Halleluja
Halleluja er en språklig interjeksjon. En teori går ut på at opphavet er hebraisk (הַלְּלוּיָהּ) – av הַלְּלוּ (halelu, imperativ av hillel, å lovprise[1]) og יָהּ (Jah) – altså «lovpris Jah(ve)»[2] eller «lovpris Herren».[3] Det brukes som et religiøst ladet gledesrop. I israelittisk liturgi er det menighetens svar-rop under tempelgudstjenesten.[1]
Ordet er ofte brukt av både jøder og kristne, og finnes blant annet i salmene, blant de såkalte hymnene, i det gamle testamentet. Jødene fremførte sitt «hallel» ved påske- og tabernakelfestene. Salme 146-150 kalles «det store hallel». I det nye testamentet har halleluja mer preg av seierssang.[3]
I Den katolske kirke[rediger | rediger kilde]
I Den katolske kirke brukes ordet i forbindelse med lesningen av Evangeliet under ordets liturgi, ved at lesningen forutgås av et trefoldig halleluja og et hallelujavers. I fastetiden bruker man ikke ordet halleluja, da det er et gledesrop som ikke passer i denne perioden. Ved påskevigilien tas det igjen i bruk, gjerne i en spesielt høytidelig form.
I karismatiske kirker[rediger | rediger kilde]
I karismatiske kirker blir ordet ofte brukt som et spontant gledesrop under en gudstjeneste, eller under bønnemøter.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Illustrert norsk Bibel-leksikon. Oslo: Illustrert bibel-leksikon. 1965.
- ^ Gyldendals ett-binds leksikon. Oslo: Gyldendal. 1958.
- ^ a b Faktum leksikon. Oslo: Faktum. 1994. ISBN 8254002142.
- ^ Dahl, Tor Edvin (1978). Fra seier til nederlag: pinsebevegelsen i Norge. Oslo: Land og Kirke. ISBN 8205112770.