Vágar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Vágar
Detailed map vágar 2006.jpg
Geografi
PlasseringVestlig og tredje størst av Færøyene i Atlanterhavet.
ØygruppeFærøyene Færøyene
Antall øyerForuten Vágar er det 62 holmer og skjær.[1]
Areal176,38 km² 
Høyeste punktÁrnafjall (722 moh.[2] )
Administrasjon
Færøyene
Færøyene
KommunerVágar og Sørvágur
Demografi
Befolkning3 275 (2019[3])
Befolkningstetthet18,6/km²
Beliggenhet

Vágar (IPA: [ˈvɔːar]) eller Vágoy (foreldet dansk skrivemåte: Vågø) er den tredje største av øyene som utgjør Færøyene. I likhet med de øvrige øyene er Vágar av vulkansk opprinnelse, og preget av dramatiske landskapsformer. På Vágar finnes Færøyenes to største innsjøer, Sørvágsvatn og Fjallavatn, og den største holmen, Tindhólmur.

Den 1. januar 2019 hadde Vágar 3 090 innbyggere, fordelt på de seks bygdene Miðvágur, Sørvágur, Sandavágur, Bøur, Vatnsoyrar og Gásadalur.[3] Administrativt er øya inndelt i Vága kommuna og Sørvágs kommuna. Færøyenes vestligste øy, Mykines, er en del av Sørvágs kommuna. Øyene Vágar og Mykines utgjør ett syssel og prestegjeld.

Vágar er forbundet med det færøyske meginlandið, «hovedlandet», med en veitunnel til Streymoy, hvor hovedstaden Tórshavn ligger. Ved Sørvágur ligger Færøyenes eneste flyplass, Vágar lufthavn. Foruten den økonomiske aktiviteten som er knyttet til flyplassen, er Miðvágur og Sørvágur viktige havner for fiskeri og havbruk. Øya er hjemsted for viktige handelsbedrifter og noe verkstedindustri. De fleste offentlige tjenestetilbud på øya er konsentrert i Miðvágur.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Tindhólmur sett fra sørøst.
Drangarnir med Tindhólmur bak.

Den 176,38 km² store Vágar er forholdsvis kompakt i formen,[1] men er ca. 22 km på det lengste i nordvestlig–sørøstlig retning.[4] På det bredeste er øya ca. 12 km.[4] Vágar er adskilt fra Streymoy ved Vestmannasund i øst og fra Mykines ved 4 km brede Mykinesfjørður i vest. Mikkjal á Ryggi har beskrevet Mykinesfjørður som «det verste havstykket på Færøyene».[5] Den 3,5 km lange Sørvágsfjørður skjærer inn i landskapet vestfra.

Øya er som resten av øygruppen av vulkansk opprinnelse. De nordøstre delene av Vágar er forholdsvis lavtliggende, mens de nordvestre delene er kuperte og bratte. Øyas høyeste fjell er Árnafjall (722 moh.) og Eysturtindur (715 moh.) ved Gásadalur. Disse er henholdsvis de 37. og 40. høyeste fjellene på Færøyene. Det færøyske kartverket teller i alt 41 fjell på Vágar.[2]

På Vágar ligger øygruppens to største innsjøer, Sørvágsvatn (3,57 km²) og Fjallavatn (1,03 km²).[6] Grensen mellom øyas to kommuner er trukket gjennom disse to innsjøene, i nordvestlig–sørøstlig retning. Fjallavatn drenerer i havet nordover gjennom en 80 m høy foss i den 1,5 km lange elven Reipsá.[7] Sørvágsvatn drenerer i havet sørover gjennom den 32 m høye Bøsdalafossur.[8] Sørvágsvatn er på det meste 59 m dyp, 6 km lang og 0,8 km bred.[9] Vatnsoyrar i innsjøens nordlige ende er Færøyenes eneste innlandsbygd.

