Hopp til innhold

Emmeline Pankhurst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Emmeline Pankhurst
Født15. juli 1858[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Moss Side (Lancashire)
Manchester[5]
Død14. juni 1928[6][1][7][8]Rediger på Wikidata (69 år)
Hampstead[9]
BeskjeftigelseWoman's Social and Political Union-medlem, politiker, kvinnesaksforkjemper, menneskerettsaktivist, skribent, feminist Rediger på Wikidata
Embete
  • Poor-law guardian
  • registrar (1898–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedÉcole normale supérieure[10]
EktefelleRichard Pankhurst (1879–)[2][11]
FarRobert Goulden[12]
MorSophia Jane Craine[12]
SøskenMary Jane Clarke
Barn
8 oppføringer
Sylvia Pankhurst[5][2]
Christabel Pankhurst[5][2]
Adela Pankhurst[12]
Henry Francis R. Pankhurst[12]
Henry Francis Pankhurst[12]
Mary Hodgson (familierelasjon: adoptivbarn)[13]
Joan Pembridge (familierelasjon: adoptivbarn)[14]
Elizabeth Tudor (familierelasjon: adoptivbarn)[14]
PartiWomen's Party (1917–1919)
Independent Labour Party (1890-årene)
Det konservative parti (1926–)[10]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Storbritannia[5]
GravlagtBrompton gravlund (Tomb of Emmeline Pankhurst)
Medlem av
UtmerkelserHunger Strike Medal (1912)[17][18]
Emmeline Pankhurst på Commons

Emmeline Pankhurst (født Emmeline Goulden den 15. juli 1858 i Manchester i England, død 14. juni 1928 i London) var en britisk politisk aktivist og leder av den britiske suffragettebevegelsen, en militant fløy i kvinnestemmerettsbevegelsen i Storbritannia, som stod i motsetning til den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen, kalt suffragistene. Hun grunnla og ledet den militante organisasjonen Women’s Social and Political Union (WSPU), som gjorde seg bemerket, særlig i media, gjennom det de selv beskrev som et «terrorvelde» med brannstiftelser, hærverk og legemsbeskadigelse, og som ifølge Pankhurst satte seg fore å «gjøre England og alle sider av livet i England usikkert og utrygt».[19]

WSPU var svært uglesett blant de etablerte kvinnestemmerettsorganisasjonene i Storbritannia, samlet i National Union of Women’s Suffrage Societies, som begynte å kalle seg «Law-Abiding Suffragists» for å ta avstand fra suffragettene. Deres leder Millicent Fawcett – Gina Krogs store forbilde – mente suffragettene bare ødela for kampen for kvinners stemmerett og sørget også for at WSPU ble nektet medlemskap i Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen, moderorganisasjonen til Norsk Kvinnesaksforening. Under første verdenskrig ble WSPU preget av en stadig mer nasjonalistisk, krigsvennlig, autoritær og høyreradikal kurs. WSPU nedla da sitt tidsskrift The Suffragette, som i 1915 ble erstattet av tidsskriftet Britannia, som i stedet for stemmerett og kvinnesak primært hadde et nasjonalistisk program. Det skjedde som følge av at Pankhurst ble mer opptatt av høyreorientert politikk enn kvinnekamp i senere år, og at organisasjonen ble styrt egenrådig av henne og hennes døtre. WSPU mistet da betydning og medlemmer, og ble lagt ned. I årene som fulgte gikk Pankhurst i foredrag blant annet inn for eugenikk eller «rasehygiene», ble med i det konservative partiet og brukte sine siste år på å kjempe mot «bolsjevismen», som hun nå så som den største trusselen.

I populærfeministiske fremstillinger har Pankhurst fått en stor rolle, som skiller seg betydelig fra hvordan hun ble oppfattet i samtiden, også i kvinnebevegelsene. Kvinnehistorikeren Jo Vellacott har bidratt til å korrigere det hun beskriver som en skjev fremstilling av den britiske kvinnestemmerettsbevegelsens historie, og har vist hvordan den mer stillferdige innsatsen til den demokratisk-konstitusjonelle kvinnestemmerettsbevegelsen ledet av Fawcett – suffragistene – i populærhistoriske/populærfeministiske fremstillinger ufortjent kom i skyggen av de «militante» aktivistene, suffragettene.[20]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Hun ble født som Emmeline Goulden i Manchester-forstaden Moss Side.[21] Selv om fødselsattesten angir noe annet, anså hun at hennes fødsel skjedde en dag tidligere, på Frankrikes nasjonaldag (hun kjente et slektskap med de kvinnelige revolusjonærer som stormet Bastillen.[22][23]

