Holstein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Holsten)
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 54°10′N 9°40′Ø

Kartskisse som viser Holstein, i forhold til Schleswig, Danmark og Tyskland

Holstein (dansk: Holsten (uttales med lang e), nedertysk Holsteen) er et område i Nord-Tyskland, i delstaten Schleswig-Holstein.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Folkegrupper i området i tiden 800-1100

Etter Folkevandringstiden i den tidlige middelalderen var Holstein grenseområde mellom Nordalbingien (del av Gamle Sachsen) på kysten av Nordsjøen, områdene til den slaviske folkegruppa wagrierne i Wagrien som var en undergruppe under obodritere på kysten av Østersjøen, mot danene i Jylland.

Da Karl den store erobret hele Gamle Sachsen rundt år 800, garanterte han området nord for Eider til danene gjennom traktaten i Heiligen av 811 med Hemming av Danmark og i tidlig middelalder ble Holstein delt i grevskapene Stormarn, Holstein og Ditmarsken.

Grevskap[rediger | rediger kilde]

Grevskapet Holstein med nabostater, ca 1250

1100-tallet ble hele Holstein samlet som et grevskap (tysk: Grafschaft Holstein) under grev Adolf II av Holstein, men på slutten av samme århundre ble dette satt under press fra danskene og grev Adolf III av Holstein måtte i 1203 gi fra seg landet til Valdemar Seier. Etter Valdemar Seiers nederlag i slaget ved Bornhøved i 1227 ble Holstein igjen under grevenes besittelse, bortsett fra Ditmarsken, som ble en del av Bremen.

Grevene av Holstein fikk etter hvert en stor innflytelse i Danmark, særlig i Slesvig, hvor de støttet hertugene når de var i konflikter med den danske kongen.

Hertugdømme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hertugdømmet Holstein

Da den siste mannlige arvingen til grevskapet døde i 1459, ble det igangsatt forsøk på at de to landområdene skulle stå sammen overfor den danske tronen. 5. mars 1460 ble derfor Christian I valgt av adelmennene i Slesvig og Holstein til hertug av Slesvig og greve av Holsten. Slik kom disse områdene i personalunion med Danmark. Christian (også kalt Christiern) var samtidig konge av Norge fra 1450.[1] Forutsetningen var at Christian måtte anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året.[trenger referanse]

Holstein ble i 1474 opphøyet til et hertugdømme (tysk: Herzogtum Holstein) av keiser Fredrik III av Det tysk-romerske rike ved å gjøre Christian I til hertug av Holstein, som ble en del av det tysk-romerske rike som et riksumiddelbart område. Holstein beholdt denne statusen helt fram til oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806. Regjeringsmakten ble gitt ved lenshyldning direkte til keiseren. Valget av hertug eller greve skjedde på landstingene som ble holdt ved Bornhöved. Folkeforsamlingene på landstingene utviklet seg til stenderforsamlinger, kalt landdager.

Holstein hadde en særegen statsrettslig stilling ved at det var et len i det tyske keiserriket og samtidig var i personalunion med kongeriket Danmark. Christian II hadde bakgrunn fra Slesvig-Holstein og hadde plattysk som morsmål.[2]