Rundt Vágar ligger 62 holmer og skjær, flesteparten i nordvest og sør.[1] Færøyenes største holme, den 65 hektar store Tindhólmur, ligger ved Sørvágsfjørður.[10] Den høyeste av Tindhólmurs fem tinder rager 262 moh. Den 10 hektar store Gáshólmur er Færøyenes fjerde største,[10] og rager på det meste 65 moh. Andre holmer er Skerhólmur, Trøllkonufingur, Dunnusdrangar og Filpusardrangur. Drangarnir mellom Tindhólmur og Vágar er to karakteristiske staurer. Stauren Trælanípan rager på det meste 142 moh.[8]

Utsikt mot Trælanípan med Sørvágvatn i bakgrunnen.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. En utbredt karplante på øya som regnes for hjemmehørende på Færøyene, er kysttjønnaks. Det er også registrert perlevintergrønn. Av mer nylig innførte arter som har etablert seg på Færøyene, er blant andre hundegress, tunbalderbrå og strandbalderbrå registret på Vágar.[11] Det finnes noen krattvekster, men ingen naturlige skoger på øya. I 1980 ble 11,7 dekar ved kirken i Miðvágur utlagt til skogplantasje.[12]

Farvannene rundt Vágar er rike på fisk. Både Sørvágsvatn og Fjallavatn er gode ørretvann.[13] De langgrunne vikene ved Miðvágur og Sandavágur er blant stedene som er godkjent av de færøyske myndighetene for grindhvalfangst – grindadráp.[14] Fra 1709 til 2011 ble det gjennomført 265 grindadráp i Miðvágur, over 14 % av alle fangstepisoder på Færøyene i perioden, noe som gjorde det til det beste fangststedet.[13][15]

Klima[rediger | rediger kilde]

Gásadalur om vinteren.

Vágar har et subarktisk maritimt klima, sterkt påvirket av Atlanterhavet. Dette gir milde vintre, kjølige somre og en gjennomsnittlig årstemperatur på Vágar lufthavn på 6 °C, den laveste på Færøyene. Gjennomsnittlig årlig nedbør er 1 555 mm, typisk for ytre strøk på øyene, og halvparten så mye som i Hvalvík eller på Hellur.[16]

Klimadata for Vágar luftnavn
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C 4.8 4.8 5.2 6.4 8.8 10.8 12.1 12.3 10.4 8.6 6.1 5.3 7,97
Døgnmiddeltemp. °C 2.7 2.7 3.1 4.3 6.6 8.7 10.2 10.4 8.6 6.8 4.2 3.3 5,97
Normal min. temp. °C 0.5 0.6 0.9 2.1 4.4 6.6 8.3 8.5 6.7 4.8 2.1 1.1 3,88
Nedbør (mm) 163 122 141 120 83 81 115 133 151 164 140 142


Historie[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1801 407
1840 597 +46,7%
1860 729 +22,1%
1890 1 154 +58,3%
1901 1 285 +11,4%
1925 1 923 +49,6%
1960 2 534 +31,8%
1966 2 498 −1,4%
1970 2 523 +1,0%
1977 2 784 +10,3%
1983 2 867 +3,0%
1990 2 923 +2,0%
1995 2 627 −10,1%
2000 2 598 −1,1%
2005 2 888 +11,2%
2010 3 065 +6,1%
2015 3 068 +0,1%
2019 3 275 +6,7%
Kilde: Offentlig statistikk.[3][17][4][18] Mykines er unntatt.

Vágar og Mykines oppstod som et tinglag i middelalderen. Tinget ble trolig holdt i Miðvágur.

Fra 1555 til det gamle Lagtinget ble avskaffet i 1816, hadde Færøyenes lagmann sete på gården Steig i Sandavágur.[13] Hovedmannen bak det moderne færøyske skriftspråket, V.U. Hammershaimb, var sønn av den siste lagmannen, og ble født på Steig.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Vágar og Mykines utgjør et syssel. Siden 2010 har syslene Vágar, Streymoy og Sandoy utgjort egne rettskretser, men et felles politidistrikt. Både sysselmannen og politiet har kontorsted i Miðvágur.[19]

Vágar og Mykines utgjør et prestegjeld innen Fólkakirkjan. Prestegjeldet omfatter sognekirkene Sandavágur, Miðvágur, Sørvágur, Bøur og Mykines.[20] Prestegården ligger i Miðvágur. De søndagene det ikke er prest til stede i kirkene, avholdes lekmannsgudstjenester.

