Lockheed Martin F-35 Lightning II

F-35 Lightning II
Informasjon
Rolle		Multirollekampfly
Produsent		Lockheed Martin Aeronautics Northrop Grumman BAE Systems
Første flyvning		15. desember 2006
Introdusert		F-35B: 31 juli 2015 (United States Marine Corps) F-35A: 2. august 2016 (USAF) F-35C: Forventet 2018
Status		Under utvikling / Førproduksjon
Brukt av		United States Air Force United States Navy United States Marine Corps Royal Air Force Royal Navy Luftforsvaret
Produsert		2009–
Antall produsert		20 testfly levert 95 lavproduksjonsfly levert,
Enhetspris		F-35A: 122 millioner USD F-35B: 150 millioner USD (snitt kost, 2011) F-35C: 139,5 millioner USD (snitt kost, 2011) Merk: Evt. andel av utviklingskostnader kommer i tillegg.
Utviklet fra		X-35

Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter, JSF) er et multirolle, femtegenerasjons stealth-kampfly utviklet av USA og Storbritannia, med mindre deltakelse fra en rekke partnerland. Flyet finnes i tre varianter; én variant for vanlig takeoff og landing, én STOVL-variant, og én variant tilpasset bruk fra hangarskip. De første flyene ble levert til U.S. Air Force 14. juli 2011. Flyet ble første gang benyttet i strid i mai 2018 av Israels flyvåpen.

JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er per høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 maskiner; USA vil ha ca. 2 443 av disse. Man håper imidlertid å selge til flere land etter hvert, slik det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 fly bli produsert.

Flyet er én-seters, én-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å la to separate flymotorprodusenter utvikle motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitneys F135-motor for å kutte kostnader (ombygget Pratt & Whitney F119 fra F-22 Raptor).

En ny motor er under utvikling, og konstruksjon er forventet å være klar ca. 2020. Denne motoren har hovedfokus på å forbedre drivstoffbruken og høyere topphastighet.

I begynnelsen av januar 2015 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 25 000 timer. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011. I juli 2015 kunngjorde Lockheed Martin at F-35B-versjonen er stridsklar og den 2. august 2016 ble F-35A erklært stridsklar. I april 2019 anvendte flyet våpen mot IS. F-35C skal være stridsklart i 2018.

Varianter

F-35 kommer i tre forskjellige varianter og en spesialversjon, som har 80% av delene felles.

F-35A

Vanlig CTOL-variant (Conventional Take Off and Landing). Basert på rollen F-16 har i dag. Den eneste varianten med innebygget 25 mm gatling. Dette er varianten som Norge har bestemt seg for å kjøpe. Anbefalt rullebanelengde er 2440 m, men det er mulig å ta av og lande på kortere rullebaner dersom flyet bærer mindre drivstoff og nyttelast. Det norske forsvaret og enkelte andre land har tatt i bruk bremseskjermer for landing på korte baner med is.

F-35B

STOVL-variant (Short Take Off, Vertical Landing) som skal brukes på blant annet amfibiekrigsskip/små hangarskip hvor det tas av fra svært kort rullebane. I tillegg kan F-35B lande vertikalt. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag. Denne versjonen har en dreibar eksos, 2 steering nozzle's en i hver vinge, og en såkalt LiftFan bak cockpit. F-35B skal kunne ta av fra en rullebane i størrelsesordenen 180 m (flat) eller 140 m (med skihopp).

F-35C

Hangarskip CATOBAR (Carrier Version)-variant. Basert på rollen F-18 har i dag. Denne versjonen har blant annet større vingeoverflate som gjør at den kan ta av / lande ved lavere hastigheter på store hangarskip. Sammen med økt drivstoffkapasitet gir dette vesentlig større aksjonsradius. F-35C, som alle andre CATOBAR opererende fly har en Tailhook som gjør at flyet kan lande på veldig kort rullebane. F-35C skal kunne ta av fra en 400 m lang rullebane uten katapult.

F-35I

F-35A med israelske modifikasjoner. En senior i det israelske luftforsvaret uttalte offisielt «at flyene vil bli kalt F-35I da det vil være unike israelske funksjoner installert i dem». USA vil ikke tillate integrering av Israels egne elektroniske krigføringssystemer i flyets innebygde elektronisk system, men en «plug and play»-funksjon til hovedsystemet vil tillate bruk av israelsk teknologi i tillegg til basisfunksjonaliteten. Israel vil kunne plassere egen, ekstern jammingpod og planlegger å installere egne luft-til-luft-raketter og bomber i F-35s interne våpenlagre.

