Lockheed Martin F-35 Lightning II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
F-35 Lightning II
F-35 Lightning II
F-35.
Informasjon
Rolle Multirollekampfly
Produsent Lockheed Martin Aeronautics
Northrop Grumman
BAE Systems
Første flyvning 15. desember 2006
Introdusert F-35B: 31 juli 2015 (United States Marine Corps)[1]
F-35A: 2. august 2016 (USAF)
F-35C: Forventet 2018
Status Under utvikling / Førproduksjon
Brukt av United States Air Force
United States Navy
United States Marine Corps
Royal Air Force
Royal Navy
Luftforsvaret
Produsert 2010
Antall produsert 20 testfly levert
95 lavproduksjonsfly levert,
Enhetspris F-35A: US$122 millioner[2]
F-35B: US$150 millioner (snitt kost, 2011)[3]
F-35C: US$139,5 millioner (snitt kost, 2011)[3][4]
Merk: Evt. andel av utviklingskostnader kommer i tillegg.
Utviklet fra X-35

Lockheed Martin F-35 Lightning II (tidligere kalt Joint Strike Fighter etter navnet på programmet) er et multirolle, femtegenerasjons stealth kampfly som utvikles av USA og Storbritannia med mindre deltakelse fra en rekke partnerland, deriblant Norge. Flyet finnes i tre varianter: En variant for vanlig takeoff og landing, en STOVL-variant og en variant tilpasset bruk fra hangarskip. Det første flyene ble levert til US Air Force 14. juli 2011.

JSF-programmet ble opprettet for å bytte ut eksisterende flytyper samtidig som man holdt kostnadene nede. Dette medførte at flere forskjellige flytyper skal byttes ut, og store kvanta av JSF produseres. Det er pr høsten 2009 blitt skissert bestillinger på 3 206 stk, USA vil ha ca. 2 443 av disse. Man håper imidlertid på å selge til flere land etterhvert, slik som det skjedde med F-16-programmet. Dersom dette oppnås kan rundt 5 000 bli produsert.

Flyet er enseters, en-motors og har stealth-egenskaper. Det var planlagt å utvikle to separate motorer til flyet, men i 2011 ble det besluttet å kun bruke Pratt & Whitney F135 motoren for å kutte kostnader.

En ny motor er under utvikling og konstruksjon og er forventet å være klar ca. 2020. Denne motoren har hovedfokus på å forbedre drivstoffbruken og høyere topphastighet. [5]

I begynnelsen av januar 2015 hadde testversjonene og de første produksjonsversjonene av flyet vært i luften over 25000 timer. Maksimalhastigheten til flyet med full intern våpenlast er mach 1,6 og den ble oppnådd for første gang 25. oktober 2011.[6] I juli 2015 kunngjorde Lockheed Martin at F-35B-versjonen er stridsklar og[7]den 2. august 2016 ble F-35A erklert stridsklar. F-35C skal være stridsklar i 2018.

Varianter[rediger | rediger kilde]

F-35 kommer i tre forskjellige varianter og en spesialversjon, som har 80% av delene felles.

F-35A
Vanlig CTOL-variant (Conventional Take Off and Landing). Basert på rollen F-16 har i dag. Den eneste varianten med innebygget 25 mm gatling. Dette er varianten som Norge har bestemt seg for å kjøpe.
F-35B
STOVL-variant (Short Take Off, Vertical Landing) som skal brukes på blant annet hangarskip. Basert på rollen Harrier-flyene har i dag. Denne versjonen har en dreibar eksos, 2 stear nozzle's en i hver vinge, og en såkalt LiftFan bak cockpit.
F-35C
Hangarskip CATOBAR (Carrier Version)-variant Basert på rollen F-18 har i dag. Denne versjonen har blant annet større vingeoverflate som gjør at den kan ta av / lande ved lavere hastigheter. Sammen med økt drivstoffkapasitet gir dette vesentlig større aksjonsradius. F-35C, som alle andre CATOBAR opererende fly har en Tailhook som gjør at flyet kan lande på veldig kort avstand.
F-35I
F-35A med israelske modifikasjoner. En senior i det israelske luftforsvaret uttalte offisielt "at flyene vil bli kalt F-35I da det vil være unike israelske funksjoner installert i dem". USA vil ikke tillate integrering av Israels egne elektroniske krigføringssystemer i flyets innebygde elektronisk system, men en plug-and-play-funksjon til hovedsystemet vil tillate bruk av israelsk teknologi i tillegg til basisfunksjonaliteten. Israel vil kunne plassere egen, ekstern jammingpod og planlegger å installere egne luft-til-luft-raketter og bomber i F-35s interne våpenlagre.

