Mercedes-Benz Geländewagen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mercedes-Benz Geländewagen G500

Geländewagen, eller G-klasse, er en serie biler fra tyske Mercedes-Benz med firehjulstrekk. Modellen ble opprinnelig utviklet av østerrikske Puch. Fra 2003 bygges modellen for Mercedes-Benz av østerrikske Magna-Steyr. Den finnes også som Peugeot P4, med motor og andre deler fra Peugeot.

Både militære og sivile varianter finnes. Det norske forsvaret bruker den blant annet som feltvogn og ambulanse.

Geländewagen er ganske enkelt bygget opp, med en bærende stålramme og to stive aksler hengt opp i skruefjærer. Karosseriet er også av stål, og fåes i en rekke utførelser, fra pickup til stasjonsvogn. En rekke motorer er og har vært tilgjengelige, og de er langsstilt, og koblet gjennom en girkasse og en reduksjonskasse til mellomaksler som går til fram- og bakakselen.

Historie[rediger | rediger kilde]

1985 280GE med kort akselavstand

I 1972 startet østerrikske Steyr-Daimler-Puch og Mercedes-Benz et selskap kalt Geländefahrzeug Gesellschaft mbH i Graz. Hensikten var å utvikle et nytt terrengkjøretøy. De to selskapene eide 50% hver. Først ble det nye kjøretøyet kalt H2 (etter tidligere Haflinger) og var beregnet på både militære og sivile formål. Av kostnadsgrunner søkte man opprinnelig å bruke komponenter fra Mercedes-Benz' lastebil- og varebilprogram. Man tok i utgangspunktet sikte på å få oppdrag fra det vesttyske Bundeswehr, som søkte etter en erstatter for den da tilårskomne DKW Munga. Bundeswehr bestilte dog VW Iltis i 1976, og en kjempeorde fra sjahen av Persia på 20 000 kjøretøyer falt gjennom etter den iranske revolusjonen. Sjahen var forøvrig en stor aksjonær i Daimler-Benz AG. De første ordrene kom fra Bundesgrenzschutz og den argentinske hæren, og disse sikret videre utvikling av det som ble Geländewagen. Etter dette kom ordrer fra det norske og det indonesiske forsvaret.[1] Den første modellen fikk modellbetegnelsene W460/W461 hos Mercedes-Benz.

I februar 1979 viste Mercedes Benz den nye modellen for offentligheten på Paul Ricard-banen sør i Frankrike. Den første modellen var 230G, med en motor på fire sylindre og med valgfritt 90 eller 105 hk, 280GE med seksylindret motor på 156 hk eller 240 GD med firesylindret dieselmotor med 72 hk og 300 GD med femsylindret dieselmotor på 88 hk. Alle motorene kom fra Mercedes-Benz W123-serie. Tre karosserimodeller var tilgjengelige for sivile: Kort tredørs, lang femdørs og åpen med to dører. For militært bruk kom også en lang utgave med to eller fire dører.

I november 1980 lanserte man en innelukket varebil med kort eller lang akselavstand, med differensialsperrer for fram- og bakaksel og servostyring som ekstrautstyr. Året etter kom også 280 GE og 300 GD med automatgir som tilvalg. Utstyrsprogrammet ellers fikk også en oppgradering; nå ble klimanlegg, vinsj, ekstra drivstofftanker og en hardtop for kabrioletutgaven tilgjengelige. Det noe moderate fargeutvalget ble økt fra fem til 22 fargenyanser.

I mai 1982 kom 230G (fra nå av hetende 230GE) med elektronisk innsprøytning, noe som økte effekten på motoren til 105 eller valgfritt 125 hk. Den første oppgraderingen av førerplassen kom også, med litt mindre «lastebilpreg». Blant annet ble rattet byttet ut.

I 1984 ble motoren til 280GE modifisert noe, blant annet innsprøytning og eksosanlegg. Dette var nødvendig for å møte datidens vesttyske miljøkrav. Effekten sank også til 150 hk.

I mai 1985 kom en mer hensiktsmessig kalesje til kabriolet-utgavene. På grunn av liten etterspørsel ble produksjonen av de korte varebilutgavene innstilt i juni. To differensialsperrer, turtallsviser, todelt bakfanger og hengerfeste i framfangeren ble standardutstyr.

På våren 1986 kom 280GE i en variant med 2850 mm akselavstand. 230GE kom også med katalysator som ekstrautstyr, og i Italia ble det også lansert en 200GE med femtrinns girkasse og servostyring.

I 1987 kom 250GD, denne med en femsylindret dieselmotor på 84 hk. Den kom også med femtrinns girkasse som standard, og erstattet 240GD. Som tilleggsutstyr kunne nå fåes elektrisk vindusheis, elektrisk justerbar radioantenne og rullgardin som skjulte bagasjerommet. Det ble også tilgjengelig en modell med 3120 mm akselavstand.

Da Geländewagen rundet sitt tiende produksjonsår var det produsert omtrent 75 000 kjøretøyer.[1] Dette ble feiret med en spesialutgave for det tyske markedet, produsert i 300 eksemplarer. Det var en kort 230GE som fikk navnet «Classic». Den hadde blant annet blåsvart metallic-lakk og en forkrommet pyntelist. I september samme året ble den nye W463-modellen vist på IAA-messen i Frankfurt am Main.

I 1990 kom den nye W463-modellen på markedet. Komforten og terrengegenskapene var forbedret, og den ble tilbudt i tre karosserivarianter og med fire forskjellige motoralternativer. Det sivile markedet ble heretter betjent av W463-modellen, mens nytte- og militærmarkedet kunne få levert W460-modeller.[2]

I 1991 ble 350GD turbodiesel med automatgir som standard vist på IAA-messen. Dette var den samme motoren som i S-klasse, og i G-klassen ytte den 136 hk og hadde et volum på tre liter.

