Det norske forsvarets utskifting av AG-3

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norske soldater med AG-3 på en øvelse i 1983.

Det norske forsvarets utskifting av AG-3 fant sted etter at Forsvaret fra midten av 1990-årene jobbet med å bytte ut AG-3 med et mer moderne automatgevær. Etter at prosessen hadde vart i elleve år, med svært sterke og forskjellige meninger innad i Forsvaret, falt valget til slutt på Heckler & Koch HK416.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

AG-3[rediger | rediger kilde]

Til venstre 7,62 mm og til høyre 5,56. Patronen i midten er en 6,5 mm Grendel.
Heckler & Koch G36, uten magasinet i.

I 1960 startet utprøvingen av kandidater for ny enhetsrifle til Forsvaret. Blant annet AR-10, Beretta BM-59, FN FAL og SIG 510 var aktuelle. Det var av økonomiske og politiske årsaker at G3 tilslutt ble approbert i 1966, da under navnet AG-3. Kongsberg Våpenfabrikk hadde allerede startet forberedelse for produksjon av deler til 100 000 G3-rifler for den vesttyske hæren, Bundeswehr, som en del av en gjenkjøpsavtale. Hanevik[bør utdypes][1] mener at det allerede var blitt tatt for gitt at Norge skulle velge G3 da denne avtalen ble undertegnet.

Under en avtale med Heckler & Koch produserte daværende Kongsberg Våpenfabrikk (nå Kongsberg Defence & Aerospace) våpnene på lisens. Totalt 253 497 våpen ble levert Forsvaret fra februar 1967 til november 1974. De pressede delene – låskasse, avtrekkerhus og en del av kolben – ble levert fra daværende Vest-Tyskland.

Den norske versjonen av G3 har noen forskjeller fra den tyske originalen: Kolben er 2 cm lenger, sluttstykkebæreren har frest ut et serratert tommelfingergrep for å forenkle fremføring av sluttstykkebæreren ved ufullstendig ladegrep og ladearmen og bajonettfestet har litt annerledes utførelse. Man kan se at det er et norskprodusert våpen gjennom Kongsberg-symbolet (en K med krone) slått inn forskjellige steder. Riksvåpenet er slått inn på glidekassen sammen med produksjons- måned/år, samt serienummer.

En ny tid[rediger | rediger kilde]

På grunn av vekt, alder, ammunisjonstype og små tilpasningsmuligheter, hadde Forsvaret fra midten av 1990-tallet jobbet med å bytte ut AG-3 med et mer moderne våpen. Spesielt hadde skarpe oppdrag i utlandet på 1990- og 2000-tallet gjort situasjonen prekær. De fleste NATO-land har per dags dato[når?] gått over til å bruke 5,56 × 45 mm NATO-ammunisjon til sine enhetsvåpen, mens Norge var blant de få landene som fortsatt hadde enhetsvåpen kamret i 7,62 × 51 mm.

En av fordelene med 5,56 mm ammunisjon er at denne er lettere, noe som betyr mye når soldatene er på skarpe oppdrag og har med seg ekstra ammunisjon. Med 200 ekstra patroner vil det bli flere kilo ekstra som hver soldat må bære, dersom man bruker 7,62 mm istedenfor 5,56 mm. Dette førte til at det norske forsvaret gjorde noen mindre innkjøp av andre typer automatgeværer til styrker som opererte på skarpe oppdrag i utlandet.

Det norske forsvaret hadde 3 automatgeværer i aktiv tjeneste per april 2007:

og i et mindre omfang av avdelinger på utenlandsoppdrag i ISAF-tjeneste (herunder Telemark bataljon).

5,56 mm viste seg som fremtidsalternativet innad i NATO og for spesial- og utenlands-styrkene, men 7,62 mm har på sin side i utgangspunktet større gjennomslagskraft. Kampen innad i forsvaret var i bunn og grunn ikke en kamp om hvilket våpen, men om hvilken type ammunisjon. Det ble en stor debatt innad i forsvaret, og valget falt til slutt på 5,56 mm.

