Europas historie 1789–1914

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Europas historie 1789–1914 var en periode preget av nasjonalisme, fremvoksende nye ideologier, imperialisme, militarisme og politiske omveltninger. De første årene var dominert av revolusjon og forandringer, deretter ble Europa involvert i Napoléon Bonapartes kriger. Med Napoléon kom også mer liberale ideer, og flesteparten av landene og områdene han la under seg, ble modernisert både intellektuelt og administrativt. Da Napoléon ble beseiret i slaget ved Waterloo i 1815, prøvde konservative krefter å gjenskape Europa slik det var før den franske revolusjonen, men liberale krefter flere steder beveget Europa i motsatt retning.

Fra og med 1830 moderniserte Storbritannia stemmeretten, Frankrike avsatte kongen som prøvde å gjeninnføre eneveldet, og Det tyske forbund innførte en tollunion som første skritt mot å samles til ett land. Flere land ble selvstendige i perioden. Mot midten av århundret kom revolusjonsåret 1848, der mange liberale og/eller nasjonalistiske grupper gjorde opprør mot makten, men flesteparten ble bekjempet av styresmaktene. Deretter ble Italia og Tyskland samlet gjennom realpolitikk, Russland tapte Krimkrigen mot Storbritannia, Frankrike tapte den fransk-tyske krig, og måtte fornye både landet og hæren. Europa gikk inn i en «stille før stormen»-periode på over 40 år uten at stormaktene gikk til krig mot hverandre.

Perioden, som konsentrerer seg om attenhundretallet, handlet også om politiske bevegelser. Særlig var liberalisme og marxisme to dominerende bevegelser. Begge var knyttet til forskjellige sider av den industrielle revolusjon. Nasjonalismen vokste også, ofte sammen med liberalismen. Marxismen fikk konkurranse av anarkisme, som valgte mer voldelige løsninger. Liberalismen på sin side utviklet seg til sosialliberalisme. Nasjonalismen begynte også å knyttes opp mot sosialdarwinismen, tanken om at kampen for tilværelsen også foregår i og mellom siviliserte samfunn.

Dette var en periode som forandret kartet over Europa, og mange nasjonalstater ble til. Frankrike ble omdefinert etter den franske revolusjonen, Hellas ble selvstendig i 1823 og anerkjent i 1829, Italia ble samlet i 1861 og Tyskland ble samlet i 1871. I tillegg ble Østerrike-Ungarn til i 1867 som et kompromiss mellom tyskere og madjarer for å holde det multietniske landet samlet. Mot slutten ble Romania, Serbia, Montenegro, Norge, Bulgaria og Albania selvstendige, Kroatia nesten selvstendig og Finland stadig friere.

Innhold

Avgrensing[rediger | rediger kilde]

Det lange 1800-tallet starter med den franske revolusjonen og avsluttes ved utbruddet av første verdenskrig.

Perioden ser på Europa gjennom det lange 1800-tallet, det vil si fra 1789 til 1914. Med Europa menes i utgangspunktet alle deler av Europa. Imidlertid vil premissleverandørene for en felles europeisk historie, da i hovedsak stormaktene Storbritannia, Frankrike, Preussen/Tyskland, Østerrike(-Ungarn) og Russland, få mest oppmerksomhet. Dette er i tråd med Lord Actons utsagn om at:

«Universell historie er ikke summen av alle de enkelte historiene, og bør anses først og fremst, i sin distinkte essens, som Renessansen, Reformasjonen, Religionskrigene, Eneveldet, Revolusjonen og så videre. De mange landene kan ha eller kan ikke ha bidratt til å forsterke hovedstrømningen(...) [men] oppmerksomhet bør ikke spres ved å sette Portugal, Transylvania [og] Island side om side med Frankrike og Tyskland. (...) Min plan er å bryte gjennom den rene sammenstillingen av nasjonalhistoriene og å ta inn, så langt det er mulig, det som er ekstraterritorielt og universelt».[1]

I tillegg til å vektlegge stormaktene, betyr også dette at den mellomstatlige historien, eller historien som sprer seg fra en stat til en annen uten direkte kontakt, vil få mer plass enn den rent nasjonale historien til et land. Dermed vil for eksempel intern kamp mellom konservative og liberale partier i Storbritannia bare inkluderes dersom det førte til noe av internasjonal betydning.

Geografisk begrenses artikkelen til Europa i hovedsak, og når områder utenfor Europa tas med, er det fordi hendelsene i områdene hadde betydning for europeisk historie. Dette gjelder særlig under europeisk imperialisme, men også for eksempel USAs påvirkning på Europa.

Historiografi[rediger | rediger kilde]

Begrepet «europeisk historie» har eksistert innen historiografien allerede fra 1800-tallet av. I begynnelsen var Europas historie definert som historien til de europeiske politiske systemer og beskrivelsen av internasjonal politikk av «store» statsmenn. I tillegg ble europeisk historie delvis definert idéhistorisk, og representeres som fremskrittets og sivilisasjonens område. På begynnelsen og godt inn til midten av det 20. århundre hadde historiografien utviklet seg til en marxistisk og weberiansk forståelse av Europa, da med vekt på sosialhistorie og dens ringvirkninger. Historieforståelsen ble på sent 1970- og tidlig 1980-årene utvidet med flere andre perspektiver, som kjønnshistorie, historie nedenfra og poststrukturelle utfordringer – men likevel uten at europeisk historie som begrep er blitt dekonstruert eller erstattet.[2]

Revolusjoner og delinger (1772–1799)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Opplysningstiden

Handel medførte større rikdom hos middelklassen, som igjen skapte større etterspørsel etter varer. Samtidig ble merkantilisme, som begrenset import av varer, svært begrensende. Dette la grunnlaget for liberalisme og den industrielle revolusjon.

Europa hadde på 1700-tallet gått gjennom en opplysningstid. I Frankrike var skikkelser som Montesquieu, Rousseau og Voltaire sentrale i å styre intellektuell og politisk tankegang mot et mer egalitært mål.[3] Storbritannia hadde blitt påvirket av de liberalistiske og optimistiske tankene til Adam Smith og de mer pessimistiske observasjonene til Thomas Malthus og David Ricardo med tanke på befolkningsvekst som utfordring.[4] Russland hadde beveget seg sterkt mot en mer vestlig tankegang under Peter den store i begynnelsen og Katarina den store i slutten av århundret.

Ettersom tredveårskrigen medførte at kongen måtte følge landets religion i stedet for omvendt, var de fleste krigene politisk motivert. Det handlet om arverekkefølgen i den spanske arvefølgekrigen (1700–1713), territorier i Pruth-felttoget (1710–1711), gammelt fiendskap i den store nordiske krig (1700–1721), politiske ambisjoner i kvadruppelalliansekrigen (1718–1720), maktspill og formalia rundt tronbestigning i den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748), maktspill igjen i syvårskrigen (1756–1763) og territorielle grenser i den russisk-tyrkiske krig (1787–1792).

Industriell revolusjon og liberalisme (1776–1799)[rediger | rediger kilde]

I tidlig moderne tid (1500–1750) ble privat handel stadig større. Privat handel førte med seg at øvre del av tredjestanden ble rikere, og at de etterspurte flere varer de tidligere ikke hadde råd til. Dette medførte en mentalitetsendring i mange land i Europa, en såkalt «industriøs revolusjon». Den industriøse revolusjonen (et begrep dannet av den japanske historikeren Akira Hayami) handlet om at på grunn av middelklassens økte formue og større etterspørsel etter overskuddsvarer, fikk produsenter av varer en grunn til å øke produksjonen for selv å tjene penger. Dette varierte fra stoff, klær og håndarbeid til stengods, vin, luksusvarer og flere andre produkter. Omtrent samtidig som handelsstanden ble rikere, foregikk det en utvikling innen redskaper og produksjonsteknikker. Slik kunne håndarbeidere delvis lykkes i å tilfredsstille dette nye behovet. Ettersom økonomien ble stadig bedre, økte imidlertid behovet for varer raskere enn tilbudet.[5] Lavadelige og andre investorer skjønte derfor at det var penger å tjene i å fornye produksjonen for å gjøre den mer effektiv, slik at man kunne tjene store penger på å selge flere varer.[6]

Denne utviklingen var i hovedsak lokal og til dels nasjonal i utgangspunktet. Siden det på 1600- og 1700-tallet var en utbredt økonomisk teori at intern handel var foretrukket fremfor import, var de fleste stater som opplevde denne revolusjonen ivrige etter å støtte den. Det skulle imidlertid vise seg at da den industriøse revolusjonen ble erstattet av den industrielle, ble også den økonomiske teorien om selvberging erstattet av en ny og dominerende retning, liberalisme. I 1700-tallets siste fjerdedel skjedde det en revolusjon både innen den politisk-økonomiske mentaliteten og innen selve produksjonen.[6]

Behov for frihet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liberalisme

Nasjonenes velstand, eller den fulle engelske tittelen: «An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations», førsteutgaven, 1776.

Den stadig voksende borgerskapet i Europa opplevde et stort behov for frihet, i hovedsak økonomisk og politisk. Med økonomisk frihet ble det ment å komme seg bort fra begrensningene som merkantilisme medførte. Merkantilisme var et økonomisk prinsipp der ethvert land skulle sikre seg økonomisk overskudd gjennom å øke eksporten mer enn importen, og ideelt sett begrense import til et minimum. Målet var å sikre seg et handelsoverskudd, og for å sikre dette, måtte reguleringer til for å sikre handelsutviklingen. En konskvens av dette prinsippet ble at monopoler og privilegier dominerte fordi det var mest effektivt for staten. I tillegg var det å ha kolonier en viktig forutsetning for en velfungerende merkantilisme. Kolonimakter hadde ofte noe som andre land etterspurte, som tobakk, krydder og eksotiske frukter.[7]

Borgerklassens politiske ideer om frihet handlet om retten til talefrihet, eiendomsrett, trykkefrihet og beskyttelse for loven. Politisk frihet handlet også om likhet mellom innbyggerne. Dermed skulle ingen medlemmer av samfunnet ha juridiske, merkantile eller politiske fordeler. Den første formen for liberalisme var derfor en blanding av alle disse aspektene av frihet og likhet.[7] På 1700-tallet var særlig de politiske ideene til John Locke viktige. For Locke var samfunnet sekulært og atomistisk. Det betydde at det ikke var gudegitt, og at det besto av individer, og ikke fellesskap. For Locke skulle statens oppgaver begrenses til å beskytte liv, frihet og eiendom. Et samfunns medlemmer hadde som plikt å gjøre opprør mot en statsdannelse som gikk utover disse rettighetene og begrenset borgernes frihet.[8]

Året 1776 ble et vendepunkt både for politisk og økonomisk liberalisme. Politisk liberalisme ble i stor grad gjennomført i og med USAs uavhengighetserklæring, sterkt inspirert av Locke. Med uavhengighetserklæringen kom også kampen for republikken, det vil si en styreform der makten kom fra folket, og ikke fra høyere makter.[9] Ut fra disse oppfatningene vokste også tanken om republikken som en naturlig statsform frem. Den økonomiske liberalismen ble i stor grad formet av boken Nasjonenes velstand av Adam Smith. Som tittelen antyder, hadde den nasjonens økonomi i tankene. Smith argumenterte for at kolonier var uvesentlige for handel, og at USAs eventuelle selvstendighet ikke ville medføre et tap for handelen. Smith mente også at statens hovedfunksjoner skulle være forsvar, intern sikkerhet, fornuftige lover og et rettferdig rettssystem for private uenigheter.

For Smith var økonomien bygget opp av sammenhengen mellom tilbud og etterspørsel. Jo større etterspørsel, desto større krav for tilbud. Tilbudet kunne bare økes gjennom økt produksjon. Dette betydde flere arbeidsplasser. Dersom det var billigere å produsere noe et sted der klimaet lå mer til rette for det, var import av varen mer fornuftig enn å prøve å fremstille den selv. For Smith, som var professor i moralfilosofi, var tanken at den enkeltes behov for å tjene penger var en bedre moralsk rettesnor enn en religiøs inderlighet, fordi behovet for å tjene penger fungerte bedre. Smith refererte til markedet og samfunnet som styrt av «en usynlig hånd», det ble deretter en metafor for prisregulering ved tilbud og etterspørsel. Boken ble enormt populær, og innen 1800 var den oversatt til samtlige vesteuropeiske språk bortsett fra portugisisk.[10]

Den industrielle revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den industrielle revolusjon

I tiden rundt den franske revolusjonen var det svært få byer i Europa som hadde over 50 000 innbyggere. Urbaniseringsprosessen hadde heller ingen direkte sammenheng med utvikling av industri eller andre grunner til økt jobbtilbud i byene. På denne tiden hadde Italia, Spania og områder på Balkan større urbanisering enn Frankrike og Storbritannia. I Storbritannia foregikk forlagssystem slik at rike folk i byene betalte bønder for å bedrive håndarbeid, og produktene ble sendt videre til handelshus. Omtent 4,2 millioner briter bedrev slik industrihåndverk, og over en tredjedel av disse var involvert i veving og spinning.[11] I 1760-årene begynte flere oppfinnelser å dukke opp for å effektivisere produksjon. Først ute var Spinning Jenny, en spinnemaskin som kunne ha 16 spoler, mot en vanlig spinnemaskins ene. Dette firedoblet effektiviteten.[12] Andre, mer moderne utgaver av spinnemaskinen var mulemaskinen[13] og selfaktoren.[14]

Disse spinnemaskinene måtte få energi fra et sted dersom de skulle fungere på sitt beste – ingen mennesker kunne operere så store spinner med fotpedal. Vannkraft var det første og mest opplagte forslaget. Richard Arkwright fant opp water frame, en spinnemaskin som gikk på vannkraft. Han lagde spinnefabrikker – eller spinnemøller – der han ansatte hundrevis av arbeidere, i 1770-årene. Dette krevde imidlertid at disse hundrevis av arbeidere kom til samme sted, som igjen startet en form for urbanisering. Samtidig som Arkwrights møller ble satt i gang, hadde også dampmaskinen gjort markante fremskritt. Dampmaskinen er egentlig svært gammel, men det var først Thomas Newcomen som bygget en brukelig dampmaskin rundt 1700. I 1769 patenterte James Watt en ventil som gjorde dampmaskinen ikke bare brukelig, men sterkt effektiv. Dette medførte at dampmaskinen ble brukt i mange nye fabrikker som drev med produksjon av en rekke varer.[15]

Den polske deling (1772–1795)[rediger | rediger kilde]

Polens tre delinger. I 1772 tok Østerrike området i oransje, Preussen blågrått og Russland mørkegrønt. I 1792 tok Russland området i grønt og Preussen området i blått, mens i 1795 tok Russland området i lysegrønt, Preussen området i lyseblått og Østerrike området i gult. Området i hvitt i midten var prøyssisk før delingen.

Utdypende artikkel: Polen-Litauens tre delinger

Der Vest-Europa ble dominert av liberalkonservative Storbritannia og liberalradikale Frankrike, var Øst-Europa i stadig større grad under innflytelse av de konservative landene Russland, Preussen og Østerrike. Dette ble demonstrert særlig under oppdelingen av det store, men svært ineffektive, landet Polen.

Polen manglet en sterk sentralisering, og adelige styrte i hovedsak sine områder med liten eller ingen innflytelse fra kongen. Innen adelen var det mye intern krangel og mye fraksjonering. Dette medførte at Polen på 1700-tallet var sterkt svekket. Katarina den store hadde ambisjoner om å kontrollere polske områder med overveiende russisk befolkning.[16] Polen strakk seg fra Baltikum nesten til Svartehavet, men manglet samhold, kommunikasjon, inntekter og en hær. Polske liberale ønsket å få et sterkere Polen med en sterkere statsmakt. Dette innebar å begrense adelens makt, og en viktig del av det var å fjerne såkalt liberum veto, det vil si retten ethvert medlem av parlamentet i Polen (som besto av adelsmenn) hadde til å erklære veto, slik at alle lover som hadde blitt erklært i denne tiden ble ansett som ugyldige. Russland hadde imidlertid ingen interesse av et sterkt Polen. I 1763 fikk Katarina den store utnevnt en tidligere elsker og en mann hun hadde god kontroll over som konge. I tillegg erklærte hun seg som beskytter av alle polske friheter, inkludert liberum veto og andre adelige rettigheter som hindret modernisering og styrking av Polen.[17]

Mens Russland var fornøyd med indirekte kontroll over Polen, ville Preussen ha direkte kontroll over deler i nord og Østerrike i sør. De to landene øvet innflytelse på Russland. Blant annet brukte de russisk seier i den russisk-tyrkiske krig (1768–1774), til å foreslå at Russland heller enn å heftes ved å dele opp Det osmanske riket brukte hæren til å dele opp grenseområdene til Polen. Russland hadde stort sett bare det å slippe til i Svartehavet som mål, og etter å ha sikret seg tilgang til en isfri havn i Svartehavet, gikk russerne med på det prøyssisk-østerrikske forslaget. Dermed mistet Det osmanske riket få områder, mens Polens grenseområder ble fordelt i 1772. Østerrike tok Galicia, Russland områder fra Homjel i sør via Vitebsk og til Daugavpils i nordvest. Preussen tok et område fra Gdansk i nord til Bydgoszcz i sør og Elbląg og Lidzbark Warmiński i øst, slik at Preussen nå var knyttet direkte til Königsberg. Dette samlet mange polakker om å styrke det som var igjen av Polen. Imidlertid var disse polakkene hovedsakelig adelige, og lyktes ikke i å skape en folkebevegelse. For de mange fattige livegne og jødene spilte det liten rolle om de ble styrt av polakker, tyskere eller russere.[18]

Polakkene lyktes likevel i å innføre et arvelig kongedømme. Hensikten med dette var at man hadde en forutsigbarhet i arverekken, og at man kunne få en polsk konge som følte seg polsk. Dette ville forhindre at stormaktene kunne støtte økonomisk og, om nødvendig, militært sine kandidater, som oftest adelsfolk uten noen tilknytning til Polen og Polens sak. Arvekongedømmet ble innført i 1791. Katarina den store anså dette som et jakobinsk opprør og angrep hovedstaden. Etter avtale med Preussen ble Polen igjen delt, og de nåværende ytre områdene ble igjen fordelt. Russland tok en stor del av Polen, fra Pilten i nord via Vilnius til Kovel i sør. Preussen tok et område mellom Poznań, Płock og Częstochowa. Et mislykket opprør ble igjen knust av russiske og prøyssiske hærer, og de to delte resten av Polen mellom seg og Østerrike. Fra 1795 av eksisterte ikke Polen lenger.[19]

Reaksjonene på Polens deling var varierte, men mange var positive. Polen hadde selv kontrollert store områder uten polsk befolkning, og alt Russland tok var i liten grad bebodd av polakker, adelige jordeiere unntatt. Ettersom det var gitt som et fait accompli at Russland, Preussen og Østerrike var makthaverne i området, var selv de som var skeptiske til oppløsningen av Polen fornøyd med at det foregikk uten krig. Polen var selv svært reaksjonært i styreform, og mange liberale tenkere mente at landet ikke ville ha overlevd uansett. Imidlertid var den polske delingen spesiell fordi i motsetning til delingen av det svenske og det spanske rike, der Sverige og Spania besto, men mistet nyervervede områder, forsvant ikke bare Polens erobringer, men også selve Polen. At et land kunne forsvinne uten krig ble sett på av samtidige som bekymringsfullt. Akkurat som med den franske revolusjonen, var makthavere redd for smitteeffekten den kunne ha. Derfor ble det å forsvare en nasjons integritet et vesentlig prinsipp i maktbalansen.[20]

Den franske revolusjonen (1789–1804)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den franske revolusjonen

Franskmennene slo de kombinerte troppene til britene, nederlenderne, østerrikerne og prøysserne i Fleurus i 1794.

Den franske revolusjonen var banebrytende som politisk hendelse. Den erstattet et fåmannsvelde med gudegitt makt med et styre som baserte seg på menneskerett og likhet for loven. Disse rettighetene ble garantert i en grunnlov som styresmaktene var underlagt. Grunnloven definerte at Frankrike skulle styres etter Montesquieus prinsipp om maktens tredeling. Slik var den franske grunnloven revolusjonerende i forhold til tidligere statsprinsipper og grunnlover – den amerikanske unntatt. Den ble en inspirasjon for andre lands grunnlover, blant annet den norske.[21] Den franske revolusjonen fungerte som et symbol på folkets makt og en fjerning av «det gamle regimet» der konger, aristokrater og geistlige hadde all makt.[22] I tillegg var den franske revolusjonen særlig en kamp der borgerskapet viste seg som en avgjørende maktfaktor, både på egen hånd, og i allianse med bøndene og enkelte adelige. Argumentene borgerlige brukte i denne sammenheng var ofte frihet fra lover som forbød eller hindret folk sosial mobilitet.[23] Den franske revolusjonen forandret verden, og dens radikale fase påvirket samtlige revolusjoner som kom etter den.[24]

Den første franske revolusjonskrigen (1792–1797)[rediger | rediger kilde]

Imidlertid fikk den franske revolusjonen en ny vending fra og med 1791. Ledende intellektuelle og politikere som tidligere hadde ønsket den franske revolusjonen velkommen, ble sjokkert etter behandlingen kong Ludvig XVI fikk. I 1792 valgte det nye franske regimet å komme fiendene i forkjøpet gjennom å erklære Østerrike krig – riktignok bare Østerrike, ikke resten av Det tysk-romerske rike.[25] Også Kongedømmet Sardinia ble erklært krig.[26]

Frankrikes motstandere hadde en rekke forskjellige motiver for å gå til krig. Britene var mest opptatt av å forhindre fransk hegemoni på fastlandet.[26] Østerrike og Preussen hadde tre grunner til å samarbeide. For det første mislikte de generelt revolusjonen og det den hadde gjort i det franske samfunnet, for det andre var de bekymret for at denne revolusjonen kunne spres til deres egne landområder, og for det tredje hadde Frankrike territorielle ambisjoner både i Italia og Belgia, begge tilhørte Østerrike, og Belgia var farlig nære Preussens områder vest for Rhinen.[26] Russland så på Frankrike som en distraksjon fra problemer rundt det som skulle bli den andre polske deling. De forente Nederlandene var med fordi de var bekymret for Frankrikes ambisjoner nordover.[26]

Under den første revolusjonære krigen vant Det tysk-romerske rike og deres samarbeidspartnere i begynnelsen flere slag, der franske soldater delvis løp i panikk. Det hele endret seg i slaget ved Valmy, der fremrykkingen ble stoppet, delvis takket være et svært profesjonelt fransk artilleri. Dette reddet langt på vei den franske revolusjonen fra tap for kontrarevolusjonære styrker som ville gjenopprette den gamle orden. Med seieren ble den franske hæren styrket i forhold til motstanderne. Flere franskmenn kom til fronten, og sammen presset de den kontrarevolusjonære styrken tilbake til grensen.[27] I april 1793 ble Frankrike kastet ut av Belgia igjen. Militære utgifter og tapet av Belgia medførte en økonomisk krise og matkrise, som gjorde at girondinerne mistet regjeringsmakten den 31. mai 1793. Frankrike ble da styrt av «Fjellet», en dominerende gruppe radikale jakobinere, under ledelse av Maximilien Robespierre. Frankrike fikk oppleve det såkalte «Skrekkveldet».[28] For å vinne krigen benyttet Velferdskomiteen «levée en masse», altså allmenn verneplikt. Dette medførte at våren 1794 besto den franske hæren av 800 000 menn, den største europeiske hæren til da. Den franske hæren besto av borgere som kjempet for sine nyvunne rettigheter, mens motstandernes hærer ofte besto av langt mindre engasjerte soldater, enkelte leilendinger som hadde lite å forsvare. I juni 1794 vant Frankrike slaget ved Fleurus i Belgia, og kom helt til Amsterdam.[29]

Frankrike var nå på offensiven. Den revolusjonære hæren hadde satset på et meritokratisk forfremmelsessystem i stedet for det aristokratiske systemet til det gamle regimet. Dette betydde at en ung lavadelig fra Korsika, Napoléon Bonaparte, opplevde en kometkarriere. Han markerte seg som artillerist allerede under slaget ved Toulon i 1793, og i 1796 fikk han ansvar for sin egen hær. Med denne bekjempet han østerrikerne i Nord-Italia og satte opp Den cisalpinske republikk. Italienerne var på det daværende tidspunktet frustrert over sine egne regjeringer. Milano gjorde opprør mot Østerrike, Venezia mot egen byregjering og det var opprør i Torino. Imidlertid ble verken Venezia eller Savoie del av Den cisalpinske republikk i denne omgang.[30]

Krigen ble kostbar for Storbritannia også. Regjeringen ble sterkt angrepet både av Whigs ledet av Charles James Fox og av profranske radikalere. Britene slet også med inflasjon siden krigen var finansiert av lån som nå måtte betales tilbake. Det var så mange opprør at det medførte flere mytterier i den britiske flåten. Britene og østerrikerne diskuterte derfor fred med franskmennene. Den franske regjeringen var i utgangspunktet skeptiske til en fred etter britiske og østerrikske betingelser, ettersom disse krevde at Belgia skulle returneres til Østerrike. Den gjeldende grunnloven hadde Belgia definert som del av Frankrike. Etter fem måneders forhandlinger ble det imidlertid fred mellom Frankrike og Østerrike den 17. oktober 1797.