Versjon	Vinge- spenn	Lengde	Høyde	Vinge- areal	Tørr- vekt	Intern driv- stoffkapasitet	Nytte- last	Strids- radius
F-35A	10 668 mm	15 667 mm	4 389 mm	42,7 m²	9 088 kg	8382 kg	8165 kg	1094 km
F-35B	10 668 mm	15 606 mm	4 359 mm	42,7 m²	14 588 kg	6352 kg	6804 kg	837 km
F-35C	13 106 mm	15 697 mm	4 481 mm	64,0 m²	14 548 kg	9108 kg	8165 kg	1110 km

• 

  X-35, prototypen fra ca. 2000

• 

  F-35A

• 

  F-35B

• 

  F-35C

Partnerland og utviklingskostnad

F-35 med flaggene fra alle de ni partnerlandene. Bildet viser AA-1, som fløy for første gang i 2006. Flyet var en testmodell som skiller fra de senere produksjonsmodellene på flere områder

Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes – alle tall i amerikanske dollar)

• Hovedutvikler: USA
• Nivå 1 partner: Storbritannia (2 milliarder dollar)
• Nivå 2 partner: Italia (1 milliard dollar) og Nederland (800 millioner dollar)
• Nivå 3 partner: Tyrkia (175 millioner dollar), Australia (144 millioner dollar), Norge (130 millioner dollar), Danmark (110 millioner dollar) og Canada (100 millioner dollar)

I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants.

Tyrkia ble utestengt fra F-35-programmet i 2019.

Utskiftninger

Et F-35B under en vertikal landing ombord på USS Wasp

I Israels flyvåpen skal F-35 blant annet avløse F-16.

Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli / har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35.

USA

• F-35A For å bytte ut U.S. Air Force (USAF) F-16 Fighting Falcon og A-10 Thunderbolt.
• F-35B for å bytte ut U.S. Marine Corps (USMC) AV-8 Harrier II.
• F-35C for å bytte ut U.S. Navy (USN) og USMC F/A-18 Hornet (kun A/B/C/D versjonene).

Storbritannia

• Opprinnelig var det planlagt å anskaffe F-35B til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9 og til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harrier. Det britiske forsvarsdepartementet hadde kortvarig planer om å utstyre det kommende hangarskipet med katapulter og bremsewire, og ville derfor anskaffe F-35C. Da det ville fordyre bygningen av Queen Elizabeth-klassen, ble resultatet til slutt F-35B .

Italia

• F-35A for å bytte ut Italias luftforsvars Panavia Tornado, AMX International AMX og deres innleide F-16.
• F-35B for deres planlagte hangarskip.

Nederland

• F-35A for å skifte ut deres F-16.

Tyrkia

• F-35A for å skifte ut deres F-16.

Australia

• F-35A for å skifte ut F-18 og F-111.

Den første norske F-35 ble testet 10. november 2015 i Arizona.

Norge

• F-35A for å skifte ut F-16.

Danmark

• F-35A for å skifte ut F-16AM.

Canada

• CF-35A for CF-18. Uttalte imidlertid at de var mest i prosjektet av hensyn til egen flyindustri og at flyene deres kunne holdt en stund til.

Polen

• F-35A for å skifte ut MiG-29, SU-22.

Tyskland

• Tysklands forbundskansler Olaf Scholz kunngjorde 27. februar 2022 at landet søkte en etterfølger for Panavia Tornado. F-35 kunne da komme i betraktning for å gjøre det mulig for Tysklands forsvar å bruke atomvåpen.
• Den 14. mars opplyste Tysklands forsvarsdepartement at det ønsket å kjøpe inn F-35. Det var aktuelt å kjøpe til sammen 35 maskiner av typen F-35A, i tillegg til 15 Eurofighter av typen ECR.

Planlagte innkjøp

Den første F-35 levert til US Air Force på vei til Eglin Air Force Base i Florida 14. juli 2011.

Land	F-35A	F-35B	F-35C	Til sammen	Leveres fra
Australia	100			100	2013
Belgia	34			34	2023
Canada	88			88	2026
Danmark	27			27	2022
Finland	64			64	2026
Israel	25			25	2013
Italia	69	62		131	2013
Japan	105	42		147	2016
Nederland	35			35	2011
Norge	52			52	2016
Polen	32				2026
Storbritannia		138		138	2011
Sør-Korea	40			40	2018
Tyrkia	100			100	2014
Tyskland	35			35	2026
USA	1763	340	340	2443	2010 / 2012
Totalt	2451	582	340	3301

^{* Se eget punkt vedrørende Norges antall.}

Singapore, Hellas, Spania og Finland er også potensielle kunder. Disse landene har som utviklerlandene F-16 eller F-18 i dag.

