Færøyene under første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Utsnitt av sjøkrigskart fra 1917. Det området som Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig innenfor, er markert i blått. Ententemaktene i grønt, sentralmaktene i rødt, og nøytrale stater i oransje.

Færøyene under første verdenskrig var nøytrale, som resten av Kongeriket Danmark, men fikk sine forsynings- og kommunikasjonslinjer over Nordsjøen avskåret eller forstyrret av krigshandlingene til sjøs. Krigen fikk stor innvirkning på det økonomiske og politiske livet på Færøyene, som hadde rundt 20 000 innbyggere.

I 1917 innledet Tyskland sin uinnskrenkede ubåtkrig, som også rammet fisket på Færøybankene. Storbritannia håndhevet sin blokade av Tyskland strengt, og påla skip som gikk mellom Færøyene og Danmark å anløpe Orknøyene, som lå innenfor ubåtkrigssonen. Noen færøyske fartøyer ble senket under krigen, men ingen sjøfolk omkom. I likhet med Island, som også var en del av Kongeriket Danmark, ønsket Færøyene en trygg handelsrute vestover til Amerika. Idet over 3 000 færøyinger skrev under på et opprop, en «adresse», til den britiske regjeringen om en vestvendt handelsrute i 1917, utløste det en politisk krise i forholdet til Danmark, den såkalte adressesaken.

Imperienes fall og dannelsen av nye nasjonalstater i Europa etter den første verdenskrig skulle også påvirke Færøyenes statsrettslige stilling og den færøyske selvstyrebevegelsen.

Brutte forsyningslinjer og virkninger for næringsveiene[rediger | rediger kilde]

Hovedstaden Tórshavn.
Foto: Sophie Petersen/Det Kongelige Danske Geografiske Selskab/Nationalmuseet
Gammel mann bærer torv.
Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum

Færøyenes viktige forsyningslinjer over Nordsjøen, fremfor alt til Danmark, ble brutt under krigen. Færøyene var på dette tidspunktet overveiende et fiskerbondesamfunn som var i ferd med å industrialisere sine fiskerier. Halvparten av fisken ble landet av havgående slupper, og halvparten av kystfiskere i motor- eller robåter, mens jordbruket stagnerte. Industrien var beskjeden, og håndverkene var lite spesialiserte.[1][2][3] Sverri Patursson skrev i 1918 at «de fleste jordbrukere og også håndverkere har fisket som bierverv, mens omvendt den aller største del av fiskerne har jordbruk som bierverv».[4]

Ved krigsutbruddet i august 1914 innstilte Danmark all seilas til Færøyene, så det gikk over en måned før det kom to skip med forsyninger. Importen av kull, olje og salt ble raskt begrenset. Oljebeholdningen var allerede lav, så mange fiskebåter ble liggende i opplag.[5] Kull fra Storbritannia kostet 300 kroner per tonn, noe som ble for dyrt til husholdningsbruk. Kullutvinningen på Suðuroy ble viktig, men det færøyske kullet hadde dårligere virkningsgrad enn det britiske, så man regnet tre tønner færøysk kull på to tønner britisk kull, noe som gjorde det mindre egnet til lange dampskipsruter.[6] Det vanligste brenselet til husholdningsbruk var torv.[5][7][8] Til belysning brente man spekk, hvalolje og tran.[9] Politikonstabel Samuel F. Samuelsen erindret at «betydelige stykker voks drev opp av sjøen her til lands, formodentlig fra senkede skip», men at vokslysene man fikk, var «simple og av dårlig beskaffenhet, men som alt annet meget dyre».[10]

Det ble også vanskeligere å skaffe klær, matvarer, medisiner, redskaper og husholdningsartikler som stearinlys, fyrstikker og såpe. Varer som kaffe og te ble vanskeligere og dyrere å kjøpe, mens korn, mel, brød og sukker ble rasjonert.[5][9][10] Noen husmødre kokte rogn og blandet det inn i rugmelet, for at melet skulle vare lengre. Varemangelen rammet først de fattigste, men flere led snart av mangelsykdommer.[9] I 1916 skrev Dimmalætting om de økonomiske forholdene det forgangne året:

«Aldri noensinne før har færøyinger tjent mer enn i 1915. Enhver som har hatt noe å selge, har oppnådd mektige priser. Bøndene, fiskerne og fiskehandlerne har tjent betydelig. Det er aldri blitt satt så mye penger i bank og sparekasse som i 1915. Men for arbeiderne, som kun har hatt deres lønn å leve av, og for dem med de faste lønninger, har det beste år vært det verste år.»[11]

Ved utgangen av 1919 anslo Dimmalætting at levekostnadene var 3–4 ganger høyere enn før krigen.[12]

Fiskeri, jordbruk og hvalfangst[rediger | rediger kilde]

Fisk losses til kai fra en slupp.
Foto: Sophie Petersen/Det Kongelige Danske Geografiske Selskab/Nationalmuseet

Vinterfisket var dårlig de første krigsårene, og vårfisket i 1915 ble rammet av uvær.[9] Prisene var imidlertid gode under krigen, så frem til den uinnskrenkede ubåtkrigen begynte i 1917, solgte færøyingene især klippfisk til Sør-Europa. Fra 1916 sanksjonerte Storbritannia mot eksporten til Norge og Danmark, i frykt for at fienden ville bli forsynt med fisk, så Færøyene begynte å eksportere tilsvarende mer til Storbritannia og Sør-Europa.[13] Deretter ble mangelen på salt kritisk for klippfisktilvirkningen, men prisene på ilandført fisk fortsatte å stige.[5] Fra 1914 til 1918 økte Færøyenes samlede fortjeneste fra fiskeriene fra 2,3 millioner til 10 millioner danske kroner.[14] Krigen forsinket utbyggingen av en moderne havn i hovedstaden Tórshavn.[15]

