Telefoni på Færøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Svensk telefon fra 1896.
Utsikt over Tórshavn, ca. 1900.

Telefoni på Færøyene kom med en telefonlinje mellom Vestmanna og Tórshavn i 1905.

Bonden Ólavur á Heygum i Vestmanna skrev til Lagtinget i 1901 om hvilken betydning telefonen ville få for det færøyske samfunnet. Han mente at en linje mellom Vestmanna og Tórshavn kunne være til stor nytte, fordi dette var viktige fiskerihavner.[1]

Brevet ser ikke ut til å ha gjort nevneverdig inntrykk på Lagtinget, så bonden søkte Lagtinget om tillatelse til å legge en telefonlinje selv. Saken ble behandlet av en nemnd på fem personer, og tre av dem ville avvente den danske statens telefonutbygging. Ólavur á Heygum fikk likevel tillatelse, slik at linjen hans senere kunne bli kjøpt opp av staten, og i 1905 la han endelig linjen mellom Vestmanna og Tórshavn. Kostnaden var 28 281 kroner og 14 øre. De første husene som fikk innlagt telefon var dermed i Geil i Tórshavn, hos Hans Bærentsen på Sund, Óli Kristian Debess på Oyrareingir, Óli Jacobsen i Kvívík og Ólavur á Heygum selv.[1]

I 1906 søkte Ólavur á Heygum om tillatelse til å bygge ut telefonnett over hele Færøyene, men samme år besluttet Lagtinget selv å begynne en landomfattende utbygging. Det ble også lagt en kabel i Sandagerði i Tórshavn, hvor det var telegrafforbindelse til omverdenen.[1][2] Samme år begynte Telefonverk Føroya Løgtings (nå Føroya Tele) å sette over telefonsamtaler på Færøyene. Bokholder Anton Degn var telefonverkets første direktør fra 1906 til 1912.[3]

I 1930 var alle bygder tilknyttet telefonnettet, men Suðuroy var ikke tilknyttet resten av øygruppen, så mellom Tórshavn og Tvøroyri var det bare radiotelegrafforbindelse. I 1954 la man den første telefonlinjen til utlandet, en undersjøisk kabel til Danmark.[3][4][5]

I 1953 ble telefonnettet i Tórshavn-distriktet automatisert. Etter at telefonnettet ved Sundini ble automatisert i 1976, ble resten av landet omfattet av samme ordning i 1978, og de gjenværende sentralbordene og telefonstasjonene ble overflødige.[3][6] Siden 1989 har det også blitt utbygd et mobilnett over hele øygruppen.[3] I 2015 var det anslagsvis 17 000 fasttelefoner (34 per 100 innbyggere) og 63 000 mobiltelefoner på Færøyene (126 per 100 innbyggere).[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Fyrsta telefonin». Tráðurin (færøysk) (Føroya Tele) (2). 1998. 
  2. ^ «A Telegraph Cable to Iceland and the Faeroes». The Times (engelsk) (London), s. 8. 24. juli 1906. 
  3. ^ a b c d «Søgan hjá Føroya Tele» (færøysk). Føroya Tele. Besøkt 13. januar 2017. 
  4. ^ «Telephone cable to Iceland and the Faroes». The Times (engelsk) (London), s. 5. 4. april 1959. 
  5. ^ a b «Faroe Islands». The World Fact Book (engelsk). CIA. Besøkt 13. januar 2017. 
  6. ^ «Automattelefonin í Føroyum næstan komin undir land». Myndablaðið NÚ (færøysk) (2). 1976.