Partnerland og utviklingskostnad[rediger | rediger kilde]

F-35 med flaggene fra alle de ni partnerlandene. Bildet viser AA-1, som fløy for første gang i 2006. Flyet var en testmodell som skiller fra de senere produksjonsmodellene på flere områder

Utviklingskostnadene alene er beregnet til 40 milliarder amerikanske dollar. Den desidert største delen av dette vil bli betalt av USA, som både skal ha og produsere flest fly. De åtte partnerne i JSF-programmet er; (utviklingsdonasjon i parentes – alle tall i amerikanske dollar)

I tillegg er Israel og Singapore med som Security Cooperative Participants.

Utskiftninger[rediger | rediger kilde]

X-35, prototypen fra ca. 2000

Mange forskjellige fly i de åtte nasjonene var planlagt skiftet ut da man startet prosjektet. Enkelte av flytypene nevnt her kan bli / har blitt vraket allerede før de mottar sine F-35.

USA.

Storbritannia

  • Opprinnelig var det planlagt å anskaffe F-35B til Royal Air Force (RAF) for å bytte ut Harrier GR7/9 og til Royal Navy (RN) for å erstatte Sea Harrier. Det britiske forsvarsdepartementet hadde kortvarig planer om å utstyre det kommende hangarskipet med katapulter og bremsewire, og ville derfor anskaffe F-35C. Da det ville fordyre bygningen av Queen Elizabeth-klassen, ble resultatet til slutt F-35B [9].

Italia

Nederland

  • F-35A for å skifte ut deres F-16.

Tyrkia

  • F-35A for å skifte ut deres F-16.

Australia

  • F-35A for å skifte ut F-18 og F-111.
Den første norske F-35, her testet 10. november 2015 i Arizona.

Norge

  • F-35A for å skifte ut F-16.

Danmark

  • F-35A for å skifte ut F-16AM.

Canada

  • CF-35A for CF-18.[10] Uttalte imidlertid at de var mest i prosjektet av hensyn til egen flyindustri, og at flyene deres kunne holdt en stund til.

Planlagte innkjøp[rediger | rediger kilde]

Den første F-35 levert til US Air Force på vei til Eglin Air Force Base i Florida 14. juli 2011.
Land F-35A F-35B F-35C Til sammen Leveres fra
Australia 100 100 2013
Canada 80 80 2016
Danmark 27[11] 27 2022
Israel 25 25 2013
Italia 69 62 131 2013
Japan[12] 42 42 2016
Nederland 35 35 2011
Norge 52 * 52 2016
Storbritannia[9] 138 138 2011
Tyrkia 100 100 2014
USA 1763 340[8] 340[8] 2443 2010 / 2012
Totalt 2347 540 340 3227

Se eget punkt vedrørende Norges antall

Singapore, Sør-Korea, Hellas, Spania, Finland og Belgia er også potensielle kunder. Disse landene har som utviklerlandene F-16 eller F-18 i dag.

Norske forhold[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kampflyprogrammet

F-35 er valgt til å erstatte Norges F-16-fly[13], da med den konvensjonelle F-35A-varianten. Regjeringen foreslo opprinnelig å kjøpe inn 48 fly, men dette tallet er nå 52 fordi USA ikke kommer til å ha kapasitet til å låne/leie bort treningsfly til Norge.[14] 48 av disse skal være operative, mens fire skal bli brukt utelukkende til trening og utdannelse.

Den andre kandidaten var Saab JAS-39 Gripen. Dassault Rafale ble tatt av listen over aktuelle kandidater sommeren 2006 og konsortiet bak Eurofighter Typhoon trakk seg fra forhandlingene i desember 2007. Bakgrunnen for at Eurofighter trakk seg fra forhandlingene var konsortiets problemer med å bli tatt i betraktning ved den samtidige erstatningen av Norges Hercules transportfly, samt påstander om favorisering av USAs kandidat F-35.[15]

Pris[rediger | rediger kilde]

Prisen på hvert enkelt fly synes uavklart, den norske avtalen har ikke vært klar på dette. Kilder som Dagbladet og Aftenposten har tidligere meldt at sjefen for utviklingen av kampflyet JSF tror prislappen per fly vil bli på USD 80 millioner, rundt 460 millioner norske kroner eller rundt en halv milliard norske kroner per fly, alt etter dollarkurs, og vist til at dette er 50 prosent mer enn norske myndigheters anslag.[16][17] Til sammenligning lå prisen på hvert F16 kampfly på rundt 120 millioner norske kroner, dog i datidens verdi (ca. 1980.)