Med innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 tok man utgangspunkt i den kirkelige inndelingen. Vága prestagjalds kommuna ble delt i kommunene Mykines og Vágar i 1911. Sistnevnte opphørte i 1915, da alle sognene på Vágar ble utskilt som egne kommuner: Sørvágur, Bøur, Miðvágur og Sandavágur.[21] I 2005 ble Mykines og Bøur innlemmet i Sørvágur. I 2009 dannet Miðvágur og Sandavágur den nye kommunen Vágar, med Miðvágur som administrasjonssenter.

Folketall i bygdene på Vágar per 1. januar 2019:[3]

Bygd Innbyggere Kommune
Miðvágur 1 119 Vágar
Sørvágur 1 109 Sørvágur
Sandavágur 925 Vágar
Bøur 67 Sørvágur
Vatnsoyrar 43 Vágar
Gásadalur 12 Sørvágur

Religion[rediger | rediger kilde]

Miðvágs kirkja. Den nåværende kirkebygningen ble innviet i 1952.

Den folkekirkelige kristendommen dominerer på Vágar, hvor over 90 % av befolkningen i prestegjeldet var medlemmer av Fólkakirkjan i 2019.[22] Kirken er blant de viktigste sosiale møtestedene i øysamfunnet. En rekke kristelige organisasjoner har sitt virke innenfor rammene av Fólkakirkjan. Heriblant er Kirkjuliga Heimamissiónin (Indremisjonen), som samarbeider tett med kirken på mange områder, og som har egne forsamlingshus i Miðvágur, Sandavágur og Sørvágur.[23]

Det nest største trossamfunnet på Færøyene, den vekkelseskristne bevegelsen Brøðrasamkoman, kom til øya med en vekkelse i Sørvágur i 1907, og det nåværende forsamlingshuset i bygda, Kedron, ble reist i 1938.[24] Siden 1967 har den kristne barne- og ungdomsleiren Zarepta, tilknyttet Brøðrasamkoman, holdt til på Vatnsoyrar.[25][26]

