersyke. Dette er senere tilbakevist.[9] Blomstene er også spiselige, og smaker søtlig på grunn av innholdet av nektar.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Vaccinium myrtillus L.». WFO. 2022. Besøkt 14. mars 2022. 
  2. ^ a b Aspholm, Fongen, Myking (15. februar 2021). «Innhold av tungmetaller i multer og blåbær i Sør-Varanger kommune i 2020»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. NIBIO Rapport, 6(178): 16. 
  3. ^ a b c Ulltveit, Gudrun (1995). Ville bær. Teknologisk forl. s. 21-23. ISBN 8251204534. 
  4. ^ Carl von Linné (1753). Species plantarum (latin). 1. s. 349. doi:10.5962/bhl.title.37656. 
  5. ^ «Blåbär». Den virtuella floran. Besøkt 1. mars 2017. 
  6. ^ «Plants Profile for Vaccinium myrtillus (whortleberry)». plants.usda.gov. Besøkt 28. februar 2017. 
  7. ^ «Derfor er blåbærene hvite inni». Arkivert fra originalen 23. april 2014. Besøkt 29. juni 2014. 
  8. ^ a b c Ulbricht C; Basch E; Basch S; Bent S; Boon H; Burke D; Costa D; m.fl. (2009). «An Evidence-Based Systematic Review of Bilberry (Vaccinium Myrtillus) by the Natural Standard Research Collaboration». Journal of Dietary Supplements. 6 (2): 162–200. doi:10.1080/19390210902861858. 
  9. ^ Våre medisinske planter. [Oslo]: Det Beste. 1984. s. 108. ISBN 8270101567. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikibøker Wikibøker: Blåbær i Sankewikiboka – bøker