Familien hun ble født inn i var gjennomsyret av politisk agitasjon i generasjoner. Hennes mor, Sophia Jane Craine, stammet fra Isle of Man, og regnet blant sine forfedre menn som var blitt anklaget for sosial uro og bakvaskelser.[24] Hennes far, Robert Goulden, kom fra en beskjeden handelsfamilie i Manchester med sin egen bakgrunn av politisk aktivitet. Hans mor arbeidet med Anti-Corn Law League, og Emmeline Gouldens farfar var nærværende ved Peterloomassakren da kavaleri angrep og brøt ned en folkemasse som krevde parlamentsreform.[25]

Deres første sønn døde ved to års alder, men foreldrene fikk ytterligere ti barn og Emmeline var den eldste av fem døtre. Kort etter hennes fødsel flyttet familien til Seedley, i utkanten av Salford, der hennes far hadde medvirket til å grunnlegge en liten bedrift. Robert Goulden var aktiv i lokalpolitikken, og satt i flere år i kommunestyret i Salford. Han var også tilhenger av teaterorganisasjoner, deriblant Manchester Athenaeum og Dramatic Reading Society. Han eide et teater i Salford i flere år, der han spilte hovedrollene i flere stykker av William Shakespeare. Emmeline Goulden fanget opp en interesse for drama og teater fra sin far, og skulle senere dra nytte av dette i sin aktivisme.[26]

Politisk engasjement

[rediger | rediger kilde]
Pankhurst fordriver tiden med å strikke i en fengselscelle i 1909

I 1879 giftet hun seg med advokaten Richard Marsden Pankhurst. Hun hadde skrevet Married Women's Property Act (1870 og 1882) og var allerede tilhenger av stemmerettsbevegelsen. I 1889 grunnla hun Women's Franchise League. Hun ble enke i 1898, men fortsatte å kjempe. I 1903 grunnla hun den mer kjente Women's Social and Political Union. Det var en militant bevegelse. Annie Kenney, suffragette-«martyren» Emily Davison og komponisten Ethel Smyth var blant de andre medlemmene. Døtrene Christabel og Sylvia sluttet seg også til bevegelsen. Senere kom det til å få stor betydning for dem.

Pankhurst ble flere ganger arrestert og satt i fengsel på grunn av sin oppførsel. Men ettersom hun var så profilert, ble hun ikke straffet like hardt som andre suffraggetter.[trenger referanse] Det var ikke alle som var like begeistret for strategiene hennes.[trenger referanse] Flere splittelser i stemmerettsbevegelsen skjedde som følge av dem.

Selvbiografien My Own Story ble utgitt i 1914. Ved sin død hadde hun oppnådd sitt mål om å gi britiske kvinner stemmerett.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Hun ble i sin samtid sterkt kritisert for sin militante taktikk, også innen kvinnebevegelsene, og historikerne er delt i synet på hvor effektivt det var, men hennes aktivitet som helhet har i mange fremstillinger særlig i ettertiden blitt omtalt som avgjørende for at kvinner fikk stemmerett i Storbritannia.[27][28]

I 1999 navnga magasinet Time Emmeline Pankhurst som en av de 100 viktigste personer på 1900-tallet grunnet at «hun formet ideen om kvinner i vår tid; hun rystet samfunnet inn i et nytt mønster hvor det ikke var noen vei tilbake.»[29]

Kvinnehistorikeren Jo Vellacott har bidratt til å korrigere det hun beskriver som en skjev fremstilling av den britiske kvinnestemmerettsbevegelsens historie, og har vist hvordan den mer stillferdige innsatsen til den demokratisk-konstitusjonelle kvinnestemmerettsbevegelsen ledet av Gina Krogs store forbilde Millicent Fawcett og NKFs britiske søsterorganisasjoner – suffragistene – i populærhistoriske/populærfeministiske fremstillinger ufortjent kom i skyggen av de «militante» aktivistene, suffragettene. Vellacott skrev i 1987:

«Stemmerettsbevegelsen i Storbritannia har blitt skrevet mye om, men både fortellingen og analysen er langt fra fullstendige. En gjennomgang av historieskrivningen er både opplysende og nedslående. Den har ikke bare blitt påvirket av samtidens sensasjonsjagende medier og mannlige historikeres forsømmelse eller forutinntatthet, men også betydelig forvrengt av den partiskheten som preger beretningene fra kvinner som selv spilte ulike roller i bevegelsen. De mest åpenbare forvrengningene – som nå endelig blir rettet opp – er den overdrevne oppmerksomheten som har blitt gitt til de såkalte «militante» – suffragettene – på bekostning av arbeidet til de «konstitusjonelle suffragistene», samt den (beslektede) forsømmelsen av arbeiderklassens bidrag til fordel for et syn på bevegelsen som utelukkende middelklassepreget – en egenskap den ofte blir nedvurdert for.»