Kjente personer fra Vágar[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Oyggjastøddir» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 25. desember 2014. 
  2. ^ a b «Fjøll» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 26. desember 2014. 
  3. ^ a b c d «IB01030 Fólkið skift á kyn, aldur og bygd 1. januar» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 15. januar 2017. 
  4. ^ a b c Blangstrup, Chr. (1928). «Vaagø». Salmonsens konversationsleksikon (dansk). 14 (2 utg.). København: J.H. Schultz Forlagsboghandel. s. 375–376. 
  5. ^ Mohr, Janus (12. desember 1979). «Um lundafleyggj í Mykinesi». Oyggjatiðindi (færøysk) (58). Arkivert fra originalen 12. desember 2014. 
  6. ^ «Størstu vøtn» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 25. desember 2014. 
  7. ^ Hansen, Leivur Janus og Gíslason, Gísli Már (2010). «Physical nature of streams in the Faroe Islands with notes on their biota». I Bengtson, Svend-Axel m.fl. Dorete – her book. A tribute to Dorete Bloch and to Faroese nature. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (engelsk). 52. Tórshavn: Fróðskapur. s. 259. ISBN 978-99918-65-30-0. 
  8. ^ a b «Trælanípan og Bøsdalafossur» (dansk). Turistinformationen i Vágar. Besøkt 25. desember 2014. [død lenke]
  9. ^ Landkildehus, Frank m.fl. (2002). «General Description of Five Faroese Lakes». I Christoffersen, Kirsten m.fl. Five Faroese Lakes. Phusico-Chemical and Biological Aspects (PDF). Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (engelsk). 36. Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag. s. 28–33. ISBN 99918-41-36-9. 
  10. ^ a b «Størstu hólmar» (færøysk). Umhvørvisstovan. Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 25. desember 2014. 
  11. ^ Christiansen, Hans Guldager (1989). «Nye fund og iagttagelser af de færøske karplanter». Fróðskaparrit (dansk). 38–39: 81–91. ISSN 0367-1704. 
  12. ^ Leivsson, Tróndur G. (1989). «Øki løgd til viðarlundir í Føroyum 1885–1985». I Højgaard, Andrias, Jóhansen, Jóhannes og Ødum, Søren. Træplanting í Føroyum í eina øld. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (færøysk). XIV. Tórshavn: Føroya Fróðskaparfelag. s. 44. 
  13. ^ a b c Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). «Fugleberg og fuglefangst». Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (norsk). Oslo: Tanum. s. 17. 
  14. ^ «Kunngerð nr. 100 frá 5. juli 2013 um grind, sum broytt við kunngerð nr. 78 frá 10. juni 2014» (færøysk). Lógasavn. Besøkt 12. mars 2016. 
  15. ^ Fielding, Russell (2013). «Coastal geomorphology and culture in the spatiality of whaling in the Faroe Islands». Area (engelsk) (1): 88–97. ISSN 0004-0894. 
  16. ^ a b Cappelen, John og Laursen, Ellen Vaarby (1998). The Climate of The Faroe Islands – with Climatological Standard Normals, 1961–1990 (PDF) (dansk). Danmarks Meteorologiske Institut. 
  17. ^ Kommununevndin (1998). Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (PDF) (færøysk). bd. 1, d. 2. Tórshavn: Føroya landsstýri. s. 288–333. ISBN 99918-3-044-8. Arkivert (PDF) fra originalen 6. oktober 2014. 
  18. ^ Weitemeyer, Harald (red.) (1904). «Vaagø Syssel». Kongeriget Danmark (dansk). 5 (3 utg.). København: G.E.C. Gads Boghandel. s. 871–874. 
  19. ^ «Nýggir sýslumenn settir» (færøysk). Heimabeiti. 4. mai 2010. Arkivert fra originalen 11. april 2016. Besøkt 29. mai 2015. 
  20. ^ «Prestagjøld» (færøysk). Fólkakirkjan. Arkivert fra originalen 1. februar 2014. Besøkt 18. juni 2015. 
  21. ^ Kommununevndin (1998). Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (PDF) (færøysk). bd. 1, d. 2. Tórshavn: Føroya landsstýri. s. 288. ISBN 99918-3-044-8. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2014. Besøkt 8. juli 2017. 
  22. ^ «MM03010 Prestagjøldini» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 22. august 2019. 
  23. ^ «Staðbundin og missiónsarbeiði» (færøysk). Kirkjuliga Heimamissiónin. Besøkt 22. august 2019. 
  24. ^ Jóansson, Tórður (2012). Brethren in the Faeroes. An Evangelical movement, its remarkable growth and lasting impact in a remote island community (doktorgradsavhandling i teologi ved University of Glasgow). Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (dansk). 57. Tórshavn: Fróðskapur. s. 10, 273 og 302. ISBN 978-99918-65-46-1. 
  25. ^ «Bygdin inni í landinum 75 ár». Dimmalætting–Viðskerin (færøysk): 8–10. 19. oktober 1996. 
  26. ^ Zachariassen, Z. (2007). «Zarepta 40 ár» (færøysk). Zarepta. Arkivert fra originalen 28. februar 2018. Besøkt 27. februar 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Haraldsen, Petur Jacob (2001). Í Vágum undir krígnum (færøysk). Miðvágur. ISBN 99918-3-110-X.  [59 sider]
  • Petersen, Heini F. og Poulsen, Dánjal (2013). Vága samferðslusøga. Gamla tíðin, Vágatunnilin, flogferðsla (færøysk). Sandavágur. ISBN 978-99918-3-390-3.  [480 sider]
  • Viderø, Kristian Osvald (1994). Saga Vágoyar og Mykiness (færøysk). Tórshavn: Bókagarður. OCLC 35318388.  [85 sider]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]