Lockheed P-3 Orion
P-3 Orion | |||||
---|---|---|---|---|---|
![]() Lockheed P-3 Orion fra United States Navy | |||||
Informasjon | |||||
Rolle | Maritimt patruljefly | ||||
Produsent | Lockheed | ||||
Første flyvning | 1959 | ||||
Introdusert | 1962 (USA) | ||||
Brukt av | United States Navy Deutsche Marine Royal Australian Air Force Spania Luftforsvaret | ||||
Utviklet fra | Lockheed L-188 Electra | ||||
Videreutviklet til | CP-140 Aurora |
Lockheed P-3 Orion er et militært maritimt overvåkningsfly.
Historie[rediger | rediger kilde]
P-3 Orion ble produsert av Lockheed Corporation etter å ha vunnet en konkurranse holdt i april 1958 av den amerikanske marine for å erstatte P-2 Neptune, også fra Lockheed. Den første produksjonmodellen fløy første gang 15. april 1961. Flytypen ble levert til den amerikanske marine med primæroppgave å spore opp og angripe undervannsbåter med synkeminer og torpedoer i samarbeid med havgående marinefartøy. Flyet har også blitt eksportert til andre land som Australia, New Zealand, Canada, Pakistan og Norge.
Orion ble designet med utgangspunkt i det sivile passasjerflyet Lockheed L-188 Electra. Lockheeds forslag beholdt Electraens grunnleggende flykropp, vinger, hale og fire turboprop-motorer. De fysiske endringene som ble gjort med Electra omfattet blant annet:
- Ny neseform tilpasset en fremoverrettet søkeradar.
- Ny haleform tilpasset en bakoverrettet søkeradar.
- Forlenget flykropp foran vingene for å få plass til synkeminer og sonder.
- Forlenget flykropp bak vingene for å få plass til sensorer som oppfatter endringer i magnetfelt.
P-3 Orion i Norge[rediger | rediger kilde]

Det norske Luftforsvaret har 4 fly av typen P-3C, og 2 fly av typen P-3N. Begge flytypene er stasjonert i 333 skvadron på Andøya flystasjon på Andøya i Andøy kommune i Nordland fylke.
P-3B[rediger | rediger kilde]
Norge mottok P-3B i 1968-69, disse kom i tjeneste for 333 skvadron fra og med 1969. I 1989 mottok Norge nye P-3C (se under), i denne anledning ble de brukte P-3B solgt eller oppgradert. 5 stk P-3B solgt til Spania, mens 2 stk P-3B ble oppgradert og modifisert til P-3N ved NAS Jacksonville.
P-3C[rediger | rediger kilde]
Det norske luftforsvaret har 4 maritime overvåkningsfly av typen P-3C, som brukes til maritim overvåkning og antiubåtoperasjoner. Flyet ble innfaset i 1989 og er utstyrt med våpen og avanserte overvåkningssystemer for å rekognosere, lokalisere og angripe undervannsbåter. Flytypen opererer med Sjøforsvarets fregatter i forbindelse med ubåtkrigføring, overvåkning av overflatefartøyer og søk- og redningsoperasjoner. P-3C har lang rekkevidde og er viktig i fredstid for å hevde suverenitet og myndighetsutøvelse gjennom fysisk tilstedeværelse i norsk territorialfarvann og i luftrommet over norsk territorium.