Utbytte av fiskeriene på Færøyene 1914–1918.[14]
1914 1915 1916 1917 1918
Havfiske/sluppfiske
(utbytte i tørrfisk) 		1000 kg 5 504 6 131 8 374 5 795 10 167
1000 kr 1 755 2 761 3 953 3 029 7 516
Kystfiske/båtfiske
(vekt er kun torsk) 		1000 kg 4 832 5 077 6 335 7 962 10 459
1000 kr 597 912 1 245 1 532 2 535
Til sammen 1000 kr 2 352 3 673 5 198 4 561 10 051
Kvinner karver og spinner ull.
Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum

Jordbruket har tradisjonelt vært basert på saue- og kveghold til selvforsyning. Utbyttet fra saueholdet har som regel variert med vær og sykdom. Tidlig i 1913 omkom 20 000 av en sauebestand på 99 000, men innen krigsutbruddet var bestanden bragt opp på over 112 000 dyr igjen.[16] Fra 1914 til 1919 sank antallet sauer fra 112 187 til 68 628 og kveg fra 4 456 til 3 625.[14] Lagtinget vedtok i 1918 en maksimalpris på sauekjøtt, så bøndene fikk betalt 120 øre per kg for kjøttet, som ble solgt til forbrukerne for 80 øre,[17] men vareforsyningsutvalget maktet ikke å håndheve ordningen.[12]

Fra slutten av 1800-tallet foregikk det kommersiell storhvalfangst ved Færøyene. Det største hvalfangstselskapet var A/S Suderø, grunnlagt av Peder Bogen fra Sandefjord med blant andre Peter Mortensen og hans familie på Tvøroyri som innskytere, men i all hovedsak med norsk mannskap.[18] Krigsutbruddet i august 1914 avbrøt fangstsesongen det året, men prisøkningen under krigen gjorde sesongene i 1915 og 1916 svært lønnsomme for de selskapene som deltok, deriblant A/S Suderø. I 1917 lyktes det ikke noe hvalfangstselskap å utruste seg for fangst ved Færøyene, og den ble ikke gjenopptatt før 1920.[19] Det medførte også at fangststasjonene på Færøyene ble nedlagt.[20] Skipsdagbøker fra en rekke hvalfangstskuter som seilte ved Færøyene under krigen, er innsamlet av Hvalfangstmuseet og oppbevares ved Vestfoldarkivet.[21]

Den tradisjonelle grindhvalfangsten pågikk uforstyrret under krigen og fikk desto større betydning som matauk for færøyingene. Til sammen ble det fanget 2 370 dyr i krigsårene. Fangsten i 1915 var spesielt stor med 1 199 dyr.[14] Med en antatt gjennomsnittsvekt på 600 kg[22] ville den årsfangsten ha gitt anslagsvis 720 tonn kjøtt og spekk, og den samlede fangsten i krigsårene 1 422 tonn. Den 13. februar 1915 ble fangsten også rammet av en stor ulykke i Sandvík. 14 fangstmenn fra Sandvík og Hvalba druknet idet to båter kantret; en siste mann reddet seg opp på hvelvet og overlevde.[23][24][25]

En færøysk fisker har fanget en kveite.
Foto: Sophie Petersen/Det Kongelige Danske Geografiske Selskab/Nationalmuseet
Eksport av noen viktige varer fra Færøyene 1914–1918.[14]
1914 1915 1916 1917 1918
Hermetikkprodukter 100 kg 724 602 518 — —
Saltkjøtt — 14 238 127 — —
Klippfisk og saltfisk — 71 521 68 586 88 857 61 706 90 418
Sild — 1 506 85 10 —
Øvrige fiskeprodukter — 1 651 4 614 2 085 1 408 1 128
Tran — 5 747 3 279 2 129 122 —
Hvalbarde — 11 80 114 — —
Kraftfôr — 365 ? 1 494 — —
Guano og benmel — 1 596 4 870 2 644 — —
Fjær — 23 74 36 — —
Saueskinn — 160 130 43 — 50
Hester Stk. 28 66 105 — —
Kveg — — 53 15 — —
Ull 100 kg 378 576 16 — 2
Øvrige ullvarer — 192 146 38 15 10

Uinnskrenket ubåtkrig og adressesaken[rediger | rediger kilde]

Sluppene på Færøybankene[rediger | rediger kilde]

Fiskeslupper til kai i Trongisvágur.
Foto: Sophie Petersen/Det Kongelige Danske Geografiske Selskab/Nationalmuseet

Den 1. februar 1917 erklærte Tyskland uinnskrenket ubåtkrig i en sone rundt Storbritannia som også omfattet Færøybankene, de beste fiskebankene sørvest for Færøyene. Etter dette ville ikke Tyskland lenger respektere nøytrale skips ukrenkelighet innenfor sonen. På et møte på Tvøroyri redegjorde Færøyenes amtmann Svenning Rytter for situasjonen og mente at redere og sjøfolk selv måtte vurdere risikoen ved å fiske innenfor sonen. Fire slupper seilte ut til Færøybankene, men fisket tiltok, ettersom fiskeprisene var gode og tyske ubåter ute av syne.

