Den nordiske passunionen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over den nordiske passunionen

Den nordiske passunionen ble etablert 1. juli 1954 og erstattet protokollen om passfrihet fra 14. juli 1952. Avtalen sikrer at statsborgere i de nordiske landene kan reise fritt over grensene i Norden uten å medbringe pass og bosette seg i hele Norden uten å måtte søke om oppholdstillatelse.

Unionen omfattet i begynnelsen Sverige, Norge, Finland og Danmark uten Færøyene og Grønland. Island tiltrådte avtalen 1. desember 1955, og Færøyene har deltatt siden 1. januar 1966.

I 1958 vedtok Danmark, Sverige, Norge og Finland overenskomsten om opphevelse av passkontrollen ved de fellesnordiske grensene. Denne omfatter fra 24. september 1965 Island, og fra 1. januar 1966 Færøyene. Avtalen gjelder riktignok ikke de norske øyene Svalbard og Jan Mayen.

Avtalen mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grensene av 12. juli 1957 er endret ved overenskomst av 27. juli 1979, samt tillegg til overenskomsten av 2. april 1973 og 18. september 2000.

Dagens status[rediger | rediger kilde]

Avtalen gjelder fortsatt, men er ikke lenger så enestående siden de nordiske landene også er med i Schengensamarbeidet som i praksis har erstattet passunionen i forhold til passkontroll og kontroll av andre reisedokumenter ved grensene mellom Schengenlandene. Når det gjelder arbeidstillatelse har de nordiske reglene blitt erstattet av EUs regler om fri bevegelse. Et spesielt avtaletillegg inkluderer Norge og Island også i dette samarbeidet.

En forskjell er likevel at Schengenavtalen krever pass eller et spesielt, nasjonalt ID-kort utenfor hjemlandet, mens den nordiske passunionen ikke har et slikt formelt krav til legitimasjon. Dette er av stor betydning for svenske statsborgere fordi få har nasjonalt ID-kort, til forskjell fra Finland der det er vanlig å ha slikt kort. For norske statsborgere er situasjonen verre, siden Norge først vil innføre en ordning med nasjonale ID-kort i 2018. I praksis anbefales det å ha med seg valgfrie legitimasjonspapirer også innen Norden, også i eget land, blant annet for å legitimere nasjonalitet.

En annen forskjell er at den nordiske passunionen bare gjelder nordiske borgere, mens Schengensamarbeidet gjelder alle besøkende. Et Schengenvisum gjelder alle Schengenland. Før Schengenavtalen kom på plass var visum til ett nordisk land gjeldende for kun dette ene landet.

Schengensamarbeidet har heller ikke det samme fritaket som den nordiske avtalen i forhold til oppholdstillatelse ved lengre besøk eller bosetting. En nordisk statsborger kan fritt bosette seg i et annet nordisk land uten noen formaliteter. Etter tre måneders bosetting, får dessuten nordiske statsborgere stemmerett ved kommunevalg på samme måte som landets egne borgere. Dette særegent tidligere, men nå har EU statsborgere mulighet til å stemme i andre EU land så lenge de er folkeregistrert der, dette gjelder ikke EU statsborgere i Norge og motsatt. Mens EU-borgere fra 1. april 2006 har sluppet oppholdstillatelse i andre EU-land, må man registrere seg innen tre måneder etter ankomst til et annet EU-land (for Storbritannia gjelder spesielle regler). I enkelte EU-land er det dessuten spesielle krav som må oppfylles for besøk ut over tre måneder, i første rekke handler dette om å kunne forsørge seg selv.

Den nordiske passunionen kunne integreres i Schengenavtalen etter at Norge og Island fikk spesialavtaler for EØS. Disse gir norske og islandske borgere lignende rettigheter som EU-borgere i EU-land og tilsvarende for EU-borgere i Norge og Island. Hovedregelen er at man må innhente oppholdstillatelse ved lengre opphold eller bosetting, men i prinsippet skal slik tillatelser gis under forutsetning av at man kan forsørge seg selv.

I praksis er mye likt i så vel Schengenområdet som innen Norden. Den nordiske passunionen gjelder her, mens det for reiser mellom de øvrige Schengenlandene er nødvendig med pass for alle som ikke har nasjonalt ID-kort.

Det er nødvendig med godkjent legitimasjon i forbindelse med flyreiser, og i prinsippet kan man bruke en hvilken som helst, godkjent, nordisk identifikasjon, inkludert nasjonalt EU-identifikasjonskort for personer fra nordiske EU-land. Enkelte flyselskap har strengere regler og krever pass. Før Schengenavtalen var det passkontroll ved flyreiser mellom de nordiske land, men vanligvis var det tilstrekkelig å vise billetten for å passere. En godkjent, nordisk identifikasjon, f.eks førerkort, var likevel nyttig å ha med. Den nordiske passunionen er basert på at statsborgere i landene som har sluttet seg til, formelt ikke trenger legitimasjon ved reiser innen området. I praksis er det imidlertid gjerne nødvendig å ha med minimum bankkort. En rekke EU-land, f.eks Frankrike, Belgia og Italia, krever at alle borgere kan identifisere seg med nasjonalt ID-kort (eller pass), og dette gjelder nå alle EU-borgere.

Tilleggene til avtalen har hatt til hensikt å harmonisere nasjonale lover og regler for utlendinger og i forhold til Schengentraktaten og Amsterdamtraktaten, i denne sammenheng personer som ikke er statsborger i Norge, Danmark, Finland eller Sverige eller Schengen-/EU-land. De har regler for:

  • Passkontroll ved yttergrense og registrering ved innreise, for utlendinger generelt og utviste/bortviste utlendinger spesielt
  • Krav om oppholds-/arbeidstillatelse ved opphold ut over 3 måneder
  • Regler for avvisning
  • Forbud mot innreise i annet nordisk land for utlendinger som er avvist/utvist i annet nordisk land
  • Plikt til å motta avviste utlendinger som har reist videre og som returneres

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]