Den amerikanske Government Accountability Office estimerte i 2011 utviklings- og innkjøpskostnadene for de 2 457 flyene USA har planlagt å anskaffe til USD 382 milliarder. Dette gir en gjennomsnittspris på USD 156 millioner for ett fly.[18]

Pris er åpenbart et politisk spørsmål. "Kostnadsestimatene for anskaffelsesfasen er nå beregnet til 61,2 milliarder kroner, opplyste Anders Melheim"[19], som da var programdirektør i det norske Kampflyprogrammet, i desember 2012. Dette skulle således tilsvare 1 093 millioner kroner for hvert av de 56 flyene Norge skal skaffe, bortimot 3 ganger mer enn norske myndigheters anslag i 2009.

Det norske Kampflyprogrammet på sin side viser til at prisen på rundt 80 millioner er stykkprisen en forventer når flyet er i full produksjon rundt 2019. Inntil da vil prisen synke gradvis år for år ettersom produksjonen øker. Norge har heller ikke tegnet en enkelt kontrakt for F-35, og er del av de årlige kontraktsforhandlingene mellom det flernasjonale programkontoret JPO (Joint Program Office) og Lockheed Martin og Pratt & Whitney. Den amerikanske snittprisen for flyene er heller ikke representativ for Norge, da denne regnes ut basert på produksjonen av fly for USA produsert mellom 2010 og sent på 2030-tallet, og inkluderer også alle utviklingskostnadene. Norge skal på sin side kun anskaffe fly i en 8-års periode, og betaler da prisen for flyene disse årene, og dekker bare en mindre del av utviklingskostnadene. Den norske snittprisen vil derfor være en annen enn for USA. De norske kostnadsestimatene for F-35, som i 2015-verdi (oppdatert for inflasjon) er på 67,9 milliarder kroner[20], omfatter også mye mer enn bare 52 fly, og skal også dekke utvikling og anskaffelse av våpen, simulatorer, deler og innledende trening for F-35. Av de norske kostnadene utgjøres derfor bare rundt 60% selve flykostnaden.

Endringene siden 2009 må også sees i lys av at programmet den gang oppgav kostnadene i såkalt "nåverdi", mens senere estimater er oppgitt i reelle kroner. Kampflyprogrammet hevder at om alle kostnadene regnes om i sammenlignbare verdier så er de bare økt med i underkant av 6%, og da grunnet en ny norsk tidsplan, og nye kostnader for JSM[21].

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Story, Courtesy (31 July 2015). «U.S. Marines Corps declares the F-35B operational». Headquarters Marine Corps. Besøkt 31 July 2015. 
  2. ^ "FY 2012 Budget Estimates", p. 01–1. United States Air Force, February 2011.
  3. ^ a b Nick Schwellenbach (15. februar 2011). «JSF Likely Far More Expensive Than Aircraft They're Replacing». Project on Government Oversight. 
  4. ^ Fulghum, David A. "Canada Expects Much Higher JSF Unit Costs." Aviation Week, 10 March 2011.
  5. ^ U.S. kills GE/Rolls Royce engine for F-35 fighter
  6. ^ Lockheed Martin F-35 Flight Test Progress Report Besøkt 5. november 2011
  7. ^ F-35-flyene er stridsklare
  8. ^ a b c Marine Corps To Fly F-35Cs From Carriers 5. april 2011
  9. ^ a b MOD announces change of Joint Strike Fighter jet Ministry of Defence 12. mai 2012
  10. ^ Defense Industry Daily: Canada Preparing to Replace its CF-18 Hornets
  11. ^ Hordaland: Danmark vil kjøpe F35
  12. ^ Japan går for Joint Strike Fighter 20. desember 2011
  13. ^ Går inn for Joint Strike Fighter
  14. ^ Erlend Larsen (2009). F-35 Lightning II - Fremtidens jagerfly. e-forlag. s. 141. ISBN 978-82-997486-6-7. 
  15. ^ NRK Nyheter 20.12.2007 Besøkt 19.07.2008
  16. ^ [1]
  17. ^ [2]
  18. ^ Joint Strike Fighter: Restructuring Places Program on Firmer Footing, but Progress Still Lags
  19. ^ Dagens Næringsliv 14.12.2012
  20. ^ Hva koster egentlig nye kampfly? https://www.regjeringen.no/nb/tema/forsvar/forsvarsindustri/kampfly/hva-koster-egentlig-nye-kampfly/id710435/
  21. ^ Hentet fra "de 5 største mytene om F-35" fra Kampflyprogrammets hjemmesider: https://www.regjeringen.no/nb/tema/forsvar/forsvarsindustri/kampfly/de-5-storste-f35-mytene/id745027/#Myte 1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo.svg Wikinytt: Regjeringen går inn for amerikanske jagerfly – relatert nyhetssak