Færøysk landbruk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Landbruk i vikingtiden
Fårebrevet fra 1298 vitner om saueholdets betydning

Færøysk landbruk er en viktig del av Færøyenes historie og kultur. Færøyene var frem til 1900-tallet et fiskerbondesamfunn med en blandet selvforsyningsøkonomi. Det var vanlig å drive kombinasjonsbruk med saue- og krøtterhold samt korn- og gressdyrking på den ene siden, samt kystfiske, grindhvalfangst og fuglefangst på den andre. Hjemmebaserte håndverk var også vanlig. Fra slutten av 1800-tallet gikk Færøyene gradvis over til å industrialisere fiskeriene og profesjonalisere de ulike næringsveiene, også landbruket.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Fra 20. oktober til 15. mai åpnes innmarken, slik at sauer og andre husdyr kan beite på årets siste gress og det første om våren, samtidig som at innmarken blir holdt ved like. Innmarken brukes ofte til beitemark for husdyr i vinterhalvåret, og som potetjord i sommerhalvåret.

På Færøyene dyrket man tidligere bygg og endel roer kun til eget forbruk. Fra begynnelsen av 1800-tallet ble det også vanlig å dyrke poteter. Dyrehold, fiskeri, hval- og fuglefangst var de viktigste måtene å skaffe mat på. Man brukte sjeldent hestene som trekkdyr, men mest som lastdyr når det skulle hentes torv, eller når man skulle på fjellet for å fange sauer. På fjellene gikk sauene, og her slo man også gress til vinterfôr for dyrene.

Sauene ble holdt for både ullen og kjøttets skyld, derav den kjente færøyske frasen «Seyða ull er Føroya gull» («Sauens ull er Færøyenes gull»). Ullen har vært en svært viktig handelsvare for Færøyene, og myntfunn viser at færøyingene har solgt ullprodukter til Norden og det øvrige Europa allerede på 1000-tallet (se Fårebrevet). Denne handelen ble imidlertid ivaretatt av kjøpmann fra Bergen, Nederland og Hansaforbundet fra 1200-tallet, da den færøyske monopolhandelen ble innført.

Fiskeri og sjøfart gav også fisk til grytene og inntekter til husholdningene. Færøysk hvalfangst (grindadráp) var og er et viktig supplement til husholdningen, og det har også forekommet noe selfangst. Man samlet også inn sjøfuglegg og fanget fugler på de steile klippeveggene.

Deling av jorden[rediger | rediger kilde]

Fra gammelt av har jorden på Færøyene vært inndelt i odelsjord (oðalsjørð) og kongsjord (kongsjørð). Man skiller også mellom innmark (bøur) og utmark (hagi), som er henholdsvis privat eiendom og felleseie for hele bygda. Det er derfor også innmarken som er enten odels- eller kongsjord. Innmarken ligger ved bygda, som den også ofte omkranser, mens utmarken var og er ukultivert og brukes til beitemark for hovedsakelig sauer.

Odelsjorden var eid av og gikk i arv mellom bøndene. En form for odelsrett gjorde at jorden ofte ble delt opp i små parseller mellom arveberettigede søsken. Dette har ført til kompliserte og uryddige eiendomsforhold opp gjennom historien. Kongsjorden var imidlertid statlig eiendom, og kongsbonden hadde kun bruksretten til jorden. Ifølge tradisjonen hadde den eldste sønnen rett til å følge sin far i kontraktforholdet, og da jorden ikke kunne oppdeles, var en kongsbonde bedre stilt enn en odelsbonde. I 1956 overtok Lagtinget kongsjorden, som nå kalles lagtingsjord, og må i motsetning til tidligere selges.

Landbruket i dag[rediger | rediger kilde]

Kjøttproduksjonen dekker i dag om lag 40 % av færøyingenes kjøttforbruk, herav 300 tonn sauekjøtt, 100 tonn oksekjøtt og 100 tonn svinekjøtt årlig. Sauebestanden er på ca. 70 000 dyr, og det slaktes årlig ca. 40 000 lam. Mest sau holdes på Eysturoy, etterfulgt av Streymoy, Suðuroy (med Lítla Dímun), Sandoy og Vágar.[2] Det færøyske landbruket er i dag fullt modernisert, med melkeproduksjon som viktigste inntektskilde, og av melkeprodukter importeres kun ost.

Politisk tilfaller landbrukssaker Fiskeridepartementet fra 1998, og tilfalt tidligere Landbruksdepartementet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hansen, Kirsten Monrad (1999). «Det nordatlantiske område». Den nordiske kystkulturs særart og livskraft. TemaNord. 605/1999. København: Nordisk ministerråd. s. 51–52. ISBN 978-92-893-0406-1. 
  2. ^ «Hagar» (færøysk). Heimabeiti. Arkivert fra originalen 4. november 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]