USA har utestengt Tyrkia fra F-35-programmet etter at Erdogan kjøpte luftvernmissilet S-400 fra Russland.

Danske forhold

Tre aktstykker fra Folketingets finanskomité beskriver Danmarks involvering i F-35-programmet:

1997: Ved aktstykke 342 9/9 1997 tiltrådte finanskomiteen at Danmark inntrådte i programmets kravspesifikasjonsfase med en bevilgning på 70 millioner kroner.

2002: Ved aktstykke 142 22/5 2002 tiltrådte finanskomiteen at Danmark kunne anvende 892,5 millioner kroner i programmets utviklings- og demonstrasjonsfase. 110 millioner kroner av disse utgiftene var forventet å bli dekket av forleggelsen av et dansk F-16 til testflyvninger i F-35-programmet. Dansk industri aksepterte etter avtale med regjeringen å bidra med 74 millioner kroner av utgiftene.

2007: Ved aktstykke 79 8/2 2007 tiltrådte finanskomiteen at Danmark inntrådte i prosjektets produksjons-, vedlikeholds- og videreutviklingsfase med en bevilgning over 45 år på tilsammen ca. 2 milliarder kroner, tilsvarende ca. 1,5 prosent av de samlede utgiftene i denne fasen.

Danmarks deltagelse i F-35-programmet forpliktet ikke Danmark til å kjøpe flyene.

Norske forhold

Utdypende artikkel: Kampflyprogrammet

Den konvensjonelle F-35A-varianten er valgt til å erstatte Norges F-16-fly. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe 48 fly, men dette tallet er nå 52 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge. 48 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse.

Forsvaret har beregnet at disse vil koste 69,7 milliarder 2016-kroner i innkjøp. Levetidsomkostningene for flyene, som dekker innkjøp og driftsomkostninger i 30 år, samt utbygging av basen på Ørland, beregner Forsvaret nå til å bli på 261,3 milliarder kroner eller drøyt fem milliarder kroner pr. fly. Utbygging av Evenes, som fremskutt base, kommer på toppen av dette.

Fra 10. november 2015 til 29. juni 2017 ble Luftforsvarets første syv fly levert til Luke Air Force Base i Arizona for opplæring og trening av norske piloter.
10. november 2017 foregikk den offisielle overleveringen av de tre første flyene levert direkte til Norge. Disse flyene landet på Ørland hovedflystasjon 3. november 2017 rett før kl. 16.00 (norsk tid) mens det fremdeles var dagslys. De tok av i mørke fra Fort Worth i Texas kl. 06.35 (norsk tid, kl. 23.35 lokal tid dagen før), (9 timer og 24 minutter flytid, 7569 km i direkte luftlinje, gjennomsnittsfart: 815 km/t) og fløy non-stop med flere lufttankinger underveis. Flyene hadde amerikanske merker og ble fløyet av amerikanske piloter. De tre flyene var nummer 5148, 5149 og 5150.

På Evenes flystasjon er to F-35 fly til enhver tid på Quick Reaction Alert for å identifisere, og eventuelt avskjære, ukjente luftfartøy som nærmer seg norsk luftrom.

Pris

Prisen på hvert enkelt fly synes uavklart, den norske avtalen har ikke vært klar på dette. Kilder som Dagbladet og Aftenposten har tidligere meldt at sjefen for utviklingen av kampflyet JSF tror prislappen per fly vil bli på USD 80 millioner, rundt 460 millioner norske kroner eller rundt en halv milliard norske kroner per fly, alt etter dollarkurs, og vist til at dette er 50 prosent mer enn norske myndigheters anslag. Til sammenligning lå prisen på hvert F16 kampfly på rundt 120 millioner norske kroner, dog i datidens verdi (ca. 1980.)

Den amerikanske Government Accountability Office estimerte i 2011 utviklings- og innkjøpskostnadene for de 2 457 flyene USA har planlagt å anskaffe til USD 382 milliarder. Dette gir en gjennomsnittspris på USD 156 millioner for ett fly.

Pris er åpenbart et politisk spørsmål. "Kostnadsestimatene for anskaffelsesfasen er nå beregnet til 61,2 milliarder kroner, opplyste Anders Melheim", som da var programdirektør i det norske Kampflyprogrammet, i desember 2012. Dette skulle således tilsvare 1 093 millioner kroner for hvert av de 56 flyene Norge skal skaffe, bortimot 3 ganger mer enn norske myndigheters anslag i 2009.