Om morgenen den 23. mai ble åtte færøyske slupper og to britiske trålere på bankene senket av tyske ubåter.[26][27][28] Ubåtene kom opp til overflaten, «tvang besetningen til å gå i robåtene, og brukte så tidsinnstilte bomber til å ødelegge skipene».[5] Været var godt, så alle fiskerne berget seg i land etter mange timers roing, men hendelsen preget øysamfunnet sterkt.[26] Like etter hendelsen skrev avisen Dimmalætting:

«Senkningen av våre kuttere på banken opptar alle meget sterkt og er det alminnelige samtaleemne. […] Alle har vært klar over, hva det adskillige ganger har blitt fremhevet, at fiske på banken var forbundet med fare, men på den annen side hadde man ikke ventet at tyskerne ville opptre så hensynsløst overfor besetningene: å overgi dem i de små skipsbåtene til deres skjebne. Da det var flere skip på banken, ville det ikke volde noen vanskelighet å forbeholde ett til å oppta mannskapene fra de senkede fartøyer.»[29]

I juli 1917 ble DFDS’ lasteskip «Vesta» og «Ceres», som blant annet fraktet salt til Færøyene, torpedert av en tysk ubåt.[9][30] Syv sjømenn omkom.[31][32] Om bord på «Vesta» var det også fem færøyske sjømenn, som alle overlevde. Med skipets livbåter seilte de 50 nautiske mil nordover til Sumba på Færøyene.[33]

Postgangen til sjøs[rediger | rediger kilde]

Færøyene hadde hatt telegrafforbindelse med Island og Shetland (og derigjennom kontinentet) siden Det Store Nordiske Telegraf-Selskab åpnet sin kabel i 1906.[34][35] Postbåten til Danmark og Grønland var fortsatt den viktigste kommunikasjonslinjen, men de mange hindrene til sjøs forsinket postgangen kraftig. Fra 1915 ble pakkepost forbudt, mens brevpost måtte sendes via Storbritannia, hvor brevene også ble underlagt britisk sensur.[10][36][37]

Den amerikanske maleren og journalisten Elizabeth Taylor bodde på Færøyene under hele krigen og skrev mange brev til England som «tilbakela først turen til Danmark, så til Shetlandsøyene, Orknøyene, Skottland og endelig England, ofte en reise på 3–4 uker med forskjellige skip.»[5] Taylors skrifter oppbevares ved Minnesota Historical Society,[38] og hennes reiseskildringer er utgitt i bokform.[39]

En trygg handelsrute: Adressesaken[rediger | rediger kilde]

Storbritannia krevde at skip som seilte mellom Danmark og Færøyene skulle anløpe Kirkwall på Orknøyene for å bli inspisert for krigskontrabande. Dermed kom alle skipene inn i ubåtkrigssonen to ganger per rute, noe som etter Tysklands erklæring av uinnskrenket ubåtkrig ble svært farlig. Island hadde på egen hånd forhandlet med Storbritannia og blant annet fått en handelsrute vestover til Amerika, til stilltiende aksept fra de danske myndighetene.[40][41][42] Allerede i 1916 hadde Lagtinget besluttet å sende kjøpmennene S.P. Petersen[43] og Jens Evensen fra Fuglafjørður til Island for å «undersøke mulighetene for en eventuell samlet islandsk-færøysk forretningsforbindelse med Amerika».[40]

Jóannes Patursson.
Foto: Marius Christensen/Det Kongelige Bibliotek

Ved krigsutbruddet hadde det færøyske Lagtinget nedsatt et vareforsyningsutvalg. Fra 1914 til 1918 utgjorde det danskorienterte Sambandsflokkurin flertallet på Lagtinget, mens det mer nasjonale Sjálvstýrisflokkurin utgjorde mindretallet, så flertallet i vareforsyningsutvalget var også sambandsmenn. Det øverste ansvaret for forsyningssikkerheten lå hos amtmann Svenning Rytter. Altså måtte det forhandles mellom vareforsyningsutvalget og danske og britiske myndigheter. Den færøyske selvstyrebevegelsen øynet muligheten for å skaffe Færøyene forsyninger og påføre de danske myndighetene og sambandsmennene i vareforsyningsutvalget et politisk nederlag. Sjálvstýrisflokkurin og partiets sterke mann Jóannes Patursson organiserte et opprop, en «adresse», til den britiske regjeringen med anmodning om en handelsrute vestover.[41] Oppropet ble underskrevet av 3 242 færøyinger over 18 år, en tredjedel av øyenes voksne befolkning.[44][45]

Oppropet ble forsøkt sendt utenom amtmannen og sambandsmennene på Lagtinget, men ble avvist av både den britiske konsulen i Tórshavn og den danske gesandten i London, ettersom tjenestevei var gjennom det danske Utenriksministeriet, så oppropet kom aldri frem.[41] Den britiske konsulen var «meget påpasselig med å unngå å involvere seg i dansk suverenitetskrenkelse eller lokal færøysk politikk», skriver historiker Hans Andrias Sølvará, så «alle færøyske henvendelser til den britiske regjering skulle godkjennes av den danske regjeringens representant, amtmannen».[46]

