Krutt

Berthold Schwarz.

N110 røksvakt krutt.

Krutt er et stoff som brenner svært hurtig og brukes som drivstoff i skytevåpen. Det finnes to typer, svartkrutt og røyksvakt krutt. Flammefronten ved forbrenning av krutt forplanter seg ved termisk ledning, med lavere hastighet enn lydhastigheten i stoffet. Dette er forskjellig fra dynamitt som detonerer med supersonisk hastighet.

I dag brukes krutt mest til fyrverkeri.^{[trenger referanse]}

Svartkrutt

Den eldste oppskriften på krutt er fra 1000-tallet, i en tekst fra Song-dynastiet av Wujing Zongyao. Oppdagelsen førte i første omgang til fremstilling av fyrverkeri og primitive raketter i Kina.

Fra Kina spredte kunnskapen seg vestover med silkeveien. Første gang det ble benyttet militært, men i begrenset grad, var under Song-dynastiet, i form av små raketter til å skremme fiendens hester. Men det var ikke før engang mellom 1300 og 1310 at kineserne utviklet en kanon.^{[trenger referanse]} Det hevdes også at India produserte krutt på samme tid.^{[trenger referanse]}

I Europa ble kruttet kjent langt senere. I Freiburg hevdes at en lokal munk kalt Berthold Schwarz skal ha oppfunnet krutt slik vi kjenner det på 1300-tallet, og muligvis støpt en bronsekanon; men Roger Bacon diskuterte krutt alt på 1200-tallet. Noe bevis for Bertholds oppfinnelse foreligger ikke, heller ingen spor av at Berthold selv skal ha eksistert - i noen kilder er han ikke engang tysk, men dansk eller gresk. Den første omtalen av Schwarz forekommer i en avskrift fra 1400-tallet av en anonym manual om pyroteknikk. Her krediteres en alkymist, «mester Berthold», for å ha oppdaget krutt tilfeldig; men tid og sted for oppdagelsen oppgis ikke. Samleren Franz Maria Feldhaus (1874–1957) tenkte seg at denne «mester Berthold» tidlig på 1400-tallet var historisk bevis for alkymisten Berthold, kjent som «den svarte» og munk i St Bernhards orden, som skal ha oppdaget en måte å fremstille krutt på i 1380, og muligvis ble henrettet som magiker noen år senere. Oppskriftene på krutt i de tyske manualene fra 1400-tallet skulle dermed stamme direkte fra Berthold selv.

I europeisk sammenheng vil kruttets historie til våpenbruk starte fra omkring år 1310 og var det eneste praktiske sprengstoffet fram til slutten av 1800-tallet. Men temmelig raskt utviklet man relativt effektive kanoner som revolusjonerte krigskunsten, kort etter at de antagelig første kanoner ble satt inn under beleiringen av Metz i 1324. Året etter er det belegg for at kanoner fantes i arsenaler over hele Europa.^{[trenger referanse]}

Krutt til børser nevnes i Danmark første gang i 1372, i et brev med seglet til lensmann og ridder Erland Kalv. Lørdag 29. mai 1372 var det ting i Ribe. Erland Kalv lyttet til klager på borgere fra Ribe som var mistenkt for å skaffe forsyninger til kongens folk på borgen Gram. Tinget vedtok da dødsstraff for å levere forsyninger til Gram slott. Men bare to dager etter prøvde Nicolaus van Rin, bosatt i Ribe, å smugle inn kjemikalier til kruttproduksjon til Gram - to små tønner «med sulfure kalt swauel og salpeter kalt byskrwd (dvs. børsekrutt)». van Rins vogn ble stoppet for kontroll, og van Rin arrestert. Han tilstod å ha ført kontrabande og ble halshogd, for som Erland Kalv skrev; «å ha overtrådt mine og hele borgerskapet i Ribes forbud, bestemmelser og befalinger».

Krutt består av trekull, svovel og salpeter. I antikken var man godt kjent med egenskapene til svovel og trekull. I Europa blir imidlertid ikke egenskapene til salpeter dokumentert før Roger Bacon og Albertus Magnus. Omkring 1248 beskriver Bacon i sin bok De Secretis Operibus Artis et Naturae en indirekte oppskrift på svartkrutt. Videre i hans bok Opus Majus fra 1268 gis oppskriften for å lage kinaputter. Albertus Magnus beskriver, i en bok han skrev før han døde i 1280, en oppskrift på en kruttype for å lage «flyvende flammer» (raketter og fyrverkeri).^{[trenger referanse]}

I begynnelsen var kruttet ikke blandet optimalt, og salpeteret var ikke rent, men på 1600-tallet nådde man tett på nåtidens optimale blandingsforhold: 75 % salpeter, 10 % svovel og 15 % trekull. Framstillingen skjer ved at råmaterialet finmales i en kulemølle og blandes med ren alkohol/sprit til en deig, som eltes. Denne valses ut til tynne flak som tørker, og knekkes til kruttkorn. Mange av kruttets egenskaper (som forbrenningshastighet) bestemmes ved størrelse, størrelsesfordeling og form på kruttkornene.^{[trenger referanse]}

En kuriositet er at krutt brenner når det fuktes med spritblanding med mer enn 57,1 volumprosent alkohol (ved 10,6°C). Dette er definert som den tradisjonelle 100 % proof spirit i Europa, og ble brukt til å teste alkoholinnhold i sprit. Da la man en haug svartkrutt på en skål og helte på så mye sprit at det nesten begynte å sive ut. Brant det da med klar blå flamme, var spriten 100-proof og ren nok til å være drikkelig. Amerikanerne bruker et forenklet mål der 100 proof tilsvarer 50 volumprosent alkohol (114,2 US Proof = 100 EU proof).

Røksvakt krutt

Utdypende artikkel: Røyksvakt krutt

På slutten av 1800-tallet tok dette over som drivstoff i skytevåpen. Det ble opprinnelig fremstilt ved å dyppe bomull i en blanding av konsentrert svovelsyre og konsentrert salpetersyre.^{[trenger referanse]} I dag brukes nitrocellulose, nitroglyserol eller blandinger av dette.^{[trenger referanse]}

Svovelfritt krutt

Sent på 1800-tallet ble det svovelfrie kruttet oppdaget i England. Dette (SMP = sulfur-free mealed powder) ble fremstilt på samme måte som svartkrutt, med 70,5 % salpeter, 29,5 % trekull, noen få dråper sprit/alkohol, men uten svovel.^{[trenger referanse]}

Krutt til småvåpenammunisjon doseres fortsatt etter vektenheten grain i nesten hele den vestlige verden.^{[trenger referanse]}

Eksterne lenker

•  (en) Gunpowder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) svartkrutt.net, portal for svartkruttskyttere og historisk våpeninteresserte