Jo Vellacott[20]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 35376[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 1927, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64b3bwf, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118789473, besøkt 1. januar 2025[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Emmeline-Pankhurst, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID (forhenværende) 0048842[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pankhurst-emmeline, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.mirror.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c awpc.cattcenter.iastate.edu, besøkt 17. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ The Peerage person ID p64293.htm#i642921, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d e The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ discovery.nationalarchives.gov.uk[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b Oral evidence on the suffragette and suffragist movements: the Brian Harrison interviews[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Emmeline-Pankhurst, www.britannica.com, besøkt 17. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ spartacus-educational.com, besøkt 17. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «Objects & Stories», verkets språk britisk-engelsk, besøkt 28. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ «Blog», verkets språk britisk-engelsk, besøkt 17. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Riddell, Fern (2018). Death in Ten Minutes: The Forgotten Life of Radical Suffragette Kitty Marion (s. 137). Hodder & Stoughton. ISBN 978-1-4736-6621-4.
  20. ^ a b Vellacott, Jo (1987). «Feminist Consciousness and the First World War». History Workshop. 23 (23): 81–101. JSTOR 4288749. doi:10.1093/hwj/23.1.81. «The suffrage movement in Britain has been quite extensively written about, yet the story and analysis are both far from complete. A look at its historiography is enlightening, and also sobering. Not only has it been affected by the attention of sensation-seeking media at the time, and the neglect or bias of male historians, it has also been markedly distorted by the partiality of the accounts left by women who themselves played various roles in the movement. The most obvious distortions, now at last being corrected, are the excessive attention given to the so-called ‘militants’ – the suffragettes – at the expense of the work of the ‘constitutional suffragists’, and the (related) neglect of the working class component in favour of a view of the movement as having been entirely middle class, a characteristic for which it is then often belittled.» 
  21. ^ Fødselsboken angir hennes navn som Emiline Goulden, men hun synes aldri å ha benyttet den stavemåten.
  22. ^ Hun sa i 1908: "I have always thought that the fact that I was born on that day had some kind of influence over my life." Citerat i Purvis 2002, s. 9.
  23. ^ Purvis 2002, s. 9, Bartley, s. 15–16.
  24. ^ Bartley, s. 16, Liddington och Norris, s. 74.
  25. ^ Bartley, s. 18–19; Purvis 2002, s. 9; Phillips, s. 145.
  26. ^ Bartley, s. 20–21; Pugh, s. 7.
  27. ^ Bartley, Paula (2002): Emmeline Pankhurst, s. 4–12
  28. ^ Purvis, June (2002): Emmeline Pankhurst: A Biography, s. 1–8.
  29. ^ Warner, Marina (14. juni 1999): «Emmeline Pankhurst – Time 100 People of the Century» Arkivert 26. august 2013 hos Wayback Machine.. Time.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bartley, Paula (2002): Emmeline Pankhurst. London: Routledge, ISBN 0-415-20651-0.
  • Fulford, Roger (1957): Votes for Women: The Story of a Struggle. London: Faber and Faber Ltd, OCLC 191255
  • Holton, Sandra Stanley (1996): Suffrage Days: Stories from the Women's Suffrage Movement. London: Routledge, ISBN 0-415-10942-6.
  • Kamm, Josephine (1961): The Story of Mrs Pankhurst. London: Methuen, OCLC 5627746.
  • Liddington, Jill & Norris, Jill (1978): One Hand Tied Behind Us: The Rise of the Women's Suffrage Movement. London: Virago Limited, ISBN 0-86068-007-X.
  • Marcus, Jane, red. (1987): Suffrage and the Pankhursts. London: Routledge & Kegan Paul, ISBN 0-7102-0903-7.
  • Pankhurst, Christabel (1959): Unshackled: The Story of How We Won the Vote. London: Hutchinson & Co., OCLC 2161124.
  • Pankhurst, Emmeline (1979): My Own Story. 1914. London: Virago Limited, ISBN 0-86068-057-6.
  • Pankhurst, E. Sylvia (1931): The Suffragette Movement.. New York: Kraus Reprint Co., 1971. OCLC 82655317.
  • Phillips, Melanie (2004): The Ascent of Woman: A History of the Suffragette Movement and the Ideas Behind It. London: Abacus, ISBN 0-349-11660-1.
  • Pugh, Martin (2001): The Pankhursts. London: Penguin Books, ISBN 0-14-029038-9.
  • Purvis, June. Emmeline Pankhurst: A Biography. London: Routledge, 2002. ISBN 0-415-23978-8.
  • Purvis, June & Holton, Sandra Stanley, red. (2000): Votes for Women. London: Routledge, ISBN 0-415-21459-9.
  • West, Rebecca (1982): «A Reed of Steel» i: Marcus, Jane, red.: The Young Rebecca: Writings of Rebecca West 1911–17. New York: The Viking Press, ISBN 0-670-79458-9.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Emmeline_Pankhurst&oldid=25429034»