Freden var svært god for Frankrike, som fikk beholde Belgia og Tyskland frem til Rhinen og Den cisalpinske republikk, mens Venezia ble østerriksk. Nederland forble Den bataviske republikk, en satellittstat for Frankrike, frem til 1806.[31] Det viste seg at freden ble svært midlertidig. Napoléon dro i 1798 til Egypt, da del av Det osmanske riket, for å skade britisk handel. Dette medførte raskt en allianse mellom Østerrike, Storbritannia og Russland, den andre koalisjon, som også besto av Sverige. Østerrike var bekymret for franskmennenes innhugg i Det tysk-romerske riket vest for Rhinen. I tillegg var de bekymret for at Frankrike skulle presse frem at hertugene som hadde mistet land skulle få kirkeland som kompensasjon, da Østerrike ikke ville at kirken skulle svekkes. Britene var bekymret for Frankrikes okkupasjon av Egypt. Russerne hadde selv interesser i Midtøsten, og ønsket ikke fransk nærvær. Resultatet var at Napoléon ble presset ut av Egypt, og at russiske styrker kom helt til Sveits og Nord-Italia, der Den cisalpinske republikk falt sammen.[32]

Napoleonskrigene (1799–1815)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Napoleonskrigene

Napoléon lyktes i å komme seg ut av Egypt ved å lure den britiske flåten. Han var raskt og uventet tilbake i Paris. Der samarbeidet han med Emmanuel-Joseph Sieyès, en revolusjonær abbed som blant annet sto bak verket «Hva er tredjestanden?» i tillegg til at han i begynnelsen av revolusjonen var instrumentell både i dannelsen av Nasjonalforsamlingen og Grunnloven. Napoléon og Sieyès var begge desillusjonert med Direktoriet. Direktoriet var da ute av stand til å gjøre noe med den politiske fraksjoneringen og de påfølgende opprørene som foregikk i Frankrike. Da de økonomiske problemene som kom som følge av kaos og lang krigføring heller ikke ble taklet, gjennomførte Napoléon og Sieyès et statskupp. Kuppet ble ønsket velkomment. Det nye styret ble en ny republikk med tre konsuler, der Napoléon var førstekonsul.[33]

Napoléon var, i tillegg til å være en svært dyktig general, en intellektuell med interesser innen historie, juss, militærvitenskap, statsvitenskap og matematikk.[34] Han var selv blitt general og nå førstekonsul som resultat av egne evner, og ikke sin lavadelige tittel. Derfor var han opptatt av at evne var viktigere enn fødselsrett, og at alle menn skulle ha like muligheter. Han trodde på fremskritt fremfor konservatisme, han var en skeptiker og en rasjonalist.[35] Hans evne som taler, personlige lederskap og evne til å trollbinde gjorde ham populær ikke bare i Frankrike, men også blant humanister som Johan Wolfgang Goethe og Ludwig van Beethoven.[34] Likevel var det grenser for Napoléons liberale tanker. Om Frankrike var en republikk i navnet, og i det faktum at Napoléons nye grunnlov ble gjenstand for folkeavstemning (grunnloven vant 3 011 007 mot 1562), så var regimet de facto et opplyst enevelde.[36] Imidlertid var Frankrike i revolusjonstiden aldri mer enn delvis en republikk, der makthavere som St. Just, Robespierre og Danton var svært mektige individer. Derfor kan Napoléon ikke sies å ha erstattet en fullgod republikk med et enevelde.[37]

Italia blir fransk, Det tysk-romerske rike oppløses, Amerika oppgis (1800–1806)[rediger | rediger kilde]

Napoléon Bonaparte krysser Alpene for å gjenerobre Nord-Italia.

Russerne hadde trukket seg tilbake fra Sveits og Nord-Italia da Frankrike forsvant fra Egypt. Dermed var det bare Østerrike igjen i Nord-Italia. Napoléon dro igjen over Alpene og bekjempet Østerrike i slaget ved Marengo i juni 1800, og i februar året etter ble Østerrike nødt til å gå med på avtalen fra de forrige fredsforhandlinger. Dette betydde at Frankrike igjen fikk kontroll over Nord-Italia. I motsetning til under forrige invasjon ble nå hele Italia underlagt Napoléons kontroll. Nordvest-Italia ble del av Frankrike, mens Italia i nordøst ble til Den italienske republikk. Sør-Italia forble Kongeriket Napoli, men styrt av Napoléons allierte. Bare Lucca forble selvstendig. Riktignok var Italia langt mindre åpen for ideer og påvirkning på politikken under Den italienske republikk enn i Den cisalpinske republikk, men likevel var Napoléon en fornyer som brakte med seg ideer om likhet for loven, like muligheter, stemmerett for alle menn og fjerning av aristokratiske rettigheter til mange av landene Frankrike la under seg.[38]

I 1802 inngikk Frankrike også fred med Storbritannia. Selv om de allierte styrkene hadde stoppet Napoléon, hadde de i liten grad lyktes i å stå sammen. Med Frankrike borte var nå Russlands kontakt med Middelhavet ikke lenger hindret av Frankrikes dominans, men av Storbritannias. Østerrike ble tvunget til fred med Frankrike, og det medførte nå at også Storbritannia gjorde det. Av de tre allierte var bare Russland formelt i krig med Frankrike, men de gjorde lite. Napoléon var nå president i Den italienske republikk og i kort tid også leder i Den helvetiske republikk før den brøt ut i borgerkrig. Han var også involvert i reorganiseringen av Det tysk-romerske riket, om enn indirekte. Etter at Napoléon hadde utvidet Frankrike til Rhinen, måtte fyrster og hertuger som hadde mistet land kompenseres. I Det tysk-romeske rike var det i hovedsak kirkeområder som ble gitt til disse adelige. I tillegg bestakk tyske prinser med land Frankrike, slik at Napoléon skulle legge sin vekt bak dem. Dette medførte især at områder med store gullreserver som Preussen, Bayern, Baden og Württemberg ble enda større på bekostning av mindre stater og kirkeområder. Det tysk-romerske riket var under oppløsning for egen maskin.[39]

Napoléons planer om å kontrollere deler av Amerika ble kortlivede. Hans folk fikk større problemer enn ventet. Opprørske eks-slaver på Haiti ledet av Toussaint L'Ouverture og Jean-Jacques Dessalines ga Frankrike store problemer. I tillegg oppstod utfordringer med den britiske marinen etter at Storbritannia erklærte Frankrike krig igjen i 1803. Napoléon oppga dermed sine ambisjoner i Amerika, solgte franske områder i Nord-Amerika og forlot Haiti. I 1804 erklærte han seg selv som keiser. Samme år ble Østerrike et selvstendig keiserdømme etter at det ble klart at Det tysk-romerske riket ikke ville vare. Det nå selvstendige Østerrike allierte seg igjen med Storbritannia, Russland og Sverige. Russland var nå ledet av Aleksander I, en liberaler som hadde lært av sin farmor, Katarina den store. Aleksander I hadde fokus på å fungere som en megler og å bekjempe Det osmanske rike, og ble støttet av revolusjonære og liberale som var desillusjonert av Napoléon. Russland fikk £1 250 000 av Storbritannia for hver 100 000 menn Russland stilte med.[40]

Frankrike trente på amfibiekrigføring slik at Storbritannia kunne erobres. En britisk flåtestyrke under Lord Nelson nedkjempet den fransk-spanske flåten ved slaget ved Trafalgar. Dette markerte at britene dominerte på sjøen, en fransk invasjon av Storbritannia var umulig. Ellers fikk Nelsons seier liten betydning for den tredje koalisjonen, som ble bekjempet. Napoléon brukte landhæren for å bekjempe britenes allierte. Først slo han Østerrikes 50 000 menn i Ulm-felttoget ved å få dem til å overgi seg tilnærmet uten kamp. Deretter bekjempet han Østerrike og Russland i slaget ved Austerlitz. Russland trakk troppene tilbake, mens Østerrike signerte en ny fredsavtale der de mistet Venezia til Frankrike, som ga det videre til den nyopprettede Kongeriket Italia. Deretter skapte Napoléon Storhertugdømmet Baden, Kongeriket Bayern og Kongeriket Württemberg. Dette ble de facto oppløsningen av Det tysk-romerske riket, og de nye kongerikene i tillegg til flere andre ble med i Rhinforbundet etter press fra Napoléon.[41]

Napoléons dominans (1806–1811)[rediger | rediger kilde]

Europa i 1812, med Frankrike og deres satelittstater på sitt største, før Napoléon angrep Russland.

Østerrike hadde forhandlet fred med Frankrike, og selv om Preussen valgte å delta i krigen etter å ha vært i fred med Frankrike i ti år, ble prøysserne slått ved dobbeltslaget ved Jena-Auerstedt. Preussen mistet alle områder vest for elven Elben, men fikk ellers beholde mye.

Områdene vest for Elben ble, som Kongeriket Westfalen, del av Rhinforbundet. Områder i øst som Preussen hadde erobret fra Polen ble gjort om til Hertugdømmet Warszawa. Russland ble bekjempet ved slaget ved Friedland, men Alexander I valgte ikke å ri inn i Russland fordi han var bekymret for at en retrett kunne medføre at befolkningen tolket det til at det var på tide å gjøre opprør. I stedet gikk Russland også med på fredsforhandlinger slik at det igjen bare var Storbritannia som kjempet mot Napoléon. Fredsforhandlingene mellom Napoléon og Alexander I i 1807 førte faktisk til det motsatte av tidligere status; Frankrike og Russland gikk inn i en allianse der Storbritannia ble fienden. Frankrike og Russland respekterte sine forskjellige områder, Frankrike i vest og Russland i øst. Napoléon var også klar på at Russlands fremtid lå i India, Persia og Tyrkia.[42]

For å svekke Storbritannia, fikk Napoléon både sine egne områder, Spania, Østerrike, Preussen og Russland til å boikotte alle britiske varer og å slutte å handle med Storbritannia (kjent som fastlandssperringen). Tanken var at hele Europa skulle være samlet. På det daværende tidspunktet var det bare to land som ikke var direkte under Napoléons kontroll; Danmark-Norge og Portugal. Danmark hadde planer om å være nøytrale, men Storbritannia tok ingen sjanser. I stedet bombarderte britene København og stjal skipene. Danmark allierte seg dermed med Napoléon.[43]

Portugal ble et litt større problem. Napoléon hadde lenge stått fast i Spania. Han hadde prøvd å påvirke Spania ved å få både Karl IV og hans sønn Ferdinand til å slutte å kjempe mot hverandre og i stedet overlate tronen til Napoléons bror Joseph Bonaparte. Imidlertid gikk ikke det som ønsket for Napoléon, da resten av Spania foraktet ham. Dette førte til den spanske selvstendighetskrigen, der geriljakrig ble brukt av spanjolene. Britene sendte en ekspedisjon til Portugal for å støtte opprøret. Etter at flere franske generaler overga seg, skapte dette en tro på at Napoléon kunne beseires, og anti-franske bevegelser spredte seg til hele det tysktalende Europa.[44]

Den tysktalende opprørsfølelsen ble særlig merket i Østerrike. Østerrike bestemte seg for nok en gang å danne en allianse, nå den fjerde, mot Frankrike. For i det hele tatt å kunne gjennomføre det, måtte Østerrike selv kjempe en «frigjøringskrig», det vil si en krig for å få tilbake områdene fra Frankrike. De ble raskt nedkjempet av Napoléon og tyske prinser. Et resultat av dette ble at Østerrike mistet områder i Galicia til Hertugdømmet Warszawa. Østerrike mistet også områder i nordlige Balkan til De illyriske provinser. Etter at Clemens von Metternich tok over utenrikspolitikken, valgte Østerrike fred med Frankrike. Napoléon valgte derfor å fokusere midlertidig på interne saker, blant annet å skaffe seg en arving.[45] Avtalen mellom Frankrike og Russland gjorde at Russland fikk frie tøyler til å gå til krig mot Sverige, Storbritannias allierte, gjennom Finskekrigen. Hensikten til Russland var å erobre Finland. Russland lyktes, og de erklærte Storfyrstedømmet Finland under russisk styre.[46]

Revolusjonen spres også intellektuelt[rediger | rediger kilde]

Code civil des français garanterte for utvidede rettigheter til alle borgere.

I 1810 var Frankrike var på sitt mektigste. Landets innflytelse strakk seg fra Keiserdømmet Frankrike (Frankrike, Kroatia, deler av Slovenia, Piemonte, Toscana og den tidligere pavestaten), Stor-Frankrike (Nederland, Belgia, Spania, Rhinforbundet, Hertugdømmet Warszawa, resten av Italia med unntak av Sicilia og Sardinia) og allierte (Østerrike, Russland, Preussen, Danmark-Norge og Sverige). Bare Storbritannia med Irland, Det osmanske rike og Portugal var utenfor Napoléons rekkevidde.[47]

Imidlertid handlet ikke erobringene bare om kontroll av landområder. Med fransk eller franskvennlig styre kom også revolusjonære ideer. Napoléon trodde på grunnlover som stabiliserende i et styre. Han var en stor tilhenger av rettssikkerhet, og innførte Code civil des français, også kjent som «Code Napoléon», i alle sine erobrede områder. For ham var det ingen vesensforskjell mellom folkeslagene, han forsto det slik at alle ønsket frihet og liberale ideer. Blant disse var likhet for loven og mulighet for sosial mobilitet, bevegelsesfrihet, frihet til å gifte seg, å stille i retten med mer. Imidlertid var det slik at i mesteparten av områdene som tilhørte Stor-Frankrike ble adelen kompensert for tapene, slik at de som ville eie landet sitt måtte kjøpe det fri fra de adelige.

Likevel var det klart at makten til de adelige var redusert. Det samme gjaldt geistlig makt. Den spanske inkvisisjonen ble forbudt, tiende forsvant, kirkegods ble konfiskert og jøder, protestanter, katolikker og ikke-troende fikk samme rettigheter. Religiøs tilhørighet ble erstattet av territoriell. Laugsystemet ble avskaffet, retten til å arbeide ble stedfestet, maktstrukturer som hindret fri flyt av arbeidskraft, som lokale oligarkier, ble fjernet. Arv eller salg av embeter forsvant, og rettsvesenet ble uavhengig av lokaladministrasjonen. Lokaltoll ble fjernet, og flere land gikk over til metrisk system og desimalsystem i valutaen. Lønningssystemet, skattesystemet og tollsystemet ble modernisert for å øke gevinsten av arbeid og handel, og skatteinnkreving ble nasjonalisert.[48] Napoléon mislyktes dermed med å få støtte fra områder med en sterk bondeklasse, især Nord-Italia og Bayern. I Spania var det imidlertid svært upopulært, og ble innført sakte og med forsiktighet.[49]

Napoléons nedgang og fall (1812–1815)[rediger | rediger kilde]

Aleksander I av Russland spilte en viktig rolle i å bekjempe Napoléon.

Storbritannia var isolert. Deres avanserte industrialisering gjorde at de ikke var avhengige av Europa, og Europa var heller ikke avhengige av dem. USA var en nøytral part, men de hadde problemet at de ikke kunne handle med den ene parten uten å fornærme den andre. Det endte til slutt med at USA handlet med Europa, noe som førte til en relativt poengløs krig fra 1812–1815. Imidlertid hadde den kontinentale strategien som mål å gjøre Frankrike til dominerende også kommersielt. Den mislyktes, og dette skapte fiendtlige holdninger mot Napoléon flere steder i Europa. På tross av at mangelen på britiske varer førte til at handelen av varer i mesteparten av kontinentet økte betraktelig, inkludert tyske maskinmaterialer, dansk ull og italiensk klesproduksjon, lyktes ikke det kontinentale markedet helt å dekke behovet. Dette ble spesielt et problem i Øst-Europa, som i stor grad var avhengig av britiske produkter.[50]

Et annet problem som dukket opp var at blokaden medførte at freden ikke liknet på en fred, at verneplikt og høye skatter gjorde livet vanskelig og at byråkratiet var like fjernt under Napoléon som under hans forgjengere. Dette medførte at de som tidligere var for Napoléon begynte å bli imot ham. Nasjonalistiske strømninger flere steder ble anti-Napoléon, det vil si antifranske, anti-internasjonale og antiautoritære. Både konservatisme og liberale verdier sto sterkt mot Napoléon. I Spania var dette spesielt typisk med først sterke liberale ideer som skapte Cádiz-grunnloven i 1812, mens konservative kom senere og erstattet denne med restaurering av de geistlige og kongemakten. Italienere og polakkene var langt mer positive. Også i Tyskland svingte pendelen vekk fra Napoléon. For tyske intellektuelle var Romantikken et skritt vekk fra den franskdominerte opplysningstiden. Tenkere som Friedrich Schiller, Goethe, Beethoven, Immanuel Kant, Johann Gottfried von Herder med flere dominerte i Europa på denne tiden. Herder hadde lansert ideen Volksgeist, «folkeånden». Med dette startet ideen om en nasjonalisme basert på tyskhet. Av de tyske landene var det Preussen som ble gitt hovedfokus. Preussen hadde i minst grad fulgt ordrene til Napoléon, og til tross for et stort nederlag i 1806, var de fortsatt et samlingspunkt. Preussen måtte reorganisere seg, og det ble satset stort på å skape en fellesfølelse, noe som hadde vist seg svært heldig i Frankrike under revolusjonen og Napoléon, og i USA under uavhengighetskampen.[51]

Nyttårsaften 1810 trakk Russland seg fra kontinentalsystemet. Russerne hadde fått en pro-fransk nabo i Warszawa, de hadde ikke fått noe hjelp av Frankrike i sine kriger mot Tyrkia og de hadde en stadig mer antifransk innstilling. Handelen mellom Russland og Storbritannia begynte igjen. Napoléon svarte med å legge planer for å knuse Russland. I juni 1812 gikk Napoléon inn i Russland. Vanlig taktikk for Napoléon på hans felttog var å ta med seg noen forsyninger, og deretter leve av det de fant på veien. Imidlertid brukte russerne brent jords taktikk, og dermed var det lite forsyninger i et Russland som uansett hadde lite å by på. Mye annet gikk feil, og enda Napoléon vant slaget ved Borodino, i den grad noen vant det, var russerne fortsatt sterke da de trakk seg tilbake. Da Napoléon nådde Moskva, brant byen, og Napoléon så ingen annen mulighet enn å trekke seg tilbake. En svært streng vinter i nord og russiske styrker i sør gjorde at Napoléons store hær ble svært redusert. Av de 611 000 som gikk inn i Russland, forsvant omtrent 500 000 via sult, krig, kulde eller som fanger.[52]

Etter dette satset alle anti-franske krefter sine styrker samtidig. Wellington ledet britisk-portugisisk-spanske styrker over Pyreneene. Tyske og østerrikske hærer samarbeidet og russerne presset bakfra. Napoléon lyktes i å skaffe seg en ny hær, men den besto av utrente menn, og de ble knust i folkeslaget ved Leipzig. Mens tyske, prøyssiske, russiske, østerrikske og britiske styrker nærmet seg Napoléon begynte problemet med hvordan Frankrike skulle se ut etter Napoléon. Etter mye diskusjon og mange forhandlinger, vant mer eller mindre det britiske forslaget frem. Det krevde at Napoléon skulle abdisere og at Belgia skulle vekk fra franske hender. Napoléon abdiserte 4. april 1814.[53] Han ble forvist til Elba, flyktet derfra, skapte en ny hær, og ble enedlig nedkjempet i slaget ved Waterloo i 1815. Dermed ble han fraktet til St. Helena, der han forble til sin død i 1821. Napoléon hadde dermed ingen større rolle i historien, men hans ideer om frihet og likhet hadde omskapt Europa.[54]

Europa i fredstid (1814–1848)[rediger | rediger kilde]

Napoléon hadde etterlatt seg et helt nytt Europa. I løpet av 1814 og særlig 1815 ble mye omgjort igjen. Enkelte områder ble gitt tilbake til landene som eide dem, mens andre fikk en annen skjebne.[55]

Europa etter Napoléon[rediger | rediger kilde]

Allerede i januar 1814 ble Norges skjebne avgjort gjennom Kielfreden, der de ble gitt fra Danmark til Sverige. Island, Færøyene og Grønland ble ikke rørt av traktaten, og forble danske, muligens fordi det var enighet om dette.[55] Norge hadde, muligens inspirert av Napoléons tro på grunnlover, skrevet en egen grunnlov og erklært selvstendighet. Truet av den svenske hæren ledet av tronarvingen Carl Johan (den dyktige forhenværende franske generalen Jean Baptiste Bernadotte), måtte nordmennene imidlertid fort gi etter. Norge kom i en svak union med Sverige der de var uavhengige innen alt annet enn utenrikspolitikk.[56]

Frankrikes videre skjebne ble avgjort i en drakamp mellom to av Europas dyktigste politikere på den tiden, Metternich og Charles-Maurice de Talleyrand. Talleyrand hadde tjenestegjort før, under og etter revolusjonen gjennom dyktig politisk manøvrering. Han lyktes i å sikre Frankrikes grenser fra før 1792 og kongetronen tilbake til Bourbon, da med Ludvig XVIII av Frankrike, den henrettede Ludvig XVI av Frankrikes bror, som konge.[n 1][57]

Metternich på sin side lyktes i å legge fredsforhandlingene til Wien, og til tross for Østerrikes beskjedne innsats rent militært, fikk de mye å si for hvordan Europa skulle se ut. Wienerkongressens tema var «legitimitet» og «restaurering».[58] Talleyrand ble utnevnt til utenriksminister, og deltok på Frankrikes vegne. Russland ble representert av Aleksander I, britene av Lord Castlereagh, Preussen av Karl August von Hardenberg og Østerrike av Metternich. Disse fire hadde mest innflytelse på hvordan kongressen ville ende.[59] Grensene var på ingen måte en ren tilbakeføring av grensene til før 1792, men skapte en rekke nye grenser og løsninger[60]:

  • Russland gikk med på møtet på betingelsen at deres erobring av Bessarabia (hovedsakelig Moldova og deler av Ukraina mellom Moldova og Svartehavet), og alt snakk om Tyrkia ble holdt utenfor.[61]
  • Storbritannia beholdt Malta, De ioniske øyer, Trinidad og Tobago, St. Lucia og Mauritius i tillegg til store deler av India.[61]
  • Tysktalende områder som tidligere var del av Det tysk-romerske rike og under Napoléon ble til Rhinforbundet, ble nå til Det tyske forbund.[62] Preussen fikk mesteparten av de tyske områdene vest for Rhinen.[59] Østerrike og Preussen ble begge de dominante statene i Det tyske forbund, med Østerrike som den største.[62]
  • Nederland og Belgia ble begge selvstendige fra Frankrike, men samtidig slått sammen under Det forente kongeriket Nederlandene.[63] Luxembourg ble selvstendig formelt, men Vilhelm I av Nederland aksepterte ikke Luxembourgs selvstendighet, og styrte det som om det var del av Det forente kongeriket.[64]
  • I Italia ble Kongedømmet Sardinia-Piemonte (heretter «Piemonte») igjen en selvstendig stat med Sardinia og Genoa som del av riket, mens Lombardia og Veneto ble slått sammen til Kongedømmet Lombardia-Venetia under Østerrike. Også Toscana gikk til Østerrike, ved at Storhertugdømmet Toscana oppsto med noe utvidede områder (se også Italias samling). Kirkestaten gjenoppsto og Kongeriket Napoli og Sicilia slo seg sammen til De to Sicilier, mens Sardinia gikk til Piemonte.[65]
  • Polen ble et dilemma. Aleksander I ønsket et selvstendig Polen med alle sine tidligere områder, og med ham som konge i en ren personalunion. Preussen gikk med på dette om Kongeriket Sachsen ble gitt til Preussen. Metternich var sterkt imot dette, delvis fordi dette ville gjøre Preussen for mektig i Det tyske forbund, og delvis fordi det ville gi Russland en for stor innflytelse i Europa. Lord Castlereagh delte Metternichs bekymring, spesielt om Russland. Dette temaet ble diskutert i lang tid, og det ble til slutt Talleyrand som avgjorde det da han la sin innflytelse inn med den britisk-østerrikske linjen. Kompromisset ble at et lite Polen, Kongress-Polen, ble til, med omtrent samme grenser som Storhertugdømmet Warszawa. Preussen fikk to femtedeler av Sachsen, mens resten gikk til kongen av Sachsen.
  • De illyriske provinser ble gitt tilbake til Østerrike som respektive Dalmatia (langs kysten) og Kroatia (inne i landet).[66]

Det nye Europa skapes (1815–1830)[rediger | rediger kilde]

Mye så ut til å bli ved det gamle. Konservative og reaksjonære krefter fikk tilbake makten i Italia, Polen gikk tilbake til den situasjonen de var i under Katarina den store, Østerrike fikk kontroll over Kroatia og Nord-Italia, Nederland ble selvstendig igjen og Russland fikk stadig større kontroll over Svartehavet. Likevel var det politiske landskapet markant flyttet. Det var i stor grad en kamp mellom konservative og moderne verdier, der både den franske og den industrielle revolusjonen var vesentlige bidragsytere til ordskiftet. Storbritannia hadde opplevd mye av den industrielle revolusjonen og kontinental-Europa mye av den franske, men nå ble det i større grad slik at de begge ble introdusert til den andre revolusjonen.[67]

Mentalitetskampen[rediger | rediger kilde]

Clemens von Metternich påvirket europeisk politikk fra 1815 til 1848, og jobbet hardt for å beholde status quo.

Med industrialisering kom mobilitet og urbanisering, og med franske ideer kom ønsket om forandring. I tillegg vokste borgerklassen seg enda sterkere, og det ble vanskeligere for landadelen å holde kontroll på bøndene. Bedret transport kunne raskt få folk vekk fra landsbyen og over til storbyene, som ofte hadde behov for arbeidskraft.[67]

En ny tanke som ble født av Wienerkongressen ble Den europeiske samklang, en allianse mellom særlig Østerrike, Preussen og Russland, som skulle sikre fred gjennom opprettholdelse av status quo. Dette betydde at de ikke ville akseptere revolusjoner, flytting av grenser eller opprørstendenser – alt for å unngå en ny Napoléon. Denne samklangen fikk seg en rekke prøver.[68] For selv om de konservative hadde vunnet krigen, var det et stykke igjen for å bekjempe de liberale ideene. Konservative brukte anti-franske følelser og en generell skepsis mot universalløsninger for alt de var verdt. Et annet av våpnene de konservative brukte, var å gi religiøs inderlighet en stor posisjon. Det ble skapt et kunstig skille mellom denne religiøse bevegelsen og liberale ideer. I tillegg ble Immanuel Kant og Georg Wilhelm Friedrich Hegel brukt som de nye filosofene: Kant satte grenser for fornuftens resonnement, og mente at visse interne strukturer gir oss fordommer om hva vi forventer å se (a priori), mens Hegels historieforståelse så monarkiet som syntesen, en sammenslåing av det beste fra despotiet og aristokratiet.[69]

De konservative kreftene kjempet likevel mot en bølge av liberale ideer, flere av dem motstridende. Perioden 1815–1848 hadde en rekke «ismer», om enn flere av disse ikke fikk navnet sitt før lenge etterpå. Dette inkluderte det kunstneriske opprør mot Opplysningstiden med romantisismen (som oftest omtalt som Romantikken i Norge). En videreutvikling av liberale tankesett ble den klassiske liberalismen. Den handlet i utgangspunktet om frihet til selvstyre og selvkontroll, og støtte av det som var effektivt, opplyst, moderne, rettferdig og fornuftig, og ikke minst ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.[70]

Radikalismen handlet om å komme til roten av ting, og ønsket om å forandre institusjoner etter menneskets natur og mentalitet, blant annet gjennom å forandre fengselsvesenet, lovene, pengestøtte til fattige, kirkens makt og valgordningene. Mens den var mer nedtonet i fremgangsmåte i Storbritannia, var den militant republikansk på fastlandet. Dette medførte at mange måtte ha hemmelige møter da det flere steder var forbudt å ha åpne republikanske møter.[70] Et eksempel var Italia, der mange republikanere ble sendt ut av landet, ofte til Marseille.[71] Denne radikalismen, ofte omtalt som republikanisme, var gjerne sterkt antikirkelig og mot enhver form for monarki, også konstitusjonelt. Republikanisme og radikalisme til sammen skapte også sosialismen. Sosialismen i tiden før 1848 var svært spredt, men felles var en følelse av at økonomien var kaotisk og sterkt urettferdig. De kjempet mot fabrikkeiernes rett til å bestemme lønnen til sine arbeidere, muligheten deres til å ansette og sparke folk etter eget forgodtbefinnende, privatisering og i stor grad privat eiendomsrett.[70]

Konservativt og ustabilt: Spania og Portugal[rediger | rediger kilde]

Flere liberalt orienterte soldater, som general José María de Torrijos y Uriarte, ville innføre Cádiz-grunnloven. Den reaksjonære monarken Ferdinand VII viste ingen nåde, og henrettet ham i 1831. Tre år senere ble den innført som et kompromiss.

