Minekonvensjonen
| Minekonvensjonen Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer of Anti-Personnel Mines and on their Destructio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | traktat | ||
| Signeringsdato | 3. desember 1997 | ||
| Trådte i kraft | 1. mars 1999 | ||
| antall deltakere | 160 | ||
| Parter | 164 (per april 2022)[1] | ||
| Språk | arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk, spansk | ||
| De forente nasjoners ID | 0800000280006d60 | ||
| Nettsted | icbl. (en) | ||
Minekonvensjonen (Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer of Anti-Personnel Mines and on their Destruction, også kjent som Ottawakonvensjonen) er en konvensjon for bekjempelse av antipersonellminer. Avtalen forbyr produksjon, forbruk, lagring og eksport av antipersonellminer. I tillegg til dette har avtalen klare bestemmelser om minerydding og økonomisk hjelp til mineofre. Avtalen ble undertegnet i Ottawa den 3. desember 1997. Den trådte i kraft den 1. mars 1999.
Per 13. mars 2025 har 165 land (inkludert Norge) ratifisert avtalen,[2] men i løpet av 2025 har flere land trukket seg fra avtalen. Store land som USA, India, Russland og Kina har ikke undertegnet.
2. desember 2009 ble Rwanda det første landet som ble erklært fritt for landminer gjennom konvensjonen.[3]
Bakgrunnen for avtalen
[rediger | rediger kilde]Avtalen ble drevet fram av det sivile samfunn i mange land samt noen spesielt aktive stater. Norge var en av disse. Minerammede land var ikke uventet blant pådriverne. Det var humanitære organisasjoner som i sitt arbeide i land i konflikt og post-konflikt som kunne dokumentere de betydelige og uakseptable humanitære lidelser landminer forårsaket. Landminer var krigsetterlatenskaper som fortsatte å drepe og lemleste etter at krigen var over – og rammet uskyldige sivile blindt. Landminene var også til hinder for langsiktig utvikling. Men i første rekke var det landminenes humanitære konsekvenser som bidro til å mobilisere frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og mange stater. De var alle enige om at bruken av landminer måtte forbys. Landmineprosessen var på mange måter et unikt partnerskap på tvers av geografiske og tradisjonelle politiske skillelinjer, og et konstruktivt partnerskap mellom stater og frivillige organisasjoner. Norske frivillige organisasjoner deltok aktivt, spesielt Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors.
Uttrekking
[rediger | rediger kilde]Den 16. april 2025 vedtok det latviske parlamentet å trekke Latvia fra minekonvensjonen. Uttrekkingen gjøres gjeldende seks måneder etter at dokumentasjonen har kommet til konvensjonens sekretariat.[4] Også Estland, Litauen og Finland, som alle har grense mot Russland, har i 2025 vedtatt å trekke seg fra minekonvensjonen.[5]
Den 29. juni 2025 vedtok også Ukraina å trekke seg fra avtalen.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «United Nations Treaty Collection». treaties.un.org (på engelsk). Besøkt 26. april 2022.
- ^ «Minekonvensjonen». fn.no. Besøkt 2. mai 2025.
- ^ (engelsk) news.bbc.co.uk, 2. desember 2009: Rwanda - first landmine-free country
- ^ «Latvia decides to exit Ottawa Convention». eng.lsm.lv (på engelsk). Besøkt 2. mai 2025.
- ^ «Tre naboland til Russland vil bruke landminer». NRK. 28. juni 2025. Besøkt 28. juni 2025.
- ^ «Zelenskyj trekker Ukraina fra FNs minekonvensjon». NRK. 29.06.2025. Besøkt 29.06.2025.