Lockheed P-3 Orion

P-3 Orion
Lockheed P-3 Orion fra United States Navy
Informasjon
Rolle		Maritimt patruljefly
Produsent		Lockheed
Første flyvning		1959
Introdusert		1962 (USA)
Brukt av		United States Navy Deutsche Marine Royal Australian Air Force Spania Luftforsvaret
Utviklet fra		Lockheed L-188 Electra
Videreutviklet til		CP-140 Aurora

Lockheed P-3 Orion er et militært maritimt overvåkningsfly.

Historie

P-3 Orion ble produsert av Lockheed Corporation etter å ha vunnet en konkurranse holdt i april 1958 av den amerikanske marine for å erstatte P-2 Neptune, også fra Lockheed. Den første produksjonmodellen fløy første gang 15. april 1961. Flytypen ble levert til den amerikanske marine med primæroppgave å spore opp og angripe undervannsbåter med synkeminer og torpedoer i samarbeid med havgående marinefartøy. Flyet har også blitt eksportert til andre land som Australia, New Zealand, Canada, Pakistan og Norge.

Orion ble designet med utgangspunkt i det sivile passasjerflyet Lockheed L-188 Electra. Lockheeds forslag beholdt Electraens grunnleggende flykropp, vinger, hale og fire turboprop-motorer. De fysiske endringene som ble gjort med Electra omfattet blant annet:

• Ny neseform tilpasset en fremoverrettet søkeradar.
• Ny haleform tilpasset en bakoverrettet søkeradar.
• Forlenget flykropp foran vingene for å få plass til synkeminer og sonder.
• Forlenget flykropp bak vingene for å få plass til sensorer som oppfatter endringer i magnetfelt.

P-3 Orion i Norge

Et norsk P3-N Orion som har fått navn etter Hjalmar Riiser-Larsen

Det norske Luftforsvaret har 4 fly av typen P-3C, og 2 fly av typen P-3N. Begge flytypene er stasjonert i 333 skvadron på Andøya flystasjon på Andøya i Andøy kommune i Nordland fylke.

P-3B

Norge mottok P-3B i 1968-69, disse kom i tjeneste for 333 skvadron fra og med 1969. I 1989 mottok Norge nye P-3C (se under), i denne anledning ble de brukte P-3B solgt eller oppgradert. 5 stk P-3B solgt til Spania, mens 2 stk P-3B ble oppgradert og modifisert til P-3N ved NAS Jacksonville.

P-3C

Det norske luftforsvaret har 4 maritime overvåkningsfly av typen P-3C, som brukes til maritim overvåkning og antiubåtoperasjoner. Flyet ble innfaset i 1989 og er utstyrt med våpen og avanserte overvåkningssystemer for å rekognosere, lokalisere og angripe undervannsbåter. Flytypen opererer med Sjøforsvarets fregatter i forbindelse med ubåtkrigføring, overvåkning av overflatefartøyer og søk- og redningsoperasjoner. P-3C har lang rekkevidde og er viktig i fredstid for å hevde suverenitet og myndighetsutøvelse gjennom fysisk tilstedeværelse i norsk territorialfarvann og i luftrommet over norsk territorium.

P-3N

P-3C i norske farger

Den norske Kystvakten disponerer 2 maritime overvåkningsfly av typen P-3N fra luftforsvaret, som brukes til kystvaktoppdrag. Dette innebærer overvåkning og kontroll av fiskeriaktiviteten i Norges økonomiske sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard, som tilsammen er på 2,2 millioner kvadratkilometer (eller sju ganger Norges landareal). Denne flytypen er også utstyrt med miljøovervåkningsutstyr. I forbindelse med utfasingen av et av flyene i 2021 skrev forsvaret: «Det maritime overvåkningsflyet ble tatt i bruk i 1968, da som en P-3B. Senere ble flyet bygd om til en P-3N. 576 har vært med på oppdrag både innenlands og utenlands, men etter ombyggingen har det primært blitt brukt til kystvaktoppdrag og som treningsfly. Antiubåtkapasiteten som tidligere var ombord i flyet ble fjernet, noe som innebærer at flyet har hatt en litt annerledes konfigurasjon enn skvadronens gjenværende P-3C.»