Ferdinand VII av Spania valgte i 1814, da han igjen ble konge, å fjerne 1812-grunnloven, og invitere Jesuittordenen tilbake til Spania. Han innførte streng sensur, ga kirken tilbake landområdene som Napoléons regjering hadde distribuert, gjorde ministrene direkte og individuelt ansvarlig overfor ham og å nektet dem å snakke kollektivt om politikk. Kongen kunne sparke dem som han ønsket, noe han ofte gjorde. Frimurere ble forbudt og inkvisisjonen kom tilbake.[72] De latinamerikanske områdene hadde begynt å gjøre opprør, blant annet mot det skjeve systemet der peninsulares, altså spanjoler fra Spania, hadde fordeler fremfor criollos, altså spanjoler født i Latin-Amerika. For de lavere ned på rangstigen, som mestiser (spansk-indianske) eller indianere, var situasjonen enda verre.[73]

Opprørene i Latin-Amerika kom rundt 1820. Da hadde fransk okkupasjon og den påfølgende konservative lederstilen til Ferdinand VII gjort Spania så fattig at de ikke hadde råd til å mønstre en stor hær til å bekjempe opprørerne. Hæren lyktes i noen grad, og viste ingen nåde mot rebellene, noe som gjorde rebellene enda sikrere i sin sak. I Spania hadde Ferdinand VII ignorert mange frihetskjempende soldater og geriljakrigere, og disse ble drevet mer mot liberale verdier og mot 1812-grunnloven.[72] I tillegg kom en rekke revolusjonære fra Italia, et annet land med konservative og reaksjonære som slo hardt ned på liberale.[74][71] Også franske liberale kom til Spania. På grunn av kongens svake stilling ble Spania et fristed for liberalere. Frankrike var svært skeptisk til denne utviklingen, og sendte en hær til Spania for å gjenopprette roen.[74] Soldatene ble ofte mottatt som helter i Spania, da liberale grunnlovsforkjempere fra både Spania og Italia hadde gjort seg upopulære for lenge siden. Ferdinand VII fikk tilbake makten og gjennomførte blodig hevn på sine motstandere, som enten ble kastet ut, fengslet eller brutalt henrettet.[73]

Opprørene i Spania fikk ringvirkninger, og det ble også opptøyer i Portugal og deler av Italia. I Piemonte ble det opprør som medførte at Viktor Emmanuel I av Sardinia abdiserte. Ny konge ble den konservative og sterkt upopulære Karl Felix av Savoia. Slik fikk opprørerne det ikke slik de ønsket.[75] I Portugal ble det mer komplisert. Først prøvde Gomes Freire de Andrade, en liberal offiser, et opprør, men ble arrestert og henrettet i 1817. Et opprør kom imidlertid i 1820. I 1822 ble en radikal grunnlov innført, og et parlament ble innført. Parlamentet innførte konstitusjonelt monarki. Føydale begrensninger på handelen ble fjernet – til tross for at Adam Smiths tanker om frihandel fortsatt ikke var oversatt til portugisisk. I Brasil, derimot, ble merkantilisme forsøkt gjeninnført. Dette førte til at Brasil gjorde opprør. Da Spania ble invadert av Frankrike året etter, benyttet Portugals hær dette som en unnskyldning. For å unngå å komme på Frankrikes gale side, gjennomførte militæret et kupp og erstattet grunnloven med en ny grunnlov som ga kongen mer makt. Portugal var dypt splittet mellom liberale på grensen til radikale og konservative på grensen til reaksjonære.[76]

I 1826 døde Johan VI av Portugal, og hans eldste sønn Pedro VI ble konge. Pedro ga Portugal en konservativ grunnlov. Etter to måneder som konge av Portugal og keiser av Brasil måtte han velge mellom de to, og han valgte Brasil. Dermed var det duket for Pedros datter Maria. Imidlertid protesterte Pedros bror Miguel, og en avtale ble gjort slik at Miguel giftet seg med Maria, sin niese, og ble regent til hun var atten. Miguel valgte å bryte denne avtalen, oppløse nasjonalforsamlingen (altså basert på representativt demokrati) og erstattet den med den i stor grad utdaterte stenderforsamlingen (basert på lik maktfordeling mellom adel, kirke og befolkning). Denne avsatte Maria og ga Miguel kronen. Azorene nektet å godta dette, gjorde opprør og lagde en motregjering i Marias navn. Pedro, nå keiser av Brasil, støttet sin datter, og ble så tungt involvert i konflikten at Brasils elite kastet ham som keiser. Som eksilkeiser allierte han seg med Frankrikes konge og lyktes i å jage ut Miguel i 1834. Kort tid etter døde han av lungebetennelse, og datteren Maria tok over som dronning i et land som hadde en rekke opptøyer og opprør i hele hennes regjeringstid.[77]

Spania hadde også problemer med arvefølgen. Ferdinand VII fikk mot slutten av sitt liv en datter. Da han døde i 1833, valgte imidlertid kongens bror Don Carlos å protestere. Han mente at Borbon-huset fulgte salisk lov og dermed ikke kunne godta en kvinnelig tronarving (dette dukker også opp igjen i 1864, se Krigen mot Danmark (1864). Don Carlos hadde mange støttespillere, men var likevel i realiteten sjanseløs. Det tok imidlertid syv år å bekjempe ham. For å få det til, måtte de konservative motstanderne av Don Carlos samarbeide med de liberale. De liberale krevde at kongedømmet skulle være konstitusjonelt og at Cadiz-grunnloven skulle gjenetableres.[78] Problemet for begge de to iberiske landene var at det sterkt religiøse og de tungt reaksjonære kreftene i begge land ofte kom i konflikt med de liberale, og for begge land var det kaos og uro i lang tid. For spansk del varte det helt til 1923 med vekslende grunnlover fra svært konservative til svært liberale, inkludert den fra 1869.[79]

Nødvendige reformer: Storbritannia og Frankrike[rediger | rediger kilde]

Friheten leder folket», med Marianne leder folket til seier. Malt i anledning Julirevolusjonen.

Det nye franske kongedømmet hadde ivaretatt flere rettigheter som revolusjonen av 1789 brakte med seg. Likevel var det stor uro med tanke på at mange manglet stemmerett. Da Ludvig XVIII døde i 1824, tok hans bror, Karl X over. Karl X var en kontrarevolusjonær som ønsket å bringe Frankrike tilbake til den gamle ordenen, slik at adelen ble kompensert, flere titler ble arvelige, kirken fikk større innflytelse i utdannelse og politikk, pressesensur ble innført og han fikk rett til å oppløse parlamentet når han ønsket det. Paris' innbyggere gjorde opprør i 1830, og da politiet og militære nektet å skyte mot opprørerne, valgte Karl X å abdisere. Denne hendelsen, omtalt som julirevolusjonen, bekjempet dannelsen av et opplyst enevelde, men deretter var folkemassen uenige på hva som var neste naturlige valg. Studenter, arbeidere og intellektuelle brukte trikoloren for å argumentere for republikk. Borgerlige politikere var mer positive til et konstitusjonelt monarki. De fikk Ludvig Filip av Frankrike, som tilhørte Orléans-familien, en sidegren til Bourbon, til å takke ja, og overtalte nasjonalhelten Marquis de La Fayette til å støtte forslaget. Dette overbeviste også flere republikanere. Revolusjonen viste vanskelighetene med å frata franskmenn deres rettigheter når de først ble gitt.[80]

Den franske revolusjonen ble spredt nærmest øyeblikkelig over kanalen til Storbritannia. De radikale så hvor vellykket revolusjonen og trusselen om vold fungerte, mens de borgerlige så hvor lett borgerlige politikere håndterte situasjonen. Dette økte presset på den allerede mer modifiserte Tory-regjeringen. Modifiseringene innen Tory var drevet frem av Robert Peel og George Canning, to politikere som forsto behovet for å tilrettelegge for britiske forretninger. Merkantilistiske lover ble fjernet, håndverkere kunne fortsette med yrkene sine utenlands, det ble lov til å selge maskin- og fabrikkdeler utenlands – noe som sterkt økte industrialiseringen på kontinentet – og Tories jobbet mot en de facto sekulær stat. I tillegg ble dødsstraff fjernet for en rekke forbrytelser, religiøs frihet gjorde det lettere for irer og skotter å få samme rettigheter og et profesjonelt politikorps ble introdusert som et mindre voldelig alternativ til å holde lov og orden.[81]

Old Sarum malt av John Constable. Området hadde ingen faste innbyggere, men leverte likevel to parlamentsmedlemmer.

Imidlertid var både kornlovene (høy toll på import av korn) og parlamentslovene utenfor den yngre generasjonens rekkevidde. Av disse var det parlamentslovene som var mest alvorlige. De fleste valgdistriktene stammet fra mange hundre år tilbake i tid, og ga et svært uriktig bilde av befolkningen tidlig i 1830-årene. Manchester og Liverpool hadde vokst kraftig som resultat av industrialiseringen, men de hadde beskjeden representasjon ettersom det bodde svært få der i middelalderen. Mange valgdistrikt (boroughs) var på sin side sterkt overrepresentert i parlamentet i forhold til befolkningen. En slik valgkrets, der nesten ingen hadde stemmerett og stedet likevel hadde minst en representant i Det britiske underhuset, ble kalt en råtten valgkrets. En sammenlikning mellom to ytterpunkter var at Manchester hadde 400 000 innbyggere og ingen parlamentsmedlem, mens Old Sarum hadde ingen innbyggere og to parlamentsmedlemmer.[82][83]

Etter at Hertugen av Wellington utviste svært liten forståelse for ønsket om reform, ble det et regjeringsbytte, der Whigene tok over. De presset frem en reform av valgdistriktene, men forslaget gikk ikke gjennom Underhuset. Whigene trakk seg, men toryene nektet å danne regjering, så posisjonen gikk tilbake til whigene igjen. Da de igjen introduserte sitt lovforslag, gikk den gjennom Underhuset, men stanset i Det britiske overhuset. Dette medførte opptøyer i gatene i Bristol, Derby og Nottingham. Trusselen om revolusjon gjorde at kongen, William IV lovte å utnevne nok lorder til å få forslaget igjennom. Dette gjorde at Overhuset ga seg heller enn å bli overfylt. Reformakten av 1832 gikk dermed gjennom. Fortsatt var stemmeretten kraftig begrenset til folk med en viss årlig leie på landområdet sitt, og fortsatt var reformakten i seg selv en svært britisk sak, men den ble fremprovosert av franske opptøyer, og den viste at britene også var åpne for forandring.[84]

Den gryende nasjonalismen (1815–1848)[rediger | rediger kilde]

Av alle «ismene» var den mest dominerende nasjonalismen. Den spredte seg rundt om til hele Europa, og om det i begynnelsen i mange land var en bevegelse for adel eller nyrikt borgerskap, ble den en folkebevegelse i løpet av perioden. Det var i hovedsak to retninger for utviklingen av nasjonalismen. Den første var den plutselige handlingen som medførte enten suksess eller oppløsning. Den andre var en strømning som vokste sakte, men som ikke førte til en seriøs handling. Her igjen var den italienske nasjonalismen spesiell, fordi strømningen ble til svært konkrete retninger, men dermed også splittende mellom hvilken som var riktig. I Tyskland og Øst-Europa var fokuset mer på en folkelig samling.

Selvstendighet og tilintetgjørelse: Norge, Hellas, Belgia, Polen[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Navarino var begynnelsen på Hellas' selvstendighet.

Nasjonalisme varierte selvfølgelig også avhengig av om man allerede hadde en nasjon. I Storbritannia, Frankrike og Spania eksisterte nasjonen. Nasjonalismen i disse landene handlet derfor om hva som definerte folket i denne nasjonen. Nasjonalismen ble ofte styrket når innbyggerne følte sine verdier truet. I andre land, som søkte selvstendighet og/eller samling, fantes det ofte politiske programmer. Dette gjaldt særlig i Tyskland, Italia og de mange nasjonene i Østerrike, Det osmanske riket og i Russland.[n 2][70] Til tross for at Norge ble flyttet fra en skandinavisk overherre til en annen, var likevel norsk nasjonalisme med på å skape gode betingelser for nasjonen i union med Sverige. Det var imidlertid andre land som gikk lenger for å oppnå selvstendighet.

Hellas var del av Det osmanske riket, men allerede rett etter Wienerkongressen var tankene om å reversere det hele og skape et nytt gresk middelalderrike i gang.[n 3] Disse tankene ble gjort til handling av Alexander Ypsilantis, en greker som ønsket støtte fra rumenere og andre på Balkan i å beseire tyrkerne og skape et storgresk område. Han forregnet seg to ganger; for det første var det liten progressiv stemning på Balkan, for det andre valgte verken Metternich, Aleksander I eller Ferdinand VII å støtte ham. Han ble raskt beseiret av tyrkerne i 1821. Dette medførte at grekerne nå satset på en intern nasjonalisme, der de ville ha Hellas selvstendig. Den nye russiske keiseren, Nikolai I, var langt mer vennlig innstilt til gresk separatisme. Både Frankrike og Storbritannia ville hindre ren russisk intervensjon, og en samlet russisk-britisk-fransk flåte slo den tyrkiske flåten i Slaget ved Navarino. Resultatet ble at Hellas ble anerkjent som selvstendig, og at Serbia, Valakia og Moldova ble anerkjent som selvstendige fyrstedømmer innen det sterkt reduserte osmanske riket.[85]

Belgias frihetskamp, en scene fra septemberdagene i 1830 sentralt i Brussel.

Året 1830 ble et nytt land til og et forsvant. Den franske julirevolusjonen spredte seg til Brussel, der belgierne opplevde at Nederlands konge var eneveldig og sentraliserende, og hadde lite til overs for belgierne. Belgierne hadde kjempet for sine rettigheter mot spanjoler, franskmenn og østerrikere, og ville gjøre det igjen, nå med internt selvstyre som mål.[86] Kong Wilhelm I ønsket å slå ned på katolikkene i sør, spesielt i Brussel, og hadde høye skatter og få rettigheter til belgierne.

Da det ble opprør, forsøkte først Wilhelm I å få støtte fra stormaktene. Imidlertid var særlig Storbritannia mest opptatt av å trekke ut tiden, og det lyktes heller ikke Nederland å få støtte fra katolske Frankrike eller likegyldige prøyssere. Da heller ikke stenderforsamlingen hjalp til stort, tok Wilhelm I saken i egne hender og sendte 14 000 mann ledet av hans lillebror til Brussel. De uerfarne nederlenderne ble beseiret og flyktet hjem. I mellomtiden spredte opprørene seg til Antwerpen. Selv om dette var en i hovedsak protestantisk by, var det katolske opptøyer. Nederlenderne svarte med å bombardere byen, og dermed ble de protestantiske flamlenderne i byen med på katolikkenes side. Flere mislykkede opprør senere ble Belgia de facto selvstendig og fordømte Nederlands oppførsel.[87]

Belgia anmodet Leopold av Saxe-Coburg til å ta tronen. Belgia ble i Londontraktaten av 1839 anerkjent av alle de fem stormaktene Storbritannia, Frankrike, Preussen, Østerrike og Russland som et evig nøytralt land som aldri skulle angripes.[86] Den belgiske grunnloven var også svært liberal, og ble et eksempel til etterfølgelse på hele 1800-tallet. Stemmeretten var imidlertid begrenset, bare 45 000 menn hadde stemmerett i Belgia i 1831.[88]

Belgia var heldig. Egentlig hadde Russland som ambisjon å gripe inn for å stoppe revolusjonære tendenser, men de måtte da gjennom Polen. Polakkene så julirevolusjonen og avsettingen av bourboner-dynastiet som et tegn til å slå til. Fiendskapet mellom Polen og Russland ble så stort at parlamentet avsatte kongen av Polen, altså Nikolai I av Russland. Russland svarte med å invadere Polen og inkludere det i Russland.[89]

Splittelse og planlegging: Italia[rediger | rediger kilde]

Giuseppe Mazzini var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe La Giovine Italia.

Mens gresk og belgisk nasjonalisme lyktes, var det annen nasjonalisme som hadde langt mer beskjeden suksess i begynnelsen. Dette gjaldt særlig tre typer; Risorgimento, pangermanisme og panslavisme. Risorgimento var en samlebetegnelse på en rekke italienske forsøk på å samle italienerne og Italia til ett land og ett folk. I nord var det særlig Filippo Buonarrotis gruppe Sublime perfekte mestre som dominerte nasjonalismen. Dette var et hemmelig prosjekt bestående av forskjellige grupper med sine enkelte mål, der det overordnede målet var en radikalt egalitær republikk med diktatur i en overgangsperiode.[90]

Langt mer suksessrik var imidlertid en annen gruppe i sør, carbonariene, med noenlunde den samme oppbygningen. Kravet her var et konstitusjonelt, antiklerikalt, liberalt og demokratisk styre.[91] Ser man bort ifra demokratiske styre, er dette i tråd med Napoléons tanker, men carbonariene ble egentlig startet for å kjempe mot fransk innflytelse. I 1821, inspirert av et militært opprør mot den strenge styreformen i Spania og den greske selvstendighetskrigen, presenterte Gugliemo Pepe en italiensk oversettelse av Cádiz-grunnloven til kongen av De to sicilier, og fikk den godkjent.[92] Carbonariene gjorde et forsøk også i nord, der de var dårligere organisert, og de ble først lurt av kong Karl Albert som snudde etter positive tendenser tidligere. Deretter slo Østerrike tilbake, og de liberale fordelene ble trukket tilbake. Medlemmer av Carbonaria ble straffeforfulgt og fengslet, et par dømt til døden. Flere flyktet utenlands. Paven lyste Carbonaria i bann og truet medlemmer med ekskommunikasjon.[93] Dette gjentok seg i 1830, inspirert av julirevolusjonen i Frankrike, og igjen fikk konger kalde føtter etter først å ha vist seg villige. Dette gjorde samholdet i Carbonari-gruppen vanskelig.[94]

I Italia i perioden frem til 1848 ble nasjonalisme i større grad diskutert, og det var i hovedsak tre hovedretninger. Den første var en radikal republikanisme med gruppen La Giovine Italia og dens leder Giuseppe Mazzini som dominerende. Mazzini var inspirert av både italienske klassikere, av opplysningslitteratur og av romantikere. Som republikaner ble han først arrestert og så landsforvist. Han endte opp i Marseille, der han også møtte andre patrioter. Han mente at Italia måtte være én nasjonalstat og republikk.[95] Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle arbeidet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet, og å danne en ny politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen La Giovine Italia («Det unge Italia»). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør.[96] Mazzini var imidlertid gjennomført nasjonalist uten politiske retninger, og han tok senere avstand fra sosialisme og kommunisme.[97]

Den andre hovedretningen kom først i begynnelsen av 1840-årene. Den var ledet av Vincenzo Gioberti. Han ønsket en samling under paven, og argumenterte for at den italienske renessansen hadde ledet Italia vekk fra selvstendighet.[98] Et Italia styrt som en konføderasjon av stater, et sted mellom enevelde og konstitusjonelt monarki, med paven var den eneste naturlig samlende element og Piemonte som den militære støtten, var den naturlige løsningen.[99][100]

Den tredje hovedretningen var det Cesare Balbo som sto for. Han støttet Italia som et liberalt, konstitusjonelt monarki med kongen av Piemonte som konge. Balbo var en sterk motstander av Giobertis tankegang, da han mente at det var kirken, ikke den verdslige renessansen, som hindret italiensk samling. Slik ble støttespillerne til Balbo og Gioberti sammenliknet med de stridende partene ghibellinerne og guelferne på 1200-tallet, som kjempet for keiser eller pave.[101]

Folkebevegelse: Tyskland og Øst-Europa[rediger | rediger kilde]

Vitsetegning som latterliggjører de mange tollbodene handelsmenn måtte gjennom før tollunionen.

I Tyskland var det mer teori enn handling. Den tyske eliten var opptatt av tysk samling. Ideen om det tyske Volk vokste frem, nesten som en besettelse. Den tyske fellesfølelsen kom blant annet gjennom brødrene Grimms eventyr, og deres språkvitenskapelige observasjoner. Hegels filosofi om at nasjonen ble til gjennom erfaring og utvikling, Leopold von Rankes historieforståelse om at Tyskland måtte være en motvekt til det franske og Friedrich Lists tanker om at økonomiske teorier måtte passe til det enkelte folk og ikke var universelle var også sentrale.[102] Samtidig var dette i hovedsak en teori som ikke hadde klangbunn i folket.

Mange av datidens tyskere var uten mening om hva det ville si å være tysk, hva tyske verdier var eller hvordan tysk samling skulle oppnås.[103] Tyskland var også i 1815 et svært agrart samfunn, altså at landbruket var viktig. Handelen var så lite utbredt at da britene ga tyske riker penger som kompensasjon for all kjempingen mot Napoléon, ble pengene i hovedsak brukt på britiske varer før ting gikk tilbake til status quo. Det var få byer, og hele Tysklands urbane befolkning var mindre en halve Paris'. Mellom 1820 og 1840 var det en periode omtalt som «de stille årene».[104] Det var i noen grad liberal interesse i tyske stater i 1830 som resultat av julirevolusjonen, men i hovedsak gikk den forbi i stillhet. I 1832 ved Hambacherfesten i Bayern og i 1834 i Frankfurt var det studenteropprør av en nasjonalistisk karakter, men beskjeden utførelse som raskt ble spredt.[105]

De stille årene var imidlertid en sakte revolusjon, eller muligens evolusjon, av Tyskland. Borgerskapet ble sterkere, industrialiseringen begynte og liberale ideer, om enn i antifransk tendens, begynte å ta form. I 1834 materialiserte dette seg i Zollverein, en tollunion som fjernet all intern toll for alle de deltakende landene. Dette gjorde at transport av varer innenfor Det tyske forbund ble enklere og billigere. Tollunionens grenser var et forvarsel om grensene for Tyskland. Den tidligere mer elitistiske folkesamlingen var i ferd med å bli en folkebevegelse.[106]

«Danica ilirska», avisen for den illyrisk-slaviske nasjonale bevegelsen

Øst-Europa var på sin side et lappeteppe bestående av en rekke nasjoner uten land. Desillusjonerte polakker, voksende tsjekkere, ungarer med maktønsker, rumenere og serbere med økt makt og ukrainere uten helt klar tilhørighet var alle deler av denne bevegelsen.[n 4] I flere av disse landene var det en slavisk samhørighet, ofte en forening på tross av landegrenser, kjent som panslavisme.[107]

Den kroatiske setenderforsamlingen i Zagreb hadde siden 1797 av tatt opp en sammenslåing mellom Dalmatia (kystområdet), Kroatia (nordre kystområdet til omtrent Savaelven) og Slavonia (innlandet mellom Drava og Donau i nord og Sava i sør). Dette området hadde vært del av kongeriket Kroatia, som fra 1409 av ble delvis tatt over av Venezia, så delvis av tyrkerne på 1500-tallet, før Venezia igjen utvidet sitt område. Deretter ble altså Kroatia fransk som del av De illyriske provinser, før området ble del av Østerrike i 1815. Det vokste frem to typer nasjonalisme; den dalmatisk-slaviske i de urbane kystområdene, og den mer illyrisk-slaviske i innlandet.[108]

Den tsjekkiske nasjonalismen var på mange måter unik fordi den var nær knyttet til industrialisering og kapitalisme. Tsjekkerne forbød føydalisme og skapte et marked for fri arbeidskraft allerede i 1781. Dette skapte også en urbanisering og en form for proletarisering, det vil si at arbeidere bodde sammen i brakker og snakket tsjekkisk sammen, i motsetning til tysktalende ledere. En tsjekkisk oppvåkning omtrent samtidig gjorde at utenlandske teaterstykker ble oversatt til tsjekkisk og at tsjekkiske stykker ble solgt til utenlandske teatre. Utviklingen fortsatte også blant lærde, om enn de skrev på tysk. Deres fascinasjon for det tsjekkiske språk og den generelle nasjonalfølelsen var også annerledes fordi tsjekkerne anså alle for å være tsjekkiske, uansett bakgrunn eller klassetilhørighet. Det ble arbeidet for å få tsjekkisk inn i skolene, og mange salongmøter ble arrangert av protsjekkiske leger og advokater. Tsjekkerne viste også positive panslaviske tendenser i denne perioden, særlig med polakker, slovaker, serbere og kroater. I tillegg begynte middelklassen å dominere det økonomiske livet. Mot slutten av første halvdel av århundret ble det enighet om at et fortsatt liv under Østerrike var bedre enn å bli offer for tysk kulturimperialisme eller russisk diktatur.[109]

Ungarsk nasjonalisme tok også høyde for de økonomiske og sosiale spørsmålene i sin nasjonalisme, men denne var i hovedsak styrt av adelen. Samtidig var det en utfordring for ungarerne. En panslavisme ville ikke inkludere dem, som ikke var slavere, men det ville inkludere en rekke slaviske folkeslag som var i deres område, deriblant slovenere, rumenere og slovaker. Magjarske nasjonalister var derimot svært skeptiske til å inkludere slavere i sin nasjon uansett. Ungarske myndigheter valgte en mellomløsning, der de satte i gang en magjarisering av sitt folk. Ungarsk tok over som sidespråk i stedet for latin og til og med tysk noen steder, og i ytterste konsekvens ble ungarsk valgt foran landets eget språk. Dette skapte en stor debatt i mange land, deriblant Slovakia. I tiden før 1848 var imidlertid dette gnisninger, og ikke et bål, ettersom det forble et halvveis gjennomført prosjekt.[110]

Revolusjon og nasjonsdannelse (1848–1871)[rediger | rediger kilde]

I perioden frem til 1848 var det begynnende nasjonalisme og radikalisme, dominerende liberalisme og økende meritokrati. Fra og med 1848 ble det drastiske politiske forandringer som berørte de fleste, om ikke alle, de europeiske nasjonene. Om Milano var tidligst ute, var det februarrevolusjonen i Frankrike som sendte sjokkbølger gjennom hele det etablerte Europa. Frykten for revolusjon hadde vært stor i de styrende kretser, og Den europeiske samklang hadde arbeidet for å forhindre opptøyer. De hadde mislyktes delvis i 1829–1832, da de grep til våpen for Hellas, ikke lyktes i å forhindre Belgias selvstendighet, men stoppet Polens reform. I 1848 var det imidlertid lite disse maktene kunne gjøre for å forhindre ringvirkningene. Folk tok til gatene, nasjonalismen blomstret mange steder, republikker ble etablert – og forsvant igjen, den gamle garde forsvant, konger flyktet og til slutt fikk Frankrike en ny keiser ved navn Napoléon. Året 1848 hadde muligens de største ringvirkningene historisk sett, i konkurranse med 1789, 1917 og 1989. Det var en tidsånd der friheter som konstitusjonell regjering, samling og uavhengighet for folkegrupper, avvikling av føydale rettigheter og utvidet stemmerett var allmenngyldige. Det medførte permanent endring noen steder, men mange steder mislyktes revolusjonene, og styrket midlertidig konservative krefter.[111]

Februarrevolusjonen 1848[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Revolusjonene i 1848

Opptøyer i Paris, der revolusjonsåret startet.

