Norsk militærbasepolitikk

Norsk militærbasepolitikk er selvpålagte restriksjoner uttrykt i baseerklæringen av 1. februar 1949, mens Einar Gerhardsen var statsminister, som et tilsvar til at Sovjetunionen advarte Norge mot å slutte seg til NATO.

Før Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten den 4. april 1949, erklærte den norske regjering at den ikke ville tiltre noen overenskomst med andre stater som forpliktet oss til å åpne baser for fremmede styrker på norsk område så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Dette er ensidige norske erklæringer og tiltak som aldri har vært omfattet av bindende avtaler med Sovjetunionen, eller senere Russland, og som aldri har blitt imøtekommet med tilsvarende restriksjoner på russisk side.

Militærbasepolitikken har ikke vært en statisk størrelse, men under utvikling og blitt tilpasset den rådende sikkerhetspolitiske situasjonen i ulike tidsepoker. At det er en ensidig erklæring innebærer at det er norske myndigheter selv som til enhver tid fastsetter rammene for politikken som følger av denne erklæringen.

Erklæringen

«Den norske regjering ber sovjetregjeringen være forvisset om at Norge aldri vil medvirke til en politikk som har aggressive formål. Den vil aldri tillate at norsk område blir brukt i en slik politisk tjeneste. Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Norge og Russland har levet fredelig ved siden av hverandre som granneland i uminnelige tider og den norske regjering er forvisset om at Sovjet-Samveldets regjering kjenner vårt lands ubrutte tradisjoner i arbeidet for fred og våre ønsker om å stå i et vennskapelig forhold til alle fredselskende folk...

Den norske regjering har gjennomgått Sovjet-Samveldets regjerings siste erklæring med oppriktig vilje til å forstå og til å komme i møte ønsket om at det må herske klarhet i naboforholdet mellom de to land. Det ønsker derfor å gjenta på den mest kategoriske måte at den verken vil medvirke til en politikk som har aggressive formål eller åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Den ønsker videre å fastslå at vurderingen av om det foreligger trusler om angrep mot vårt land ikke i noe tilfelle vil bygge på løse og provokatoriske rykter. Bare kjensgjerninger skal danne grunnlaget for avgjørelsen av hvilke skritt som bør tas til landets forsvar, og det er selvsagt den norske regjerings egen vurdering det her er tale om.»

Regjeringen gjorde det klart at norsk basepolitikk ikke var til hinder for å bygge ut militære anlegg «slik at de er skikket til umiddelbart å ta imot og underholde på effektiv vis allierte stridskrefter som overføres til Norge for å bistå med forsvaret av landet» Det er ikke noe i erklæringen som forhindrer at Norge selv kan anmode allierte stater om å opprette militære baser på norsk jord, men erklæringen tilsier at det ikke inngås avtaler som forplikter til å opprette slike baser sålenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

Kritikk mot selvpålagte restriksjoner

I lys av Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og den endrede militærstrategiske situasjonen på Nordkalotten i lys av Finlands og Sveriges NATO-medlemskap er det fremkommet kritikk mot de selvpålagte restriksjonene i basepolitikken. Finland har valgt å ikke pålegge seg selvpålagte restriksjoner i forbindelse med sitt NATO-medlemskap.

Politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim har hevdet at det norske forsvaret av vårt eget land, må starte på grensen mot Russland i Finnmark, og ha som utgangspunkt at hele befolkningen har krav på beskyttelse. En sentral forestilling i norsk militærstrategisk tenkning under Den kalde krigen og frem til nå, har vært at i tilfelle av en russisk invasjon ville i hvert fall deler av Finnmark innledningsvis måtte oppgis.

I lys av Ukraina-krigen hvor russiske styrker har begått krigsforbrytelser i områder de kontrollerer, har tidligere generalløytnant Arne Bård Dalhaug stilt spørsmål ved om dette er en holdbar strategi, og noe som det moralsk sett er mulig å forsvare. Dalhaug hevder at med Russlands brutale fremferd i Europa, er det lite som tilsier at komponenten beroligelse bør gis noen stor plass i fremtidig norsk sikkerhetspolitikk. Ambisjonen bør være fremskutt forsvar med siktemål å nekte en angripende part tilgang til norsk territorium i Finnmark.

I den forbindelse mener han at basepolitikken bør oppheves, nødvendig militært utstyr forhåndslagres i Finnmark, og at allierte styrker kan stasjoneres i fylket. Finnmark blir dermed en del av en Nato-plan for forsvaret av Nordkalotten.

Se også

• Norsk forsvarshistorie

Litteratur

• Magne Barth (red.); Arne Kokkvoll (1980). Forhåndslagring i Norge?. no#: Pax. s. 69. ISBN 8253011237. 
• Knut Frydenlund (1966). Norsk utenrikspolitikk i etterkrigstidens internasjonale samarbeid. Norsk utenrikspolitisk institutt. s. 27–30. 

Eksterne lenker

• «Den norske basepolitikken ligger fast», fra den norske regjering, 23. oktober 2017
• «Den norske basepolitikken uthules», avisen Dagbladet, 11. januar 2018
• «Basepolitikken er norsk», avisen Nationen, 19. mai 2017
• «Uthuling av norsk basepolitikk?», avisen Aftenposten, 12. oktober 2016