Erlend av Færøyene
| Erlend av Færøyene | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Skulptur av Erlend på Nidarosdomens vestfront | |||
| Født | 13. århundre | ||
| Død | 13. juni 1308[1][2] Bergen[1][2] | ||
| Beskjeftigelse | Kannik, katolsk biskop | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Kirkjubøur | ||
Erlend[a] (død 1308) var en norsk katolsk prelat. Han var biskop i Kirkjubøur på Færøyene fra 1269 til 1308. Hans biskopstid forbindes med en styrkelse av kirkens makt og rikdom på øyene. Biskop Erlend var byggherre for Magnuskatedralen, og han regnes som opphavsmann til Sauebrevet, som er et viktig rettsdokument og en kilde til Færøyenes middelalderhistorie. Han ble forsøkt helligkåret etter sin død.
Biskop med politisk innsikt
[rediger | rediger kilde]Erlend var nordmann, men ellers er intet kjent om hans opphav. Han var kannik ved domkapitlet og rektor ved katedralskolen i Bergen da erkebiskop Jon Raude utnevnte ham til biskop på Færøyene i 1268. Han ble bispeviet i januar 1269 og etterfulgte avdøde biskop Gaute, som også kom fra Bergen.[3][4]
Biskop Erlend skal ha vært den som døpte kong Magnus Lagabøtes yngste sønn Håkon Magnusson på påskeaften i 1270.[4]
Erlend var en av biskopene som overvar erkebiskopens kroning av kong Eirik Magnusson i Bergen i 1280, og han deltok ved samme anledning på provinskonsilet, som drøftet prinsippene for forholdet mellom konge- og kirkemakt i Norge.[5]
Færøyene var et norsk skattland og underlagt bestemmelsene i kong Magnus Lagabøtes landslov. Hertug Håkon Magnusson skriver i et brev at han, etter klager fra Færøyene, har bedt biskop Erlend og lagmann Sigurd på Shetland om å gjøre forarbeidet til en særlovgivning for landbruket der. Landbruket på Færøyene var basert på intensivt utmarksbeite med sau. Sauebrevet ble stadfestet som retterbot (tilleggslov) i 1298. Sauebrevet antas å ha tatt utgangspunkt i eldre landskapslov.[6][7][8] Mange av rettsprinsippene i Sauebrevet er fortsatt gjeldende rett på Færøyene.[9]
Avskriften av Sauebrevet i håndskriftet «Lundarbók» viser språklige særdrag fra både Færøyene og Bergen. Filologer har forsøkt å knytte selve skrivingen til Erlend eller hans færøyske prest Trond, men dette kan ikke bevises.[10]
Biskop Erlend nevnes i et vitnebrev fra Bergen i 1305 om den økonomiske ordningen som kong Håkon Magnusson traff for dronning Eufemia i tilfelle han falt fra. Vitnene forpliktet seg gjennom et slikt brev til å se til at avtalen ble overholdt. Historiker Knut Helle oppfattet vitnene som «en utvidet rådskrets» med både kirkelige og verdslige ledere; «personer som ville stå sentralt i riksstyringen» dersom kongen døde.[11]
Kirkebygger i konflikt med konge og allmue
[rediger | rediger kilde]Han bodde på Kirkjubøargarður, der de eldste bevarte bygningsdelene antas å være importert fra Norge på Erlends tid.[12] Kirkjubøargarður rådet over så godt som all jord i Suðurstreymoy, og kirkegodset var enda større.[13] Fordi kysten på Færøyene er sterkt utsatt for erosjon, var det langt mer egnet dyrkingsland i Kirkjubøur i middelalderen, og kulturminner antas å ha gått tapt.[14]
Det er kjent at han rundt 1300 påbegynte Magnuskatedralen, tilegnet den norske helgen Magnus Orknøyjarl. Katedralen har likheter med vestnorsk kirkearkitektur i samme periode. Arkeolog Kirstin Eliasen antar at Erlend var «stærkt inspireret af den samtidige, store byggeaktivitet i Bergen» og sannsynligvis også brukte håndverkere derfra.[15]
Det knytter seg flere sagn og myter til hvorfor Erlends kirkebyggeri fremstår som en ruin. Erlend skal, ifølge en biskopskrønike fra omkring 1420, ha blitt tvunget til å flykte fra et allmueopprør. I folkeminnet knyttes opprøret til store skattebyrder.[4][16] Sannsynligvis har biskopen drevet en hard bøtelegging ved brudd på kirkens forskrifter. Erlend, som var i Bergen mellom 1305 og 1308, skal ifølge biskopskrøniken ha hatt et drømmesyn av færøyingene som brant bispegården og kirken.[4]