Til tross for julirevolusjonen, hadde ikke det nye monarkiet under Ludvig Filip forandret mye. Det var fortsatt stor korrupsjon og de færreste menneskene hadde en politisk representant som var opptatt av deres verdier. Omtrent en av tretti franskmenn hadde stemmerett. Radikalere ønsket universell stemmerett og republikk, mens liberale var mest interessert i økt stemmerett innenfor det eksisterende konstitusjonelle monarkiet. Ludvig Filip valgte, i stedet for å støtte liberale mot monarkistene, å motarbeide begge.[112]

Reformistene bestemte seg for å arrangere en stor bankett i Paris den 22. februar 1848 fulgt av demonstrasjoner. Dagen før hendelsen forbød regjeringen dette og alle andre slike møter. Natt til 22. februar dukket det opp barrikader bestående av brostein, byggemateriale og store møbler slengt sammen i trange gater i gamlebyen. Kong Ludvig Filip, i nær kopi av sin forgjenger, kalte ut nasjonalgarden, som nektet å handle. Kongen valgte da en valgreform. Det ble imidlertid sekundært, da republikanere valgte å protestere mot statsminister Guizot. Det ble skutt mot vaktene til Guizot, de åpnet ild og drepte 20 demonstranter. Republikanerne paraderte rundt i gatene i Paris med likene av de falne, og økte drastisk antall protestanter. Den 24. februar valgte Ludvig Filip igjen å kopiere sin forgjenger, denne gangen ved å abdisere og dra til Storbritannia. Etter to og en halv måned med revolusjonære republikanere som hadde proklamert republikken, ble det holdt valg. Det viste seg da at resten av Frankrike ikke var like radikale som republikanerne, og en mer moderat regjering ble valgt.[113]

Våren: Revolusjonens fremgang[rediger | rediger kilde]

Opprørerne i Berlin 19. mars 1848. Det ble en kortvarig seier for de radikale i Preussens hovedstad.

Da nyhetene om revolusjonen nådde Budapest, holdt lederen for det radikale partiet en emosjonell tale om frihet som inspirerte og ble oversatt til tysk og sendt til Wien. I Wien ble talen og nyhetene fra Frankrike gnisten som satte i gang opprør blant studenter og arbeidere. De gjorde som i Paris og lagde barrikader, og her sloss de mot soldater og invaderte keiserpalasset Schönbrunn. Regjeringen ble så forskrekket at Clemens von Metternich trakk seg og flyktet til England i forkledning. Dette markerte svakheten i Østerrikes statsapparat. De var ikke alene, det var opptøyer også i Berlin. Etter at hæren skjøt ned og drepte en rekke demonstranter, valgte kongen en fredeligere vei. Han tok av seg hatten og hyllet de døde, og to dager etterpå red han rundt i Berlin i fargene til nasjonalistenes farger, sort, rødt og gull. Kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen garanterte at det skulle skrives en grunnlov. En rekke andre stater i Tyskland slet også med opprørere.[114][115]

Ungarn var fortsatt beveget av talen og handlingen til de radikale, og parlamentet erklærte marslovene, som sikret konstitusjonell separatisme for Ungarn innen riket, ikke ulikt den norske modellen. Böhmen kom med liknende krav, og den pressede keiseren Ferdinand I av Østerrike godtok begge.[114] Böhmen hadde blitt invitert til å sende to representanter til Frankfurtparlamentet som skulle samle Tyskland, en tysktalende og en tsjekkisktalende. Den tsjekkisktalende trakk seg da han anså samarbeid i en tysk samling for å være det samme som å bli gjort til tyskere. I stedet ble det en panslavisk samling arrangert i Praha. Denne skulle samle slavere slik at de sto sterkere. Russland var imidlertid ikke med, om man ser bort ifra at Mikhail Bakunin deltok etter at han hadde blitt kastet ut av Russland.[116]

I Italia hadde revolusjonære tendenser begynt allerede i januar i Milano og på Sicilia. I Sør-Italia spredte revolusjonen seg svært raskt, men også i motsatt retning enn mange andre steder. Bøndene der ønsket felles jord slik det var under føydalismen, heller enn friheter. I nord spredte opptøyene seg til Toscana, Piemonte og Venezia i løpet av årets første tre måneder. Alle kastet ut Østerrike, og Toscana og Venezia erklærte seg for republikker. Venezia tok også imot Giuseppe Mazzini, som befant seg i London, som leder av byen.[117]

Sommeren: Tilbakeslag[rediger | rediger kilde]

Ettersom Wien og Berlin virket svekket, var det de revolusjonære som styrte utviklingen. Det skulle imidlertid forandre seg. De revolusjonære borgerlige var enten i sterkt mindretall uten en samarbeidsvillig arbeiderklasse eller, i store byer som Milano og Wien, med en sosialistisk, men ikke-lesekyndig arbeiderklasse som skremte de borgerlige revolusjonære like mye som de borgerlige skremte arbeiderklassen. Samarbeid gikk derfor dårlig.[118]

Den panslaviske samlingen i Böhmen var markant anti-tysk og sett på som en motvekt til fortyskningsprosjekter. Den var imidlertid positiv til Østerrike, ettersom de enkelte slavere fikk utvikle seg på egne premisser der, beskyttet mot det de opplevde som aggressive russere og tyskere. Dette var med på å skape store konflikter mellom tysktalende og tsjekkisktalende innbyggere i Böhmen. Østerrike utnyttet dette, og den lokale hærkommandanten Windisch-Graetz bombarderte Praha og fikk byen til å overgi seg. Det at Böhmen valgte en pro-østerriksk retning gjorde at kritikere anså dem som kontrarevolusjonære. Likevel var tsjekkerne opptatt av nye rettigheter i et postføydalt og post-Metternich Østerrike, men disse rettighetene materialiserte seg ikke.[119][120]

Danske tropper ble hyllet som helter etter at Hertugdømmet Slesvig ble delvis innlemmet i Danmark.

Ungarn gikk videre i sitt forsøk på å magjarisere befolkningen. De flyttet først hovedstaden fra Pressburg (dagens Bratislava) til Budapest, for så å forandre offisielt språk fra Latin til ungarsk. Denne retningen betydde at mange slavere og andre som ikke var komfortable med ungarsk overherredømme, gjorde opprør. Dette gjaldt i særlig grad Kroatia, som hadde flere friheter under Østerrike som sto for fall under Ungarn. De ledet en serbokroatisk styrke, og fikk også støtte fra andre ikke-magjarer, inkludert slovaker, tsjekkere, ruthenere, rumenere, tyskere og slovenere. Ungarn kollapset inn i en blodig borgerkrig.[121] Revolusjonen hadde imidlertid spredt seg over områder som ikke var kontrollert av Ungarn, blant dem Vallakia og Moldova. Begge områdene var kontrollert dels av Russland og dels av Det osmanske riket. I Moldova, der Russland sto sterkest, ble motstanderne brutalt slått ned av både moldovske og russiske styrker. I Vallakia var osmanerne ikke fullt så offensive, men de nedkjempet de revolusjonære kreftene med russisk støtte, en støtte de i utgangspunktet ikke ba om.[122]

Unntaket var Danmark. I Danmark ble kong Frederik VII, som i januar tok over tronen da hans far døde, presset av liberale krav om en grunnlov og senere en liberal regjering. Denne presset igjen på at Danmark skulle inkludere Hertugdømmet Slesvig i juni. Dette medførte igjen at tyske slesvig-holsteinere protesterte, da de heller ville bli del av Det tyske forbund. De lyktes i å få med Preussens hær, men etter diplomatisk press og ingen avgjørende slag ble det fred mellom Danmark og Preussen den 28. august 1849. Det ble regnet som en seier for Danmark, ettersom Schleswig-Holstein ble styrt av både prøyssiske og danske myndigheter.[n 5][123]

Høsten, vinteren og 1849: Restene av opprør slås tilbake[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de store omveltningene i tyske områdene, Frankrike og i Wien, var det også enkelte kortvarige opprør. Polske nasjonalister i det prøyssiske Storhertugdømmet Posen gjorde opprør og erklærte landet som selvstendig. Prøyssiske styrker bekjempet dem, og Posen opphørte som storhertugdømme i desember 1849. Østerrike brukte Polens tidligere historie som overherrer over store områder de ikke tradisjonelt hørte hjemme i, som argument mot rutenere og andre som historisk sett tidligere hadde vært styrt av polske adelsmenn. I stedet for å starte en felles slavisk nasjonalisme, splittet den flere grupper. For å blidgjøre ukrainere, avviklet Østerrike livegenskap, ga ukrainerne et eget rådgivende organ og et eget tidsskrift på ukrainsk. Østerrike hadde også støtte fra andre steder. I ungarskkontrollerte Slovakia gjorde slovakene opprør mot ungarerne, og valgte i stedet Habsburg.[124]

Opprøret i Milano varte kort, og ble raskt bekjempet av general Radetzky.

Kaoset i Budapest ble etter hvert også et kaos i Wien, der mange opprørere støttet Ungarns sak. Da grev Theodor Baillet von Latour prøvde å sende soldater til Budapest for å hjelpe til med å ta byen, ble det skuddvekslinger med oppprørerne, og de fikk tak i og lynsjet Latour og brukte kroppen hans til skytetrening.[125] Keiseren flyktet, men kort tid etterpå beordret han Windisch-Graetz å bekjempe opprørerne. Windisch-Graetz' styrker og de lojale kroatiske styrkene gikk inn i Wien, plyndret og torturerte innbyggere og fikk kontroll over byen. Etter press fra de antirevolusjonære abdiserte keiseren i desember til fordel for sin nevø, Franz Joseph.[126]

Budapest ble en annen sak. Først ble Ungarns regjering og hær presset ut av hovedstaden, før de etter et opphold i Debrecen lyktes i å ta tilbake Budapest og slakte de østerrikske styrkene. Nye østerrikske styrker og i tillegg den lojale kroatiske hæren presset på mot de ungarske opprørere, og Franz Joseph I appellerte til Nikolai I for hjelp. Nikolai I gikk med på å bistå delvis fordi dette ville statuere et eksempel mot de stadig opprørske polakkene, og Budapest ble igjen østerriksk. Den 13. august 1849 overga den ungarske regjeringen seg.[127]

Skulle Italia lyktes, måtte et samarbeid mellom samtlige stater fungere, og Sardinia-Piemonte var fortsatt sett på som lokomotivet til en slik bevegelse. Statsministeren i Piemonte, Cesare Balbo, lyktes i få kong Karl Albert til å intervenere i Lombardia. Karl Albert fikk med seg Toscana, Kirkestaten og Napoli. Igjen ble uenighetene mellom de tre hovedlinjene i italiensk samling så store at den samlede hæren ikke var så effektiv som den kunne være. Napoli, Firenze og Kirkestaten trakk seg, og dermed var det bare Sardinia Piemonte igjen. Giobertis linje hadde spilt fallitt, fordi paven ikke ville krige med radikalere mot et annet katolsk land, da Østerrike.[128] Likevel var det nettopp Gioberti som ble den neste statsministeren. Han ville angripe og så samle demokratene i Firenze, Roma og Venezia. Den italienske samlede styrken møtte Østerrike i 1849 ved slaget ved Novara. Østerrike vant klart, og Karl Albert måtte abdisere til fordel for sin sønn, Victor Emmanuel II, som lyktes med å forhandle frem en fredsavtale med Østerrike der de ikke måtte avstå noe land.[129]

To land som forandret seg uten påvirkning utenfra var Nederland og Sveits. Nederland fikk gjennomført en parlamentarisk revolusjon delvis takket være en velvillig kong Vilhelm II. Dette medførte behovet for en ny grunnlov, som ble ferdig den 3. november 1848.[130] Sveits hadde en borgerkrig, den såkalte særforbundskrigen, allerede i 1847. Det var konservative katolikker mot liberale protestanter, og de sistnevnte vant. Dermed ble Sveits en forbundsrepublikk med et tokammersystem og et utøvende sjumannsråd. Likhet for loven, møtefrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet ble definert. Dermed var Sveits en stat, og ikke bare et løst forbund av kantoner.[131]

Frankfurtparlamentet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Frankfurtparlamentet

Frankfurtparlamentet, eller Frankfurts nasjonalsamling, fant sted i Paulskirche i Frankfurt am Main. Mange liberale og radikale agitatorer deltok.

Mens det ungarske, østerrikske og til dels bøhmiske opprøret hadde endt i blodige kamper, var opprøret i Berlin langt mer fredelig, det første sammenstøtet unntatt. Kong Fredrik Vilhelm IV valgte å love å kalle inn til en grunnlovsforsamling. Forsamlingen skulle altså ligge i Frankfurt am Main.[132] Samtidig var der flere andre konger som bøyde av for folkemassene. I Baden, Württemberg, Hessen-Kassel, Hertugdømmet Nassau, Sachsen og Bayern ble det også gitt løfter om grunnlov.[133]

Representantene til grunnlovsforsamlingen ble valgt i de enkelte tyske statene, og nesten alle satset på indirekte valg med svært utvidet stemmerett. Siden flesteparten av de konservative boikottet valget, var det liberale og til dels radikale som var nominerte. Frankfurtparlamentet ble derfor en lovgivende forsamling med ønsker om store forandringer. De fikk også flere utfordringer. Da det ikke hadde lyktes tyskerne å få kontroll over Slesvig, ble det opptøyer i gatene, og Preussen måtte komme til unnsetning.[123] I tillegg, da Böhmen takket nei til å være med i den nye tyske forbundsstaten, ble det klart for Østerrike at det ville bli et problem for dem fordi de ikke var klare til å kutte vekk sine ikke-tysktalende områder.[134]

Til slutt leverte Frankfurtparlamentet en for den tiden radikal grunnlov som garanterte alle liberale friheter, sekularisering av ekteskap, fjerning av aristokratiske titler og privilegier, introduksjon av jury i åpne rettssaker og avskaffelse av dødsstraff. Den 20. desember var forsamlingens arbeid klart. Siden Østerrike og Böhmen hadde takket nei, måtte Frankfurtparlamentet velge å satse på den «lilletyske» løsningen med Preussen som den dominerende part. De tilbød kronen til det samlede Tyskland til den prøyssiske kongen under forutsetning at tittelen var arvelig, men at kongen bare hadde utsettende veto. Først måtte imidlertid grunnloven stemmes om, og 29 stater godtok den, inkludert Preussen, i mars og april 1849. Imidlertid svarte kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen at han opplevde kronen som «et hundehalsbånd som folk ville binde ham til 1848-revolusjonen med». Han oppløste Preussens Riksdag, og uttalte at han aksepterte bare kroner gjennom guddommelig rett, ikke gjennom valg. Dette spilte i hendene til republikanere, men samtidig valgte flere monarker å følge Fredrik Vilhelms retning og trekke sin støtte.[135]

Fra Krimkrigen til Italias og Tysklands samling (1850–1871)[rediger | rediger kilde]

Etter 1848-revolusjonens i hovesak mislykkede resultater, var det flere steder fokus på omorganisering og ny taktikk. Stormaktene fikk tilbake kontrollen i sine respektive land, men det ble splid landene imellom. Russland hadde lenge hatt svekkelsen av Det osmanske riket som sitt fokus, men da Storbritannia og Frankrike valgte å støtte Det osmanske riket mot Russland i Krimkrigen (1853–1856), skapte det store diplomatiske utfordringer. Fredsmøtet etter Krimkrigen var også startskuddet til en italiensk samling (1859–1861) som ble gjennomført gjennom realpolitikk, det vil si en politisk retning som fokuserte på situasjonen slik den var og hva man kunne gjøre med den, i stedet for idealistisk samling. Etter den italienske samlingen kom den tyske samlingen (1862–1870) med mye av den samme taktikken.

Det betyr ikke at ideologiene tapte for realismen. Fra 1848 av blomstret både den liberale og den sosialistiske retningen, og begge utviklet seg i flere retninger. Heller ikke nasjonalismen tok skade av at land ble samlet av kløktige politikere heller enn folkelige opprør – Italias samling med utgangspunkt i den beskjedne makten Piemonte hadde ble heller et eksempel til etterfølgelse i små land som håpet på å bli store.

Politisk utgreining (1848–1871)[rediger | rediger kilde]

John Stuart Mill var vesentlig i å bygge bro mellom klassisk liberalisme og sosialliberalisme.

Perioden fra revolusjonen i 1848 og Pariskommunens fall i 1871 var en svært aktiv politisk periode. Ideologier på begge sider av det politiske spektrum utviklet seg i forskjellig retning basert på de mange vitenskapelige og filosofiske retningene, med viktige skikkelser som Karl Marx, John Stuart Mill, Charles Darwin og Auguste Comte. Venstresiden begynte i stadig større grad å organisere seg i grupper, som de mange internasjonale møtene. De liberale kreftene var imidlertid i hovedsak representert av enkeltindivider. I begge tilfellene var Storbritannia lenge et naturlig utgangspunkt, ettersom de hadde de minst strenge reglene for ytringsfrihet.

Positivisme og liberalisme[rediger | rediger kilde]

I 1830-årene hadde Auguste Comte begynt på sine tekster om positivisme, og han skrev også etter 1848-revolusjonen. Tanken i positivismen lå i at mennesket utviklet seg i tre stadier: Det teologiske, det metafysiske og det vitenskapelige. Problemet ifølge Comte med de franske revolusjonene var at det var for metafysiske. Det var for mange tomme fraser og prinsipper. Det var derfor viktig for de som ønsket å forandre samfunnet å ha en strengt vitenskapelig forståelse av samfunnet.[136]

John Stuart Mill hadde valgt å følge sin far, James, i sin liberalisme, men John Stuart Mill foretrakk en mindre mekanisk og fornuftsbasert menneskeforståelse. Mennesker var først og fremst et sosialt dyr med sosiale instinkter. Slik var ikke jakten på lykke i seg selv avgjørende for lykken. Heller var lykken muligheten til individets personlige vekst. Demokratiske institusjoner hjalp til med å gi den enkelte person følelsen av sosialt ansvar. Liberalismen under John Stuart Mill er derfor sosialt orientert, og han sees ofte på som overgangen mellom klassisk liberalisme og sosialliberalisme.[137]

Sosialliberalisme dukket opp som et alternativ til klassisk liberalisme, og i sosialliberalismen spilte staten en viktigere rolle. For sosialliberalistene var ikke mennesket atomistisk, altså uavhengig, men sterkt påvirket av staten.[138] Både samfunnet og enkeltindividet hadde en historie som formet dem, og derfor var det ikke så enkelt å si at folk hadde like muligheter. Særlig var det forandringen av samfunnet som kom med industrialiseringen som skapte hodebry for flere liberale. Det var en generell enighet om at rettighetene og mulighetene var svært forskjellige mellom fattige og rike i et industrialisert Europa. Den nye retningen handlet i hovedsak om å finne ut hvordan samfunnet kunne forandres best mulig for igjen å gi individene mest mulig lik og hindringsfri vei til lykke. Det var i hovedsak to grupper av sosialliberale. Den ene mente at statlig intervensjon var den viktige retningen, og at staten kunne hjelpe de som bukket under. Den andre mente at dette ikke var nok, uten at de hadde et fullgodt alternativ.[139]

Kommunisme og anarki (1848–1870)[rediger | rediger kilde]
Karl Marx i 1861, 12 år etter at han ga ut Det kommunistiske manifest og tre år før Den første internasjonale. Marx' skrifter fikk betydning lenge etter hans død, og påvirket filosofi til slutten av 1900-tallet.

I 1847 ble de to vennene Karl Marx og Friedrich Engels med i det nystiftede kommunistiske forbundet. De påtok seg å skrive forbundets kommunistiske manifest. I denne fokuserte forfatterne på først å få et realistisk bilde av nåtiden før man rådet om fremtiden. De hadde også som rettesnor at politikken forandrer seg med tiden, og at det ikke eksisterte evige sannheter. Målet var imidlertid ikke forskningen, som også inkluderte en omvendt hegeliansk filosofi og forståelse av britisk nasjonaløkonomi, men også handling. Engels hadde lært seg militære kunnskaper slik at han kunne være en militær leder ved en fremtidig revolusjon. Nettopp revolusjon var stikkordet. I motsetning til andre venstreorienterte bevegelser som sosialisme og radikalisme, var det nødvendig for kommunistene ikke å forandre det eksisterende samfunn, men å rive det ned og erstattet det med et nytt.[140]

Anarki på sin side var et langt eldre politisk system. Det forutsatte at eiendom er unaturlig, og derfor noe som kan fjernes. Dette er tanker fra antikken, men det var særlig under Pierre-Joseph Proudhon at denne politiske retningen fikk utvikling. Proudhon var den første som omtalte seg som anarkist, og han kommenterte også at «eiendom er tyveri».[141] Proudhons anarkistiske etterfølger, Mikhail Bakunin hadde en mer konsekvent politisk venstreanarkistisk linje. Han ble nærmest en profesjonell revolusjonær i 1848–1849, og tilbrakte mye tid på barrikader frem til han ble arrestert i Dresden i 1849 og senere overført til Russland. Bakunin valgte en anarkisme som oppfordret til opprør og revolusjon mot landeierne, særlig de russiske, og enda han ikke hadde ett hovedverk som Proudhon hadde, var hans iver og hans mange små skrifter med på å spre anarkistiske ideer til land som Tyskland, Sveits og Storbritannia.[142]

Det ville imidlertid være en overdrivelse å påstå at kommunisme eller anarkisme fikk en svært varm velkomst. Det begynte imidlertid å utvikle seg i retning en viss samling om venstreorienterte ideer, og i 1864 kom Den internasjonale arbeidersammenslutningen (senere kalt «Den første internasjonale») på plass i London. Marx og Bakunin var begge med.[143] Resultatet av dette ble imidlertid en stor uenighet mellom de to, og anarkisme og marxisme ble i mange år etter begges død splittet.[144]

Napoléon III og Storbritannia mot Russland (1848–1856)[rediger | rediger kilde]

Napoleon III av Frankrike ble en viktig figur både i fransk og europeisk historie. Maleri av Franz Xaver Winterhalter

Etter de kaotiske dagene i Frankrike i juni 1848, ble det bestemt å holde valg på president, selv før grunnloven var ferdig. Av de fire kandidatene vant Charles Louis Napoléon Bonaparte overlegent. Han var nevøen til den tidligere keiseren og generalen som hadde styrt over mesteparten av Europa, og etter at Napoléon Bonapartes eneste sønn døde i 1832, ble Louis lederen for Bonaparte-familien. Louis var en revolusjonær som både i 1836 og i 1840 hadde mislyktes i kupp, og han hadde deltatt også i forsøk på Italias samling. Da han stilte til valg var han formelt en rømling fra fengsel, men i det kaotiske Paris var det ikke relevant. Enda Louis Napoléon hadde progressive ideer, var det nok i stor grad navnet han ble valgt på. Napoléon var mannen mange så på som velgjøreren som ga bøndene rett til landet sitt og fattige sine rettigheter. Louis Napoléon lyktes i å få over konservative og radikale på sitt parti. Han fikk kontroll over hæren og innenriksdepartementet[n 6] og i slutten av 1851 gjennomførte han et kupp der han selv tok rollen som keiser Napoléon III – for å hylle Napoléons sønn som den underforståtte Napoléon II.[145]

Napoléon III var lite lik sin onkel. Han var opptatt av sosiale oppgaver og av arbeiderklassen, han lyttet til folkets røst og han var opptatt av å blidgjøre både katolikker og journalister. Der resten av Europa i hovedsak mente at intelligent styre og demokrati med allmenn stemmerett var uforenelige, var Napoléon III av den overbevisning at han hadde lyktes i å innføre begge deler.[146]

Britene viste en særdeles mangel på kompetanse blant lederne under Krimkrigen. Her et maleri fra slaget ved Balaklava.