Varianter

• YP3V: Prototype
• P-3A: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring; 157 bygget
• P-3A (CS): Ombygget P-3A med forbedret radar for bruk av US Customs (det amerikanske tollvesenet); 4 ombygget
• CP-3A: Eldre P-3A ombygget til fraktfly; 30 ombygget
• EP-3A: Ombygget P-3A til elektronisk overvåking
• NP-3A: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
• RP-3A: P-3A bygget om til rekognoseringfly for havområder, brukt av Oceanographic Development Squadron; 3 ombygget
• TP-3A: Treningsfly basert på P-3A; 12 ombygget
• UP-3A: Transportfly
• VP-3A: VIP/mannskaps-transport, basert på P-3A eller WP-3A; 5 ombygget
• WP-3A: P-3A ombygget for overvåking av vær; 4 ombygget
• P-3B: Maritimt overvåkingsfly for antiubåtkrigføring med kraftigere motorer og i stand til å bære AGM-12 Bullpup-missiler; 125 bygget
• EP-3B: P-3B ombygget til elektronisk overvåkning
• NP-3B: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
• P-3C: Maritim overvåkning og antiundervannsbåtoperasjoner. Denne versjonen har maks. fart ca. 765 km/t; maks. høyde ca. 30 000 ft; og maks flytid ca. 17 timer. Oppgradert elektronikk inkludert ny sentral enhet for dataprosessering og kameraer; 267 bygget
• P-3C Update I: P-3C med oppgradert dataminne og forbedret navigasjonssystem; 31 bygget
• P-3C Update II: P-3C oppgradert med infrarøde sensorer, sonarbøyer og mulighet for avfyring av Harpoon antiubåtmissiler; 44 bygget
• P-3C Update II.5: P-3C med forbedret navigasjons- og kommunikasjonsutstyr; 24 bygget
• P-3C Update III: P-3C oppdatert med blant annet forbedret system for prosessering av sonardata og ny mottaker for signaler fra sonarbøyer; 50 bygget
• P-3C Update IV: Alle utgaver av P-3C Update II og P-3C II.5 ble utstyrt med ny radar og annet utstyr for detektering av ubåter.
• EP-3C: Versjon for elektronisk overvåking bygget av Kawasaki Heavy Industries for den japanske marine.
• NP-3C: Testfly brukt av US Naval Research Laboratory
• RP-3C: Vitenskapelig utgave brukt av Oceanographic Development Squadron
• UP-3C: Transportfly
• RP-3D: P-3C modifisert for innsamling av atmosfæriske data; 1 ombygget
• WP-3D: P-3C ombygget for bruk av National Oceanographic and Atmospheric Administration (NOAA) til overvåking av vær; 2 ombygget
• EP-3E Aries: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip; 12 ombygget
• EP-3E Aries II: P-3 ombygget og utstyrt med radom og antenner for deteksjon og lokalisering av fiendtlige skip og innsamling av overvåkingsdata; 12 ombygget
• NP-3E: Testversjon for US Navy
• P-3F: Versjon av P-3C bygget for Iran på slutten av 1970-tallet; 6 bygget
• P-3G: Opprinnelig navn på Lockheed P-7, tenkt å erstatte P-3 men kansellert i 1990
• P-3H: Foreslått oppgradert utgave av P-3C
• P-3K: Versjon for New Zealand basert på P-3B; 5 bygget
• P-3M: Version for Spania (brukt av Ejército del Aire). Spania kjøpte 5 stk P-3B brukt fra Norge i 1989, i forbindelse med at Norge mottok nye P-3C dette året. 4 stk P-3B ble oppgradert til P-3M, det siste flyet ble droppet av kostnadshensyn.
• P-3N: Version for den norske Kystvakten basert på P-3B. 2 stk ble oppgradert fra P-3B til P-3N, de resterende P-3B ble solgt til Spania (se over).
• P-3P: Version brukt av Portugal, basert på P-3B; 6 overført fra Australia
• P-3W: Versjon basert på P-3C-II for Australske Flyvåpenet; 20 bygget
• P-3AEW&C: P-3B utstyrt med roterende radar brukt av US Customs for overvåking av illegal narkotika-trafikk
• CP-140 Aurora: Ombygget P-3C brukt av Canada; 18 ombygget
• CP-140A Arcturus: CP-140 modifisert for overvåking av miljø og fiskeri; 3 modifisert

Brukere

P-3C Orion (Japan)

• - Argentina: Comando de Aviación Naval
• - Australia: Royal Australian Air Force
• - Brasil: Força Aérea Brasileira
• - Canada: Canadian Forces Air Command
• - Chile: Armada de Chile
• - Hellas
• - Iran
• - Japan
• - New Zealand
• - Norge
• - USA
• - Pakistan
• - Portugal
• - Spania
• - Sør-Korea
• - Thailand
• - Tyskland

Eksterne lenker

• Luftforsvarets egen informasjon om P-3C Orion