Biskopskrøniken forteller at kong Håkon Magnusson hadde tatt parti mot biskopen i forbindelse med opprøret, men motivene er uklare.[4][17] Krøniken navngir en Hergeir – «en Belials søn, Guds og Kristi kirkes fjende, en fredens forstyrrer» – som anstifter til opprøret.[4] Historiker Alexander Bugge trodde at Hergeir kunne være kongens sysselmann på Færøyene.[18]
Det fremgår i flere brev fra Erlends venn, biskop Arne Sigurdsson, at Erlend døde i Bergen 13. juni 1308. Etter det tok det flere år for domkapitlene i Bergen og Nidaros å komme til enighet om en etterfølger i Kirkjubøur.[3]
Forsøk på helligkåring
[rediger | rediger kilde]Erlend skal, etter eget ønske, ha blitt gravlagt i Kirkjubøur. Det fremgår av biskopskrøniken fra omkring 1420 at biskop Jon eller Johannes den tyske, som sannsynligvis også er krønikens forfatter, fikk åpnet graven og bevart Erlends levninger med henblikk på en helligkåring. Det ble bygd et minnekapell for Erlend. Historiker Alexander Bugge anførte at det virket rimelig at «den afsidesliggende øgruppe Færøerne ligesom Island og Orknøerne søgte at faa sig en nationalhelgen».[18]
Biskopskrøniken fremstiller Erlend hagiografisk (i Jakob Jakobsens oversettelse):
«Han var visselig en meget veltalende Guds ords forkynder, de fattiges kærlige ven, hvem fyrster og hædrede som en udmærket fader; ti nødvendigvis burde en mand, der således i alle ting var gennemtrængt af Guds nåde, være elsket af alle. Både i åndelige og verdslige anliggender var han en mand af fuldendt klogskab og stor afholdenhed, fri for lyder, fuld av dyder.»[4]
Biskop Jon skrev til erkebiskopen om Erlends mirakler før og etter hans død, og tok initiativ til en helligkåring, men det finnes ikke belegg for noen drøftelser eller konklusjon.[4][18]
Filolog Jakob Jakobsen mente det var avslørende at biskopskrøniken innrømte at Erlend, mer enn noen av sine forgjengere, beriket kirken på Færøyene med «privilegier, ejendomsbesiddelser og verdsligt gods».[4] Jakobsen tolket fremstøtet for helligkåring som «en gejstlig fordømmelsesdom» over kirkens politiske motstandere.[4]
Arkeologiske utgravninger i Kirkjubøur har påvist rester av et tilbygg ved Ólavskirkjan. Arkeologene tror dette kan være det minnekapellet som biskop Jon bygde for Erlend.[19]
På Nidarosdomens vestfront finnes en skulptur av biskop Erlend, som holder en modell av Magnuskatedralen. Skulpturen står ved siden av Islands, Orknøyenes og Shetlands nasjonalhelgener Torlak og Magnus. Skulpturen er modellert av Odd Hilt og hugget av Oscar Lynum i 1944.[20][21]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Diplomatarium Norvegicum, side(r) 31, bind VIII, utgitt 1871[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Diplomatarium Norvegicum, side(r) 78, bind II, utgitt 1851[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Kolsrud, Oluf (1913). Den norske kirkes erkebiskoper og biskoper indtil reformationen. Diplomatarium Norvegicum. 17, 6. hefte. Kristiania. s. 288–289.
- ^ a b c d e f g h i j Jakobsen, Jakob (1901). «Indledning». Færøske Folkesagn og Æventyr (på dansk). Utgitt av Samfund til udgivelse af gammel nordisk litteratur. København. s. XI–XXIII.
- ^ Helle, Knut (1972). Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319. Bergen: Universitetsforlaget. s. 171. ISBN 82-00-08836-7.
- ^ Jakobsen, Jakob (1907). «Um gamlar føroyskar løgskipanir, ‘seydabrævið’ og Edlind biskup í Kirkjubø». Diplomatarium Færoense: Føroyskt fodnbrævasavn (på færøysk). I. København og Tórshavn. s. XVII–XXIII.