Russland og Det osmanske rike hadde en lang tradisjon med kriger, og krigen som medførte Hellas' selstendighet i 1828–1829 var den siste i en lang rekke. Da Russland ønsket å overta Valakia og Moldova fra tyrkisk kontroll, var Frankrike og Storbritannia på tyrkisk side. Frankrike hadde en sterk tilstedeværelse i Midtøsten, og Storbritannia ville at Det nære østen skulle være fri fra russisk kontroll. Russland erklærte Det osmanske riket krig i 1853, og Frankrike og Storbritannia deltok i 1854, sammen med Piemonte, som sendte en symbolsk styrke. Storbritannia lyktes i å blokkere Russlands havner både i Baltikum og ved Svartehavet, og franske og russiske styrker gikk inn på Krimhalvøya, der mesteparten av kampene sto.[147] Russland trakk styrkene fra Valakia og Moldova for å møte det fransk–britiske angrepet, og Østerrike svarte ved å rykke inn i Valakia og Moldova. Nikolai I ble provosert av Østerrike, som han selv hadde hjulpet mot Ungarn i 1848–1849 og til å forhindre en tysk samling uten Østerrike i 1850.[148]

Krimhalvøya ble valgt av Napoléon III fordi man lett kunne ordne forsyninger, slik at han ikke ville gjenta sin onkels feil. De fransk–britiske styrkene lyktes i å vinne mot en større russisk styrke, men krigføringen ble fort skadet av feilinformasjon. Spesielt viste britiske ledere seg som sterkt inkompetente, ettersom flere ledere hadde kjøpt posisjonene sine, og ofte ikke hadde noen militær erfaring.[149] Dette ble spesielt åpenbart under slaget ved Balaklava, der en rekke engelske kavalerister red feil vei inn i en russisk kanonade. Inkompetansen blandet med dårlig hygiene som medførte sykdom, gjorde at mange døde under krigen. Det var særlig kolera som tok livet av mange, og sykepleieren Florence Nightingale observerte at flere døde av sykdom enn av kuler.[149] Nightingale jobbet mye i de allierte styrkenes sykehus med å redde soldater, og erkehertuginnen Elena Pavlovna hjalp til på russisk side, der forholdene ikke var stort bedre. Også russerne slet med inkompetente ledere, men i tillegg var våpnene og båtene gammeldagse i forhold til de franske og engelske. Da Nikolai I døde i 1855, valgte Aleksander II en mer fredelig løsning, og han og Lord Palmerston lyktes i å forhandle frem en fred. Russland tapte lite territorielt, men de måtte leve med at de nå ikke lenger var en styrke i vesteuropeisk politikk, og at Frankrike på sin side hadde blitt en ny styrke.[149]

Italias samling (1856–61)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italias samling

Camillo Benso di Cavour lyktes i å utnytte europeiske politikere til å samle Italia.

Siden Italias mislykkede forsøk på å samles i 1848, hadde Camillo Benso di Cavour tatt over som statsminister. Han utpekte seg tidlig som en liberal og moderniseringsvillig mann, med dyktige politiske manøvreringsevner. Han fikk posisjonen som statsminister gjennom å samarbeide med de moderate på venstresiden, og slik lyktes de to moderate å tilsidesette både de konservative på høyresiden og de radikale på venstresiden.[150] I tillegg utbygde han jernbanen drastisk, ordnet handelsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Belgia og Østerrike, satte i gang industrireisning og innførte de facto parlamentarisme i Sardinia-Piemonte.[151]

Da Victor Emmanuel II ønsket at Piemonte skulle delta i Krimkrigen, sendte Cavour en symbolsk hærstyrke, og utnyttet fredsforhandlingene ved å fremstå som et konservativt, men ikke reaksjonært alternativ overfor Napoléon III og Lord Palmerston. Han talte imot både Kirkestaten, Napoli og Østerrike, som han anså som reaksjonære riker som ville skape revolusjonære og republikanske opprør.[152][153] Napoléon III ble begeistret for Cavour, og de to møttes høyst uoffisielt i Plombières-les-Bains i Frankrike. Der planla de en hemmelig forsvarsavtale. Dersom Østerrike angrep Sardinia-Piemonte, skulle Frankrike komme Sardinia-Piemonte til unnsetning. Landområdene som ble erobret i tilfelle seier, ville tilfalle Piemonte så lenge det var i nord. Områder sentralt i Italia kunne bli selvstendige riker, gjerne på bekostning av Kirkestaten. Samtidig måtte Sardinia-Piemonte som kompensasjon for Frankrikes innsats gi fra seg Nice og Savoie.[154]

Ettersom Østerrike og Russland ikke samarbeidet særlig godt etter Krimkrigen og ettersom Russland var sterkt redusert etter samme krig, var situasjonen god for Cavour og Piemonte. For Preussen ville en svekking av Østerrike bety at de selv ble sterkere i det tyske spørsmålet om stortysk eller lilletysk løsning. Det neste som gjenstod, var da å provosere Østerrike til å erklære Piemonte krig, men uten at det ble gjort gjennom en for åpenbar provokasjon som ville irritere Storbritannia.[155] Da Østerrike begynte å kalle inn italienske soldater, mobiliserte Piemonte, og de fleste italienere dro i stedet dit. Victor Emmanuel II var langt bedre enn sin far Karl Albert til å integrere soldater fra hele Italia inn i hæren, og dermed skapte trekket også en illusjon av et felles folkelig prosjekt. Blant de frivillige var Giuseppe Garibaldi, som ble utnevnt til general og ledet et korps alpejegere.[156] Dette var nok til at den fortsatt uerfarne keiser Franz Joseph erklærte krig.[157] Østerrike ble dermed møtt ikke bare av piemontesiske, men også av franske styrker. Østerrike ble beseiret av Frankrike og Piemonte i slagene ved Magenta og Solferino. Imidlertid begynte Napoléon III å bli nervøs overfor bevegelser fra prøyssiske tropper ved Rhinen og ved stadig mer revolusjonære italienske grupper. Dermed inngikk han en fredsavtale med Østerrike som gjorde at Østerrike fikk beholde Veneto (inkludert Friuli-Venezia Giulia), til stor irritasjon for Cavour.[158]

Avtalen fra Plombières om at Mellom-Italia skulle deles inn i egne riker under fransk beskyttelse, ble forkastet. Ettersom Storbritannias nye liberale regjering var for en sterkere stat i Nord-Italia, ble Napoléon III mindre aktiv der. I stedet ble det raskt arrangert folkeavstemning over handlingene (plebisitt) i Emilia-Romagna og Toscana, som begge gikk klart i favør av å bli del av Italia, og i Nizza (Nice) og Savoia (Savoie) som gikk i favør av å bli franske. Disse plebisittene er blitt anklaget for å ha vært manipulert av staten.[159] Sør-Italia på sin side hadde skaffet europeisk, og spesielt britisk, vrede for sitt reaksjonære styre, som inkluderte å kaste 2000 dissidenter i fengsel.[160][161] Dette ble utnyttet av eventyreren Garibaldi. Han startet en bevegelse, og fikk stor støtte i befolkningen. Cavour utrustet Garibaldis frivillige svært motvillig, og ga dem gammeldagse geværer. Til tross for at de frivillige var litt over tusen og med utdaterte våpen, lyktes de i å bekjempe den beskjedne motstanden den også lokalt upopulære kongen av Sicilia lyktes å stille opp med. Bøndene støttet Garibaldi, mens baronene var passive. I tillegg brøt britene avtalen med bourbonerne og støttet i stedet Sardinia-Piemonte. Garibaldi hadde større motstand på fastlandet, men kom helt til Napoli.[160] Ettersom Garibaldi beveget seg til Pavestaten, som var beskyttet av franske styrker, og ettersom Garibaldi støttet radikale Mazzini og anarkistiske Bakunin, valgte Cavour å gripe inn.[160] Han og kongen dro gjennom Umbria og Marche, som ble inkludert i samlingsprosjektet, og møtte Garibaldis menn før Garibaldi kom til Pavestaten. Garibaldi valgte dermed å oppløse hæren.[162]

To andre viktige hendelser skjedde videre i 1861. For det første ble Italia skapt gjennom et møte i parlamentet i Torino i 1861, der Sardinia-Piemonte ble gjort om til Kongedømmet Italia og Victor Emmanuel II ble kronet til konge av Italia. Den andre viktige hendelsen var at i juni samme år døde Cavour som følge av sykdom.[163]

Tysklands samling (1862–1871)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands samling

Otto von Bismarck til venstre, lyktes i samlingen av Tyskland. Han fikk god hjelp av offiserene Albrecht von Roon (i senter) og Helmuth von Moltke (til høyre), som bidro til å modernisere og styrke Preussens hær.

Selv om forsøket på å samle Tyskland gjennom Frankfurtparlamentet hadde gått dårlig, begynte tyske byer å utvikle seg markant innen industrialisering og urbanisering. Som et resultat av den britiske Tory-regjeringens oppmykning av lovene i 1820-årene, hadde utvikling lik den industrielle revolusjonen i Storbritannia nådd Tyskland. Fra 1848 til 1857 ble produksjonen av kull og jern økt drastisk; kull fra 25 til 62 millioner taler, og jern fra 24 til 28 millioner taler. I Preussen, som nå dekket store deler av Det tyske forbund, økte jordarealet fra 26,5 % til 52,4 %, en nær dobling. Lønningene økte etter hvert mer enn prisstigningen, og optimisme spredte seg til bankene, som villig lånte ut til foretak.[164] Den kraftige økningen i jordareal styrket junkerne, mens den store økningen i industri styrket borgerklassen. I begge tilfellene ble det behov for mer arbeidskraft, og det betydde igjen en økt arbeiderklasse. Preussen var på ingen måte et progressivt land, og det ble en politisk utfordring da borgerklassen krevde mer i liberalismens navn og arbeiderklassen det samme i radikalismens og sosialismens navn.[164]

I tillegg var Preussens parlament også splittet mellom reformvennlige rike menn fra Rhinland som ville at parlamentet skulle ha kontroll over regjeringens handlinger og reaksjonære landeiende junkere fra Øst-Preussen som ønsket et klart skille mellom regjering og parlament. Kampen mellom parlament og regjering medførte at det ble regjeringsskifter. I 1862 ga Wilhelm I av Preussen oppgaven til den østprøyssiske junkeren Otto von Bismarck.[165] I utgangspunktet kan Bismarck ha fremstått som et merkelig valg. Han hadde lite eller ingenting til overs for nasjonalisme, og anså Preussen, og ikke Tyskland, som sitt fedreland. Sosialisme, liberalisme, parlamentarisme og demokrati hadde han et svært anstrengt forhold til. Samtidig hadde han beskjeden respekt for sine medjunkere, som han anså som trege, og med hvilke han viste utålmodighet.

I den grad Bismarck hadde noen prinsipper, var det heller å gjøre sin plikt, opprettholde orden og å frykte Gud. Imidlertid var Bismarck først og fremst en realpolitiker. Prinsipper og ideologier hørte ikke hjemme i hans politiske orientering, og han kunne bli venner med liberalister og sosialister, eller bli ansett som en forræder av sin stand av andre junkere, gå til krig når det passet seg og inngå fredsavtaler når det var best. Det viktigste var Preussens fremgang. I diskusjon med parlamentets liberalere kommenterte han at Preussen ikke var noe Piemonte, fordi det ikke var en modell for politisk frihet, men et symbol på makt. I en tale understreket han at «Tidens store spørsmål avgjøres ikke med taler og majoritetsbeslutninger, men med blod og jern.»[166]

Krigen mot Danmark (1864)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Andre slesvigske krig

Fredsavtalene rundt Slesvig og Holstein var svært kompliserte, og Lord Palmerston uttalte en gang at «Bare tre personer har noensinne forstått Schleswig-Holstein-affæren – prinsgemalen, som er død, en tysk professor, som er gal – og jeg, som har glemt alt».[167] Da Frederik VII døde i 1863 uten en arving, gikk Slesvig og Holstein til Christian IX. Enda Christian IX var anerkjent av stormaktene som arving til Slesvig og Holstein, fulgte de to hertugdømmene den saliske lov, som ikke tillot at kongemakten kunne gå gjennom kvinner, da Christian IX var nevø av Frederik VIIs kone. Dette medførte at det var to kandidater til områdene, en dansk og en tysk. Det danske parlament innførte en ny grunnlov som begrenset markant rettighetene til den tyskspråkelige landadelen. Bismarck forlangte at dette ble trukket tilbake, danskene nektet og Bismarck overbeviste Østerrike om å støtte de tyskspråklige områdene i Den tyske føderasjonens navn.[168] Bismarck var opptatt av at dette ikke skulle være en tysk krig, men en prøyssisk, så det ble bare Preussen og Østerrike. De lyktes i å bekjempe Danmark, og ved freden i Wien den 30. oktober 1864 kapitulerte Danmark.[169]

Krigen mot Østerrike (1866–1867)[rediger | rediger kilde]
Slaget ved Königgrätz viste den prøyssiske hærens overlegenhet. Det markerte også at Østerrike var ute av den tyske samlingsprosessen.

Utdypende artikkel: Den østerriksk-prøyssiske krig

Det neste skrittet var delingen av områdene. Preussen tok Slesvig (fra nå av Schleswig) og Østerrike Holstein. Holstein hadde Schleswig i nord, Mecklenburg-Schwerin i øst, Hannover i sørøst og Hertugdømmet Sachsen-Lauenburg i sør. Å gjennomføre et styre av et område så langt fra sitt kjerneområde krevde gode naboer, men Preussen hadde ingen intensjoner om å være en. Mye frustrasjon kom ut av administrative oppgaver, og Bismarck gjorde sitt beste for å gjøre disse større, mens han ga inntrykk av å løse opp i dem.[170] Da Østerrike kalte inn til Den føderale tyske Riksdagen for å mekle i situasjonen, valgte Bismarck å anse Riksdagen for ikke å ha noen autoritet og så å erobre Holstein.

Østerrike lyktes i å få nesten alle de andre tyske statene på sin side i krigen. Imidlertid var Preussens hær svært modernisert. Deres våpen, militære taktikere, jernbanenett og gode industrialisering gjorde at de raskt angrep Østerrike og bekjempet dem i slaget ved Königgrätz. Bismarck gjennomførte en rask fred for å unngå at de andre stormaktene intervenerte.[170] Det var uansett ikke svært sannsynlig. Før Bismarck erobret Holstein hadde han alliert seg med Italia mot at de fikk Venezia. Overfor Napoléon III, som uansett var opptatt i Mexico, hadde han forsikret at han hadde demokratiske ideer. Storbritannia hadde en ikke-invervensjonspolitikk og Russland var fortsatt lite begeistret for Østerrikes rolle i Krimkrigen.[170]

Østerrike hadde kunnet stille bedre om de ikke samtidig måtte forsvare seg mot italienske angrep i Syd-Tirol. De italienske angrepene var dårlig forberedt og gjorde liten skade, men de stilte med 200 000 mann, og måtte bekjempes. Østerrike kunne ha snudd kampen noenlunde med bedre avgjørelser både i Italia og i Köngiggrätz, men utfallet ble at Østerrike ble bekjempet av Preussen, og måtte gi fra seg Venezia til Italia, enda italienerne ble bekjempet. På den annen side valgte Bismarck å ikke forfølge de slagne østerrikerne inn til Wien. Målet for ham var å eliminere dem fra den tyske samlingen, og med den klare seieren hadde han lyktes i det.[171] Resultatet av krigen ble at Preussen, som også raskt bekjempet de andre tyske statene på Østerrikes side, erobret Nassau, Hessen-Kassel og Frankfurt, og omdøpte Det tyske forbund til «Det nordtyske forbund».[172] Bismarck hadde nå samlet Preussen, og han hadde også lyktes i å vinne over mange liberale og konservative. Ved å innføre allmenn stemmerett da det passet ham, ble han stemt inn ved å appellere til konservative, men fattigere, folk på landsbygden. Dermed var også liberale byfolk til dels satt til side.[173]

Krigen mot Frankrike (1870–1971)[rediger | rediger kilde]
Fyrstene av de tyske statene sverger troskap til Wilhelm I. Otto von Bismarck i midten i hvitt.

Utdypende artikkel: Den fransk-prøyssiske krig

De to første krigene var rent prøyssiske. Likevel medførte det at de nordtyske områdene var samlet. Bayern, Baden, Württemberg og mindre stater var imidlertid ikke inkludert. Enkelte av disse hadde tidligere en nær tilknytning til Frankrike. Nå var det imidlertid to faktorer som drev dem mot Tyskland. For det første var den økende nasjonalismen i tysktalende land med på å påvirke dem til å tenke på seg selv som tyske. For det andre hadde Frankrike uttrykt bekymring for Preussen, noe igjen Bismarck snudde rundt slik at tyskere heller ble bekymret for Frankrike.[174]

I Frankrike var ikke bare et voksende Tyskland bekymringen. En fiasko i Mexico, følelsen av å ha blitt lurt av Italia og inaktivitet mens Det nordtyske forbund vokste gjorde Napoléon III upopulær. For Napoléon III kunne bonapartismen reddes ved å bekjempe Tyskland, mens for Bismarck kunne samlingen av Tyskland fullføres ved å slå Frankrike.[174] Bismarck valgte denne gangen å følge den italienske tanken om at man ikke skulle erklære krig, men selv bli angrepet, slik at sympatien lå ved dem. Da en revolusjon i Spania førte til at Isabella II av Spania ble drevet i eksil, kom den midlertidige regjeringen med et forslag om å tilby den spanske tronen til fyrst Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen. Leopold avslo høflig tre ganger, men Bismarck overtalte den spanske regjeringen om å sende et fjerde tilbud. Denne gangen godtok Leopold.

Da nyhetene nådde Paris, forlangte de at dette øyeblikkelig måtte trekkes. Frankrikes ambassadør til Preussen møtte Preussens konge i Bad Ems og forlangte at Leopold måtte avstå. Avståelsen kom et par dager senere. Imidlertid var ikke den franske regjeringen ferdig med saken, og de ba igjen om at kongen skulle forsikre at ingen av Hohenzollern-familien skulle takke ja til den spanske tronen. Det kunne ikke kongen gå med på. Wilhelm I sendte den såkalte Emsdepesjen som beskrev i detalj samtalen mellom de to. Bismarck publiserte deler av den slik at det tyske folk opplevde ambassadøren, og i forlengelsen Frankrike, som fornærmende overfor kongen, mens på fransk side fremsto det som om Frankrikes ambassadør hadde blitt ignorert. Begge sider ble svært indignerte, og enda Spanias trone allerede var ordnet opp i, erklærte Napoléon IIIs regjering Preussen krig.[175]

Som mot Østerrike, hadde Bismarck igjen tatt forholdsregler. Britene var skeptiske til Frankrikes ambisjoner i Mexico, Østerrike var bekjempet og hadde egne interne problemer og Russland ville utnytte et svekket Frankrike til å få tilbake kontrollen over havnene i Svartehavet etter Krimkrigen. I tillegg var Italia tjent med at om franske styrker måtte trekkes tilbake fra Pavestaten, kunne Italia samlest fullstendig. Det fikk de også til. Selve krigen ble kort, og Preussen i ledelsen for et samlet tysk angrep vant. Napoléon III ble tatt til fange, de franske hærene ble oppløst og Paris gjorde opprør, opprettet den tredje republikk og nektet å overgi seg. Den 18. januar 1871 møttes alle de regjerende fyrstene av de tyske områdene som var med på samlingen i speilsalen i Versailles. Her sverget de troskap til Vilhelm I av Tyskland, og Tyskland var dermed samlet som et arvekongedømme. Ti dager etterpå kapitulerte Paris.[176]

Østerrike-Ungarn blir til (1867)[rediger | rediger kilde]

Delingen av Habsburgermonarkkiet ved Ausgleich av 1867, i en østerriksk (rødt) og ungarsk (gul) rikshalvel – Bosnia-Hercegovina (grønn) var fra 1908 under felles forvaltning.

Østerrike hadde nå blitt kraftig slått igjen. Akkurat som Russland var henvist til periferien etter Krimkrigen, var nå Østerrike redusert etter Tysklands samling. Den avsatte keiser Ferdinand skal ha kommentert at han ikke forsto hvorfor de utnevnte Franz Joseph til keiser, da han selv var like god til å tape slag. Allerede i 1865 hadde parlamentet, bestående av liberale nasjonalister, undertegnet en lov om nasjoner som dekket deres krav om å lære bort språket sitt i skolen. Da representanter fra Ungarn møtte Østerrike for å samtale om et dobbeltmonarki med like rettigheter og med Franz Joseph som konge over begge monarkiene, var dermed frykten for magjarisering borte.[177]

Resultatet av samtalene ble Ausgleich - «kompromisset». Tanken var at ungarerne og tyskerne skulle styre slaverne som de selv ville. Synet på slavere var fra begge hold nedsettende, og ideen var at slaverne måtte styres av en stødig hånd. Dette medførte at tysk og magyar ble administrasjonsspråket i de enkelte områdene, og ellers hadde de hvert sitt parlament, hvert sitt styre.[178] Østerrike inkluderte Böhmen, Mähren, sørlige Schlesien, Kongedømmet Galicia og Lodomeria, Bukovina, Salzburg, Istria og Dalmatia, mens Ungarn inkluderte Ungarn, Transilvania (Siebenbürgen), Kroatia og Slavonia.[179] Til forskjell fra Unionen mellom Sverige og Norge var Østerrike-Ungarn en realunion. Innen Ungarn ble det også gjort et kompromiss som sikret kroatene et eget parlament.[180]

I motsetning til sin skandinaviske motpart, var verken Østerrike eller Ungarn spesielt moderne. Østerrike innførte allmenn stemmerett for menn i 1907, i Ungarn hadde bare en fjerdedel av befolkningen stemmerett ved utbruddet av første verdenskrig. Begge landene hadde avskaffet føydalisme, men erstattet den med en jordeierøkonomi som bare var marginalt bedre. Flere folk, spesielt serbere og slovaker, opplevde at de ikke hadde noen i middel- eller overklasse for å beskytte seg, og ble ansett som rene bondefolk.[181]

Russlands liberale retning under Alexander II (1856–71)[rediger | rediger kilde]

Aleksander IIs liberale retning medførte at polakkene brukte friheten til å gjøre opprør – igjen med brutale konsekvenser for polakkene.

Etter Krimkrigen, der verken Frankrike eller Storbritannia engasjerte seg fullt, var det klart for Aleksander II at Russland måtte modernisere seg. Selv om han ikke var liberal, valgte han en økende liberal retning. Russland før Krimkrigen var styrt sterkt ovenfra-og-ned, og tsarens makt kom verken fra et folkelig mandat eller fra guddommelig utvelgelse, men fra at han kontrollerte militæret. Maktapparatet var sterkt upersonlig, og det er blitt kommentert at Russland ble styrt maskinaktig heller enn organisk. Sensur, spesielt overfor moderne og vestlige ideer, var streng både i pressen og på universitetene. Likevel kom disse ideene frem til folket. Russisk nasjonalisme ble påvirket av dette, enten det var de som så på Russland som en europeisk nasjon eller som en helt egen slavisk nasjon.[182]

Alexander II startet med en rekke reformer for å modernisere landet. Den viktigste forandringen var muligens fjerningen av livegenskap i 1861, etter lange forberedelser. Alexander IIs motiver bak det kan ha vært edle, men det er også blitt foreslått at hovedmotivasjonen lå i at med verneplikt var det viktig at soldatene hadde noe å kjempe for. I tillegg innførte Alexander et offentlig politi som fjernet adelsmennenes eget politi. Sensuren ble noe lettet og universitetene fikk større friheter. Militær utvikling hjalp også, da hæren ble mer strømlinjeformet. Den til da omstendelige kommunikasjonsrekken ble også forenklet, hvilket betyr at kommunikasjonen mellom personer og instanser ble reduserte med 46 %. I tillegg ble separate våpengrener innført.[183]

Polske innbyggere fikk også nyte godt av endringene i begynnelsen av den russiske nyorienteringen. Amnesti ble gitt til deltakere av opprørene i 1831, forsamlingsforbudet ble opphevet, det ble innledet samtaler om å oppheve livegenskap og et polsk agrarsamfunn ble dannet i 1858 med 4000 medlemmer. Imidlertid fikk Italias samling en betydning. Det at et lite land kunne samles på den måten Italia ble samlet av Piemonte, ble en inspirasjon for polske nasjonalister. Antall hemmelige organisasjoner økte markant, diskusjoner dukket opp oftere og oftere, og det ble arrangert en demonstrasjon på 30-årsdagen til det polske opprøret i 1831. Russernes siviladministrative overhode oppløste agrarsamfunnet, og kosakker skjøt mot menneskene som demonstrerte. Polakkene svarte med en geriljakrig, men denne ble igjen delt mellom de hvite (liberalerne) og de røde (de revolusjonære). Begge fraksjonene samlet seg rundt Romuald Traugutt, en polsk krigshelt fra Krimkrigen. Han lyktes imidlertid bare i et år, før han ble fanget og hengt av russiske styrker. Samtlige rettigheter ble fjernet, og nå ble også navnet Polen fjernet fra kartet, og erstattet med «Vistulaland».[184]

Revolusjonære tendenser var slått ned i Polen, men de utviklet seg i Russland. Intellektuelle opprørere omtalte seg som nihilister, de trodde bare på vitenskap, og hadde et kynisk syn på Aleksander II og hans reformer. Bønder var oppgitt over tunge skatter, og intellektuelle la ved på bålet ved å minne om tidligere oppørshelter som Stenka Rasin. Filosofen Aleksandr Herzen anså Russland som det perfekte stedet for den sosialistiske fremtiden fordi kapitalismen var så svak i Russland, og fordi det allerede eksisterte en form for kollektivisme i landsbyforsamlingene. Om Herzen var en radikal, var Mikhail Bakunin enda lenger til venstre. Han argumenterte for opprør mot tsarens statsansatte, og også mot liberale. I boken Den revolusjonæres katekisme kommenterte han at en ekte revolusjonær bare tenker på revolusjonen, og at alt annet har han brutt med. Det moralske gode var det som fremskyndet revolusjonen, og det moralske onde det som holdt den tilbake. Dette skapte et enda sterkere skille mellom Bakunin og hans følgere på den ene siden og Karl Marx' følgere og andre sosialister og venstreorienterte på den andre.[185]

Imperialisme og radikalisering (1871–1899)[rediger | rediger kilde]

Politisk karikatur av Otto von Bismarck og Franz Joseph (med dobbeltkronen til Østerrike-Ungarn) i midten, som gjør seg til venner med den russiske bjørn (øverst til høyre), den britiske John Bull (øverst venstre), med Italia (nederst, med ryggen til) og det fragmenterte osmanske rike (nederst til høyre) for å holde Frankrike uten allierte.

Perioden fra 1871 til 1899 (og videre til 1914) var en periode i Vest-Europa som ble kjennetegnet av en ekstrem modernisering. Det oppstod materiell vekst, industriell vekst, fred over landegrensene, stabilitet innenriks, fremveksten av konstitusjonelle, representative og demokratiske regjeringer, tro på vitenskap, fornuft og fremskritt.[186] Nettopp fraværet av slike klare skiller som en krig eller en revolusjon ofte kan være, gjør at dette avsnittet vil ha mer parallell historie. Utviklingen av sosialisme og radikalisme behandles i ett, og det samme gjør imperialisme og emigrasjon.