I april 1917 lyktes det danske Utenriksministeriet med å føre dampskipet «Island» til Færøyene med 700 tonn med varer, så forsyningssituasjonen i stor grad ble løst. Senere ble det færøyske ønsket langt på vei etterkommet fra britisk hold, så noen færøyske skip fikk seile vestover, såfremt de ble inspisert i Halifax i Canada, som fortsatt var en britisk dominion.[44][47] «Færøyingene fikk deretter for en tid vareforsyninger fra Island, dels direkte fra Amerika, og fiskeskipene fikk seile i fred», erindret Patursson.[42]

Mens dette forløp seg våren og sommeren 1917, ble amtmann Rytter sterkt kritisert av den færøyske pressen,[41] fremfor alle med selvstyreorganet Tingakrossur som agent provocateur.[48] Rytter ble støttet av justisminister og statsminister Carl Theodor Zahle, men som i egenskap av å være leder for Det radikale Venstre, også støttet sine forbundsfeller i selvstyrebevegelsen. Zahle bad Rytter viderebringe en støtteerklæring til selvstyremannen Edward Mortensen foran folketingsvalget i 1918. Zahle provoserte også amtmannen og sambandsmennene ved å foretrekke den nasjonalsinnede Jákup Dahl som prost på Færøyene. Amtmannen, sorenskriveren og landfogden i Tórshavn svarte med å forlange forflytting eller avskjed. Etter folketingsvalget i april 1918 ble det nedsatt en parlamentarisk kommisjon som skulle granske både Zahles opptreden overfor amtmannen samt selve adressesaken. «Dette var nesten landsforræderi», kommenterte Patursson syrlig om sin rolle.[42] Kommisjonen leverte sin beretning i januar 1920 og kritiserte Zahle og Patursson skarpt, men ble snart overskygget av påskekrisen, som førte til Zahles fall som statsminister. Etter påskekrisen ble den tidligere amtmann Rytter justisminister i Neergaard-regjeringen, og førte en hard sambandspolitikk overfor Færøyene.[41][49]

Den parlamentariske kommisjonens beretning med bilag utgjør knappe 1 000 sider.[50] Det finnes også et arkiv etter kommisjonen. Med utgangspunkt i beretningen og arkivet er det foretatt en historisk studie av adressesaken.[51][52] Storbritannias konsul Henry Montagu Villiers’ erindringer er utgitt i bokform på engelsk og færøysk.[53][54]

Diplomatisk forbindelse med Norge[rediger | rediger kilde]

Etter unionsoppløsningen opprettet også Norge et visekonsulat i Tórshavn i 1906. Kjøpmann Jens Olsen ble utnevnt til norsk visekonsul i 1911.[55] Også under verdenskrigen ivaretok visekonsulatet den faste forbindelsen mellom Norge og Færøyene. Arkivet etter det norske visekonsulatet oppbevares ved Riksarkivet.[56]

Færøyinger i kamphandlinger[rediger | rediger kilde]

Christian Ludvig Petersen avbildet på et færøysk frimerke fra 2014.

Noen få færøyinger som levde i utlendighet, deltok også i kamphandlingene, for eksempel:

  • Christian Ludvig Petersen (Pjeturson) fra Kvívík emigrerte til Canada før krigen. Den 26 år gamle Petersen tjenestegjorde i 16. bataljon i Canadian Expeditionary Force på vestfronten fra 1916 til 1918. Han deltok i en rekke slag fra og med Arras og Passchendaele, til og med hundredagersoffensiven. Avdelingen led store tap, og Petersen ble sterkt traumatisert av krigen. Han flyttet tilbake til Færøyene, hvor han slo seg ned som bonde på Kaldbak.[57]
  • Sophus Johannessen fra Tórshavn emigrerte sammen med sin hustru og ble britisk statsborger i 1911.[58] Han var handelsmann i Leith i Skottland.[59] Johannessen tjenestegjorde som menig i 11. bataljon av Argyll and Sutherland Highlanders i British Army og falt på vestfronten i 1918, 41 år gammel.[60] Han ble gravlagt på en britisk krigskirkegård.[61]
  • Samuel Peter Petersen fra Fuglafjørður falt på vestfronten i april 1917, 25 år gammel.[62]
  • Nicodemus Frederik Nicodemussen fra Skálavík hadde emigrert til USA. Han var 23 år gammel fisker bosatt i Boston idet han ble innrullert i den amerikanske hæren i juni 1917.[63] Han ble alvorlig såret på vestfronten i september 1918, men overlevde, ble kurert, og ble fritatt for videre militærtjeneste.[64]

Krigens følger for selvstyresaken[rediger | rediger kilde]

Se også: Ettervirkningene av første verdenskrig
Tre færøyske menn i nasjonaldrakter under et internasjonalt stevne på Þingvellir på Island i 1930.
Foto: Berit Wallenberg/Riksantikvarieämbetet

Danmark hadde vist seg ute av stand til å beskytte Færøyene, Island og Grønland under den første verdenskrig.[65][66] Sjálvstýrisflokkurin vant de færøyske lagtingsvalgene i 1916 og 1918, men i 1916 var bare mandatene i de søndre delene av landet på valg, så partiet fikk ikke flertall før valget i 1918. Det var også det første valget hvor kvinner hadde stemmerett. Prost Jákup Dahl var på denne tiden selvskrevent medlem av Lagtinget og stemte med Sjálvstýrisflokkurin. Lagtinget fikk snart lovgivende myndighet i særlige færøyske forhold.[12][67]