I april 1992 ble en ny modellrekke basert på W461 innført. En pickupmodell med akselavstand 2850 mm kom, og en ny 2,9 liters 5-sylindret motor fra varebilen Sprinter ble tilgjengelig. En måned senere kom også 350 GD Turbo ut på markedet, og produksjonen av 250GD ble innstilt på grunn av manglende etterspørsel.

I 1994 kom en ny modell med akselavstand på 3400 mm bygget på W461 og med kun førerhus. I forbindelse med å navneendringer på modellene ble de W463-baserte modellene 350GD Turbo kalt G350 Turbodiesel og 300GE ble kalt G300. Fra mars kom alle W463-modeller med kollisjonspute for føreren. I løpet av sommeren kom også den nye G320 og ble produsert en periode samtidig med G300, som den etter hvert erstattet. G230 gikk også ut av programmet samtidig med G300.

I september 1995 fikk alle W463 ventilerte skivebremser, fjernbetjening av sentrallåsen og elektronisk startsperre.

I 1996 fikk kabrioletutgaven en elektropneumatisk mekanisme for å felle sammen kalesjen, og på IOR-messen i München ble G300 Turbodiesel vist offentlig for første gang. Denne hadde femtrinns automatgirkasse som standardutstyr. Alle W463-modeller fikk etter dette standard kollisjonspute for føreren, justerbare frontlykter og cruise control. W461-modellen ble tilgjengelig med dobbeltkabin i den lange versjonen som ble levert med kun førerhus.

I 1997 ble tilbehørlisten til W461 også utvidet: For et tillegg i prisen kunne man få førerkollisjonspute, elektriske vindusheiser og cruise control. På grunn av manglende etterspørsel ble 230GE tatt ut av modellprogrammet (bare 2% av bestillingene var på bensinmodellen).[2] En 3,2 liter V6 avløste 3,2 liter rekkesekseren i W463-modellprogrammet.

På den 10. IOR-messen i 1998 kom for første gang en serieprodusert G-klasse med V8: G500. Med 300 hk brøt for første gang modellen 200 km/h-muren. Samme året fikk 290GD en 120 hk turbodiesel fra Sprinter og denne ble også tilgjengelig med automatkasse. . Som spesialutstyr kom også et klimaanlegg til 290.

I 1999 ble G500 Classic framstilt som en spesialmodell til 20-års-jubileet. Denne ble vist på IAA-messen. Alle W463-modeller fikk dette året et multifunksjonsratt.

På Paris-utstillingen i 2000 kom G-klasse med forbedret interiør og ny dieselmotor. Dette var en 4-liters V8 med 250 hk og 560 Nm dreiemoment.

Teknisk[rediger | rediger kilde]

Geländewagen er ganske enkelt og konvensjonelt bygget opp, med en bærende stålramme og to stive aksler hengt opp i skruefjærer. Akselvandringen er relativ beskjeden til å være terrengkjøretøy, men det kompenseres ved differensialsperrer på begge akslene på senere modeller. Differensialsperrene aktiviseres manuelt.

Karosseriet er også av stål, og fåes i en rekke utførelser, fra pickup til stasjonsvogn. Flere akselavstander er også tilgjengelige.

En rekke motorer er og har vært tilgjengelige, og de er langsstilt, og koblet gjennom en girkasse og en reduksjonskasse til mellomaksler som går til fram- og bakakselen. Reduksjonsgirkassen har på alle varianter høy og lav utveksling for å kunne tilpasses forholdene.

Varianter[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de nevnt under eksisterer det en W462-modellserie.

W460[rediger | rediger kilde]

MB240GD i norsk tjeneste
230G (1979–1994)
Firesylindret bensinmotor på 90 eller 105 hk.
280GE (1979–?)
Seksylindret bensinmotor på 156 hk.
240GD (1979–1987)
Firesylindret dieselmotor på 72 hk.
300GD (1979–1994)
Femsylindret dieselmotor på 88 hk.
230GE (1982–?)
Firesylindret bensinmotor med elektronisk innsprøytning, med 105 eller 125 hk.
200GE (1986–?)
Modell for det italienske markedet med firesylindret bensinmotor.
250GD (1987–1992)
Femsylindret dieselmotor på 84 hk.

W461[rediger | rediger kilde]

230GE
290GD
290GD Turbodiesel

W463[rediger | rediger kilde]

G400 Limited Edition Black
200GE (1990–?)
230GE (1990–?)
300GE (1990–?)
Flaggskipet under lanseringen av den nye modellserien. 170 hk seksylindret bensinmotor fra W124-serien.
250GD
350GD (1992–?)
Turbodiesel.
500GE (kun 1993)
Spesialmodell bygget i 500 eksemplarer.
G320 (1994–?)
300GD
350GD Turbodiesel
G500 (1999)
G300 Turbodiesel
G400 CDI (2000–)

Andre kjøretøyer bygget på Geländewagen-basis[rediger | rediger kilde]

Amerikansk Interim Fast Attack Vehicle (IFAV), bygget på 290GD med lang akselavstand
AGF Serval
Militært oppklaringskjøretøy bygget på 270 CDI.
Interim Fast Attack Vehicle
Militært lett kampkjøretøy for det amerikanske marinekorpset.
Sonderwagen 3
Pansret utgave brukt av det tyske politiet.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Rückblick: Am Anfang war der 230G (1972-1989) Arkivert 29. desember 2005 hos Wayback Machine. (lest 29. september 2006 15:30)
  2. ^ a b Rückblick: Am Anfang war der 230G (1990-1999) Arkivert 15. desember 2005 hos Wayback Machine. (lest 29. september 2006 21:30)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]