Leo von Caprivi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Leo von Caprivi
Leo von Caprivi.jpg
Født 24. februar 1831
Charlottenburg, Preussen
Død 6. februar 1899 (67 år)
Skyren, Tyskland
Yrke offiser
Parti liberal
Nasjonalitet Det tyske forbund, Det tyske keiserrike
Utmerkelser Pour le Mérite, Den sorte ørns orden
Signatur
Leo von Caprivis signatur


Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. februar 1899 i Skyren, Brandenburg) var en tysk offiser og politiker. Han etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Caprivi var av slovensk opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet Kopriva, stammet fra Koprivnik i Kočevski Rog, men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Han var eldste sønn av den prøyssiske Obertribunalrat og Kronsyndikus Leopold von Caprivi (1797–1865), medlem av Preußisches Herrenhaus, og hans hustru Emilie Köpke (1803–1871).[1] Moren stammet fra et borgerlig hjem. Faren var teologiprofessor og leder for Berlinisches Gymnasium zum Grauen Kloster Gustav Köpke.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Caprivi gikk i 1849 inn i hæren, og deltok i krigene mot Østerrike i 1866 og mot Frankrike i 1870.[1] Etter hvert ble han general i infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for admiralitetet.

Caprivi ble i 1890 Bismarcks etterfølger som prøyssisk ministerpresident og tysk kansler.[1] Hans regjering var preget av en ny kurs i både utenriks- og innenrikspolitikken. Han forsonte seg med sosialdemokratene, som hadde vært Bismarcks bitreste fiender. Videre førte han en pro-britisk utenrikspolitikk. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom Zanzibartraktaten, hvor britene avstod Helgoland (nå i Schleswig-Holstein) og Caprivistripen (i dagens Namibia) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk.

I hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen» ikke fornyet. Avtalen var resultatet av Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med Russland etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, noe som hadde ødelagt balansen i Bismarcks alliansesystem.

I 1892 måtte han gå av som prøyssisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det prøyssiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som prøyssisk statsminister, Botho zu Eulenburg, som til slutt førte til at begge måtte gå av i 1894. De ble etterfulgt av fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Dorlis Blume. «Leo von Caprivi 1831-1899». LeMO. Besøkt 24. november 2015. 


Forgjenger:
 Otto von Bismarck 
Preussens statsminister
Etterfølger:
 Botho zu Eulenburg