P-3N[rediger | rediger kilde]
Den norske Kystvakten disponerer 2 maritime overvåkningsfly av typen P-3N fra luftforsvaret, som brukes til kystvaktoppdrag. Dette innebærer overvåkning og kontroll av fiskeriaktiviteten i Norges økonomiske sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard, som tilsammen er på 2,2 millioner kvadratkilometer (eller sju ganger Norges landareal). Denne flytypen er også utstyrt med miljøovervåkningsutstyr. I forbindelse med utfasingen av et av flyene i 2021 skrev forsvaret: «Det maritime overvåkningsflyet ble tatt i bruk i 1968, da som en P-3B. Senere ble flyet bygd om til en P-3N. 576 har vært med på oppdrag både innenlands og utenlands, men etter ombyggingen har det primært blitt brukt til kystvaktoppdrag og som treningsfly. Antiubåtkapasiteten som tidligere var ombord i flyet ble fjernet, noe som innebærer at flyet har hatt en litt annerledes konfigurasjon enn skvadronens gjenværende P-3C.»[1]
Varianter[rediger | rediger kilde]
- YP3V: Prototype
- P-3A: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring; 157 bygget
- P-3A (CS): Ombygget P-3A med forbedret radar for bruk av US Customs (det amerikanske tollvesenet); 4 ombygget
- CP-3A: Eldre P-3A ombygget til fraktfly; 30 ombygget
- EP-3A: Ombygget P-3A til elektronisk overvåking
- NP-3A: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
- RP-3A: P-3A bygget om til rekognoseringfly for havområder, brukt av Oceanographic Development Squadron; 3 ombygget
- TP-3A: Treningsfly basert på P-3A; 12 ombygget
- UP-3A: Transportfly
- VP-3A: VIP/mannskaps-transport, basert på P-3A eller WP-3A; 5 ombygget
- WP-3A: P-3A ombygget for overvåking av vær; 4 ombygget
- P-3B: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring med kraftigere motorer og i stand til å bære AGM-12 Bullpup-missiler; 125 bygget
- EP-3B: P-3B ombygget til elektronisk overvåkning
- NP-3B: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
- P-3C: Maritim overvåkning og antiundervannsbåtoperasjoner. Denne versjonen har maks. fart ca. 765 km/t; maks. høyde ca. 30 000 ft; og maks flytid ca. 17 timer. Oppgradert elektronikk inkludert ny sentral enhet for dataprosessering og kameraer; 267 bygget
- P-3C Update I: P-3C med oppgradert dataminne og forbedret navigasjonssystem; 31 bygget
- P-3C Update II: P-3C oppgradert med infrarøde sensorer, sonarbøyer og mulighet for avfyring av Harpoon antiubåtmissiler; 44 bygget
- P-3C Update II.5: P-3C med forbedret navigasjons- og kommunikasjonsutstyr; 24 bygget
- P-3C Update III: P-3C oppdatert med blant annet forbedret system for prosessering av sonardata og ny mottaker for signaler fra sonarbøyer; 50 bygget
- P-3C Update IV: Alle utgaver av P-3C Update II og P-3C II.5 ble utstyrt med ny radar og annet utstyr for detektering av ubåter.
- EP-3C: Versjon for elektronisk overvåking bygget av Kawasaki Heavy Industries for den japanske marine.
- NP-3C: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
- RP-3C: Vitenskapelig utgave brukt av Oceanographic Development Squadron
- UP-3C: Transportfly
- RP-3D: P-3C modifisert for innsamling av atmosfæriske data; 1 ombygget
- WP-3D: P-3C ombygget for bruk av National Oceanographic and Atmospheric Administration (NOAA) til overvåking av vær; 2 ombygget
- EP-3E Aries: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip; 12 ombygget
- EP-3E Aries II: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip og innsamling av overvåkingsdata; 12 ombygget
- NP-3E: Testversjon for US Navy
- P-3F: Versjon av P-3C bygget for Iran på slutten av 1970-tallet; 6 bygget
- P-3G: Opprinnelig navn på Lockheed P-7, tenkt å erstatte P-3 men kansellert i 1990
- P-3H: Foreslått oppgradert utgave av P-3C
- P-3K: Versjon for New Zealand basert på P-3B; 5 bygget
- P-3M: Version for Spania (brukt av Ejército del Aire). Spania kjøpte 5 stk P-3B brukt fra Norge i 1989, i forbindelse med at Norge mottok nye P-3C dette året. 4 stk P-3B ble oppgradert til P-3M, det siste flyet ble droppet av kostnadshensyn.
- P-3N: Version for den norske Kystvakten basert på P-3B. 2 stk ble oppgradert fra P-3B til P-3N, de resterende P-3B ble solgt til Spania (se over).
- P-3P: Version brukt av Portugal, basert på P-3B; 6 overført fra Australia
- P-3W: Versjon basert på P-3C-II for Australske Flyvåpenet; 20 bygget
- P-3AEW&C: P-3B utstyrt med roterende radar brukt av US Customs for overvåking av illegal narkotika-trafikk
- CP-140 Aurora: Ombygget P-3C brukt av Canada; 18 ombygget
- CP-140A Arcturus: CP-140 modifisert for overvåking av miljø og fiskeri; 3 modifisert
Brukere[rediger | rediger kilde]
- Argentina: Comando de Aviación Naval
- Australia: Royal Australian Air Force
- Brasil: Força Aérea Brasileira
- Canada: Canadian Forces Air Command
- Chile: Armada de Chile
- Hellas
- Iran
- Japan
- New Zealand
- Norge
- USA
- Pakistan
- Portugal
- Spania
- Sør-Korea
- Thailand
- Tyskland
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ forsvaret.no - 333 skvadron sitt eldste fly takker for seg (12.11.2021)