Edvard VII av Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edvard VII
Konge av Storbritannia
Edvard VII av Storbritannia
NavnAlbert Edward
Regjeringstid22. januar 1901 – 6. mai 1910
Født9. november 1841
Buckingham Palace i London
Død6. mai 1910 (68 år)
ForeldreVictoria og prins Albert
EktefelleAlexandra
BarnAlbert Victor
Georg V
Louise
Victoria
Maud, dronning av Norge
Alexander John

Edvard VII (Albert Edvard, før han ble konge kalt Albert, privat Bertie; født 9. november 1841, død 6. mai 1910) var konge av Storbritannia og keiser av India fra 22. januar 1901 og til sin død i 1910.

Som den eldste sønn av dronning Victoria og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha var Edvard i slekt med kongehusene over hele Europa. Før han overtok tronen var han tronarving og holdt tittelen fyrste av Wales lengre enn noen av sine forgjengere. I løpet av morens lange regjeringstid var han i stor grad ekskludert fra politisk makt, og kom til å personifisere den fasjonabel og makelige samfunnseliten. Han reiste gjennom hele Storbritannia for å utføre seremonielle plikter og representerte Storbritannia ved utenlandsbesøk. Hans reiser til Nord-Amerika i1860 og til det indiske subkontinent i 1875 var populære og en suksess, men til tross for offentlig samtykke, kom hans rykte som en playboyprins til forsure hans forhold til dronningen.

Som konge spilte Edvard en rolle i moderniseringen av den britiske krigsmarinen og den britiske hæren etter boerkrigen. Han gjeninnførte tradisjonelle seremonier som offentlige framvisninger og utvidet rekken av folk som de kongelige sosialiserte med. Han fostret gode forhold mellom Storbritannia og andre europeiske land, særlig Frankrike, noe som gjorde at han ble omtalt som Peacemaker, «fredsmakeren», men hans forhold til sin nevø, den tyske keiser Vilhelm II var til gjengjeld dårlig. Edvardiansk tid, som dekket Edvards periode på tronen og har navn etter ham, sammenfalt med et nytt århundre og innebar betydelige endringer i teknologi og i samfunnet, inkludert dampturbinen og framveksten av sosialisme som politisk kraft. Han døde i 1910 midt i en konstitusjonell krise som ble løst det påfølgende året med loven om parlamentet av 1911 som begrenset makten til det ikke-valgte House of Lords, det britiske overhuset.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edvard VII var sønn av dronning Victoria av Storbritannia. Hans far, prins Albert, tilhørte slekten Sachsen-Coburg-Gotha, og Edvard ble dermed den første britiske monarken av denne slekten på tronen. Han var utnevnt til fyrste av Wales fra en måned etter fødselen, den 8. desember 1841.

Fyrste av Wales[rediger | rediger kilde]

Dronning Victoria og prins Albert var bestemt på at deres eldste sønn skulle ha en utdannelse som forberedte ham på det konstitusjonelt monarki. Fra han var sju år gammel ble det satt i gang et strengt utdanningsprogram bestemt av prins Albert og ledet av flere lærere. I motsetning til sin eldre søster Victoria, utmerket ikke Edvard seg i sine studier.[1] Han forsøkte å møte sine foreldres forventninger, men til ingen nytte. Selv om Edvard ikke var en flittig student — hans egentlige talent var å sjarmere, sosialisere og vise takt — beskrev Benjamin Disraeli ham som velinformert, intelligent og med gode manérer og væremåte.[2] Etter å ha fullført sin ungdomsskoleutdannelse ble hans lærer erstattet av en personlig guvernør, generalmajor Robert Bruce.

Etter en utdanningsreise til Roma i løpet av de første månedene av 1859, tilbrakte han den samme sommeren ved å studere ved Universitetet i Edinburgh, med blant andre kjemikeren Lyon Playfair. I oktober samme år ble immatrikulert som laveregradsstudent ved Christ Church ved Universitetet i Oxford.[3] Da han nå var frigjort fra de strenge pedagogiske begrensningene under sine foreldre, kunne han for første gang glede seg over sine studier og hadde tilfredsstillende eksamener.[4] I 1861 ble han overført til Trinity College ved Universitetet i Cambridge[5] hvor han studerte historie under Charles Kingsley, professor i historie.[6][7] Kingsleys anstrengelser brakte fram de beste akademiske prestasjonene i Edvards liv og han gledet seg til hans forelesninger.[8]

Edvard besøkte som den første fyrste av Wales Nord-Amerika i 1860, og besøket var en stor suksess.

Kort tid etter hjemkomsten innledet han en affære med en irsk skuespillerinne, noe som sjokkerte hans foreldre. Prins Albert, som var rammet av sykdom, besøkte Edvard for å ta en alvorsprat med ham. Kort etter døde faren, og Victoria gav Edvard skylden for hans død.[trenger referanse]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Den 10. mars 1862 giftet han seg med prinsesse Alexandra av DanmarkWindsor slott.

Ekteskapet møtte en del motstand blant Edvards mange tyske slektninger, ettersom Danmark og de tyske stater i Det tyske forbund var uenige om hertugdømmene Slesvig-Holstens tilhørighet.

Dronning Victoria hadde poengtert at ekteskapet var av upolitisk karakter, og hadde selv hatt reservasjoner omkring Alexandra på grunn av hennes danske bakgrunn.[trenger referanse] Samtidig var Victoria heller ikke glad for Alexandras familie, som hun anså for å være umoralsk.[trenger referanse] Alexandra ble valgt fordi hun likevel ble ansett at hun var den best egnede blant et begrenset antall prinsesser.

