Jarl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Kristian IVs krone
Fyrstelige og adelige titler
Keiser og keiserinne
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne

Markgreve og markgrevinne

Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse

Baron og baronesse

Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Herre og dame
Håkon jarl, tegning av Christian Krohg, 1899

Jarl er en tittel som ble brukt i middelalderen på de høyeste adelsmennene i Norge. Fra 1200-tallet ble tittelen avløst av hertug (fra Herzog'), og tilsvarer dette i norsk og nordisk historie. Jarletittelen er, ifølge historikeren Alexander Bugge et «eldgammelt verdighetsnavn» som eksisterte lenge før Harald Hårfagres rikssamling[1], men ifølge Snorre Sturlasson skal kong Harald ha gitt tittelen et nytt innhold ved at han selv utnevnte jarlene og gjorde dem til sine håndgagne menn.[2]

Jarler i Norge[rediger | rediger kilde]

Jarletittelen er kjent fra bl.a. Håløygjatal (håløygjarler), og Snorre nevner også jarlesete i Namdalen (naumdølajarler) før Harald Hårfagres tid. Snorre skriver i Harald Hårfagres saga (kap. 6) at: «I hvert fylke satte han (kong Harald) en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld; jarlen skulle ha en tredjedel av skatter og skylder til sitt hushold og andre utgifter. Hver jarl skulle ha under seg fire herser eller flere, og hver av dem skulle ha tjue marks veitsle; hver jarl skulle stille seksti hærmenn i kongens hær, og hver herse tjue mann. Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans menn.»

A. Bugge nevner at det fantes «skattejarler» i ynglingekongenes rike, og at kongene i Agder og i Fjordane hadde jarler under seg. Også tittelen «herse» er gammel. Harald Hårfagres innførte den ordning at han selv skulle innsette jarler og herser, og at disse ble kongens stedfortredere og skatteinnkrevere. Jarlene fikk rett til å holde egen hird. Bare hos håløygjarlene og mørejarlene fortsatte jarletittelen å være arvelig.[3]

Blant de første jarlene som kong Harald innsatte var Håkon Grjotgarsson ladejarl i trøndelagsfylkene, Ragnvald Mørejarl på Møre, Atle jarl i Sognefylke, Rollaug jarl i Namdalen og Sote jarl i Rogaland. I tillegg ble jarletittelen brukt også i oversjøiske riker både under norsk og utenlandsk overherredømme, som Orknøyene, Northumberland og Normandie.

Etter Harald Hårfagres død (930) falt landet i noen grad tilbake til småkongedømmer under stridighetene mellom Eirik Blodøks og hans mange brødre. Jarlenes betydning som kongelige embetsmenn ble tilsvarende redusert. Ladejarlene hadde imidlertid en spesiell stilling i det første hundreåret etter rikssamlingen. Håkon Grjotgardsson fungerte periodevis som regent mens kong Harald var utenlands, og hans sønnesønn Håkon Sigurdsson ladejarl var reellt sett norsk konge fra 970 til 995.

Olav den hellige hadde bare én jarl, med rang etter kongen, men over lendmann. Høvdingtittelen «herse» synes å ha gått ut av bruk i hans tid[4] og ble erstattet av lendmenn som i større grad hadde sin makt fra kongen og ikke fra bondesamfunnet.

Etter Magnus Lagabøtes hirdskrå ble en jarl likestilt med en hertug i retter og plikter, men han fikk ikke sitte i høysetet ved kongen. Jarlenavnet ble gitt til de som stod kongehuset nær (ektefødte sønner, brødre og nært inngifte). Den siste jarlen i Norge var erkebiskop Jørund som døde i 1309.

I 1237 ble Skule jarl (Bårdsson) som den første i Norge gitt tittelen hertug med høyere rang enn jarl.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Alexander Bugge, Norges historie (1910), 1. bind, annen del, s 122
  2. ^ Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, kap 6
  3. ^ Alexander Bugge, Norges historie (1910), 1. bind, annen del, s 122
  4. ^ Jf. fotnote til Halvdan Svartes saga i «Norges kongesagaer» (Heimskringla), 1979, red. Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy: «Herse. Det er usikkert hva denne høvdingtittelen betydde politisk. Den er ikke nevnt i lovene og gikk etter hvert av bruk fra Olav Haraldssons tid.»