Jarl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kong Kristian IVs krone
Fyrstelige og adelige titler
Keiser og keiserinne
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne

Markgreve og markgrevinne

Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne

Borggreve og borggrevinne

Vicomte og vicomtesse

Baron og baronesse

Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Edler og edle
Herre og dame
Håkon jarl, tegning av Christian Krohg, 1899

Jarl er en tittel som ble brukt i middelalderen på de høyeste adelsmennene i Norge. Fra 1200-tallet ble tittelen avløst av hertug (fra Herzog), og tilsvarer dette i norsk og nordisk historie. Jarletittelen er, ifølge historikeren Alexander Bugge et «eldgammelt verdighetsnavn» som eksisterte lenge før Harald Hårfagres rikssamling[1], men ifølge Snorre Sturlasson skal kong Harald ha gitt tittelen et nytt innhold ved at han selv utnevnte jarlene og gjorde dem til sine håndgagne menn.[2]

Jarler i Norge[rediger | rediger kilde]

Jarletittelen er kjent fra bl.a. Håløygjatal (håløygjarler), og Snorre nevner også jarlesete i Namdalen (naumdølajarler) før Harald Hårfagres tid. Snorre skriver i Harald Hårfagres saga (kap. 6) at: «I hvert fylke satte han (kong Harald) en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld; jarlen skulle ha en tredjedel av skatter og skylder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg fire herser eller flere, og hver av dem skulle ha tjue marks veitsle; hver jarl skulle stille seksti hærmenn i kongens hær, og hver herse tjue mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans menn.»

A. Bugge nevner at det fantes «skattejarler» i ynglingekongenes rike, og at kongene i Agder og i Fjordane hadde jarler under seg. Også tittelen «herse» er gammel. Harald Hårfagres innførte den ordning at han selv skulle innsette jarler og herser, og at disse ble kongens stedfortredere og skatteinnkrevere. Jarlene fikk rett til å holde egen hird. Bare hos håløygjarlene og mørejarlene fortsatte jarletittelen å være arvelig.[3]

Blant de første jarlene som kong Harald innsatte var Håkon Grjotgarsson ladejarl i trøndelagsfylkene, Ragnvald Mørejarl på Møre, Atle jarl i Sognefylke, Rollaug jarl i Namdalen og Sote jarl i Rogaland. I tillegg ble jarletittelen brukt også i oversjøiske riker både under norsk og utenlandsk overherredømme, som Orknøyene, Northumberland og Normandie.

Etter Harald Hårfagres død (930) falt landet i noen grad tilbake til småkongedømmer under stridighetene mellom Eirik Blodøks og hans mange brødre. Jarlenes betydning som kongelige embetsmenn ble tilsvarende redusert. Ladejarlene hadde imidlertid en spesiell stilling i det første hundreåret etter rikssamlingen. Håkon Grjotgardsson fungerte periodevis som regent mens kong Harald var utenlands, og hans sønnesønn Håkon Sigurdsson ladejarl var reellt sett norsk konge fra 970 til 995.

Olav den hellige hadde bare én jarl, med rang etter kongen, men over lendmann. Høvdingtittelen «herse» synes å ha gått ut av bruk i hans tid[4] og ble erstattet av lendmenn som i større grad hadde sin makt fra kongen og ikke fra bondesamfunnet.

Under Magnus Lagabøtes regjeringstid, så Hirdskråen dagens lys. Dens tilblivelse kan antagelig dateres en gang mellom 1273 og 1277[5]. Hirdskråen, som også er kjent som Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn, var etter all sannsynlighet et internt verk for kongen og hans håndgangne menn, og kan ”betraktes både som en forfatnings- og en forvaltningskodeks for det norske rikskongedømmet og en vedtektsamling for den norske politiske eliten, med andre ord adelen, i høymiddelalderen”.[6] I denne loven kom det fram hva slags plikter og rettigheter en jarl hadde, samt hvordan jarler ble utnevnt av kongen, og ikke minst hvem som kunne bli utnevnt til jarl. I Hirdskråen skilles det mellom to forskjellige slag jarledømme: innlands og skattland.

