Bekk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bekk er en åpen vannstrøm som har gravd seg fast løype i terrenget og renner noenlunde stabilt hele året. Opphav til alle bekker er tidligere overskuddsnedbør som etterhvert samles og renner nedover til sporet blir synlig nok til å kalles bekk.

Bekken kan ha synlig start fra et vann, tjern, underjordisk kilde eller en myr, og vil fortsette nedover til den ender med å møte annet vann i form av en annen bekk, vann, elv eller havet.

Enkelte større bekker regnes med som start av et elveløp. Mange bekker har en stamme av ørret som lar seg fiske på.

Vannføringen i et bekkeløp vil kunne variere sterkt, avhengig av nedbørsforholdene langs det. På Vestlandet finnes mange strenger som har løp ned bratte fjellsider og som er tørre store deler av forsommeren og vinteren, men er særs aktive og synlige ved snøsmelting og høstregn. Mange av de sesongvariable bekkeløpene lager store problemer og ødeleggelser ved å flomme over eller mette leirjord med for mye vann slik at en får flomskred. For bøndene har det alltid vært viktig å sørge for at bekkeløp er godt steinsatt og sikret, slik at ikke vannet tar matjorda.

For samferdselen har det tidligere vært et problem å krysse bekker. Noen steder har bekken vært bred og grunn, og en har laget vad, alternativt lagt ut steiner som en kunne gå over på, mens vannet fikk avløp mellom. Ellers har en brukt klopp eller en liten bro.

Moderne veibygging sikrer bekkeløpene mot flom ved å legge dem i rør under veilegemet eller støpe små broer, også kalt stikkrenner og kulverter.