Imperienes fall og dannelsen av en rekke nye nasjonalstater i Europa etter den første verdenskrig virket inn på nasjonale bevegelser, også den færøyske. Etter krigen vant også prinsippet om nasjonal selvråderett større hevd på bekostning av statenes integritet i folkeretten.[68] Innenfor det danske riket ble diskusjonen aktualisert av det sønderjyske spørsmålet, hvor det ble holdt en folkeavstemning om nasjonal tilhørighet etter Versaillesfreden, og at Island ble en selvstendig stat i personalunion med Danmark.[12] Historiker Hans Andrias Sølvará peker på den danske regjeringens tilbud om en folkeavstemning om selvstendighet fra Danmark i 1930 som den første anerkjennelsen av at «det færøyske folk hadde en historisk og kulturelt begrunnet rett til å melde seg ut av det danske rike».[69]

Adressesaken og kommisjonsberetningen, som av færøyinger ble kalt fúlabók, «styggeboken», økte motsetningene mellom den færøyske selvstyrebevegelsen og de danske myndighetene. Sambandsmenn som Færøyenes folketingsmann Oliver Effersøe bidrog til å skjerpe motsetningene ved å anklage selvstyrebevegelsen for å være «separatister» og «danskehatere», selv om Jóannes Patursson og andre selvstyremenn på dette tidspunktet ønsket selvstyre i Færøyenes indre anliggender, ikke løsrivelse fra Danmark.[70][71][72] Konflikten eskalerte i løpet av 1920- og 1930-årene, så det tok form av en faktisk separatistisk bevegelse med Patursson som åndelig leder.[70][73][74]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Joensen, Erland Viberg (2004). «Erhvervsidentiteter på Færøerne i det 20. århundrede». I Thorleifsen, Daniel. De vestnordiske landes fælleshistorie (PDF). Inussuk, Arktisk Forskningsjournal (dansk). 2. Nuuk: Direktoratet for Kultur, Uddannelse, Forskning og Kirke. s. 95–99. ISBN 87-90948-07-6. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 8. juni 2017. 
  2. ^ Joensen, Jóan Pauli (1996). «The Fisheries of the Faroe Islands. An Overview». I Holm, Poul, Starkey, David J. og Thór, Jón Th. The North Atlantic Fisheries, 1100–1976. National Perspectives on a Common Resource. Fiskeri- og Søfartsmuseets Studieserie (engelsk). 7. Esbjerg: Fiskeri- og Søfartsmuseet. s. 33–34. ISBN 87-87453-71-1. 
  3. ^ Kampp, Aage H. (1938). «Landbrug paa Færøerne» (PDF). Geografisk Tidsskrift (dansk). 41: 66–70. ISSN 0016-7223. 
  4. ^ Patursson, Sverri (1918). Fra Færøernes næringsveie i tekst og billeder. Med historisk oversigt (dansk). Kristiania: Hanche. s. 8. 
  5. ^ a b c d e f Brandt, Don (2006). «Posthistorie». Mere om Færøernes frimærker og historie (dansk). 1. Oversatt av Lars H. Andersen (2 utg.). Tórshavn: Postverk Føroya. s. 105–107. ISBN 99918-3-190-8. 
  6. ^ «Vore Kul». Dimmalætting (dansk): 2–3. 2. januar 1918. 
  7. ^ Sigvardsen, Petur Jacob (2006). Torvið í Føroyum í søgu og siðsøgu – við ískoyti um brenni í Íslandi og torv í Hetlandi, Orknoyggjum og Suðuroyggjum. Annales Societatis Scientiarium Færoensis. Supplementum (færøysk). 46. Tórshavn: Fróðskapur og Forlagið Búgvin. ISBN 99918-65-04-7. 
  8. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 21 og 48–50. OCLC 10934453. 
  9. ^ a b c d e Joensen, Jóan Pauli (2014). «Fyrri heimsbardagi». Føroysk søga 2 (færøysk). Tórshavn: Nám. ISBN 978-99918-2-210-5. Arkivert fra originalen 15. januar 2018. Besøkt 25. juni 2017. 
  10. ^ a b c Samuelsen, Samuel F. (2008). Memoirer og Autobiografi (dansk). Redigert av Heri Kragesteen. Tórshavn: Mentunargrunnur Studentafelagsins. s. 169–171. ISBN 978-99918-43-84-1. 
  11. ^ «1915». Dimmalætting (årskavalkade) (dansk): 1. 1. januar 1916. 
  12. ^ a b c d «1919». Dimmalætting (årskavalkade) (dansk): 1. 3. januar 1920. 
  13. ^ Nolsøe, Gunnar (18. april 2014). «100 ár síðan Fyrri heimsbardagi brast á (2:3)» (radioinnslag) (færøysk). Kringvarp Føroya. Besøkt 8. juni 2017. 
  14. ^ a b c d e Nybølle, Hans Cl. (red.) (1921). Statistisk Aarbog 1920 (dansk). Utgitt av Det statistiske Departement. København: Gyldendalske Boghandel og Nordisk Forlag. s. 241–244. ISSN 0070-3567. 
  15. ^ Jensen, Bent (12. desember 2013). «Industribaner på Færøerne». Bents bane (dansk). Bent Jensens nettsted. Besøkt 10. juni 2017. 
  16. ^ Kampp, Aage H. (1938). «Landbrug paa Færøerne» (PDF). Geografisk Tidsskrift (dansk). 41: 75–76. ISSN 0016-7223. 
  17. ^ «Maksimalpris-Ordningen». Tingakrossur (dansk): 2. 18. september 1918. 
  18. ^ Bloch, Dorete (1996). «Whaling in the Faroe Islands, 1584–1994: An Overview». I Holm, Poul, Starkey, David J. og Thór, Jón Th. The North Atlantic Fisheries, 1100–1976. National Perspectives on a Common Resource. Fiskeri- og Søfartsmuseets Studieserie (engelsk). 7. Esbjerg: Fiskeri- og Søfartsmuseet. s. 57. ISBN 87-87453-71-1. 