- ^ Sørlie, Mikjel (1965). En færøysk-norsk lovbok fra omkring 1310: en studie i færøysk språkhistorie. Bergen: Universitetsforlaget. s. 9–19.
- ^ Petersen, Poul (1968). Ein føroysk bygd (på færøysk). Avhandling for lisensiatgraden i jus ved Universitetet i Oslo. Tórshavn. s. 1–9.
- ^ Thorsteinsson, Arne (2008). «Land Divisions, Land Rights, and Landownership in the Faeroe Islands». I Jones, Michael og Olwig, Kenneth. Nordic Landscapes: Region and Belonging on the Northern Edge of Europe (på engelsk). Minneapolis: University of Minnesota Press. s. 77. ISBN 978-0-8166-3914-4. «Many of [the Sheep Letter’s] provisions passed into new legislation in 1866, upon which management of common pastures is still based.»
- ^ Drechsler, Stefan (2021). «Production and Content of the Fourteenth-Century Norwegian Law Manuscript Lundarbók». I Gobbitt, Thom. Law / Book / Culture in the Middle Ages (på engelsk). Leiden: Brill. s. 23–24. ISBN 978-90-04-44834-6. doi:10.1163/9789004448650_003.
- ^ Helle, Knut (1972). Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319. Bergen: Universitetsforlaget. s. 181–182. ISBN 82-00-08836-7.
- ^ Berg, Arne (1995). «Bispagarðurin í Kirkjubø». Norske tømmerhus frå mellomalderen. V. Utgitt av Riksantikvaren. Oslo: Landbruksforlaget. s. 249–257. ISBN 82-529-1381-4.
- ^ Thorsteinsson, Arne (2008). «Land Divisions, Land Rights, and Landownership in the Faeroe Islands». I Jones, Michael og Olwig, Kenneth. Nordic Landscapes: Region and Belonging on the Northern Edge of Europe (på engelsk). Minneapolis: University of Minnesota Press. s. 96. ISBN 978-0-8166-3914-4.
- ^ Arge, Símun V. og Stige, Morten (2024). «The Site and Archaeology at Medieval Kirkjubøur». I Eliasen, Kirstin og Stige, Morten. The Cathedral of Kirkjubøur and the Medieval Bishop’s See of the Faroes (på engelsk). Tórshavn: Tjóðsavnið. s. 16–18. ISBN 978-99918-3-789-5.
- ^ Eliasen, Kirstin (1995). «Oversigt over det færøske bispesædes historie». Fróðskaparrit (på dansk). 43: 55. doi:10.18602/fsj.v43i.663.
- ^ Young, G.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation: A Chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (på engelsk). Douglas: Shearwater Press. s. 65–67. ISBN 0-904980-20-0.
- ^ Debes, Hans Jacob (1995). «Erlendur biskupur». Føroya søga (på færøysk). 2. Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 129–134. ISBN 99918-0-060-3.
- ^ a b c Bugge, Alexander (1899). Erkebiskop Henrik Kalteisens kopibog. Utgitt av Det Norske Historiske Kildeskriftfond. Christiania. s. XXIX–XXX.
- ^ Arge, Símun V. og Stige, Morten (2024). «The Site and Archaeology at Medieval Kirkjubøur». I Eliasen, Kirstin og Stige, Morten. The Cathedral of Kirkjubøur and the Medieval Bishop’s See of the Faroes (på engelsk). Tórshavn: Tjóðsavnið. s. 31–32. ISBN 978-99918-3-789-5.
- ^ Suul, Torgeir (1980). Nidarosdomen: Vestfrontens skulpturer. Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. s. 36–37. ISBN 82-7693-036-0.
- ^ «St. Erlend». Vestfronten, Nidarosdomen. Besøkt 20. oktober 2025.
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ Også skrevet som Erland og Erlendus. På Færøyene går Erlend under færøyske navneformer som Erlendur, Erlandur, Ellindur, Ellendur og Edlindur.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- West, John F. (1986). «Erlendr. Bishop of the Faroe Islands». I Nordstrom, Byron J. Dictionary of Scandinavian History (på engelsk). Westport: Greenwood Press. s. 175–176. ISBN 0-313-22887-6.