På 1500-tallet ble Slesvig og Holstein del i en del direkte under den danske kongen (oldenborgerne), mens en del under den «gottorpske» gren av kongefamilien. I Slesvig var kongen hertug i et hertugdømme under den danske kongen, mens i Holstein var den danske kongen hertug under den tyske keiseren. Den gottorpske del var formelt len under den danske kongen, men fungerte etter hvert som en egen stat. Oldenborgerne og gottorperne ble fiender, og gottorperne var alliert med Sverige og var en slags trojansk hest innenfor oldenborgernes imperium. Etter den skånske krig fikk hertugen av Holstein-Gottorp tilbake fulle retter over besittelsene i Slesvig. Den danske kongen hevdet enerett på å holde festninger og militære styrker i hertugdømmene, og kongen skulle ifølge dette ha sin del av skatteinntektene. Den gottorpske hertug Christian Albrecht utfordret kongens enerett på dette området. I 1683 brukte den danske kongen militærmakt og okkuperte de gottorpske delene. Gottorperne søkte støtte hos Sverige og hos sine tyske forbundsfeller. På slutten av 1680-tallet var det en ny krise og den danske kongen måtte bøye av da gottorperne hadde fått England som alliert. Ved Altonaforliket 20. juni 1689 måtte den danske kongen oppgi den hertugelige delen av Slesvig og Christian Albrecht kunne gjeninnta rollen som hertug. I 1725 ble fronten skjerpet da gottorperne opprettet forbindelse med den russiske tsaren gjennom ekteskap og en gottorper ble tronfølger i Sverige. Ved langvarig diplomatisk arbeid overfor tsaren ble problemet løst og i 1773 gottorperne ble kjøpt ut av Slesvig og Holstein i en byttehandel.[3][4][5][1][6]:186

Den danske kongen av oldenborgdynastiet var fra 1460 også hertug av Holstein (formelt valgt). Personalunionen mellom Danmark og Slesvig og Holstein ble etablert ved Ribe-traktaten av 1460 (tysk: Vertrag von Ripen; dansk: Ribebrevet). Det var danskekongen som i 1773 sørget for at Holstein ble en administrativ enhet. Samtidig som Holstein var underlagt oldenborgerne, var Holstein nært knyttet til de tyske områdene sør for Elben.[7]

Under oldenborgerne[rediger | rediger kilde]

Da Christian I døde, ble regjeringsmakten nok en gang delt mellom sønnene Hans og Frederik. Det førte til delingen i 1490, som fikk konsekvenser for Sønderjylland. Fellesregjeringen opphørte i Slesvig etter 1713, da den gottorpske del av Slesvig ble erobret av den danske kongen, Frederik IV, under den store nordiske krig. Dansk kontroll over Slesvig og Holstein ble stadfestet ved Freden i Frederiksborg.[8] Det er uklart om Holstein på 1600-1700-tallet hadde en selvstendig folkerettslig stilling.[9] Slesvig hadde fra gammelt vært et len under den danske krone, mens Holstein var tilsluttet den tysk-romerske rike. Den danske kongen var i Holstein keiserens lensmann som kunne holdes ansvarlig ved hoffretten i Wien og ved rikskammerretten i Wetzlar, dette hadde vesentlig betydning for enevoldskongens maktkamp med de mektige godseierne i Holstein.[10] Den danske kongen overtok i 1773 den gottorpske del av Holstein mot å avgi Oldenburg-Delmenhorst til gottorpene, og hele Holstein var med det under den danske kongen.[11][12]

Etter reformasjonen ble tysk bevart som kirkelig språk i Slesvig og Holstein.[6] I Holstein snakket de fleste tysk, mens i Slesvig snakket de fleste dansk.[13] I Holstein var tysk administrasjonsspråk og sentraladministrasjonen i København var tospråklig.[14] Den tysktalende befolkningen i Sør-Slesvig og i Holstein utgjorde en tredjedel av folkemengden i Danmark.[15]

