Taktstokk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Frimerke fra Deutsche Post AG fra 1998

En taktstokk brukes av dirigenter for å forsterke eller fremheve hendenes eller kroppens bevegelser under dirigering av musikere i et ensemble eller orkester.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Moderne taktstokker er vanligvis lavet av et lett trevirke, glassfiber eller karbonfiber som er formet til et komfortabelt grep som kalles "bulb". Den er vanligvis lavet av kork, eik, valnøtt-tre, rosentre, eller tidvis av aluminium og tilpasset dirigentens spesielle behov. Profesjonelle dirigenter har ofte personlige spesifikasjoner for en taktstokk basert på deres egne fysiske behov og forestillingens egenart : Sir Henry Wood og Herbert von Karajan er gode eksempler.[1] Historiske eksempler på taktstokker er en som ble gitt den fransk komponist Louis-Antoine Jullien på midten av 1850-tallet, forut for hans første besøk til United States: Den er beskrevet som: "a gorgeous baton made of maplewood, richly mounted in gold and set with costly diamonds."[2]

taktstokker brukt av Arturo Toscanini.

Taktstokker har normalt en variert lengde på om lag 25 til 60 cm.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Igor Stravinsky dirrigerer med taktstokk (1929).

Dirigenter bruker sine fakter som det fremste middel til å kommunisere sine musikalske ideer, enten de velger å bruke en taktstokk eller ikke. Leonard Bernstein er sitert for å ha sagt "hvis en (dirigenten) bruker en taktstokk, må taktstokken i seg selv være levende, fylt med en slags elektrisitet som gjør den til et instrument av betydning i sine minste bevegelser."[trenger referanse]

Den vanlige måte å holde en taktstokk på er mellom tommel og de første to fingre med et grep mot håndflaten. Taktstokken holdes vanligvis med høyre hånd, men kjevhendte bruker venstre. Unge kjevhendte dirigenter blir oppmuntret til å venne seg til å dirigere med høyre..[3] Noen dirigenter,som Pierre Boulez, Georges Prêtre, Leopold Stokowski og Dimitri Mitropoulos velger likevel ikke å bruke taktstokk, men dirigere med hendene. Denne metode er vanlig i små grupper og ved dirigering av sangkor.[4] Hvis dirigenten ikke bruker taktstokk, hendene gjøre jobben like tydelig og faktene må først og fremst og alltid meningsfulle når det gjelder musikken [5]

Historie[rediger | rediger kilde]

John Philip Sousa dirigerer med taktstokk (1911).

Før man brukte taktstokk ble orkestrene eller ensembler dirigert fra cembalo. Dirigenter begynte først å bruke fiolinbuen eller sammenrullede noteblader før den moderne taktstokk ble introdusert.

Før 1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Den første rapporterte bruk av taktstokk under forestilling kan dateres tilbake til 709 f.Kr. hvor lederen, "Pherekydes of Patrae, giver of rhythm" hadde

...plassert seg selv i sentrum på en høy stol og veivet med en gyllen stav og fløytespillerne og kitharaspillerne var...plassert i en sirkel omkring...da Pherekydes med sin gylne stav gav signal, begynte alle på samme tid å spille....[6]

1500-tallet til 1700-tallet[rediger | rediger kilde]

J. B. Lully

Den 8. januar 1687 dirrigerte Jean-Baptiste Lully Te Deum for å feire at Frankrikes konge, Louis XIV hadde kommet seg etter sykdom. Som praksis var på den tiden slo han med en lang stav (en forgjenger til taktstokk; baton; the franske ord bâton bety "stang") mot gulvet da han traff en av sine tær som fremalte en abscess. Såret utviklet seg faretruende, men Lully avslo amputasjon og infeksjonen spredte seg og resulterte i hans død 22. mars

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Taktstokken begynte å bli populær mellom 1820 og 1840. De første taktstokkern var koniske trestaver som var inngravert med tre ringer nær den ene ende for å indikere håndtaket. Hallé Orchestra rapporterte at Daniel Turk brukte en taktstokk i 1810 med bevegelser som var så voldsomme at han tidvis traff en kandelaber som hang over hans hode så glassbiter føk over ham.[7]

Louis Spohr har tatt æren for å ha introdusert taktstokken til England 10. april 1820, da han dirigerte sin andre symfoni med Philharmonic Society i London. Vitner bemerket at dirigenten "sitter der og snur notebladene, men etter alt, han kan ikke uten ... sin taktstokk lede sin musikalske armé ".[8] Det er mest sa synlig at han brukte sin taktstokk under prøver, enn under konsert. Det var i 1825 da George Smart rapporterte at han noen ganger 'beat time in front with a short stick'.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ José Antonio Bowen et al., The Cambridge Companion to Conducting (UK: Cambridge University Press, 2003) p.3,4
  2. ^ Nancy Newman (2010), Good Music for a Free People: The Germania Musical Society in Nineteenth-century America, University Rochester, s. 279, ISBN 978-1-58046-345-4, http://books.google.com/books?id=8oks8-lgwlgC&pg=PA279 
  3. ^ Michael Miller (4 October 2005), The Complete Idiot's Guide to Conducting Music, DK, s. 97, ISBN 978-1-101-58875-8, http://books.google.com/books?id=JoGr6QrjdBsC&pg=PT97 
  4. ^ José Antonio Bowen et al., The Cambridge Companion to Conducting (UK: Cambridge University Press, 2003)
  5. ^ Leonard Bernstein, The Art of Conducting in The Joy of Music (London: Weidenfeld and Nicolson, 1960) p.150
  6. ^ Professor Murchard, [?
  7. ^ Charles Hallé, The Autobiography of Charles Hallé with Correspondence and Diaries ed.
  8. ^ Ignaz Moscheles, The Life of Moscheles with Selections from his Diaries and Correspondence tr.
  9. ^ H. Bertram Cox et al., Leaves from the Journals of Sir George Smart (London: Longmans Green and Co., 1907) p.212