Det norske Kampflyprogrammet på sin side viser til at prisen på rundt 80 millioner er stykkprisen en forventer når flyet er i full produksjon rundt 2019. Inntil da vil prisen synke gradvis år for år ettersom produksjonen øker. Norge har heller ikke tegnet en enkelt kontrakt for F-35, og er del av de årlige kontraktsforhandlingene mellom det flernasjonale programkontoret JPO (Joint Program Office) og Lockheed Martin og Pratt & Whitney. Den amerikanske snittprisen for flyene er heller ikke representativ for Norge, da denne regnes ut basert på produksjonen av fly for USA produsert mellom 2010 og sent på 2030-tallet, og inkluderer også alle utviklingskostnadene. Norge skal på sin side kun anskaffe fly i en 8-års periode, og betaler da prisen for flyene disse årene, og dekker bare en mindre del av utviklingskostnadene. Den norske snittprisen vil derfor være en annen enn for USA. De norske kostnadsestimatene for F-35, som i 2015-verdi (oppdatert for inflasjon) er på 67,9 milliarder kroner, omfatter også mye mer enn bare 52 fly, og skal også dekke utvikling og anskaffelse av våpen, simulatorer, deler og innledende trening for F-35. Av de norske kostnadene utgjøres derfor bare rundt 60% selve flykostnaden.

Endringene siden 2009 må også sees i lys av at programmet den gang oppgav kostnadene i såkalt "nåverdi", mens senere estimater er oppgitt i reelle kroner. Kampflyprogrammet hevder at om alle kostnadene regnes om i sammenlignbare verdier så er de bare økt med i underkant av 6%, og da grunnet en ny norsk tidsplan, og nye kostnader for JSM.

Spesifikasjoner

Generelle egenskaper F-35A

F-35A

Lengde	15,7 m
Høyde	4,38 m
Vingespenn	10,7 m
Vingeareal	42,74 m² (460,0 ft²)
Tom vekt	13 290 kg (29 300 lb)
Intern drivstoffkapasitet	8 390 kg (18 500 lb)
Maks våpenlast	8 160 kg (17 990 lb)
Standard (full) innvendig våpenlast	25 mm GAU-22/A maskinkanon
	To AIM-120C/D luft til luft-missiler
	To 1000 kilo GBU-31 JDAM bomber
Motor	F135-PW-100
	Lavtrykk turbovifte med etterbrenner
	191 kN (43,000 lb) maks
	125 kN (28,000 lb) mil power
Hastighet	Mach 1.6 (~1975 km/t)
(full intern våpenlast)
Maks startvekt	31 752 kg (70 000 lb)
Kampradius (internt drivstoff)	> 760 nmi (1 408 km) (USAF profil)
Rekkevidde	> 1 200 nmi (2 222 km)
	(USAF profil)
Maks flyhøyde	> 15 240 m (50 000 ft)
Max G-Rating	+9.0
Kraft/vekt forhold (uten drivstoff)	1.47
Mannskap	1

Bevæpning

Maskinkanon	1 x 25 mm GAU-22/A
	4-løps roterende maskinkanon, 180 skudd
Våpenstasjoner	11 Totalt
	4 innvendig i våpenrom
	6 utvendig under vinger
	1 senter utvendig
Luft til luft-missiler	AIM-120 AMRAAM
	AIM-9X Sidewinder
	AIM-132 ASRAAM
	MBDA Meteor (Block 4 for F-35B)
Luft til bakke-missiler	AGM-88G AARGM-ER (Block 4)
	AGM-158 JASSM
	SPEAR 4
	Joint Air-to-Ground Mssile (JAGM)
Luft til overflate (anti skip)-missiler	JSM (Joint Strike Missile)
Anti skip-missiler	AGM-158C LRASM
Bomber	Joint Direct Attack Munition (JDAM) serier
	Paveway serier, laserstyrte bomber
Presisjonsstyrte bomber	AGM-154 JSOW
	GBU-39 Small Diameter Bomb (SDB)
	GBU-53/B StormBreaker (SDB II)
Atombomber	B61 mod 12

Se også

• Lockheed Martin X-35

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Lockheed Martin F-35 Lightning II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Lockheed Martin F-35 Lightning II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Luftforsvarets F-35 side Arkivert 13. februar 2016 hos Wayback Machine.
• Hjemmeside for Kampflyprogrammet, som leder den norske anskaffelsen av F-35
• Team JSF
• RAF sin JSF-side Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine.
• Global security org sin JSF-side
• Joint Strike Fighter svarer deg – spørsmål og svar i Dagbladet