De første 20 årene av perioden ble i stor grad, diplomatisk sett, dominert av Otto von Bismarck. Å samle Tyskland var begynnelsen på hans historiske arv, hans diplomatiske evner etterpå var imidlertid like viktige. Under Bismarck lyktes Tyskland i å vokse seg frem i skyggen av Frankrike og Storbritannia, som kjempet om herredømme i Afrika, og Russland, Det osmanske rike og Østerrike-Ungarn, som kjempet om kontroll på Balkan. Bismarcks plan var å være knyttet til flest mulige stormakter slik at ingen ønsket å angripe dem. Mot Frankrike hadde han en dør på gløtt, men han hadde flest avtaler i øst og sør. I 1872 arrangerte han Trekeiseralliansen med Østerrike-Ungarn og Russland. I 1882 hadde han en tilsvarende med Østerrike-Ungarn og Italia.[187]

Pariskommunen og videre radikalisering (1871–1895)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pariskommunen

Rue de Rivoli etter de blodige kampene under Pariskommunen.

Da Paris hadde falt til Tyskland og overgitt seg, trakk regjeringen, byråkratiet og mesteparten av det borgerlige Paris seg ut av byen. Nasjonalgardens sentralkomité valgte da å holde valg, og sentralkomiteen og Proudhon-støttespillerne (Proudhon hadde selv dødd i 1865) dominerte. Den internasjonale arbeidersammenslutningen fikk få stemmer, men lyktes likevel i å påvirke den nye politiske enheten kalt «Pariskommunen». Pariskommunen brukte mesteparten av tiden på å organisere mat og andre forsyninger. Det ble også tid til å lage radikale lover, blant dem at bakere ikke kunne jobbe om natten, bøter i fabrikker forsvant, deling av stat og kirke og flere andre radikale tiltak. Imidlertid ble det også interne uenigheter.[188]

Pariskommunen var sterkt antitysk, patriotisk, republikansk, anti-storborgerlig, antiaristokratisk, antiklerikalsk, for statlig kontroll på priser, lønner og arbeidsforhold, men likevel ikke gjennomført sosialistisk. Imidlertid var frykten for Pariskommunen slik at den fikk en betydning. Marx så på kommunen som tegnet på det borgerlige fall, og konservative fryktet det samme.[189] En språklig forvirring kom også ut at de som stod bak kommunen omtalte seg seg som «communard», mens de omtalte regjeringen (de selv mente de hadde avsatt) i negative ordelag som «capitulard», altså de som overga seg. «Communard» ble misforstått som «communiste», mens «capitulard» ble til «capitaliste».[190] Sammenhengen mellom Pariskommunen og Jacobinerne fra den franske revolusjonen ble også trukket frem.[189]

Imidlertid varte ikke opprøret lenge. Da franske styrker ble sluppet fri fra tysk fangenskap, økte antallet soldater som omringet Paris fra 55 000 til 120 000 i slutten av mai. Bombardementet hadde da holdt på siden 2. april.[188] Da den egentlige nasjonalgarden stormet Paris, ble 38 000 arrestert, 20 000 drept og 7500 deportert til Ny-Caledonia.[189]

Kommunismen del to: Partier, fagforeninger, utfordringer[rediger | rediger kilde]

Reklame for demonstrasjon i London i 1873, arrangert av London Trades' Union, en paraplyfagforening i Storbritannias hovedstad.

Allerede i 1867 kom første bind av Karl Marx' bok Kapitalen, med undertittelen Kritikk av den politiske økonomien. Undertittelens bruk av ordet «Kritikk» handler mer om den samme «Kritikk» som i Immanuel Kants «Kritikk av den rene fornuft». Begge er på engelsk oversatt med ordet «Critique», som betyr analyse eller betraktning.[191] Marx kritiserte først økonomenes ignorering av historie som del av studiene, før han ga dem rett i deres forståelse av dynamikken i 1800-tallskapitalismen. For Marx var all økonomisk verdi basert på menneskets arbeid, og kapitalisten tar en urettmessig del av denne verdien.[192]

Som et resultat av Pariskommunen, Kapitalen og Marx' egen aktivisme dukket også flere sosialistiske partier opp. I 1875 kom Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD), som prompte ble forbudt av Bismarck. Deretter kom partier som Vlaamse Socialistische Arbeiderspartij i Belgia i 1879, og i Frankrike var det mange som fulgte enten den rigide marxisten Jules Guesde eller den mer moderate sosialisten dr. Brousse, som ville få til sosialisme via parlamentariske metoder. I 1883 kom også Osvoboždenie truda (Освобождение труда – «Frigjøringen av arbeid»), det første russiske sosialdemokratiske parti, dannet i Sveits av russiske flyktninger.[193]

I løpet av denne perioden var imidlertid utviklingen bare delvis i tråd med Marx' teori. De rike ble rikere, men de fattige ble ikke fattigere. Reformlover var en av grunnene, en annen var fagforeninger.[194] Fagforeninger hadde eksistert i England i noen form siden den industrielle revolusjon, men det var særlig i 1820-årene, da strenge lover med hensikt å forhindre den franske revolusjonens radikale trekk å spre seg, ble fjernet, at fagforeningene tok form. Vanskeligheter mellom dem, arbeidsgivere og staten gjorde at fagforeninger ofte ble oppløst.[195] I 1833 kom også lover som forhindret barnearbeid, og at ungdom under 18 ikke kunne jobbe mer enn 9 timer om dagen. Kvinner og barn kunne heller ikke jobbe i gruver, og statlige inspektører passet på at lovene ble fulgt.[196] Etter revolusjonene i 1848 ble fagforeningene forandret slik at de la mer vekt på intern harmoni gjennom forsikringsfond med mer.[197]

Fagforeningene spredte seg også til Frankrike. Napoléon III gjorde dem lovlige i 1864, og innførte flere sosiale velferdsintitusjoner. Store offentlige bygningsprosjekter ble også startet, blant annet i Paris, der store bulevarder gjorde transport enklere enn i de smale gatene. Baron Haussmann igangsatte dette prosjektet med store åpne veier, delvis fordi det var hygienisk, delvis fordi det var praktisk og delvis fordi små gater var lettere å barrikadere enn store bulevarder.[198] I Tyskland kom en rekke lover som beskyttet arbeidere. Dette inkluderte regulering i jobbsikkerhet, ansettelsesalder og lengden på arbeidsdager. Disse ble presset frem av en kombinasjon av fagforeninger, intellektuelle og religiøse grupper. Også Bismarck hjalp til; ved å bruke sosiale lover for å bedre nasjonens velferd, lyktes han å øke sin egen popularitet og å ta vinden av seilet til SPD.[199][200]

I 1883 døde Marx. Hans kompromissløse stil hadde medført at kommunistene tok avstand fra sosialistiske og sosialdemokratiske grupper. Marxisme var sterkest i Tyskland og Frankrike, mens i mindre industrialiserte land som Italia og Spania var den intellektuelle marxismen aldri like populær som den aktivistiske anarkismen. I Storbritannia var både marxisme og anarkisme for ekstreme, og i stedet kom Fabian Society på banen med en retning som handlet mer om sosialisme gjennom valg og parlamentarisk kamp.[201] Den samme utviklingen fikk man også med dannelsen av partier andre steder, som det norske Arbeiderpartiet (1887)[202] og det svenske Socialdemokraterna (1889)[203]. Marxismen sto ved et veiskille, der flere tok den sosialistiske retningen der en revisjon av doktrinen var nødvendig for å passe med virkeligheten. I Øst-Europa var imidlertid demokrati, stemmerett og parlamentarisme ikke etablert, og der fikk også mer revolusjonær marxisme fotfeste. Mens marxismen i hovedsak valgte en mer imøtekommende tone med demokrati, valgte anarkismen det motsatte. Enda Bakunin døde i 1876, levde hans ekstreme ideer videre. Anarkister sto bak drapet på statsledere som keiser Aleksander II av Russland, president Marie François Sadi Carnot av Frankrike, Umberto I av Italia og president William McKinley av USA.[204] En form for blanding av anarki og marxisme fikk man i 1890-årene i syndikalismen under Georges Sorel, en retning som fokuserte på at fagforeningene (syndicat på fransk) skulle vokse i størrelse og makt og til slutt bringe liberalismen og frihandelen i kne. Anarkosyndikalisme var en avart av dette[205]

Utvandringsbølgen[rediger | rediger kilde]

Emigrasjon 1850–1940[206]
Landene flest emigrerte fra Landene flest emigrerte til
Land Antall Område Antall
Storbritannia[n 7] 18 300 000 USA 32 300 000
Italia 10 200 000 Asiatisk Russland[n 8] 7 000 000
Russland 9 000 000 Argentina 6 600 000
Tyskland 5 000 000 Brasil 4 700 000
Spania 4 500 000 Canada 4 300 000
Østerrike-Ungarn 4 200 000 Australia 2 900 000
Portugal 2 500 000 New Zealand 650 000
Sverige 1 200 000 Uruguay 600 000
Norge 750 000 Cuba 600 000
Danmark 470 000 Sør-Afrika 250 000
Finland 390 000 Mexico 250 000
Frankrike 390 000
Sveits 340 000
Nederland 210 000
Belgia 150 000
Totalt 57 600 000 60 150 000

Europa hadde en enorm befolknigsøkning fra 1650 til 1850. I de to hundre årene hadde tallet økt drastisk fra omtrent 100 millioner til 263 millioner. Årsakene til dette var blant annet at transport gjorde at sult raskere kunne bøtes på, at flere sykdommer kunne helbredes og at industrialiseringen skapte overskudd. Mange valgte å bosette seg i byene, noe som forandret familietradisjonene. Å holde kontakt med hele familien ble mer uvanlig, og den europeiske tendensen ble å gifte seg senere og å få færre barn enn tidligere. Likevel økte altså befolkningen.[207]

Resultatene ble i stor grad en utvandringsbølge. Av den store bølgen med utvandring, sto europeerne i de 90 årene fra 1850 til 1940 for 57,6 millioner. De fleste dro til områder de kjente til, men med klare unntak. Britene dro gjerne til britiske områder og USA, italienere til USA og Latin-Amerika, spanjoler til de spansktalende republikkene i Sør-Amerika, portugisere til Brasil, tyskere til USA og delvis Argentina og Brasil. Enda USA var klart mest populær, se tabellen, var altså østlige Russland nest mest populær.[208]

For enkelte land var det enkle grunner til emigrasjon. I Irland hadde det vært en stor hungersnød i 1845–1849, men antallet emigranter fortsatte i lang tid etterpå. Tyskere forlot Det tyske forbund med 420 000 i 1840-årene, men 1,8 millioner forlot landet i 1880-årene, da økonomien var god, velferdsordninger tok vare på arbeidere og mattilgangen var bedre enn på lenge. I Sverige var også økningen markant i perioden i årene 1870 til 1890. Nordmenn var mer spredt utover, men de hadde et langt høyere antall emigranter per innbygger enn både Sverige og Storbritannia. På Island forlot 15 000 innbyggere landet av en total befolkning på 75 000. Danmark hadde langt mer dyrkbar jord ettersom de hadde varmere vintre, mangel på fjell og beskjedne skoger. Dette kan ha vært grunnen til at de hadde langt færre emigranter. Østerrike-Ungarn hadde også en jevn strøm av emigranter, fra 183 000 i 1860-årene til 496 000 i 1890-årene. Spanjolene begynte sent, først i 1880-årene startet emigrasjonen derfra, og det var først rett før første verdenskrig, i perioden 1904–1915, at den store bølgen på omtrent 1,7 millioner fant veien til Sør-Amerika.[209]

Russiske emigranter hadde en klarere startdato. En av følgene av at anarkister drepte Aleksander II var at det øyeblikkelig medførte pogromer. Jøder forlot Russland og dro i stor grad vestover, til Vest-Europa og USA. En svært stor del av russiske immigranter til USA var jøder og annerledestroende. Italienerne kom enda senere, og var i hovedsak fra Sør-Italia. Sør-Italia hadde ikke opplevd stor bedring etter at Italia ble samlet, og de merket lite til det kommersielle jordbruket som var innført i nord, langsmed Italias hovedåre, Poelven. Minst 150 000 forlot Italia hvert år fra 1898 til 1914. Også grekere forlot hjemlandet for å prøve lykken andre steder. Om ett land var kraftig underrepresentert, var det Frankrike, som kunne tilby lave fødselstall og sikkert jordbruk. Totalt i Europa regnes en fjerdedel av den naturlige befolkningsøkningen å ha forsvunnet i emigrasjon.[210]

Nasjonalisme og imperialisme[rediger | rediger kilde]

Mens England hadde kontrollert India i lang tid og Frankrike lenge hadde hatt interesser i Midtøsten, begynte kampen om kontroll rundt om i verden i 1857. Den spredte seg til Afrika, Asia og Sør-Amerika, og var ofte et tilfelle av ovenfra-og-ned-holdning til de innfødte. Uttrykket «imperialisme» dukket opp rundt da selve imperialismen skjøt fart, rundt 1870. Selv om imperialismen ofte var dyr, var den så politisk populær at den ble gjennomført, gjerne hånd i hånd med nasjonalistisk selvhevdelse.[211] I tillegg var det også en kamp om kontrollen i det nordre Middelhavet, da særlig mellom Russland og Det osmanske rike.

Europa og Midtøsten: Russland, Det osmanske rike og panslavisme (1871–78)[rediger | rediger kilde]

Under Berlin-kongressen lyktes det Otto von Bismarck å fremstå som Europas megler, der han fikk de fleste i det minste mellomfornøyde med avtalen.

Det osmanske rike hadde gått nedover siden 1700-tallet. Landet skilte seg på mange måter fra de moderne europeiske landene. Det var ingen klar religiøs enhet, likhet for loven ble ikke praktisert, en sekulær stat eksisterte ikke, og de lå bak Europa innen vitenskap, teknologi og humanitær og administrativ innsats. De hadde mistet Ungarn i 1699 og Hellas i 1829. Serbia og Romania var nominelt under dem, men i praksis var de selvstyrte. Algerie ble styrt av Frankrike, og Saudiene, et arabisk dynasti, styrte over Arabia.[212] Egypt var også langt på vei selvstendig. Imidlertid var Det osmanske rike fortsatt stort i 1850-årene, og med støtte fra Frankrike og Storbritannia hadde de lyktes i å holde arvefienden Russland på en armlengdes avstand. Akkurat som Russland – og også Japan, Canada og USA – prøvde også Det osmanske rike å bruke perioden fremover på å oppnå intern styrke gjennom modernisering.[212]

For Det osmanske rike gikk dette bare delvis bra. Modernisering medførte jernbane, aviser, kulturell oppblomstring, begynnende nasjonalromantikk og likhet for loven. Det medførte også sterke motkrefter, og dessuten manglet tyrkiske faglærte som kunne utnytte moderniseringen. Likevel fortsatte utviklingen, og i 1877 fikk Det osmanske rike sitt første parlament. Dessverre for tyrkiske liberale ble sultan Abd-ul-Hamid II, som tok over i 1876, stadig mer paranoid og blodtørstig overfor tenkte motstandere. Allerede i 1876 opplevde bulgarerne et blodbad, og i 1877 ble det nye parlamentet raskt stengt igjen, og reformister ble avsatt. Liberale tyrkere trakk seg ut fra landet, etablerte seg som Ungtyrkerne og planla en retur der de skulle avsette Abd-ul Hamid II.[212]

Russland hadde lenge hatt ambisjoner om å bekjempe Det osmanske riket og ta over Konstantinopel, som de kalte Tsarigrad, Keiserbyen. I en panslavisk nasjonalisme ble disse tankene trukket frem igjen. Denne panslavismen holdt Russland som dominerende, i motsetning til 1848-versjonen, og var åpen for å inkludere greske, ungarske og asiatisk-tyrkiske områder under russisk kontroll. Den fikk støtte fra den russiske regjeringen fordi den brakte oppmerksomhet bort fra interne uenigheter. I 1877 erklærte Russland Det osmanske rike krig. Der Det osmanske rike ikke hadde lyktes i modernisering, hadde Russland i det minste med stor suksess modernisert hæren, og de beseiret tyrkerne lett.[212]

Freden ble vanskeligere enn krigen for Russland. Britene var fortsatt lite begeistret for russisk kontroll over Balkan og særlig Konstantinopel, og den konservative og imperialistiske statsminister Benjamin Disraeli var ikke fremmed for krig. Det hele ble imidlertid løst av et diplomatisk utspill fra Otto von Bismarck. Han inviterte Russland, Tyrkia og Storbritannia til en kongress i Berlin for å snakke om fredsavtalen. Bismarck så på den beste løsningen som den der alle fikk litt. Tyrkia måtte gi opp Batumi (nåværende Georgia) og Kars (helt nordøst i nåværende Tyrkia) til Russland. Romania, Montenegro og Serbia ble, for å blidgjøre russerne ytterligere, selvstendige. Bulgaria ble et kompromiss der området ble delt i tre områder med varierende grad av selvråderett. Østerrike-Ungarn fikk okkupere og administrere – men ikke erobre – Bosnia. Britene fikk Kypros fra Tyrkia. Italia, som Bismarck omtalte som et land med «så stor appetitt og så dårlige tenner», fikk bare vage løfter om en gang å kunne kontrollere Albania. Tyskland selv tok ingenting.[213]

Kappløpet om Afrika (1884–1899)[rediger | rediger kilde]

Rhodes-kolossen, et ordspill på Kolossen på Rhodos og Cecil Rhodes' aktive imperialisme, fra vitsebladet Punch. Rhodes står med en fot i Kairo og en ved Kapp det gode håp

Utdypende artikkel: Berlin-konferansen

Selv om Det osmanske riket moderniserte seg i 1860-årene, hadde den osmanske lederen, beyen av Tunis, store økonomiske problemer. Det britiske og franske konsulatet var ivrige i å overse den bankerotte administrasjonen der. Italia ble også med, og i 1867 ble hele området tatt over av en internasjonal økonomisk kommisjon med Frankrike som dominerende makt. Skattene nådde i liten grad beyen, og i tillegg valgte kommisjonen å redusere tollsatsene inn til Tunis helt ned til 3 %. Europeiske varer oversvømmet markedet.[214]

Libya fikk i lang tid være i fred ettersom det ikke var noen verdier der, mens Egypt ble relevant. Egypt hadde for det meste vært de facto selvstendige, og i 1867 ble deres nær selvstendige status også ratifisert. Egypt tok del i moderniseringsprosessen i Det osmanske riket fra 1850-årene, og de skaffet seg europeisk hjelp. Dette inkluderte finansieringen og byggingen av Suezkanalen, igangsatt av en tidligere fransk konsul, Ferdinand de Lesseps, i 1854. Kanalen sto offisielt ferdig i 1869, men reelt i 1871. I 1878 ble Egypts khediv Ismail Pasja slått bankerott av de mange investeringene han hadde gjort i prosjektet med Suezkanalen. En internasjonal gjeldskommisjon, igjen dominert av franske og britiske interesser, presset Det osmanske riket til å avsette khediven og erstatte ham med hans eldste sønn, noe som skjedde året etter.[214] I 1874 hadde for øvrig Storbritannias statsminister Disraeli kjøpt opp 44 prosent av Suezkanalen, og nøt godt av fordelene det gav.[215]

Tyskland satt også i den internasjonale gjeldskommisjonen, men Bismarck hadde ingen ambisjoner i Afrika for Tysklands del. Tyskland ville vinne mer på å spille Frankrike og Storbritannia opp mot hverandre. Ved å hjelpe Frankrike, kunne Bismarck begrense hevngjerrigheten fra det franske nederlaget i 1871, mens å svekke Storbritannia kunne gjøre dem mer velvillige overfor fremtidig samarbeid med Tyskland. Til tross for manglende ambisjoner, trengte Bismarck støtte fra det nasjonalliberale partiet, og derfor tok Tyskland et par kolonier i Afrika, Togoland og Kamerun, i 1884–1885. Tysklands begynnende kolonisering gjorde at mange andre land fikk panikk, og da Bismarck inviterte Frankrike til en konferanse i Berlin om grensene i Afrika, begynte panikken å spre seg slik at kappløpet om Afrika begynte. Slik hadde Bismarck igjen fungert som megler. Selve avtalen hadde beskjeden betydning utover at den anerkjente Leopold II av Belgias krav på det som ble Belgisk Kongo.[214] Belgisk Kongo hadde startet som et samarbeid mellom den belgiske kongen og Henry Stanley kalt International Association of the Congo. Stanley fikk en rekke høvdinger til å signere på et ark de forsto lite av mot enkle gaver.[216]

Kappløpet om Afrika sto i hovedsak mellom Storbritannia og Frankrike. Storbritannia tok over kontrollen over Egypt til Frankrikes misnøye. De svarte med å kontrollere Tunisia i tillegg til Algerie, og å bevege seg inn i Marokko, nå til britenes misnøye.[217] Britene forsynte seg av Nigeria, mens Frankrike tok Vest-Afrika. I 1889–1890 ble avtaler mellom Storbritannia og Frankrike signert der grensene ble klart definert. Et klønete forsøk av en tysk eventyrer medførte at Tyskland først fikk kontroll over Zanzibar, men så byttet det til seg mot Helgoland i Nordsjøen. Et langt mer ambisiøst prosjekt ble startet av diamantmogulen Cecil Rhodes. Rhodes var sterkt eventyrlysten, rasistisk, og hadde klokkertro på «den angelsaksiske rases overlegenhet». Hans drøm var et britiskkontrollert område «fra Kapp til Kairo». Resultatet av et slags samarbeid mellom Rhodes og den britiske regjeringen ble at en rekke områder i Afrika ble britiske protektorater.[218]

Det ble etter hvert klart at Frankrike ønsket seg et sammenhengende koloniområde fra Atlanterhavet til Rødehavet, mens Storbritannia ville ha et britisk Afrika fra, i Rhodes ord, Kapp til Kairo. Problemet ble dermed skjæringspunktet. Britene var blitt slått tilbake i 1885 av muslimer i Khartoum på vei nedover Nilen. I 1898 lyktes de å beseire muslimene og fortsatte. Kampen sto om Fashoda, nåværende Kodok i Sør-Sudan. Jean-Baptiste Marchand hadde i en ekspedisjon lyktes i å komme dit først, men Herbert Kitchener og hans briter kom kort tid etter. I det som senere ble kjent som Fashoda-konflikten truet britene med krig, noe som for fransk side kunne medføre at de ville kunne få Tyskland i ryggen. Etter mye krangel valgte Marchand å trekke seg.[219]

Asia: India, Østindia, Persia og Kina (1870–1899)[rediger | rediger kilde]

Fransk karikatur av delingen av Kina. Storbritannia, Tyskland, Russland, Frankrike og Japan krangler om bitene.

Nederland nøt godt av at de ble ansett som en mindre stormakt. Mens Tyskland, Frankrike og Storbritannia fulgte hverandre med argusøyne, kunne Nederland utvide sin kontroll i Nederlandsk India (dagens Indonesia) til å gjelde mesteparten av øyene. Etter et hard samfunnstyre med tvangsarbeid frem til 1870, ble et friere system innført, der blant annet kommunikasjonsspråket ble malayiske og javanesiske språk, og ikke nederlandsk. Indonesia viste seg raskt som en økonomisk svært overskuddsbringende koloni for dem.[220]

I 1876 hadde Disraeli utnevnt Dronning Victoria til keiserinne av India.[215] Da hadde Storbritannia kontrollert India i lang tid gjennom Det britiske ostindiske kompani, men et opprør i 1857 gjorde at Storbritannia valgte en mer samarbeidsvillig retning, der de eksisterende statene fikk beholde formell uavhengighet som et protektorat. Britene valgte ikke, som nederlenderne, å kommunisere i det lokale språket, men innførte systematisk skolegang for å lære indiere engelsk. I tillegg ble India industrialisert noe, særlig med hensyn på utbygging av jernbane. Jernbanenettet i India var det tetteste utenfor Europa og Nord-Amerika. India tok imidlertid for det meste på seg rollen som produsent av bomull, te, indigo, hvete, plantefrø til vegetabilsk olje og jute. Dette medførte at en middelklasse med velutdannede indere, særlig handelsmenn, men også noen byråkrater, vokste frem. I 1885 vokste det hindu-dominerte Kongresspartiet frem.[221]

Russlands imperialisme var forskjellig fra annen imperialisme fordi den i liten grad var drevet av eventyrere som Carl Peters, Cecil Rhodes eller Pierre Savorgnan de Brazza, og den var heller ikke drevet av kommersielle aktører eller for kommersielle hensyn. Russisk imperialisme var statsstyrt fordi ønsket om å spre sivilisasjonen var stort i den sene panslaviske perioden, og fordi Russland var på leting etter en isfri havn. De beveget seg sørover slik at de kolliderte med britiske interesser i India, men inngikk en avtale med britene om grensene. Verre var det litt vestover. Persia hadde mistet byer i nord til Russland, og deres havner sørover ville ha vært av stor betydning for Russland. De var også viktige for Storbritannia, så det endte med en fastlåst situasjon der begge land ga lån til Persia som ble betalt tilbake gjennom tollinntekter. Begge var politisk aktive i området i tiden frem til første verdenskrig.[222]

Kina hadde lenge vært selvstyrt og sterkt sentralisert, men allerede fra tidlig 1800-tallet begynte forskjellige opprør å dukke opp. Siden kineserne ikke var særlig interessert i europeiske varer, hadde Storbritannia tilbudt kinesiske handelsmenn opium som handelsvare. Dette var populært i Kina, men regjeringen ønsket å kontrollere det. Dette medførte at første- (1839–42) og andre opiumskrig (1856–60) ble utkjempet, og som resultat av dette fikk Storbritannia, Frankrike, andre vestmakter og Russland tilgang med handel og diplomatiske forbindelser. Hongkong, Shanghai og Canton ble såkalte «avtalehavner», der kinesisk lov ikke gjaldt for europeere. Med fotfeste i Kina og India tok britene Burma i 1886, franskmennene Vietnam, Kambodsja og Laos i 1883 og Japan tok Liaotunghalvøya og Formosa i 1895.[223]

Europa etter Bismarck (1890–1899)[rediger | rediger kilde]

«Dropping the Pilot» («Losen går fra borde)». Karikatur, første gang publisert i det britiske bladet Punch i mars 1890.