Krav[rediger | rediger kilde]

I 2004 gikk Forsvaret ut med følgende konkrete ønsker til håndvåpen, noe man måtte bytte ut AG-3 for å realisere[3]:

  • Alle våpnene skulle uten modifisering kunne bruke et optisk sikte, som gjør det lettere for brukeren å treffe målet, og mange av våpnene skulle ha lysforsterkningsutstyr.
  • Man ønsket lavere driftsutgifter.
  • Man ønsket også lettere, mer miljøvennlig og rimeligere ammunisjon, underforstått at 5,56 mm var eneste alternativ.

Det var ingen politiske bindinger på utskiftingen, som for eksempel at våpenet måtte produseres i Norge, og Forsvaret fikk dermed velge akkurat det våpenet de mente var best.

Kandidatene[rediger | rediger kilde]

HK416

Forsvaret startet så å teste ut forskjellig våpen fra ulike land. Alle brukte 5,56 mm. Følgende er en liste over våpen som man vet var med i vurderingen:

Colt Canada:

Heckler & Koch:

  • G36
  • HK41X – begge typer ammunisjon.
    • HK416- dette våpenet ble valgt som nytt enhetsvåpen for alle forsvarsgrenene.

FN Herstal:

SIG SAUER:

Tidsforløp[rediger | rediger kilde]

SIG SG 551 var en kort periode aktuell.

Man ønsket opprinnelig å få et vedtak på utskiftning av AG-3 i 2004, men man valgte å utsette prosessen noe. Aktuelle kandidater på dette tidspunktet var C8, G36 og F2000.[4]

13. oktober 2005 meldte Forsvarsnett at Forsvaret i tillegg har valgt å oppgradere AG-3 samtidig som nye våpen kjøpes inn, men dette avstedkom protester innad i Forsvaret og ble en periode avlyst. Oppgraderingen skulle gå på nye siktemidler, ny type innskyvbar kolbe og R.I.S Forskjefte.

I 2006 testet skyttere fra alle forsvarsgrenene både kandidatvåpen og oppgradert AG-3. På dette tidspunktet var SIG SG 551 også en kandidat.[5]

I april 2007 undertegnet Forsvaret kontrakt med Heckler & Koch om leveranse av 8200 stk Heckler & Koch HK416 til en verdi av cirka 100 millioner kroner. HK416 hadde tidligere blitt utelukket på grunn av høy pris, men igjen aktuell etter at produksjonsvolumet ble større og prisen lavere enn tidligere. I tillegg har Forsvaret tegnet avtale med svenske Aimpoint om siktemidler til en verdi av ca. 50 millioner kroner[6] Våpnene er levert til Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og innsatsstyrkene i Heimevernet. I 2014 var man i gang med å fase ut AG-3 i HVs områdestruktur (HVs tidl. F-styrker og O-styrker), noe som medfører at Forsvaret kvitter seg helt med AG-3 til fordel for HK416.[7]

I 2007 ble også 100 000 AG-3 vurdert, og rundt 2 500 av disse ble oppgradert med Picatinny-skinne, innskyvbar kolbe og nytt forskjefte. Prosjektet het «Attraktive våpen og ammunisjon», og det oppgraderte våpenet ble hetende AG-3F2. Det er ennå ikke bestemt hvilke avdelinger som skal bruke det oppgraderte geværet.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Karl Egil Hanevik: Norske militærgeværer etter 1867, ISBN 82-993143-1-3
  2. ^ Forsvarsnett: Spørsmål og svar om Kystjegerkommandoen Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 25. mai 2007.  Forsvarsnett: Nye håndvåpen erstatter AG-3]
  4. ^ Forsvarsnett: Våpenprosjekt på stedet hvil Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  5. ^ Forsvarsnett: Nærmer seg et valg Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.
  6. ^ Aftenposten: Arvtageren til AG-3
  7. ^ [1]
  8. ^ Forsvarsnett: Ikke "game over" for AG-3 Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.