Sagn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hedalen stavkirke er blant de det er knyttet sagn til

Sagn (av det norrøne verbet segja, «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte enepisodisk, muntlig fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt (tradert) folkediktning. Fortellinger om fortellerens egne møter med det overnaturlige kalles memorat.

Sagn forekommer i flere varianter og kan kategoriseres etter innhold i naturmytiske sagn, historiske sagn, opphavssagn og nåtidssagn eller moderne sagn. Sagnet forteller om krefter mennesket ikke kan kontrollere, og som det bør passe seg for. I motsetning til eventyret, der helten seirer over motstanderen, ender sagnet stort sett med nederlag for hovedpersonen.

Sagn skiller seg fra eventyr ved at fortellinger utgir seg for å være sanne. Det betyr ikke at fortelleren nødvendigvis tror på innholdet, men han må gå god for det i fortellersituasjonen. Mens eventyr ikke er knyttet til bestemte steder og dertil foregår i en ubestemmelig tid, forsterkes sagnenes virkelighetstilknytning ved at begivenhetene ofte oppgis å ha foregått på et navngitt sted med navngitte personer. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Ikke desto mindre finner vi ofte samme fortelling knyttet til mange forskjellige steder. Dette kaller vi vandresagn i motsetning til lokalsagn som bare finnes på ett sted.

Fortellinger som er mindre enn en episode kalles sagnnotis.

Naturmytiske sagn[rediger | rediger kilde]

De naturmytiske sagnene handler om møter mellom mennesker og underjordiske eller overnaturlige makter. Sagn om underjordsfolk er svært tallrike og utbredt over hele landet. Bergtakingsmytene hører inn under disse, likesåvel som alle fortellinger om møter med nissen, troll, draug eller andre vette. En del av disse sagnene ble fortalt som formaninger og advarsler. Det var for eksempel lettere å forklare barn at de skulle holde seg unna tjernet hvis en kunne skremme dem med nøkken.

Eksempel på naturmytiske sagn. (ML) refererer til typenummer i Reidar Th. Christiansens sagnkatalog The Migratory Legends (1958):

Historiske sagn[rediger | rediger kilde]

Denne gruppen kan vi dele i to: Rikshistoriske- og lokalhistoriske sagn. Eksempler på rikshistoriske er sagnene om Sankt Olav, svartedauden eller sagn fra krigene mot svenskene.

Lokalhistoriske sagn knytter seg gjerne til bestemte hendelser eller kjente personer (Personalhistoriske sagn). Disse sagnene er lettere å etterspore, og kan i flere tilfelle gå tilbake på et memorat. Her finner vi ofte fortellinger om lokale helter, kjempekarer, kloke koner, eller beryktede slagsmål, som i fortellingen om Fanitullen. I de siste tilfellene kan man ofte finne sagnets historiske kjerne i et rettsreferat, som dermed tidfester hendelsen. I årenes løp vil hendelsen trekke til seg vandresagnstoff fra andre kilder, og dette stoffet vil forsterke fortellingens dramaturgi, men også tilsløre den opprinnelige hendelsen.

Flere avhandlinger er skrevet om historisitet i sagn. Som historiske kilder til faktiske hendelser er sagnene som regel dårlige kilder, men de er mer pålitelige når det gjelder holdninger til det som skjedde.

Eksempler på sagn om historiske personer:

Eksempler på historiske hendelser som har skapt grobunn for sagn:

Opphavssagn[rediger | rediger kilde]

Sagn som forklarer naturlige fenomener og formasjoner – eller bakgrunnen for en bestemt skikk. Er nært beslektet med det historiske sagnet. En bestemt steinur i Telemark skal slik sett ha blitt til fordi Olav den hellige en gang fikk kløvd berget akkurat der.

Eksempler på sagn om steder og gjenstander:

Moderne sagn[rediger | rediger kilde]

Vandrehistorier er moderne hverdagsfortellinger med et humoristisk eller skremmende poeng som fortelles som om de er sanne, men som vanligvis ikke er det. Slike vandrehistorier kalles på engelsk «urban legends» («bylegender» eller «urbane sagn») og har flere likhetstrekk med gamle sagn og folkeeventyr. De spres oftest muntlig, og gjerne som om de skal ha skjedd en bekjent, men den samme vandrehistorien kan opptre over hele verden. Vandrehistorier om folk som mener seg bortført av romvesener viser stort slektskap med de naturmytiske bergtakingssagnene. Mange av disse moderne vandresagnene likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier.

Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte avisand. Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett og e-post og de fleste vandrehistorier spres slik i dag. Oftest er det rein underholdning, men de kan også fungere som lærestykker med tydelig moral.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]