Bismarck hadde lyktes i å styrke Tyskland delvis gjennom å så splid mellom sine motstandere, delvis gjennom dyktig innføring av realpolitikk der han forholdt seg til reelle situasjoner fremfor ideologier og prinsipper. Selv syv år etter hans død kommenterte den britiske utenriksministeren Edward Grey at politikken i 1906 fortsatt var påvirket av ham: «Bunnfallet som ligger igjen etter Bismarck gir koppen en vond avsmak».[224] Bismarck hadde gjort seg selv urørlig for Preussens parlament, Riksdagen, arbeiderbevegelsen, militæret og liberale. Bare keiseren kunne rokke ham. Så lenge Wilhelm I av Tyskland styrte, var hans posisjon sikret. Da Wilhelm I døde i 1888, tok Fredrik III over, men han døde etter kort tid av kreft. Hans sønn igjen var Wilhelm II. Wilhelm II hadde ikke opplevd stort av usikkerheten i 1860-årene eller den politiske uroen i 1870-årene. Han manglet sine nærmeste forgjengeres forsiktighet og list, og var i stedet full av optimisme på vegne av Tyskland, uvøren, søkende etter popularitet, hysterisk og rask til å sette i gang drømmeprosjekter og deretter å la dem være. Kampen mellom Bismarck og Wilhelm II var en kamp mellom forsiktig fremferd og full damp. Full damp vant da Wilhelm II valgte å avsette Bismarck i mars 1890.[225]

Under Wilhelm II kom Bismarcks uerfarne etterfølger, Leo von Caprivi, da tanken var å komme liberale, sosialister og katolikker i tale. Men etter fire år hadde det medført at Caprivi måtte resignere og Wilhelm II måtte tilbake til en mer Bismarck-lik politikk, men uten noen som besatte Bismarcks talenter.[226] Utenrikspolitisk ble Frankrike raskt tatt inn i varmen innen europeiske fredsallianser som Bismarck hadde holdt dem ute av. Tyskland, på sin side, fikk under Wilhelm II en mer utfordrende linje overfor Storbritannia, som sakte gled mer mot Frankrike.[227] Det hjalp neppe at Tyskland i 1898 begynte å utvide marinen betraktelig. Der Bismarck hadde valgt landforsvar, som krevde utbygging av fort langs kysten heller enn krigsskip, valgte Wilhelm IIs Tyskland en mer angrepsrettet strategi, nærmere bestemt raske båter i et stort omfang som holdt til Nordsjøen. Dette medførte at britene ble nervøse, og dette igjen startet et marinekappløp.[228]

Frankrike og Russland hadde allerede siden 1870 hatt samtaler om en eventuell allianse, og i 1893, med Bismarck ute av bildet, ble avtalen et faktum. Bismarck selv hadde sannsynligvis undervurdert viktigheten av økonomisk fellesskap som bakgrunn for allianse. Franske banker hadde overtalt småsparerne til å investere i russiske aksjer i en tid der Russland moderniserte seg, fabrikker ble bygget, industrialisering tok fart og fremtiden så relativt lys ut. Denne franske iveren spilte en viktig rolle i alliansen mellom de to landene. Fra å ha holdt Frankrike utenfor en allianse, hadde Wilhelm II i løpet av tre år blitt fanget mellom to stormakter, Frankrike i vest og Russland i øst.[229]

Sosialdarwinisme og antisemittisme[rediger | rediger kilde]

Dreyfus-saken splittet Frankrike sterkt. Bildet forestiller en familie som først lover hverandre ikke å diskutere Deryfus-saken, og nederst ser man resultatet av at de likevel gjorde det.

Da Charles Darwin i 1859 ga ut boken Artenes opprinnelse, var det utviklingen av dyr og mennesker i naturen som var temaet. Det var først via biologen og antropologen Herbert Spencer at darwinismen ble trukket inn i samfunnet under navnet «sosialdarwinisme». Spencer, som også sto bak oppsummeringen av darwinisme som «survival of the fittest», mente at menneskeheten fortsatt var i en kamp for å overleve. Dette gled igjen over i «den sterkestes rett». Riktignok var ikke all sosialdarwinisme basert på kamp mellom mennesker eller menneskegrupper. Den progressive versjonen brukte rasens overlevelse til å presse regjeringen til å forbedre hygiene, ernæring og boligtilstanden. En langt mer brutal versjon var at man burde avle frem mennesker med gode kvaliteter slik at bare de smarte skulle avle barn, eller i det minste at en «rase» skulle kun avle innenfor seg selv. Den britiske eller den tyske – avhengig av hvem man leste – rasen var overlegen, mens den afrikanske eller mongolske rasen rangerte nederst.[230]

Etter 1870 dukket anti-jødisk polemikk opp de fleste stedet i Europa. I Frankrike og Tyskland ble det gamle teologiske bildet av jøder trukket frem, delvis bygget opp med rasjonelle argumenter. Jødene var ifølge anklagerne ansvarlige både for konservatisme og modernisering, for anti-nasjonale holdninger og manglende moral. Jødene ble også en «egen rase» i den nye rasetenkningen. Selv om Benjamin Disraeli, som var av jødisk herkomst, hadde vært statsminister i Storbritannia og vært avgjørende i å gjøre dem til en verdensmakt, ble antisemittisme praktisert også i Storbritannia. Imidlertid var Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland relativt trygge for jøder utover utskjellinger fra et og annet parti. I Russland hadde det medført en pogrom i 1881–84 som medførte at mange jøder flyktet til Tyskland.[231]

Dreyfuss-saken og sionisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dreyfus-saken

Mot slutten av 1894 ble en antisemittisk Pandoras eske åpnet i Frankrike. Det hemmelige politiet fikk tak i et brev som indikerte at en fransk offiser hadde solgt hemmeligheter til en tysk militærattaché i Paris. Den øyeblikkelige mistenkte ble en artillerikaptein knyttet til generalstaben, Alfred Dreyfus. På svak bevisførsel, inkludert en ikke bindende sammenlikning av håndskrifter, ble Dreyfus anklaget. Hans største forbrytelse (i motstandernes øyne) var sannsynligvis hans jødiske bakgrunn. Bevisførselen inkluderte en mappe som verken Dreyfus eller hans advokat ble vist. Dreyfus ble offentlig degradert og forvist til Djeveløya i januar 1895.[232]

Familien og forsvarsadvokaten ga ikke opp, og kampen ble også dratt ut i mediene. To år senere kom det frem at brevet tilhørte en gjeldstynget oberst, Ferdinand Walsin Esterhazy, men han hadde venner i høye stillinger. Den franske forfatteren Émile Zola var en av flere som engasjerte seg for Dreyfus' sak, da særlig gjennom å anklage presidenten av Frankrike på forsiden av avisen L'Aurore. Samtidig var Dreyfus-motstanderne, gjerne på høyresiden i politikken, like ivrige. Frankrike ble delt på et svært smertefullt tema, blant annet viste det seg at protester mot Dreyfus gjerne endte med at jødiske butikker ble ramponert. Imidlertid ble det i 1898 oppdaget at Hubert-Joseph Henry hadde forfalsket beviset. Han ble arrestert, og begikk selvmord i fengselscellen. Dreyfus ble først gitt en ny rettssak tilbake i Frankrike. Den kom til den samme konklusjonen, men presidenten ga Dreyfus benådning. I 1906 ble Dreyfus renvasket helt.[232]

Dreyfus-saken avslørte alvorlige mangler i hæren. Den fremsto som sterkt reaksjonær i en liberal tid, sterkt monarkistisk i en republikk og sterkt antisemittisk i en tid som virket for å bli egalitær. Den viste også kirkens antisemittiske trekk, hærens og høyresidens sterke revansjisme. Antisemittismen ble også noe som skilte høyre- og venstresiden i lang tid fremover; høyresiden trodde ikke på at Dreyfus var uskyldig, og forble antisemitter, mens venstresiden var sterkt jødevennlig.[233]

Dreyfus-saken påvirket også den ungarske jøden Theodor Herzl. Han kom til konklusjonen at det jødiske spørsmålet måtte løses. I boken Der Judenstaat kom han frem til at de måtte lage sitt eget hjemland i Palestina fordi jødene ikke følte seg trygge under andres styre.[234]

Stille før stormen (1900–1914)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bakgrunn til første verdenskrig

De fjorten årene fra århundreskiftet og frem til første verdenskrig handlet i stor grad om opprustning og allianser. Samtidig var det også flere andre poeng som dukket opp. Revolusjoner, selvstendighet, kvinnekamp og en mentalitet som gikk bort fra det viktorianske britiske, det strenge franske i den tidlige tredje republikk og det forsiktige Tyskland, skapte en periode som handlet om mer enn frykten for krig. Perioden i Frankrike kalles la belle époque på grunn av optimismen og fremtidstroen som dominerte.[235] Også i Storbritannia ble Edvardiansk tid knyttet til optimisme.

Kampen om universell stemmerett var på ingen måte klart vunnet, ei heller parlamentarismen. Da første verdenskrig brøt ut, var det bare Sveits, Frankrike, Norge, Sverige og Storbritannia som hadde en regjering som måtte svare til parlamentet, og bare Belgia, Finland og Sverige hadde forholdstallsvalg.[236]

Kampen for selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Fra 1815, da Europa ble oppdelt igjen, til 1900 hadde flere land oppnådd selvstendighet og/eller blitt samlet. Hellas i 1829, Belgia i 1831, Italia i 1861, Luxembourg i 1867, Tyskland i 1871 og Serbia, Montenegro og Romania i 1878. Andre land hadde opplevd delvis frihet, som Norge, Bulgaria, Bosnia, Ungarn, Bøhmen og Kroatia. Det fortsatte i samme retning også etter århundreskiftet. Enkelte av disse foregikk fredelig, andre involverte krigshandlinger.

Norden: Fredelig uavhengighet (1905–1914)[rediger | rediger kilde]

Norge hadde i lengre tid hatt et anstrengt forhold til Sverige. Kritikken lå delvis i at Norge hadde satset mange penger på handelsflåten, og betalte mye mer enn Sverige for konsulatvesenet, men opplevde at konsulatvesenet fulgte svensk utenrikspolitikk, var uinteressert i norsk handels interesseområder, brukte uerfarne diplomater med mer politisk enn kommersiell fokus som konsuler og ikke måtte svare for dette politiske fokuset i Stortinget.[237] Konsulatsaken ble drevet frem som et vikarierende motiv for å sikre selvstendighet i 1905, og da Carl Berner den 7. juni 1905 oppløste unionen[238] – i strid med Riksakten[239] – var mange svensker mer opptatt av måten det ble gjort på enn uavhengigheten i seg selv.[240] Etter forhandlinger i september, skilte de to unionspartnerne fredelig lag i oktober 1905, og Norge var dermed fritt.[241] Oppløsningen ble observert av stormaktene, men bortsett fra noe involvering av Wilhelm II og at Frankrike og Russland leverte hver sin formelle, men ikke-bindene anmodning om forsiktighet, var deres inngripen svært beskjeden. Selve forhandlingene ble observert av en ikke navngitt diplomat med ordene «Det er ikke annet enn en stor komedie».[242]

Finland var på sin side under russisk styre. Dette var mindre åpent enn den rent formelle unionen mellom Norge og Sverige. Likevel fikk de holde på stort sett som de ønsket internt. Finnene lyktes i å kombinere finskspråklighet og nasjonalisme i 1880-årene som svar på en russifiseringsprosess i hele Russland.[243] Det kom også forandringer i 1905, som følge av at russiske tropper hadde skutt mange hundre fredelig protesterende og syngende russere i St. Petersburg.[244] Finland ga stemmerett til menn og kvinner samtidig da Russland innførte friheter som lot finnene forandre sitt parlament fra stendersamfunn til enkammersystem.[245] Finland hadde da hatt en seks års konflikt med Russland om administrasjon bak seg. De første valgene fant sted i 1907, og de tradisjonelle Fennomani-partiet satset på en populistisk linje for å kjempe for full frihet for Finland og enspråklighet på bekostning av svensk. Imidlertid var dette et middelklassefenomen, og flesteparten av Finlands innbyggere stemte sosialistisk. Finskhetslinjen gikk derfor kraftig tilbake før første verdenskrig.[246]

Balkan: Krig om selvstendighet (1908–1914)[rediger | rediger kilde]

Bulgarerne overmanner de tyrkiske stillingene under den første balkankrigen.

Ved århundreskiftet hadde panslavister konkludert med at like rettigheter innen Østerrike-Ungarn var en umulighet, og dermed var de klare for å samarbeide med Serbia. Ser man bort ifra problemene med å komme ut av Østerrike, lå det en kulturkonflikt der også. Kroatene og slovenerne brukte det latinske alfabetet, var vestvendte og romersk-katolske, mens serberne og bosnierne var ortodokse, skrev med det kyrilliske alfabetet og var russiskvendte. Likevel ble Serbia sentrum for sørslavisk agitasjon.[n 9] Dette involverte også bulgarerne. I 1908 gjennomførte ungtyrkerne en revolusjon i Det osmanske rike, og igangsatte en fornying av riket. De krevde tilbake den kortlivede liberale grunnloven fra 1876 og bestemte seg for å la bosnierne og bulgarerne få representanter til det nye parlamentet.[247]

I seg selv var dette uproblematisk, men Østerrike-Ungarn regnet med at å få total kontroll over Bosnia var umulig om Det osmanske riket fornyet seg nok, og Russland, som hadde tapt mot Japan i 1905, valgte å fokusere på Konstantinopel igjen. Dette medførte at Russland og Østerrike-Ungarns utenriksministre møttes i hemmelighet for å planlegge en politisk fremgangsmåte. De ville innkalle til en internasjonal konferanse der Russland ville støtte Østerrikes krav til Bosnia, og Østerrike-Ungarn Russlands krav om å åpne Bosporos for russiske krigsskip. Østerrike-Ungarn ventet imidlertid ikke på konferansen, og annekterte Bosnia. Dette gjorde serberne rasende, siden de ville samle sør-slaverne i ett rike. Russland på sin side kunne ikke gjennomføre noen åpning av Bosporos ettersom de var alliert med de to stormaktene som mest var imot at dette skulle skje, nemlig Storbritannia og Frankrike. Det var et slag i ansiktet på Russland, og opinionen var opptatt av at Russlands «lillebror» Serbia hadde blitt forbigått. Russland hadde imidlertid blitt svekket av revolusjonen i kjølvannet av massakreringen av de protesterende i St. Petersburg, og av Japan i krigen. De hadde derfor lite å gjøre utover å akseptere Østerrike-Ungarns trekk.[248]

I 1911 bestemte Italia seg for å gå til krig mot Det osmanske rike, og de vant Tripoli og Dodekanesene, inkludert Rhodos. Denne tyrkiske ydmykelsen ga slaverne og grekerne vann på mølla, og i 1912 erklærte Bulgaria, Hellas og Serbia sin egen krig mot Det osmanske rike. De vant, men Bulgaria fremsto som grådig for de andre, og i stedet samarbeidet Hellas, Serbia, Romania og Tyrkia mot Bulgaria i en påfølgende krig der Bulgaria ble beseiret. På tross av beseiringen, ble Bulgaria selvstendig. Det ble også Albania som et kompromiss ettersom både Hellas, Østerrike-Ungarn og Serbia ville det slik. Til tross for at Serbia fikk utvidet området sitt, ble de provosert av at Albania ble selvstendige. Det hindret Serbia i å ha kontakt med havet. Også Russland ble provosert, men de var fortsatt ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen.[248]

Allianser og maktkamp[rediger | rediger kilde]

I 1900 var Storbritannia på slutten av sin isolasjonisme, Frankrike var alliert med Russland, til tross for store forskjeller politisk, og Tyskland hadde Trippelalliansen med Italia og Østerrike-Ungarn. Tyskland og Russland hadde under Bismarck gode forhold, men da Bismarck valgte ikke å prioritere økonomiske intensiver, surnet det noe. Heller ikke Wilhelm II tok initiativ til å hjelpe Russland økonomisk eller teknologisk. Likevel var det klart at allianser kunne forandre seg raskt, slik at Russland kunne skifte allianse om det lå gode grunner til det.[229]

Tysklands vindu: Boerkrigen og Bokseropprøret (1899–1901)[rediger | rediger kilde]

Britisk konsentrasjonsleir med boere. En fjerdedel av alle som havnet her, døde av feilernæring, sykdom eller å ha vært utsatt for det varme været.

Utdypende artikler: Boerkrigen og Bokseropprøret

Sør-Afrika hadde fra tidlig på 1800-tallet vært i en kamp mellom boere, briter og zuluer. Zuluene ble beseiret i 1887, men boerne og britene fortsatte kampen. Boerne hadde mesteparten av kontrollen, men da gull ble oppdaget i 1884, og et gullrush startet to år senere, ble området relevant for britene igjen. Mange briter kom inn til Sør-Afrika for å finne gull og diamanter. Disse fikk ikke stemmerett, og i 1899 så Storbritannia dette som en grunn til å gå til krig mot boerne. Rhodes prøvde å gjennomføre et opprør, men det gikk galt for dem, og førte til at det i Europa ble store protester mot britisk involvering i små republikker. Wilhelm II sendte et telegram til Transvaals president Paul Kruger der han gratulerte ham med å ha blitt kvitt opprørerne «uten å ha bedt om støtte fra vennlige makter» – det vil si Tyskland.[249]

Krigen ble vunnet av britene, men mest oppmerksomhet fikk britenes måte å løse krigen på. At 25 000 boere ble tvangsflyttet var i seg selv uvanlig, men det ble satt opp 45 konsenrtasjonsleire for boere, i hovedsak kvinner og barn. Senere ble 64 konsentrasjonsleire satt opp for sorte familier. Av de sorte døde 14 000 av 107 000 i konsentrasjonsleir av sykdom og feilernæring, det vil si 13 prosent. Blant boerne var tallet høyere. Av omtrent like mange boere døde hele 28 000 i konsentrasjonsleir, for det meste barn, av samme årsaker.[250]

I Kina hadde et hemmelig selskap som var skeptisk både til den svake kinesiske regjeringen og til alt vestlig slått seg frem. Det het Selskapet for de rettskafne og harmoniske knyttnever, men ble av vestlige forkortet til «bokserne» med hensyn på knyttnevene.[251] Opprøret ble bekjempet av en internasjonal styrke der Frankrike sendte soldater til å kjempe under en tysk general. Ettersom britene satset på isolasjonisme og uansett hadde irritert russerne i Kina og franskmenn i Afrika, fremsto Tyskland nå som mer fristende enn Storbritannia. Britene måtte derfor på begynnelsen av 1900-tallet revurdere sin isolasjonisme.[252]

Fra isolasjonisme til entente cordiale (1901–1904)[rediger | rediger kilde]

I denne karikaturen fra Punch tar John Bull (England personifisert) med seg Marianne (Frankrike personifisert) kledd som en prostituert, mens Keiser Wilhelm II later som om han ikke bryr seg.

Det var snakk om en allianse mellom Storbritannia og Tyskland i 1898 og igjen i 1901, men i begge tilfellene viste det seg at interessene var forskjellige. Storbritannia utviste fortsatt stor forsiktighet og skepsis på vei ut av isolasjonismen, spesielt gjennomført av utenriksminister Lord Lansdowne, Joseph Chamberlain og hertugen av Devonshire. Tyskland, på sin side, viste skiftende tendenser ved utskifting av representanter og å bytte avtaler fra å handle om bare Storbritannia og Tyskland, til å gjelde hele det britiske imperiet og hele Trippelalliansen.[253]

Selv om situasjonen var slik at man hadde to allianser som var skeptiske til hverandre, hadde situasjonen som bokseropprøret vist at samarbeid på tross av allianser gikk fint. Storbritannia på sin side var utenfor alliansen, men mye gikk i retning av at de måtte velge. Siden 1898 hadde de vært i et marinekappløp mot Tyskland.[254] I tillegg begynte keiser Wilhelm II å vise seg som en belastning for tysk diplomati. I tillegg til telegrammet til Kruger, hadde han kommentert i et personlig brev til kong Edvard VII av Storbritannia at han så på britiske ministre som «rendyrkede idioter» («unmitigated noodles»). Da det tyske sendebud måtte svare for denne kommentaren til kongen, prøvde han å anse det hele som en spøk, til hvilket Edward VII var enig, men han hadde allerede måttet leve med ganske mange av disse spøkene til Wilhelm II. Det, kombinert med utvidelsen av alliansen slik at britene var redde for å ble trukket inn i en krig på fastlandet igjen, gjorde at Storbritannias statsminister Arthur Balfour trakk seg fra videre samtaler om allianse.[253] I 1902 ble Storbritannia alliert for første gang, da med Japan. Målet for begge parter var å redusere den felles fienden Russland.[255][254]

For Frankrikes del var alliansen med Russland ikke trygg. Théophile Delcassé anså at Russland ikke kom til å hjelpe Frankrike i Afrika. I tillegg var Frankrike sårbart i en tid fortsatt preget av den dype splittelsen som Dreyfus-saken hadde skapt. Storbritannia på sin side var bekymret for tysk marinesatsing. Begge hadde noe den andre ønsket; Frankrike ville ha kontroll over Marokko uten britisk innblanding, mens britene visste at Frankrike satt i en nøkkelposisjon i gjeldskommisjonen i Egypt. Siam (dagens Thailand) var presset mellom Fransk Indokina og engelsk Burma, og de ble enige om å la området være nøytralt og selvstendig. I 1904 ble de enige om en entente, altså en avtale, som ble viden kjent.[256]

Provokasjoner og Dreadnaughts – britene velger side (1905–1907)[rediger | rediger kilde]

Tyskland tok ententen relativt rolig, ettersom de anså både den fransk-russiske og den britisk-franske avtalen som overfladisk gitt den store politiske forskjellen mellom de to. Fra 1904 til 1906 prøvde derfor Tyskland å bryte ned ententen ved å fremprovosere en handling som viste hulheten. De fikk flere muligheter. Først da Russland og Japan var i krig og den russiske flåten dro fra Østersjøen mot Japan og skjøt og senket britiske fiskeskøyter de trodde var japanske ubåter. Imidlertid valgte Tyskland å appellere til Russland og Frankrike i stedet for Storbritannia. Delcassé lyktes å megle i avtalen. Verre ble det da Tyskland prøvde å presse frem et brudd i den løse avtalen mellom Frankrike og Storbritannia da det tyske utenriksdepartementet insisterte på at keiser Wilhelm II skulle besøke Marokko og tale varmt om det selvstendige landet. Dette medførte nye diskusjoner om hva avtalen inneholdt, og enda Delcassé måtte gå av, ble det gjennomført en avtale i spanske Algeciras i januar 1906 der det var klart at Storbritannia ville støtte Frankrike. Sir Edward Grey sa i februar 1906 at i en krig mellom Frankrike og Tyskland vil det bli vanskelig for Storbritannia ikke å delta.[257]

I 1905 hadde også Wilhelm II prøvd å fri til Russland ved å blande seg inn i unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige. Keiseren hadde frarådet krig mellom Sverige og sitt foretrukne ferieland Norge, men han hadde også prøvd å få Norge til å velge Valdemar av Danmark som konge. Favoritten til den eventuelt ledige norske tronen var Prins Carl av Danmark, men Valdemar hadde russiske bånd som bror av enkekeiserinne Dagmar av Russland.[258] I et møte med Nikolai II ved Björkö i daværende Finland foreslo Wilhelm II et tettere tysk-russisk samarbeid med motstand mot britene og spesielt Edvard VII, og å få Skandinavia til å gravitere mot sentraleuropeisk/russisk sympati, der det forestående kongevalget var en viktig del av planen. Nikolai II var i stor grad enig, og ble med på avtalen. Også dette endte i nederlag, da både Russlands og Tysklands utenriksministre anså avtalen som ugyldig.[259] For Norge og Sveriges del ble unionsoppløsningen fredelig, og begge land valgte en nøytral utenrikspolitikk.

Det britiske skipet HMS «Dreadnought» var det første i sin klasse. Den satte en ny standard for krigsskip fordi den var raskere, skjøt mer presist, hadde lengre rekkevidde og bedre panser enn sine forgjengere.

Tyskland hadde i 1898 tatt et byks for å ta igjen Storbritannia i marinekampen, ledet an av admiral Alfred von Tirpitz. Han tok en beskjeden marine opp til å rivalisere selv Storbritannias. I 1906 lagde imidlertid britene et krigsskip som forandret balansen. I 1906 ble slagskipet HMS «Dreadnought» sjøsatt. Skipet skilte seg ut fra de tidligere slagskipene av flere grunner. Til å begynne med, hadde den ti 12-tommers kanoner, de til da største kanonene noen gang bygget. Standard krigsskip før «Dreadnought» hadde fire slike kanoner, samt mindre kanoner med lang rekkevidde. Den italienske båtingeniøren Vittorio Cuniberti sto bak tankene om et tilsvarende skip, som han skrev i den prestisjetunge Jane's Fighting Ships. Også japanske og amerikanske modeller med større kanoner var på gang.[260]

Dreadnought trengte ikke mindre kanoner, ettersom farten og rekkevidden til kanonene gjorde at den ville kunne angripe skip på lang avstand, og mindre kanoner handlet mer om nærkamp. Britene hadde lært mye av den russisk-japanske krigen, og konkluderte med at Japan vant i stor grad på grunn av fart. For at fart skulle kunne fungere, måtte en nyvinning til. Nyvinningen ble en dampturbin, noe som gjorde at HMS «Dreadnought» kunne gå mye raskere. Også panser ble lagt til i større antall enn tidligere.[261] Skipet, som kommuniserte elektrisk til kanonene og dermed gjorde avfyringen langt mer presis, omdefinerte marinen slik at alle tidligere skip ble utdatert og omtalt som «før-Dreadnoughter». Det startet også en Dreadnought-feber som sterkt påvirket den liberale regjeringen, som ønsket å kutte i pengebruken til marinen. Det ble oppsummert av daværende innenriksminister Winston Churchill da han sa at «Marinen forlangte seks skip, økonomene tilbød fire, så vi gjorde et kompromiss på åtte».[262]

Tysklands klossete diplomati og økende militarisme gjorde at Storbritannia også valgte å signere en avtale med Russland i 1907, noe som gjorde at Frankrike, Russland og Storbritannia hadde inngått en trippelallianse.[263]

Kvinnesak og stemmerett[rediger | rediger kilde]

Den såkalte Cat and Mouse Act ble ikke populær. Plakat fra 1914.

