Telefoni på Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Svensk telefon fra 1896.
Tórshavn tidlig på 1900-tallet.
Foto: V. Richter/Nationalmuseet

Telefoni på Færøyene kom med en telefonlinje mellom Vestmanna og Tórshavn i 1905.

Bonden Ólavur á Heygum i Vestmanna skrev til Lagtinget i 1901 om hvilken betydning telefonen ville få for det færøyske samfunnet. Han mente at en linje mellom Vestmanna og Tórshavn kunne være til stor nytte, fordi dette var viktige fiskerihavner.[1]

Brevet ser ikke ut til å ha gjort nevneverdig inntrykk på Lagtinget, så bonden søkte Lagtinget om tillatelse til å legge en telefonlinje selv. Saken ble behandlet av en nemnd på fem personer, og tre av dem ville avvente den danske statens telefonutbygging. Ólavur á Heygum fikk likevel tillatelse, slik at linjen hans senere kunne bli kjøpt opp av staten, og i 1905 la han endelig linjen mellom Vestmanna og Tórshavn. Kostnaden var 28 281 kroner og 14 øre. De første husene som fikk innlagt telefon var dermed i Geil i Tórshavn, hos Hans Bærentsen på Sund, Óli Kristian Debess på Oyrareingir, Ole Jacobsen i Kvívík og Ólavur á Heygum selv.[1][2]

I 1906 søkte Ólavur á Heygum om tillatelse til å bygge ut telefonnett over hele Færøyene, men samme år besluttet Lagtinget selv å begynne en landomfattende utbygging. Det ble også lagt en kabel i Sandagerði i Tórshavn, hvor det fra samme år var telegrafforbindelse til omverdenen, etter at Det Store Nordiske Telegraf-Selskab fikk konsesjon og åpnet sin sjøkabel til Shetland og Island.[1][2][3] En slik kabel ble første gang påtenkt i 1853.[4] I 1906 begynte også Telefonverk Føroya Løgtings (nå Føroya Tele) å sette over telefonsamtaler på Færøyene. Bokholder Anton Degn var telefonverkets første direktør fra 1906 til 1912.[5]

I 1930 var alle bygder tilknyttet telefonnettet, men Suðuroy var ikke tilknyttet resten av øygruppen, så mellom Tórshavn og Tvøroyri var det bare radiotelegrafforbindelse. I 1954 la man den første telefonlinjen til utlandet, en undersjøisk kabel til Danmark.[5][6][7]

I 1953 ble telefonnettet i Tórshavn-distriktet automatisert. Etter at telefonnettet ved Sundini ble automatisert i 1976, ble resten av landet omfattet av samme ordning i 1978, og de gjenværende sentralbordene og telefonstasjonene ble overflødige.[5][8] Siden 1989 har det også blitt utbygd et mobilnett over hele øygruppen.[5] I 2015 var det anslagsvis 17 000 fasttelefoner (34 per 100 innbyggere) og 63 000 mobiltelefoner på Færøyene (126 per 100 innbyggere).[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Fyrsta telefonin». Tráðurin (færøysk). Føroya Tele (2). 1998. 
  2. ^ a b «Telefon og traadløs Telegraf paa Færøerne». Norges Sjøfartstidende: 2. 12. juli 1906. 
  3. ^ «A Telegraph Cable to Iceland and the Faeroes». The Times (engelsk). London: 8. 24. juli 1906. 
  4. ^ Madsen, C.L. (1883). Den nord-atlantiske Telegraf over Færøerne, Island og Grønland. Geografisk Tidsskrift (dansk). 7. s. 87. ISSN 0016-7223. [død lenke]
  5. ^ a b c d «Søgan hjá Føroya Tele» (færøysk). Føroya Tele. Arkivert fra originalen 16. januar 2017. Besøkt 13. januar 2017. 
  6. ^ «Telephone cable to Iceland and the Faroes». The Times (engelsk). London: 5. 4. april 1959. 
  7. ^ a b «Faroe Islands». The World Fact Book (engelsk). CIA. Arkivert fra originalen 6. mai 2019. Besøkt 13. januar 2017. 
  8. ^ «Automattelefonin í Føroyum næstan komin undir land». Myndablaðið NÚ (færøysk) (2). 1976. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Telefoni_på_Færøyene&oldid=22815928»