  19. ^ Risting, Sigurd (1922). Av hvalfangstens historie (norsk). Kristiania: Cappelen. s. 210–212. 
  20. ^ Hvalastøðin við Áir. Ávegis álit um varðveiting av hvalastøðini sum sjóvinnusavn (PDF) (færøysk). Tórshavn: Mentamálaráðið. s. 20. 
  21. ^ «VEMU/ARS-A/1031-1. Skipsjournaler – Hvalfangstmuseet» (norsk). Arkivportalen. Besøkt 8. juni 2017. 
  22. ^ Patursson, Sverri (1918). Fra Færøernes næringsveie i tekst og billeder. Med historisk oversigt (dansk). Kristiania: Hanche. s. 12. 
  23. ^ «Grindefangsten i de sidste 50 Aar». Dimmalætting (dansk): 4. 16. november 1932. 
  24. ^ Jacobsen, Óli (3. februar 2005). «Skaðagrindin í Sandvík í 1915» (PDF). FF-blaðið (færøysk). Føroya Fiskimannafelag: 9–10. Arkivert (PDF) fra originalen 21. juni 2017. 
  25. ^ «Skaðagrindin í Sandvík í 1915» (radioinnslag) (færøysk). Produsert av Kári Sólstein. Kringvarp Føroya. 13. februar 2015. Arkivert fra originalen 18. desember 2015. 
  26. ^ a b «Sluppirnar á Bankanum – eitt 100 ára minni» (radioinnslag fra 1997) (færøysk). Produsert av Jógvan Arge. Kringvarp Føroya. 25. mai 2017. Arkivert fra originalen 21. juni 2017. Besøkt 7. juni 2017. 
  27. ^ Lassen, Mathias (2010). Tá ið týskurin søkti sluppirnar á Føroyabanka í 1917 (færøysk). Tórshavn. ISBN 978-99918-3-314-9. 
  28. ^ «Sænkningerne på Færøbanken». Dimmalætting (dansk): 2–3. 26. mai 1917. 
  29. ^ «Hvad der siges …». Dimmalætting (dansk): 3. 26. mai 1917. 
  30. ^ «Sidste Nyt». Dimmalætting (dansk): 2. 25. juli 1917. 
  31. ^ «Ships hit during WWI: Vesta» (engesk). uboat.net. Besøkt 10. juni 2017. 
  32. ^ «Ships hit during WWI: Ceres» (engelsk). uboat.net. Besøkt 10. juni 2017. 
  33. ^ «,Vesta‘ og ,Ceres‘ sænket. 7 Mand omkomne». Dimmalætting (dansk): 2. 18. juli 1917. 
  34. ^ «A Telegraph Cable to Iceland and the Faeroes». The Times (engelsk). London: 8. 24. juli 1906. 
  35. ^ Hansen, Jørn Astrup og Joensen, Jóan Pauli (2006). Føroyar og bankarnir í 100 ár (PDF) (færøysk). Tórshavn: Føroya Banki. s. 205–207. ISBN 99918-3-205-X. Arkivert (PDF) fra originalen 26. juni 2015. 
  36. ^ Larsen, Jørgen Steen (1999). «Postforbindelsen under 1. verdenskrig mellem Island og Færøerne til Danmark i transit gennem Storbritannien». Posthistorisk Tidsskrift (dansk). 27 (4): 183–194. ISSN 0902-8668. 
  37. ^ «Ved Aarsskiftet». Dimmalætting (dansk): 1–2. 1. januar 1919. 
  38. ^ «James Taylor Dunn and Family: An Inventory of Their Papers at the Minnesota Historical Society» (engelsk). Minnesota Historical Society. Besøkt 10. juni 2017. 
  39. ^ Taylor, Elizabeth (1997). The Far Islands and Other Cold Places. Travel Essays of a Victorian Lady (engelsk). Samlet av James Taylor Dunn (2 utg.). St. Paul: Pogo Press. ISBN 978-1-880654-11-8. 
  40. ^ a b Sølvará, Hans Andrias (2002). «Fólkaræðisligar nýskipanir og politisk menning – 1906–1940». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 1. Tórshavn: Løgtingið. s. 194–195. ISBN 978-99918-966-4-9. Arkivert (PDF) fra originalen 22. desember 2016. 
  41. ^ a b c d e Tarbensen, Kenn (1996). «Færøsk og dansk politik 1917–1920». Historie (dansk) (1): 146–147. ISSN 0107-4725. [død lenke]
  42. ^ a b c Patúrsson, Jóannes (1931). Færøsk Selvstyre: Færingerne, et nordisk Mindretal, et norrønt Folk (dansk). Tórshavn. s. 58–59. OCLC 937278332. 
  43. ^ Patursson, Sverri (1918). Fra Færøernes næringsveie i tekst og billeder. Med historisk oversigt (dansk). Kristiania: Hanche. s. 15–18. 
  44. ^ a b Sølvará, Hans Andrias (2002). «Fólkaræðisligar nýskipanir og politisk menning – 1906–1940». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 1. Tórshavn: Løgtingið. s. 196–197. ISBN 978-99918-966-4-9. Arkivert (PDF) fra originalen 22. desember 2016. 
  45. ^ Tarbensen, Kenn (1996). «Færøsk og dansk politik 1917–1920». Historie (dansk) (1): 149. ISSN 0107-4725. [død lenke]
  46. ^ Sølvará, Hans Andrias (2016). «De britiske engle. Rigsfællesskabet – mellem dansk afmagt og britisk storpolitik». Temp, tidsskrift for historie (dansk). 7 (13): 225. ISSN 1904-5565. 
  47. ^ Sølvará, Hans Andrias (2014). Frá sjálvstýri móti loysing: donsk-føroysk viðurskifti frá 1906 til 1925 við serligum atliti at radikaliseringini av tjóðskapar- og sjálvstýrisspurninginum (ph.d.-avhandling i historie). Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (færøysk). 61. Tórshavn: Fróðskapur. s. 143 og 353. ISBN 978-99918-65-69-0. 
  48. ^ Wåhlin, Vagn m.fl. (1994). Mellem færøsk og dansk politik 1917–1920. Den parlamentariske Kommission, Fúlabók'en og Adressesagen i perspektiv 1917–1920 (dansk). Center for Nordatlantiske Studier, Aarhus Universitet: SNAI–North Atlantic Publications. s. 42. ISBN 87-983424-3-6. 