Jarlene som ble utnevnt i innlandet kunne enten være kongens ektefødte sønner, ektefødte brødre eller noen som stod kongen nær.[7] Jarlene ble likestilt med hertugene i retter og plikter, men fikk ikke sitte i høysetet ved kongen. Om jarlene i skattlandene refereres det til vilkårene som framgår av Kong Sverres og Harald (Maddadsson) jarls forliksbrev.[8] Det kan derfor tenkes at den delen i Hirdskråen som omtaler jarlene kan spores tilbake til Kong Sverres regjeringstid.[9]

 En mann kneler ved kongens side. Illustrasjon fra Hirdskråen fra Skarðsbók, AM 350 fol.
En mann kneler ved kongens side. Illustrasjon fra Hirdskråen fra Skarðsbók, AM 350 fol.

Under Håkon V Magnussons regjeringstid ble det utstedt en rettarbot i 1308, der det ble bestemt at ingen flere menn skulle utnevnes til jarler eller lendmenn.[10] Unntaket var at jarlsnavnet fortsatt kunne gis til kongssønner og orknøyjarlene.[11]

Den siste jarlen i Norge var erkebiskop Jørund som døde i 1309.

I 1237 ble Skule jarl (Bårdsson) som den første i Norge gitt tittelen hertug med høyere rang enn jarl.

Jarler i skattlandene[rediger | rediger kilde]

Orknøyene[rediger | rediger kilde]

I følge Harald Hårfagres saga ga kong Harald Orknøyene til Ragnvald Mørejarl, som igjen ga den videre til sin sønn Hallad. Hallad fikk jarlsnavnet av kong Harald, men det tok ikke lang tid før han så seg lei av alle vikingferdene på øya. Han sa fra seg jarlsnavet og dro tilbake til Norge. Da tok en annen sønn av Ragnvald Mørejarl, Einar, jarlsnavnet på Orknøyene. Dette var begynnelsen på en lang rekke jarler på Orknøyene.[12]

Under Sverre Sigurdssons regjeringstid gjorde Harald jarl Maddadsson opprør mot den norske kongen, og etter dette ble Orknøyene fratatt Shetlandsøyene, som til da hadde vært lagt under jarlen på Orknøyene. Harald jarl ble også pålagt å betale den norske kongen halvparten av alle sakører, i tillegg til at kongen satte sysselmenn på øya.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alexander Bugge, Norges historie (1910), 1. bind, annen del, s 122
  2. ^ Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, kap 6
  3. ^ Alexander Bugge, Norges historie (1910), 1. bind, annen del, s 122
  4. ^ Jf. fotnote til Halvdan Svartes saga i «Norges kongesagaer» (Heimskringla), 1979, red. Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy: «Herse. Det er usikkert hva denne høvdingtittelen betydde politisk. Den er ikke nevnt i lovene og gikk etter hvert av bruk fra Olav Haraldssons tid.»
  5. ^ Imsen, Steinar (2000). Hirdloven til Norges konge og hands håndgange menn. Etter AM 322 fol. Oslo. s. 24. 
  6. ^ Imsen, Steinar (2000). Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn: Etter AM 322 fol. Oslo. s. 30–31. 
  7. ^ Imsen, Steinar (2000). Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn: Etter AM 322 fol. Oslo. s. 79. 
  8. ^ Imsen, Steinar (2000). Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn: Etter AM 322 fol. Oslo. s. 81. 
  9. ^ Imsen, Steinar (2000). Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn: Etter AM 322 fol. Oslo. s. 27. 
  10. ^ «Store norske leksikon - Norsk biografisk leksikon - Håkon 5 Magnusson». Besøkt 31/1-16. 
  11. ^ «Store norske leksikon - Norsk biografisk leksikon - Håkon 5 Magnusson». Besøkt 31/1-16. 
  12. ^ «Forord». Orknøyingenes saga. Oversatt av Anne Holtsmark. Oslo: Aschehoug. 1970. 
  13. ^ Sturlason, Snorre (1914). «Kapittel 125». Sverres saga. I Norske kongesagaer (Heimskringla). Oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge. Kristiania: I.M. Stenersens Forlag.