I sin rolle som hertug av Holstein var den dansk-norske konge vasall under det tyske rike. Da dette ble oppløst i 1806 innlemmet den danske kongen Holstein i Danmark. Etter Napoleonskrigene fra 1815 var Holstein, og Frederik 6. som hertug av Holstein, tilsluttet det tyske forbund.[11][16][17] I 1848 utbrøt åpent opprør, som ble slått ned i treårskrigen. Forsøk på å innføre en fellesforfatning for kongeriket Danmark og hertugdømmet Slesvig ble stoppet av motstand fra de tyskdominerte stenderforsamlingene i Holstein og Slesvig (tysk Schleswig), som ønsket en sammenslutning av Schleswig og Holstein til en stat. Disse ble støttet av Østerrike og Preussen, som erobret hertugdømmene i 1864. Schleswig og Holstein ble i 1867 forent til provinsen Schleswig-Holstein og innlemmet i kongeriket Preussen. Nordslesvig ble i 1920 igjen dansk etter folkeavstemmingen om Slesvig. Det øvrige Schleswig-Holstein ble fra 1946 en egen tysk delstat.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gregersen, H. V.: Slesvig og Holsten før 1830, Politikens Forlag, 1981
  • Lange, Ulrik: Geschichte Schleswig-Holsteins: Von den Anfängen bis zur Gegenwart, Wachholtz, 2004
  • Frandsen, Steen Bo: Holsten i helstaten. Hertugdømmet inden for og uden for det danske monarki i første halvdel af 1800-tallet, Museum Tusculanums Forlag, 2008

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nasjonenes historie: en verdenshistorie fra oldtiden til nu. Oslo: Nasjonalforlaget. 1938. 
  2. ^ Ellingsen, Terje (1997). Reformasjonen i Norge: da kirken valgte kurs. Kristiansand: Høyskoleforlaget. ISBN 8276340938. 
  3. ^ Knut Mykland (red.) (1975). Handbok i Norges historie. [Bergen]: Universitetsforl. ISBN 8200014940. 
  4. ^ Ersland, Geir Atle (2000). Krigsmakt og kongemakt 900-1814. Bergen: Eide. ISBN 8251405580. 
  5. ^ Dyrvik, Ståle (1998). Truede tvillingriker 1648-1720. Oslo: Universitetsforl. s. 331. ISBN 8750035177. 
  6. ^ a b Helle, K., Grønlie, T., Dyrvik, S., & Hovland, E. (2016). Grunnbok i Norges historie: fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget.
  7. ^ Czech, Hans-Jörg mfl (2015): 350 Jahre Altona. Altonaer Museum/Sandstein Verlag.
  8. ^ «Slesvig-Holsten - historie | lex.dk». Den Store Danske (dansk). Besøkt 10. november 2020. 
  9. ^ Handbok i Norges historie: redaksjon: Knut Mykland ... [et al.]. [Bergen]: Universitetsforl. 1975. s. 65. ISBN 8200014940. 
  10. ^ Dyrvik, Ståle (1996). Mellom brødre: 1780-1830. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220207. 
  11. ^ a b «Holsten | lex.dk». Den Store Danske (dansk). Besøkt 9. november 2020. 
  12. ^ Gyldendals nye konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1954. s. 1793. 
  13. ^ Skjønsberg, Harald (1997). Historie 8. [Oslo]: Gyldendal undervisning. ISBN 8205229317. 
  14. ^ Nakken, Alfhild (2000). Sentraladministrasjonen i København og sentralorganer i Norge 1660-1814. [Oslo]: Riksarkivaren. ISBN 8251840368. 
  15. ^ Øverås, Asbjørn (1968). Norges historie: med hoveddrag av de andre nordiske lands historie ; for gymnas og lærerskoler. Oslo: Aschehoug. 
  16. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1947. 
  17. ^ Harders, Levke (8. august 2019). «Belonging, Migration, and Profession in the German-Danish Border Region in the 1830s». Journal of Borderlands Studies. 4. 34: 571–585. ISSN 0886-5655. doi:10.1080/08865655.2017.1402193. Besøkt 8. november 2020. «Although a unit of the Danish composite state, Holstein was a part of the German Confederation (Deutscher Bund). Based on dynastic claims of a premodern state, this division became more and more problematic in the “national” 19th century. Two wars (in 1848–51 and 1864) were waged to solve the dilemma, but in the end, these violent conflicts only ended up (re–)defining “national” borders (Göttsch-Elten 2011, 177).» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]