  49. ^ Sølvará, Hans Andrias (2002). «Fólkaræðisligar nýskipanir og politisk menning – 1906–1940». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 1. Tórshavn: Løgtingið. s. 198–199. ISBN 978-99918-966-4-9. Arkivert (PDF) fra originalen 22. desember 2016. 
  50. ^ Beretning til Landstinget afgiven af Den af Tinget i Henhold til Grundlovens § 45 nedsatte Kommission til Undersøgelse af forskellige færøske Forhold (dansk). 3 bind. København: I kommisjon hos J.H. Schultz. 1919. OCLC 474997190. 
  51. ^ Wåhlin, Vagn m.fl. (1994). Mellem færøsk og dansk politik 1917–1920. Den parlamentariske Kommission, Fúlabók'en og Adressesagen i perspektiv 1917–1920 (dansk). Center for Nordatlantiske Studier, Aarhus Universitet: SNAI–North Atlantic Publications. ISBN 87-983424-3-6. 
  52. ^ Tarbensen, Kenn (1996). «Færøsk og dansk politik 1917–1920». Historie (dansk) (1): 148. ISSN 0107-4725. [død lenke]
  53. ^ Villiers, Henry Montagu (1925). Charms of the Consular Career (engelsk). London: Hutchinson & Co. OCLC 906181840. 
  54. ^ Villiers, Henry Montagu (2000). Bretskur konsul í Føroyum (færøysk). Oversatt av Hans Jacob Debes. Vestmanna: Sprotin. ISBN 99918-44-56-2. 
  55. ^ Patursson, Sverri (1918). Fra Færøernes næringsveie i tekst og billeder. Med historisk oversigt (dansk). Kristiania: Hanche. s. 37. 
  56. ^ «RA/S-3201. Utenriksstasjonene, Vise-/generalkonsulatet i Torshavn, Færøyene». Arkivportalen. Besøkt 7. juni 2017. 
  57. ^ Petersen, Anker Eli (24. september 2014). «100 år siden første verdenskrig» (dansk). Posta. Arkivert fra originalen 19. mai 2017. Besøkt 7. juni 2017. 
  58. ^ «HO 144/1134/207044. Nationality and Naturalisation: Johannessen, Anneus Sofus Berlin, from Denmark. Resident in Leith. Certificate 20474 issued 1 August 1911» (engelsk). The National Archives. Besøkt 7. juni 2017. 
  59. ^ «Falden i krigen». Dimmalætting (dansk): 2. 8. mai 1918. 
  60. ^ «At min kære Mand Annæus Sophus Berlin Johannessen ...». Dimmalætting (dansk): 1. 8. mai 1918. 
  61. ^ «Duisans British Cemetery. Roll of Honour, A–K» (engelsk). ww1cemeteries.com. Besøkt 7. juni 2017. 
  62. ^ «Døde. Anmeldte for Skifteretten». Dimmalætting (dansk): 4. 8. januar 1919. 
  63. ^ «United States World War I Draft Registration Cards, 1917–1918: Nicodemus Fredreig Nicodemesen (East Boston City no 2, Massachusetts, United States, NARA microfilm publication M1509; FHL microfilm 1,684,761)» (engelsk). Washington, D.C.: National Archives and Records Administration. Besøkt 19. juni 2017. 
  64. ^ «Færing saaret i Krigen». Dimmalætting (dansk): 3. 2. april 1919. 
  65. ^ Thór, Jón Th. m.fl. (red.) (2012). «Den første verdenskrig 1914–1918». Naboer i Nordatlanten. Færøerne, Island og Grønland. Hovedlinjer i Vestnordens historie gennem 1000 år. Tórshavn: Fróðskapur. s. 373–381. ISBN 978-99918-65-38-6. 
  66. ^ Sølvará, Hans Andrias (2016). «De britiske engle. Rigsfællesskabet – mellem dansk afmagt og britisk storpolitik». Temp, tidsskrift for historie (dansk). 7 (13): 224ff. ISSN 1904-5565. 
  67. ^ Sølvará, Hans Andrias (2002). «Fólkaræðisligar nýskipanir og politisk menning – 1906–1940». Løgtingið 150 – Hátíðarrit (PDF) (færøysk). 1. Tórshavn: Løgtingið. s. 155–165 og 192–193. ISBN 978-99918-966-4-9. Arkivert (PDF) fra originalen 22. desember 2016. 
  68. ^ Sølvará, Hans Andrias (2003). «Færøernes statsretlige stilling i historisk belysning – mellem selvstyre og selvbestemmelse» (PDF). Føroyskt lógarrit (dansk). 3 (3): 160–161. ISSN 1601-0809. Arkivert (PDF) fra originalen 13. mars 2016. 
  69. ^ Sølvará, Hans Andrias (2003). «Færøernes statsretlige stilling i historisk belysning – mellem selvstyre og selvbestemmelse» (PDF). Føroyskt lógarrit (dansk). 3 (3): 163. ISSN 1601-0809. Arkivert (PDF) fra originalen 13. mars 2016. 
  70. ^ a b Sølvará, Hans Andrias (2016). «De britiske engle. Rigsfællesskabet – mellem dansk afmagt og britisk storpolitik». Temp, tidsskrift for historie (dansk). 7 (13): 229–230. ISSN 1904-5565. 
  71. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 198. OCLC 10934453. 
  72. ^ Patúrsson, Jóannes (1931). Færøsk Selvstyre: Færingerne, et nordisk Mindretal, et norrønt Folk (dansk). Tórshavn. s. 60–61 og 63–65. OCLC 937278332. 
  73. ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 205. OCLC 10934453. 
  74. ^ Patúrsson, Jóannes (1931). Færøsk Selvstyre: Færingerne, et nordisk Mindretal, et norrønt Folk (dansk). Tórshavn. s. 66–68. OCLC 937278332. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Sekundærkilder