Bryllupet ble en kjempeaffære, og store folkemengder samlet seg i gatene for å hylle paret. Der var imidlertid en del misnøye, da dronning Victoria, som fortsatt sørget over prins Alberts død i 1861, valgte å holde bryllupet på Windsor istedenfor i London.

Edvard og Alexandra fikk som bolig Marlborough House i London og Sandringham House i Norfolk. Sistnevnte lot Edward ombygge og det ble parets rettmessige hjem. Prins Albert hadde kjøpt eiendommen spesifikt til sin eldste sønn.

Edvard var svært begeistret for selskapelighet og det ble avholdt mange fester og sosiale sammenkomster i parets hjem.

Edvard og Alexandra fikk seks barn:

Konge[rediger | rediger kilde]

Edvard var fyrste av Wales (tronarving) i nesten 60 år. Ikke før morens død den 22. januar 1901 ble han selv konge. Selv om Edvard hele livet hadde blitt kalt Albert, tok han navnet Edvard VII som konge ettersom hans mor etter sin ektemanns død hadde bestemt at ingen monark skulle bære navnet Albert som kongenavn. 9. august 1902 ble han kronet i Westminster Abbey.

Edvard ble 3. oktober 1874 utnevnt til storkors med kjede av St. Olavs Orden.

Edvard VIIs regjeringstid ble kort. Litt over ni år etter at han besteg tronen, døde han den 6. mai 1910, 68 år gammel.

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Edvard VII av Storbritannia – stamtavle i tre generasjoner
Edvard VII av Storbritannia Far:
Albert av Sachsen-Coburg-Gotha
Farfar:
Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha
Farfars far:
Franz Friedrich av Sachsen-Coburg-Saalfeld
Farfars mor:
Augusta Reuss av Ebersdorf og Lobenstein
Farmor:
Louise av Gotha
Farmors far:
August av Sachsen-Gotha-Altenburg
Farmors mor:
Louise Charlotte av Mecklenburg-Schwerin
Mor:
Victoria av Storbritannia
Morfar:
Edward August av Kent og Strathearn
Morfars far:
Georg III av Storbritannia
Morfars mor:
Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz
Mormor:
Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld
Mormors far:
Francis Frederick av Sachsen-Coburg-Saalfeld
Mormors mor:
Auguste Reuss av Ebersdorf og Lobenstein
Edvard VII av Storbritannia
Gren av Huset Wettin
Født: 9. november 1841 Død: 6. mai 1910


Titler som regent
Forgjenger :
Viktoria


Konge
av Det forente kongeriket Storbritannia og Irland

Keiser av India

22. januar 1901 – 6. mai 1910
Etterfølger :
Georg V
Britisk kongelighet
Forgjenger :
Prinsesse Victoria
Princess Royal


Arving til tronen
som tronfølger

1841–1901
Etterfølger :
Prins George,
hertug av Cornwall

ble senere kong Georg V
Ingen tittelholdere
Siste tittelholder:
Prins George,
hertug av Cornwall

ble senere kong Georg IV


Fyrste av Wales
1841–1901
Ingen tittelholdere
Neste tittelholder
Prins George,
hertug av Cornwall

senere kong Georg V


Engelsk adel
Ingen tittelholdere
Siste tittelholder:
Prins Georg,
hertug av Cornwall

senere kong Georg IV


Hertug av Cornwall
1841–1901
Etterfølger :
Prins Georg,
hertug av York

senere kong Georg V
Skottlands adelskalender
Ingen tittelholdere
Siste tittelholder:
Prins George,
hertug av Rothesay

senere kong Georg IV


Hertug av Rothesay
1841–1901
Etterfølger :
Prins George,
hertug av York

senere kong George V
Britisk adel
Ny opprettelse Jarl av Dublin
3. opprettelse
1850–1901
Innlemmet i kronen
Frimurerembete
Forgjenger :
George Robinson
Marki av Ripon


Stormester, United
Grand Lodge of England

1874–1901
Etterfølger :
Prins Arthur,
hertug av Connaught
og Strathearn
Ærestitler
Ingen tittelholdere
Siste tittelholder:
Albert av Sachsen-Coburg-Gotha


Stormester av Order of the Bath
1897–1901
Etterfølger :
Prins Arthur,
hertug av Connaught
og Strathearn

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ridley, Jane (2012): Bertie: A Life of Edward VII, London: Chatto & Windus, ISBN 978-0-7011-7614-3, s. 17–19
  2. ^ Bentley-Cranch, Dana (1992): Edward VII: Image of an Era 1841–1910, London: Her Majesty's Stationery Office, ISBN 0-11-290508-0, s. 4
  3. ^ Bentley-Cranch, Dana (1992): Edward VII: Image of an Era 1841–1910, s. 18
  4. ^ Matthew, H.C.G. (September 2004; utgave online mai 2006): «Edward VII (1841–1910)», Oxford Dictionary of National Biography], Oxford University Press, doi:10.1093/ref:odnb/32975 (betalingsmur eller gratis fra britiske biblioteker)
  5. ^ «Wales, H.R.H. Albert Edward, Prince of (WLS861AE)», A Cambridge Alumni Database. University of Cambridge.
  6. ^ Bentley-Cranch, Dana (1992): Edward VII: Image of an Era 1841–1910, s. 35
  7. ^ Ridley, Jane (2012): Bertie: A Life of Edward VII, London: Chatto & Windus, ISBN 978-0-7011-7614-3, s. 50.
  8. ^ Hough, Richard (1992): Edward and Alexandra: Their Private and Public Lives, London: Hodder & Stoughton, ISBN 0-340-55825-3, s. 36–37

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]