Utdypende artikkel: Suffragett

Kvinnekamp hadde eksistert i lang tid i Europa, men på 1800-tallet begynte den å få økt oppmerksomhet. Feminister som Olympe de Gouges og Mary Wollstonecraft skrev tekster som vektla kvinners rettigheter allerede i 1791 og 1792 respektive. John Stuart Mill argumenterte også kraftig for kvinners rettigheter. Mill argumenterte fra et liberalistisk standpunkt at markedet ville holde kvinner ute av studier og arbeid dersom de ikke var egnede, men at det var kvinners rett til å finne ut hvor vidt de var det. Imidlertid begrenset Mill seg til borgerlige kvinner, arbeiderklassen ble holdt utenfor. I 1859 ble Selskapet for fremming av ansettelse for kvinner[n 10] dannet. Mill ble lest på dansk, fransk, tysk og svensk. I 1867 ble den første bevegelsen for stemmerett for kvinner i Storbritannia stiftet. For britenes del økte sympatien, og etter hvert på tidlig 1900-tall ble også det britiske underhuset positive til stemmerett for kvinner. Overhuset ble imidlertid ikke overbevist før første verdenskrig brøt ut. I Storbritannia var det også et svært aktivt korps av stemmerettsforkjempere av begge kjønn som arrangerte protester og var aktive på andre måter, med særlig Emmeline Pankhurst som en markant skikkelse.[264]

Kvinnesaken ble et stort problem for regjeringen. Mange kvinner brøt loven ved å sette fyr på kirker eller å knuse butikkvinduer. De ble arrestert og gikk da til sultestreik. Regjeringen innførte det de kalte «Cat and Mouse Act», der de lot kvinnene fortsette streiken til de var svært svake. Da ble de sluppet ut, og så fort de fikk tilbake kreftene, ville de bli arrestert igjen, uansett hvor triviell forbrytelsen var. Ideen var at dette skulle svekke kvinnene. Den fungerte imidlertid ikke, og kvinnebevegelsen – og sympatien – bare vokste.[265]

I Frankrike var ikke Overhuset, men kirken, bøygen. Kirken ønsket ikke like rettigheter for kvinner, og kjempet mot dette der de kunne. Likevel ble det i 1876 dannet en fransk stemmerettighetsgruppe. Sju år senere var denne langt mer radikal enn bare en kamp for stemmerett. Den krevde like rettigheter for loven, utdannelse, yrkesvalg og lønn i tillegg. Gruppen arrangerte også valg for kvinner samtidig som et valg for herrer foregikk. Dette ga ingen direkte effekt, men det ga mye publisitet. Det var Hubertine Auclert som var den ledende feministen i Frankrike, og hun gjennomførte også en rekke protester og marsjer. Til tross for hennes demonstrasjoner gjennom å slippe ballonger med slagord under jubileet for Code Napoléon i 1904, å kaste propagandabrosjyrer i det franske underhuset og å lage bråk under et kommunalt valg, fikk hennes bevegelse aldri i nærheten av den samme støtten som i Storbritannia, og ved utbruddet av første verdenskrig var det bare 10 000 medlemmer i hennes organisasjon, flere via søsterorganisasjoner.[266]

I Tyskland var det mange små organisasjoner, men i 1893 ble de samlet, og organisasjonen vokste til 250 000 medlemmer i 1914, bare Storbritannia hadde flere. Problemet I Tyskland lå imidlertid delvis i et svakere liberalt parti som kunne støtte dem, delvis i intern fiendskap, sladder og manipulering i de enkelte gruppene og delvis i forskjellige politiske prioriteringer. De fremsto utad som sterke, men internt var de ikke i stand til å kunne stå samlet.[267]

I andre land var imidlertid ting ikke nødvendigvis så konservativt. Russisk feminisme falt på stengrunn, men i Böhmen var kvinnesaken sterk. I Finland fikk kvinner stemmerett på lokalnivå allerede i 1872, og i 1906, da tsar Nikolai II tillot Finland å ha et eget parlament, ble stemmerett til parlamentet gitt til begge kjønn samtidig.[268] I Norge var kvinnesaken særlig aktuell fra 1880-årene, og i 1901 fikk formuende kvinner stemmerett i lokalvalg. I 1907 fikk de stemmerett også på landsnivå, i 1910 fikk kvinner lik stemmerett som menn (som kom i 1898) i kommunale valg, og i 1913 kom allmenn stemmerett for kvinner også i stortingsvalg.[269] I Danmark og Sverige gikk kvinners stemmerett gjennom i underhuset, men ble stoppet i overhuset.

Mot krig (1911–1914)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Første verdenskrig

Kamerun før og etter Agadirkrisen.

Tysklands manøvre for å bevise hulheten til ententen hadde lyktes bare i å styrke den. I tillegg hadde en mindre skandale utspilt seg i 1907. To regjeringsmedlemmer ble funnet skyldige i homofili, og dette bekymret keiser Wilhelm II, som var på vei til Storbritannia på statsbesøk og lurte på hvordan mottakelsen etter nyhetene kom til å være. Besøket gikk imidlertid godt, og det så ut til at keiser Wilhelm IIs besøk gjorde mye for å roe forholdet mellom Storbritannia og Tyskland. Året etter, i 1908, ga Wilhelm II et intervju med avisen Daily Telegraph. Både rikskansler Bernhard von Bülow og det tyske utenriksdepartementet fikk sett intervjuet før publikasjon, men ingen rettet det. Det ble derfor en sterkt pinlig affære for Tyskland da det kom ut. Wilhelm II gikk langt i å anklage Storbritannia for en form for paranoid antityskhet, og Wilhelm II sa også at han selv hadde intervenert på britenes vegne da de hadde mulighet til å påføre britene skade. Intervjuet provoserte både tyskere og briter og satte forholdet dem imellom tilbake.[270]

I 1911 valgte Tyskland å sende ned en kanonbåt til Marokko, og lovet å forlate området forutsatt at de fikk områder i Fransk Kongo slik at de utvidet Kamerun. De fikk noen beskjedne områder, men de fikk også dårlig rykte, spesielt da David Lloyd George holdt et flammende innlegg i Underhuset i Storbritannia. Tyskland hadde forsterket inntrykket av dem selv som et krigshissende land – og de fikk liten støtte av Østerrike-Ungarn.[248] Da Balkan også ble fordelt slik Østerrike-Ungarn ønsket det, hadde Russland, Frankrike og Storbritannia grunn til å vise irritasjon på sentralmaktene. Etter at Balkankrigene hadde foregått, inngikk også Italia, Tyskland og Østerrike-Ungarn en fornyelse av Trippelalliansen. Det var imidlertid bekymring fra tysk side om de kunne regne med Østerrike-Ungarn om de ble angrepet og Italia i det hele tatt.[271]

Dette var ikke spesielt for Tyskland. Balkankrigene hadde gitt Østerrike-Ungarn tvil om de kunne regne med Tyskland. Italia var det usikkerhet med, og det var det også med Romania, som i 1913 fornyet sin allianse med Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia. Både Italia og Romania byttet side etter at første verdenskrig brøt ut. Russland var på sin side verken imponert over Storbritannias eller Frankrikes lojalitet. Før første verdenskrig brøt ut, var det to allianser som virket svært usikre.[272]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ludvig XVIs sønn ble regnet som Ludvig XVII av rojalistene, kongen inkludert.
  2. ^ Riktignok eksisterte Østerrike og Russland som nasjoner, men begge landene var sterkt heterogene, og folkegrupper samlet seg derfor internt om sine kulturelle og politiske særegenheter.
  3. ^ Det vil si, Det bysantinske riket.
  4. ^ Tsjekkerne plasseres her i Øst-Europa av hensiktsmessighetsgrunner. De er sentraleuropeere, men på 1800-tallet tilhørte de en gruppe uten selvstendig land som for det meste tilhørte Øst-Europa.
  5. ^ Krigen fortsatte frem og tilbake til 1851, da de slesvigske motstanderne ble bekjempet. Stormaktene, særlig Russland, la mye press på Preussen.
  6. ^ Omtrent Justisdepartementet
  7. ^ Inkludert Irland
  8. ^ Oversikten er ikke klar på om det å reise fra Russland til asiatisk Russland omtales som emigrasjon
  9. ^ Det slaviske ordet for sørslavisk er «jugoslav», ref. Yugoslav - Etymology online.
  10. ^ Society for Promoting the Employment of Women

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Richard J. Evans: The Pursuit of Power Europe 1815–1914, Penguin Books, Random House, London 2016
  • James Joll: The origins of the First World War, Longman, London, 1984 (2. utgave 1992)
  • Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
  • Jürgen Osterhammel: The Transformation of the World - A global history of the Nineteenth Century, Princeton University Press, Princeton (NJ), 2014
  • R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995
  • A.J.P. Taylor: The Course of German History - A survey of the development of German history since 1815, Routledge, London 2001 (første utfave Methuen & Co 1961, første Routledge 1988)
  • Mikuláš Teich og Roy Porter (red.): The National Question in Europe in Historical Context, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
  • Bruce Waller (red.): Themes in Modern European History, Routledge, London 1990, opptrykk 1998
  • Elisabetta Cassina Wolff: Italias politiske historie 476 – 1945, Cappelen Damm, Oslo, 2016

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sitatet på engelsk, gjengitt i Evans, side xvii: «Universal history is not the sum of all particular histories, and ought to be contemplated, first, on its distinctive essence, as Renaissance, Reformation, Religious Wars, Absolute Monarchy, Revolution &c. The several countries may or may not contribute to feed the main stream ... [but] attention ought not to be dispersed, by putting Portugal, Transylvania, Iceland, side by side with France and Germany ... My plan is to break through the mere juxtaposition of national histories and to take in, as far as may be, what is extra-territorial and universal».
  2. ^ Side xvii, A Companion to Nineteenth-Century Europe, av Stefan Berger (red.), Wiley-Blackwell, Chichester, 2009
  3. ^ Side 18 (Montesquieu), 31 (Rousseau, Voltaire) i Gunnar Skirbekk og Nils Gilje: Filosofihistorie : innføring i europeisk filosofihistorie med særlig vekt på vitenskapshistorie og politisk filosofi. 2 : Fra opplysningstiden til modernismen, Universitetsforlaget, Oslo, 1996
  4. ^ Summary and Analysis Chapter 4 - The Gloomy Presentiments of Parson Malthus and David Ricardo - Cliffsnotes.com
  5. ^ Familien som produksjonsenhet - Norgeshistorie
  6. ^ a b Side 257, Palmer, Colton
  7. ^ a b Side 442–43, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: A Brief History of the Western World Sixth Edition, Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992
  8. ^ Side 448, Greer, Lewis
  9. ^ Side 449, Lewis
  10. ^ Side 324–325, Palmer, Colton
  11. ^ Side 257–258, Palmer, Colton
  12. ^ Spinning Jenny - Store norske leksikon
  13. ^ Mulemaskin - Store norske leksikon
  14. ^ Selfaktor - Store norske leksikon
  15. ^ Side 502–03, Greer, Lewis
  16. ^ Side 407, Greer, Lewis
  17. ^ Side 245–46, Palmer, Colton
  18. ^ Side 246–47, Palmer, Colton
  19. ^ Side 247, Palmer, Colton
  20. ^ Side 247–249, Palmer, Colton
  21. ^ Grunnlover i Europa 1789–1814 - Norgeshistorie.no
  22. ^ The French Revolution - History.com
  23. ^ The French Revolution - Britannica.com
  24. ^ Side 361, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995
  25. ^ The French Revolution - Encyclopedia.com
  26. ^ a b c d French Revolutionary Wars – Britannica.com
  27. ^ Battle of Valmy - Thoughtco
  28. ^ Side 385–388, Palmer, Colton
  29. ^ Side 388, 291, Palmer, Colton
  30. ^ Side 394, Palmer, Colton
  31. ^ Side 395–397, Palmer, Colton
  32. ^ Side 397, Palmer, Colton
  33. ^ Side 397–398, Palmer, Colton
  34. ^ a b Side 398, Palmer, Colton
  35. ^ Side 463–64, Greer, Lewis
  36. ^ Side 398–399, Palmer, Colton
  37. ^ Side 464, Greer, Lewis
  38. ^ Side 466, Greer, Lewis
  39. ^ Side 419, Palmer, Colton
  40. ^ Side 419–420, Palmer, Colton
  41. ^ Side 420–21, Palmer, Colton
  42. ^ Side 421–22, Palmer, Colton
  43. ^ Side 422, Palmer, Colton
  44. ^ Side 422–423, Palmer, Colton
  45. ^ Side 423–424, Palmer, Colton
  46. ^ Side 319, Matt i Klinge: «Finland: From Napoleonic Legacy to Nordic Co-operation» i The National Question in Europe in Historical Context; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
  47. ^ Side 425–427, Palmer, Colton
  48. ^ Side 428–429, Palmer, Colton
  49. ^ Side 429–431, Palmer, Colton
  50. ^ Side 433–434, Palmer, Colton
  51. ^ Side 435–440, Palmer, Colton
  52. ^ Side 441–442, Palmer, Colton
  53. ^ Side 443–444, Palmer, Colton
  54. ^ Side 466, Greer, Lewis
  55. ^ a b Søren Hvenekilde: Hvorfor ble Færøyene og Grønland danske etter freden i Kiel? - Aftenposten, 15. januar 2017, hentet 24. oktober 2017
  56. ^ Det selvstendige Norges fødsel - SNL.no
  57. ^ Side 467, Greer, Lewis
  58. ^ Side 467, Greer, Lewis
  59. ^ a b Side 446, Palmer Colton
  60. ^ Side 468–69, Greer, Lewis
  61. ^ a b Side 445, Palmer, Colton
  62. ^ a b Side 469, Greer, Lewis
  63. ^ Side 132, Louis Vos: «Shifting Nationalism: Belgians, Flemings and Walloons» i The National Question in Europe in Historical Context; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
  64. ^ The emergence of the Grand Duchy in its current shape (1839) - Luxembourg.lu
  65. ^ Side 169–70, Elisabetta Cassina Wolff: Italias politiske historie 476 – 1945, Cappelen Damm, Oslo, 2016
  66. ^ Side 448–49, Palmer, Colton
  67. ^ a b Side 454, Palmer, Colton
  68. ^ Concert of Europe - Britannica.com
  69. ^ Side 472–474, Greer, Lewis
  70. ^ a b c d Side 463–474, Palmer, Colton
  71. ^ a b Side 67–68, B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen Themes in Modern European History; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998
  72. ^ a b Side 37, Evans
  73. ^ a b Side 481, Palmer, Colton
  74. ^ a b Side 480, Palmer, Colton
  75. ^ Side 39–40, Evans
  76. ^ Side 42, Evans
  77. ^ Side 177–78, Finn Fuglestad, Spanias og Portugals historie En oversikt, Cappelen Akdademisk Forlag, Oslo, 2009
  78. ^ Side 179, Fuglestad
  79. ^ Side 178–80, Fuglestad
  80. ^ Side 489, Greer, Lewis
  81. ^ Side 489, 490 Palmer, Colton
  82. ^ Old Sarum Rotten Boroughs - Guide of England
  83. ^ Old Sarum - History of Parliament Online
  84. ^ Side 490–491, Palmer, Colton
  85. ^ Side 472, 480, 484–485, Palmer, Colton
  86. ^ a b Side 485–489, Palmer, Colton
  87. ^ Side 70-71, Evans
  88. ^ Side 569, Evans
  89. ^ Side 488, Palmer, Colton
  90. ^ Side 68–69, Haddock
  91. ^ Side 173–174, Cassina Wolff
  92. ^ Side 174, Cassina Wolff; Side 78, Lyttelton
  93. ^ Side 173–175, Cassina Wolff
  94. ^ Side 175–176, Cassina Wolff
  95. ^ Side 176–77, Cassina Wolff
  96. ^ Side 72, Haddock
  97. ^ Side 178–179, Cassina Wolff
  98. ^ Side 85, Lyttelton
  99. ^ Side 75, Haddock
  100. ^ Side 183, Cassina Wolff
  101. ^ Side 184, Cassina Wolff
  102. ^ Side 470–71, Palmer, Colton
  103. ^ Side 99–101, Bruce Waller: «Germany; Indepepcende and unification with power» i samlingen Themes in Modern European History; redigert av Bruce Waller, Routledge, London 1990, opptrykk 1998
  104. ^ Side 52–53, A.J.P. Taylor: The Course of German History - A survey of the development of German history since 1815, Routledge, London 2001 (første utfave Methuen & Co 1961, første Routledge 1988)
  105. ^ Side 55, Taylor
  106. ^ Side 157–158, Walter Schmidt: «The Nation in German History» i The National Question in Europe in Historical Context; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
  107. ^ Panslavisme - Store norske leksikon
  108. ^ Side 270–278, Mirjana Gross: «The Union of Dalmatia with Northern Croatia» i The National Question in Europe in Historical Context; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
  109. ^ Side 233–235, Arnošt Klíma: «The Czech» i The National Question in Europe in Historical Context; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
  110. ^ Side 253–254, Emil Niederhauser: «The National Question in Hungary» i The National Question in Europe in Historical Context; redigert av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)
  111. ^ Side 500–501, Palmer, Colton
  112. ^ Side 501, Palmer, Colton
  113. ^ Side 501–503, Palmer, Colton
  114. ^ a b Side 509, Palmer, Colton
  115. ^ Side 195–96, Evans
  116. ^ Side 510–511, Palmer, Colton
  117. ^ Side 189, Cassina Wolff
  118. ^ Side 501, Palmer, Colton
  119. ^ Klíma, side 238–240.
  120. ^ Side 511, Palmer, Colton
  121. ^ Side 511–512, Palmer, Colton
  122. ^ Side 202–203, Richard J. Evans: The Pursuit of Power Europa 1815-1914, Penguin Books, Random House, London 2016
  123. ^ a b Side 199, Evans
  124. ^ Side 203, Evans
  125. ^ Side 2016, Evans
  126. ^ Side 511–512, Palmer, Colton
  127. ^ Side 207–209, Evans
  128. ^ Side 189–190, Cassina Wolff
  129. ^ Side 191, Cassina Wolff
  130. ^ Grondwetsherziening 1848 - De Nederlanse Grondwet (nederlandsk)
  131. ^ Side 206, 214, Lars-Arne Norborg: «Det Sterke Europa», bind 11 i Aschehougs verdenshistorie; redigert av Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tägil og Kåre Tønnesson. Aschehoug, Oslo, 1986
  132. ^ Side 213, Norborg
  133. ^ Side 190, Evans
  134. ^ Side 204, Evans
  135. ^ Side 210, Evans
  136. ^ Side 521, Palmer, Colton
  137. ^ Side 181, Norborg
  138. ^ Sosialliberalisme - Store norske leksikon
  139. ^ Side 217–18, Edmund Neill: «Political Ideologies: Liberalism, Conservatism, and Socialism», kapittel 16 i A Companion to Nineteenth-Century Europe, av Stefan Berger (red.), Wiley-Blackwell, Chichester, 2009
  140. ^ Side 185–87, Norborg
  141. ^ Anarchism - Britannica.com
  142. ^ Mikhail Bakunin - Britannica.com
  143. ^ Side 270, Evans
  144. ^ Ann Robertson: The Philosophical Roots of the Marx-Bakunin Conflict Marxists.org
  145. ^ Side 505–507, Palmer, Colton
  146. ^ Side 527–528, Palmer, Colton
  147. ^ Side 544–545, Colton, Palmer
  148. ^ Side 233, Evans
  149. ^ a b c Side 234–237, Evans
  150. ^ Side 86–87, Haddock
  151. ^ Side 197–98, Cassina Wolff
  152. ^ Side 89, Haddock
  153. ^ Side 198, Cassina Wolff
  154. ^ Side 89 Cavours ideer, Haddock
  155. ^ Side 90, Haddock
  156. ^ Side 201, Cassina Wulff
  157. ^ Side 242, Evans
  158. ^ Side 547–48, Palmer, Colton
  159. ^ Side 202, Cassina Wolff
  160. ^ a b c Side 203–04, Cassina Wolff
  161. ^ Side 243, Evans
  162. ^ Side 91–92, Haddock
  163. ^ Side 550, Palmer & Colton; Side 205, Cassina Wolff
  164. ^ a b Side 254–255, Norborg
  165. ^ Side 552–553, Palmer, Colton
  166. ^ Side 553–554, Palmer, Colton
  167. ^ Side 252, Evans
  168. ^ Side 252–253, Evans
  169. ^ Side 253, Evans
  170. ^ a b c Side 554–56, Palmer, Colton
  171. ^ Side 255–257, Evans
  172. ^ Side 556, Palmer, Colton
  173. ^ Side 257, Evans
  174. ^ a b Side 557, Palmer, Colton
  175. ^ Side 557–58, Palmer, Colton
  176. ^ Side 558, Palmer, Colton
  177. ^ Side 259–260, Evans
  178. ^ Side 561, Colton, Palmer
  179. ^ Østerrike-Ungarn - SNL.no
  180. ^ Side 257, Niederhauser
  181. ^ Side 564, Palmer, Colton
  182. ^ Side 564–65, Palmer, Colton
  183. ^ Side 238, Evans
  184. ^ Side 246–248, Evans
  185. ^ Side 568, Palmer, Colton
  186. ^ Side 583, Palmer, Colton
  187. ^ Side 698, Evans
  188. ^ a b Side 271–72, Evans
  189. ^ a b c Side 606–07, Palmer, Colton
  190. ^ Side 119 (fotnote 39), John M. Roberts: Europe 1880-1914, tredje utgave, Routledge, New York, 2001 (førsteutgave 1969)
  191. ^ Critique vs criticism - Daily Writing Tips
  192. ^ Side 15, Greer, Lewis
  193. ^ Side 622, Palmer, Colton
  194. ^ Side 520, Greer, Lewis
  195. ^ Side 162–63, Evans
  196. ^ Side 510, Greer, Lewis
  197. ^ Side 227, Evans
  198. ^ Side 510, Greer, Lewis; Baron Haussmann and the revival of Paris Arkivert 12. november 2017 hos Wayback Machine. - Museum of the City; Philipp Ball: The Revolution that built the streets of Paris - BBC.com, 22. juli 2013, hentet 6. november 2017
  199. ^ Side 510–511, Greer, Lewis
  200. ^ Bismarck Tried to End Socialism’s Grip—By Offering Government Healthcare - Smithsonian Magazine
  201. ^ Side 622–23, Palmer, Colton
  202. ^ Starten på Arbeiderpartiet - Arbeiderpartiet.no
  203. ^ Vår historia - Socialdemokraterna
  204. ^ Side 520–21, Greer, Lewis
  205. ^ Side 624, Palmer, Colton
  206. ^ Side 106, 108, William Woodruff: The Impact of Western Man, St. Martin's Press, New York, 1966, gjengitt i Palmer, Colton, side 593–594
  207. ^ Side 587–91, Palmer, Colton
  208. ^ Side 594, Palmer, Colton
  209. ^ Side 347–350, Evans
  210. ^ Side 250–51, Evans
  211. ^ Side 641–43, Evans
  212. ^ a b c d Side 655–658, Palmer, Colton
  213. ^ Side 658–59, Palmer, Colton
  214. ^ a b c Side 645–47, Evans
  215. ^ a b Side 658, Palmer, Colton
  216. ^ Side 663, Palmer, Colton
  217. ^ Side 661, Palmer, Colton
  218. ^ Side 647–48, Evans
  219. ^ Side 668, Palmer, Colton
  220. ^ Side 670, Palmer, Colton
  221. ^ Side 670–72, Palmer, Colton
  222. ^ Side 673, Palmer, Colton
  223. ^ Side 674–678, Palmer, Colton
  224. ^ Sitatet: «It is the lees left by Bismarck that still foul the cup», Side 42, James Joll: The origins of the First World War, Longman, London, 1984 (2. utgave 1992)
  225. ^ Side 159–60, A.J.P. Taylor: The Course of German History, Routledge, 2001 (første utgave 1945)
  226. ^ Side 166, Taylor
  227. ^ Side 550, Greer, Lewis
  228. ^ Side 173, Taylor, Dirk Bönker: Naval Race between Germany and Great Britain, 1898-1912 - International Encyclopedia of the First World War
  229. ^ a b Side 47–48, Joll
  230. ^ Side 684–686, Evans
  231. ^ Side 866–87, Jürgen Osterhammel: The Transformation of the World - A global history of the Nineteenth Century, Princeton University Press, Princeton (NJ), 2014
  232. ^ a b Side 596–97, Evans
  233. ^ Side 597–98, Evans
  234. ^ Side 867, Osterhammel
  235. ^ La belle époque - Store norske leksikon
  236. ^ Side 598–600, Osterhammel
  237. ^ Narve Bjørgo, Øystein Rian og Alf Kaartvedt: Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905. Kapitlet «Eget konsulatvesen», side 347–48. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0
  238. ^ Side 336, Yngvar Nielsen: «Norge i 1905», C. Andersens forlag, Horten, 1906
  239. ^ 24. Kong Oscars protestskrivelse af 10de juni 1905 - Nasjonalbiblioteket (udatert), hentet 11. november 2017
  240. ^ Evert Vedung «Unionsdebatten 1905 - en argumentationsanalys», licenciatavhandling 3. juni 1966 Uppsala, hentet 1. februar 2013
  241. ^ Unionsoppløsningen i 1905 - SNL.no
  242. ^ «Ce n'est qu' une grande comedie!», Auswärtiges Amt/Politisches Archiw R8353, von Müller til Bülow, 4. september 1905. Dette ble understreket av Keiser Wilhelm II
  243. ^ Side 106, Eric Hobsbawm: Nations and Nationalism since 1780 - Programme, Myth, Reality, Cambridge University Press, Cambridge, 1990
  244. ^ Side 742–44, Palmer, Colton
  245. ^ Side 547, Evans
  246. ^ Side 329–330, Klinge
  247. ^ Side 700, Palmer, Colton
  248. ^ a b c Side 700–701, Colton, Palmer
  249. ^ Side 668–69, Palmer, Colton
  250. ^ Side 660–61, Evans
  251. ^ Side 680–81, Palmer, Colton
  252. ^ Side 49, Joll
  253. ^ a b Side 304–305, Robert K. Massie: Dreadnought, Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991)
  254. ^ a b Side 697, Palmer, Colton
  255. ^ Side 50, Joll
  256. ^ Side 51–52, Joll
  257. ^ Side 52–54, Joll
  258. ^ Kolle, side 76–77
  259. ^ Side 455–460 i Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte, Berlin, 1925
  260. ^ Side 468–69, Massie
  261. ^ Side 474–76, Massie
  262. ^ Giles Edwards: How the Dreadnought sparked the 20th Century's first arms race - BBC 2. juni 2014, hentet 12. november 2017
  263. ^ Side 54–55, Joll
  264. ^ Side 537–41, Evans
  265. ^ Suffragettes - History Learning Site
  266. ^ Side 542, Evans
  267. ^ Side 542–43, Evans
  268. ^ Side 544–547, Evans
  269. ^ Stemmerett for kvinner i Norge - Store norske leksikon
  270. ^ 674–86, Massie
  271. ^ Side 58–61, Joll
  272. ^ Side 64–66, Joll

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]