  • Larsen, Jørgen Steen (1999). «Postforbindelsen under 1. verdenskrig mellem Island og Færøerne til Danmark i transit gennem Storbritannien». Posthistorisk Tidsskrift (dansk). 27 (4): 183–194. ISSN 0902-8668. 
  • Lassen, Mathias (2010). Tá ið týskurin søkti sluppirnar á Føroyabanka í 1917 (færøysk). Tórshavn. ISBN 978-99918-3-314-9. 
  • Møller, Asger (1958). Færøerne–Danmark: den politiske udvikling i de sidste 100 aar (dansk). Aarhus: Forlaget Aros. OCLC 14111710. 
  • Sølvará, Hans Andrias (2007). Adressumálið. Donsk–føroysk viðurskifti undir fyrra heimsbardaga (færøysk). Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-12-6. 
  • Sølvará, Hans Andrias (2014). Frá sjálvstýri móti loysing: donsk-føroysk viðurskifti frá 1906 til 1925 við serligum atliti at radikaliseringini av tjóðskapar- og sjálvstýrisspurninginum (ph.d.-avhandling i historie). Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (færøysk). 61. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-69-0. 
  • Sølvará, Hans Andrias (2016). The Rise of Faroese Separatism: Danish-Farose Relations from 1906–1925 and the Radicalization of the National- and Home Rule Questions. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (engelsk). 66. Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-75-1. 
  • Thór, Jón Th., Thorleifsen, Daniel, Mortensen, Andras og Marquardt, Ole (red.) (2012). «Den første verdenskrig 1914–1918». Naboer i Nordatlanten. Færøerne, Island og Grønland. Hovedlinjer i Vestnordens historie gennem 1000 år. Tórshavn: Fróðskapur. s. 373–381. ISBN 978-99918-65-38-6. 
  • Wåhlin, Vagn m.fl. (1994). Mellem færøsk og dansk politik 1917–1920. Den parlamentariske Kommission, Fúlabók'en og Adressesagen i perspektiv 1917–1920 (dansk). Center for Nordatlantiske Studier, Aarhus Universitet: SNAI–North Atlantic Publications. ISBN 87-983424-3-6. 

Primærkilder

  • Bloch, Anker (1985). 1. Verdenskrig: Grønland, Færøerne, Island (kildeutgivelse) (dansk). København: De grønlandske posthistorikere. OCLC 873752435. 
  • Sølvará, Hans Andrias (2013). Frá tilboði til læknastríð (kildeutgivelse) (færøysk). Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-55-3. 
  • Taylor, Elizabeth (1997). The Far Islands and Other Cold Places. Travel Essays of a Victorian Lady (engelsk). Samlet av James Taylor Dunn (2 utg.). St. Paul: Pogo Press. ISBN 978-1-880654-11-8. 
  • Vesturbú, Nancy (1982). «Eitt sindur um báðar heimsbardagarnar». Varðin (færøysk). 49 (1–2): 55–73. ISSN 0902-4638. 
  • Villiers, Henry Montagu (1925). Charms of the Consular Career (engelsk). London: Hutchinson & Co. OCLC 906181840. 
  • Villiers, Henry Montagu (2000). Bretskur konsul í Føroyum (færøysk). Oversatt av Hans Jacob Debes. Vestmanna: Sprotin. ISBN 99918-44-56-2. 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Færøyene_under_første_verdenskrig&oldid=24211531»